(Dette innlegget fra absoluttMetodists gjesteskribent Frank Oterholt, kunne først leses i Vårt Land 3.juni som en oppfølging av baptistleder Per Midteides etterlysning av «frikirkenes stemme» i forbindelse med tragedien på Gaza, og Vårt Lands utfordring til ulike frimenigheter om å kommentere Biskopenes utspill: Er tragedien på Gaza «intensjonell etnisk rensning»? Uthevingene i teksten er gjort av absoluttMetodist)
– Frikirkene har en lang tradisjon for å støtte Israel gjennom tykt og tynt. «Guds øyensten» må ikke røres. Våger frimenighetene å bryte tausheten og utfordre sitt kristensionistiske narrative om endetiden? Frikirkenes ledere gir stort sett ulne svar (til Vårt Land, red.anm) . Ikke alle vil «ta ballen». Er det feighet?
Årsaken til de evangeliske frimenighetenes taushet er, etter min mening, en lang tradisjon for å støtte Israel i tykt og tynt. «Guds øyensten» må ikke røres. Bak tausheten ligger det en overbevisning om at hendelsene i Midtøsten er en del av Guds plan for endetiden. De mest ytterliggående tror på et Stor-Israel «fra Eufrat til Egyptens elv». Israels statsminister leker nå med denne tanken.
Hvis frimenighetene fortsatt har et slikt syn på Midtøstens framtidige utforming, bør de våge å si det høyt, eller avkrefte det.
Da jeg vokste opp i Misjonsforbundet på 1960- og 70-tallet (nå Misjonskirken) hvor far var evangelist og pastor, inneholdt forkynnelsen en overdose av «Israel og de siste tider». Jødenes tilbakekomst til landet var tegn på Jesu’ nære gjenkomst. Predikanter forkynte konspirasjonsteorier om EF (nå EU) og antikrist.
«Bibeltro» evangelister plukket bibelen fra hverandre og serverte et sammensurium av fantasier og udokumenterte påstander. Vi hørte om Gog og Magog og om krigens ragnarok på Harmageddonsletten. Det var ikke måte på.
For noen av oss barna virket det skremmende. Barnevennen Jesus ble omgjort til en kriger på hvit hest. Når oppvekst i en kristen menighet gjør deg redd for Jesus, er det noe som er galt. Sånn skal det ikke være.
Guds reguleringsplan for Midtøsten
Hva mener Misjonskirken i dag? Er konflikten i Midtøsten et tegn på Jesu’ gjenkomst i vår generasjon? Har Gud en reguleringsplan for Midtøsten, en plan for et Stor-Israel, slik det ble forkynt tidligere?
I Skien lå Pinsevennenes lokaler i Misjonskirkens nabolag. Vi befinner oss på 1960-tallet. Her var budskapet svært fargerikt, blandet med syner, profetier og åpenbaringer. Israel var ledemotivet. Det var ingen sympati for palestinerne.
På 1970-tallet spredte Emanuel Minos’ fantasifulle profetier fra Valdres, samt noe om et kart som ble rullet ut med en pistol hengende over. Det kunne bety at russerne skulle innta Finnmark. Dette var midt i Den kalde krigen.
Thoralf Gilbrant viste plansjer over endetidens epoker. Menighetene lot seg fascinere uten at man egentlig forsto innholdet. Pinsehøvdingene ble aldri korrigert. De hadde all makt over sjelene.
Nåtidens ledere
Øystein Gjerme gir det tydeligste svaret: «Det er essensielt at vi begynner med en riktig forståelse av hva som faktisk skjer. Opprettelsen av staten Israel i 1948 ble av mange sett på som en bekreftelse av et guddommelig løfte.»
Men hvor har han det fra? Støtter han tanken om et Stor-Israel?
Man blir ikke bibeltro av å bruke bibelen som et puslespill, plukke ut bibelsitater og sette dem inn i et fastlagt system. Tekster fra oldtiden kan ikke bare kobles til tusen år yngre tekster, som om vi skulle bruke sagaer fra vikingtiden til å tolke dagens begivenheter.
Daglig leder i Metodistkirken i Norge, Emil Skartveit etterlyser nøkternhet, at det tenkes «som folk flest», ikke kun forstå verden åndelig. Omvendelse er å endre tankegang.
Gjerme gjentar stereotypien om at Hamas har hovedansvaret. Selvsagt har de ansvar for angrepene,men terror står i en historisk sammenheng. I 1948 bombet Israel områdene omkring stedet hvor Supernova- musikkfestivalen foregikk 7. oktober 2023, nær kibbutzen Re’im. Bombeofrene fra 1948 ble fordrevet til Gaza. Den 7. oktober tok de fordrevnes oldebarn hevn. Hat magasinerer seg. Hendelser står ofte i en historisk sammenheng.
Hamas er en tragedie både for Israel og Palestina. De er udemokratiske ekstremister, men de er skapt ut av årevis med blokade. I tillegg ble mer enn én million palestinere fordrevet i 1948 og 1967 til sammen. Det er absurd. I dag er det anslått at 50-60 000 palestinere er drept eller savnet. Israels regjering har gått helt amok. Hvis dette, per definisjon, ikke er folkemord, er det i all fall mord av folk.
Dersom et annet land hadde okkupert Norge, jaget oss ut av barndomshjemmet og bombet Ullevål sykehus, hadde vi kanskje også gjemt oss i tuneller, skjult oss i skoger, dannet geriljagrupper og blitt kalt terrorister.
Guds utvalgte folk
Ingen er spesielt utvalgt av Gud til å eie landområder. En slik påstand bygger på tro, ikke på dokumenterbar kunnskap. Det gamle testamentet er hellig historieskriving fra oldtiden. Her forklares historien gjennom myter, kongesagaer og heltesagn. I dag krever historieskriving faktabaserte kilder. GT’s tradisjonsfortellinger er skrevet av jøder for jøder. Ifølge professor i arkeologi Hans Furuhagen (Bibeln och arkeologerna, 2010) er dette patriotisk historieskriving.
Det har bodd mange andre etniske og religiøse grupper i de bibelske områdene til alle tider. Det leser vi om i GT. Dagens palestinere har også forfedre, gudstro, tradisjoner og røtter.
I dag må folkeretten løse tvister. Urgamle sagn er ikke skjøte på eiendom. Våger frimenighetene å bryte tausheten og utfordre sitt kristensionistiske narrative om endetiden?
—
absoluttmetodist.com 