Intet å rapportere….

committee-meeting

I det offisielle referatet fra Metodistkirkens Årskonferanse 2015 i Halden heter det:

”Sak 19. Legfolkets sesjon: Intet å rapportere.”

Seriøst?!

Som kirke står vi internasjonalt, nasjonalt og lokalt ikke bare foran, men midt oppe i store utfordringer – teologiske, strategiske og organisatoriske. Det er i alle fall ikke mangel på saker å ta fatt i som legfolk. Hvordan kan 60-70 valgte representanter for menighetene våre være samlet i to timer med følgende konklusjon: intet å rapportere? Det skal bli spennende å få del i Hovedstyrets evaluering av årets leg sesjon – for det får vi vel? Og hva er ambisjonene for sesjonen videre?

Noen måneder før årets konferanse tillot Absolutt Metodist seg å uttrykke en smule bekymring for leg sesjons plass og betydning i Årskonferansen. («Wake up call – metodistlegfolk» – 22.april) Bakgrunnen var både sterke signaler om å skrote hele seansen, og en opplevelse av at legfolkets sesjon har seilt for lut og kaldt vann i altfor mange år. Men ta det med ro, dette er en fullstendig unødig bekymring, var representanter for hovedstyre og kabinett raskt ute med å forsikre:

“Til glede for Ole Einar og andre. Jeg har sett utkastet til program for legfolkets sesjon som landslegleder Per Endre jobber med. Det ser kjempespennende ut.”

Du trenger ikke blåse opp til storm i vannglasset ditt. Leg sesjon er levende, og årets blir inspirerende og bra!

 Betryggende? Tja. Så levende og kjempespennende ble altså årets leg sesjon: ”Intet å rapportere”….

Heller ikke på kirkens Facebook-side eller hjemmesiden metodistkirken.no var det under/etter konferansen noe å finne om eller fra legfolkets sesjon. (Om noen som var der faktisk har noe positivt å rapportere fra leg sesjon, så er det fint! Men så langt er man henvist til de offisielle kanaler og referater.)

Å skille konferansen i leg og pastoral sesjon er i seg selv en udemokratisk anakronisme som ikke hører hjemme i vår tid. Årskonferansen bør selvfølgelig være ett samlet forum, hele tiden. Alle må få samme informasjon og delta i samme forhandlinger. Men så lenge konferansen absolutt må deles i et par timer, ønsker jeg en leg sesjon som gis nytt innhold og reell innflytelse/påvirkningskraft.

I år ble sesjonen kalt ”Legfolkets inspirasjonssamling”. Det er forskjell på Årskonferanse og Sommerfest. Leg sesjon på Årskonferansen bør primært inspirere i egenskap av et forum hvor legfolk og delegater aktivt kan diskutere vesentlige teologiske, organisasjonsmessige og kirkepolitiske spørsmål – og så langt mulig samordne synspunkter. Sesjonen må på eget initiativ også kunne fremme saker/forslag for konferansen. Sesjonen kan dessuten med fordel bli forelagt en redigert versjon av Tjenesterådets rapport som pastoral sesjon får del av – hvor de nødvendige taushetsbelagte hensyn er tatt.

Så lenge vi har leg sesjon (og det må være så lenge som vi har pastoral sesjon) må den gjøres og oppleves relevant – at den har noe å bidra med.

Hva var årets bidrag? ”Intet å rapportere”….

Bildet vi helst skulle vært foruten

Absolutt-tilsynsfotoVis meg den mannlige prest i Metodistkirken i Norge (og Norden/Baltikum) som er så unik at ikke en kvinnelig kollega har personlige, organisatoriske og teologiske egenskaper og kvalifikasjoner som matcher – og vel så det. Jeg ser ham ikke. Hvorfor består da kirkeledelsen vår utelukkende av (godt voksne) menn?

Etter en god sommerferie er «absolutt metodist» tilbake. Bloggen gjenopptar virksomheten med å påpeke at det er en åpenbar strukturell/organisatorisk og teologisk unnlatelsessynd at den geistlige toppledelsen for Metodistkirken i Norge utelukkende består av menn. Det kan ikke herske tvil om at det blant kirkens kvinnelige prester finnes i alle fall en håndfull som kunne fylle samtlige plasser i kabinettet – med glans.

Bakgrunnen for dette blogginnlegget er bildet som ble gjengitt på Metodistkirkens Facebookside i forbindelse med framleggelsen av tilsynsmennenes rapport på Årskonferansen i juni. Dette bildet skulle vi definitivt helst vært foruten. Trivelige (mann)folk, bevares, men som bilde av Metodistkirkens ledelse i 2015 gir det veldig feil signaler – først og fremst teologisk, men også likestillingsmessig og organisatorisk. Bildet er rett og slett utgått på dato.

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær. Derfor all ære være Knut Refsdal, som i påpekte og kommenterte skjevheten da han så bildet fra årskonferansen. ( sjekk gjerne: https://www.facebook.com/photo.php?fbid=563152260494093&set=a.210782189064437.1073741825.100003979712268&type=1&theater )

Det er direkte pinlig. Jeg burde jo ha sett det selv. Og ikke minst burde det vært et tema innen kirken vår for lenge siden. Det tar jeg sterk sjølkritikk på, selv om ”absolutt metodist” ikke ble født før i februar i år…

Situasjonen er først og fremst biskop Christian Alsteds ansvar. Det er biskopen som velger sine tilsynsmenn. Alsted ble valgt til biskop i februar 2009. Da «arvet» han to mannlige og allerede lengesittende tilsynsmenn. Man kan ha forståelse for at han ikke umiddelbart foretok utskiftinger midt inne i ansettelsesperioder. Men da biskopen i 2011, etter reorganisering av tilsynsdistriktene i Norge, skulle utnevne tre tilsynsmenn, sto han helt fritt til å velge sine nærmeste medarbeidere.

På det tidspunkt hadde biskopen hatt god tid på seg til å bli nærmere kjent med kirkens pastorer av begge kjønn. Men biskop Alsted utnevnte tre menn – hvorav én med allerede lang fartstid. En forspilt sjanse og mulighet til å rette opp det som har vært en klanderverdig situasjon helt siden Jorunn Wendel gikk av som tilsynsmann i 1998 (? korriger meg gjerne om årstallet er feil!)

Wendel var 49 år da hun i 1992 ble første og hittil eneste (!) kvinnelige tilsynsmann i Metodistkirken i Norge. Absolutt ingenting med jobben hun gjorde gir grunnlag for å betvile en kvinnelig prests evner og skikkethet som tilsynsmann, snarere tvert i mot. ( Wendel var for øvrig den som gjennom benkeforslag på Årskonferansen i 2010 sikret at Berit Westad ble valgt som leder for Hovedstyret – den andre i det styrets historie. Første kvinnelige HS-leder var Liv Larsen fra 1987-2000)

Accountable biskop

Biskop Christian Alsted er ingen hvemsomhelst. Han innehar snart et av de aller viktigste og sentrale verv innen United Methodist Church. På biskopsrådets møte i Berlin i mai i år, ble han valgt som ny leder i Connectional Table fra 2016 – en solid maktposisjon. The Connectional Table har det overordnede ansvar for alle råd og utvalg i kirken. CT fordeler og prioriterer kirkens ressurser etter retningslinjer fra Generalkonferansen. Ikke minst har CT ansvaret for å ivareta og utvikle kirkens visjon.

Som påtroppende øverste leder av CT, er det blitt ytterligere interessant og viktig hva som er biskop Alsteds holdninger og meninger i svært mange teologiske, sosialetiske og kirkepolitiske spørsmål. Som CT-leder blir en an av kirkens fremste profiler. Alle som jobber med informasjon innen kirken vår plikter derfor på godt UMC-vis å holde biskopen ”accountable” – og vi kan jo starte med spørsmålet om kvinnelige tilsynsmenn?

”Absolutt metodist”, for sin del, mener at kabinettet i Metodistkirken i Norge til enhver tid må bestå av minst én kvinnelig tilsynsmann (eller distriktsforstander eller en annen bedre tittel ). I perioder hvor biskopen er en mann, bør minst to av kirkens tre tilsynsmenn være kvinner.

Og når skal vi få vår første kvinnelige biskop? Tiden er overmoden!

Der hører vi ikke hjemme

Israeli settlements2

Det er 13 år siden Metodistkirken i Norge med stort flertall meldte seg ut av organisasjonen «Hjelp jødene hjem». Nå fremmes det forslag om at kirken skal melde seg inn igjen. Svaret fra den nært forestående årskonferansen i Halden må bli et klart og tydelig ”nei”.

Det var faktisk jeg som lanserte forslaget om utmeldelse fra «Hjelp jødene hjem» på årskonferansen i 2002. Forslaget fikk bred støtte. Absolutt intet som har skjedd i løpet av de tretten årene siden utmeldelsen, tilsier at kirken bør gjenoppta medlemskapet. Snarere tvert i mot.

Den israelske okkupasjonen og bosettingspolitikken er bare blitt mer aggressiv, brutal og undertrykkende. Den økede innvandringen av jøder til Israel brukes som argument og brekkstang for utvidelse av eksisterende ulovlige settlements og etablering av nye. Stadig flere jøder er hjulpet «hjem» til ulovlige bosettinger på okkupert jord – jord som andre med langt større rett kan kalle «hjem».

Metodistkirken kan ikke være medlem av en organisasjon som i praksis støtter opp om den israelske okkupasjonen og ulovlige bosettingspolitikken i de palestinske landområdene. At en organisasjon som ”Med Israel for Fred” er blant ”Hjelp Jødene Hjems medlemmer, utløser ytterligere alarmklokker. Det er ikke en naturlige samarbeidspartnere for Metodistkirken.

United Methodist Church’s syn på Palestina-spørsmålet er utvetydig og har vært det gjennom mange tiår. Det foreligger et omfattende bakgrunnsmateriale for kirkens standpunkt. Meget kort kan det sammenfattes slik: Kirken vår støtter en tostat-løsning, tar avstand fra Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, den ulovlige bosettingspolitikken og avviser enhver visjon om et «Stor-Israel» som inkluderer okkuperte områder og hele Jerusalem med nærområder.

Jeg viser bare til et par linker: http://www.umc.org/what-we-believe/opposition-to-israeli-settlements-in-palestinian-land og http://umc-gbcs.org/issues/israel-palestine

Og så vet jeg av erfaring med helvetesdomfellelser at det er nødvendig å presisere følgende, og jeg forlanger å bli trodd:

Jeg er jødevenn. Jeg er stolt av og glad for at Metodistkirken i Trondheim en periode under krigen hadde hemmelig synagoge på kirkeloftet. Jeg er stolt av at vi oppbevarte jødiske hellige skrifter og rituelle gjenstander på kirkeloftet under hele krigen. Jeg fordømmer holocaust. Jeg tar avstand fra all trakassering og hatefulle ytringer og handlinger mot jøder i dag, uansett hvor i verden det skjer – også i Norge.

Jeg er ikke antisionist. Man kan diskutere det historiske og geopolitiske spillet som endte med opprettelsen av staten Israel; men staten er et faktum. Jeg fordømmer alle tanker om å fjerne Israel fra kartet – og alle handlinger som måtte ha det som mål. Jeg anerkjenner Israel og Israels rett til selvstendighet og trygghet innenfor egne grenser – men jeg deler United Methodist Church’s syn på at det gjelder de internasjonalt aksepterte grensene før seksdagerskrigen i 1967.

Og jeg fastholder: Det er fullt mulig å være sterk motstander av dagens israelske regime og politikk (i likhet med mange israelere) – uten å være antisemitt eller bli beskyldt for å være det.

Betanien-spørsmål fra bakerste benk

Absolutt-question1

Viktige spørsmål står fortsatt ubesvarte etter Hovedstyrets rapport til Årskonferansen 2015 om underslagssaken ved Betanien i Bergen. Uten sete i konferansen tillater ”absolutt metodist” seg å stille noen av disse spørsmålene fra bakerste avstandsobservatørbenk:

Av Hovedstyrets rapport i konferansepapirene, framgår det at Stiftelsen Betaniens styreleder + noen medlemmer av styret ble orientert om underslaget i august 2012.

– Var Metodistkirken i Norges representant i Betanienstyret blant disse noen?

Underslaget ble kjent for (deler av) Betanien-styret i august 2012. Anmeldelse ble ikke levert før november 2013.

– Når ble Metodistkirkens Hovedstyre formelt (evt uformelt) første gang orientert/varslet om underslagsmistankene?

– Var Hovedstyret, eller representanter for Hovedstyret, på noe vis (formelt/uformelt) involvert i beslutningen om ikke å gå til anmeldelse straks underslaget var avslørt og tilstått??

– Var Hovedstyret, eller representanter for Hovedstyret, på noe vis(formelt/uformelt) involvert i samtaler/vurderinger som resulterte i beslutningen om å tilby direktøren en konsulentjobb ved Betanien etter at han hadde tilstått underslaget? Oppfatter Hovedstyret dette som forsøk på en «dekkoperasjon»?

Metodistkirkens Årskonferanse 2015 I Halden skal formelt foreta valget av nytt styre for Stiftelsen Betanien Bergen. Hovedstyrets leder har sittet i valgkomiteen som avga sin innstilling i april.

I etterkant av rettssaken og dommen i underslagssaken skrev seks fagforbund, som sammen representerer flertallet av de ansatte, et brev til Betanienstyret der de ba samtlige styremedlemmer om å forlate sine plasser. De ansatte opprettholder i følge avisoppslag kravet også etter at valgkomiteens innstilling til nytt styre ble kjent.

Det ligger an til så godt som full utskifting av Betanienstyret; med unntak av Metodistkirkens offisielle representant, tilsynsmannen for sør-vestre distrikt, som er utpekt til styrevervet av biskopen. På siste hovedstyremøte (april) fikk tilsynsmannen i følge referatet blomster også takk for sin innsats i Betanienstyret.

– Mener Hovedstyret – og Kabinettet – at det er naturlig at Metodistkirken ikke bytter sitt styremedlem? Er det et godt og riktig signal på bakgrunn av de ansattes krav, at kirkens styremedlem er det eneste som blir sittende fra det gamle styret? Styrker det Metodistkirkens troverdighet? Forteller det noe om (manglende) vilje til selvransakelse/selvkritikk fra kirkens side?

Stiftelsen Betanien Bergen ble i sin tid opprettet av Metodistkirken i Norge og har en sterk tilknytning til kirken. Men Metodistkirkens medlemmer har vært henvist til helt andre medier enn Brobyggeren/metodistkirken.no for å få noe som ligner på relevant informasjon om ”Betanien-saken” (underslaget og rettssaken). Kirkens egne informasjonsorganer har ikke drevet nødvendig selvstendig og kritisk journalistikk knyttet til saken (med unntak av en famøs kommentar).

 – Har Hovedstyret/Kabinettet på noen måte bestemt kirkens informasjons/mediestrategi og styrt den manglende dekningen av ”Betanien-saken”?

– Det er kjent at metodistkirkens pastorer, mot krav om taushetsplikt, har fått grundigere og bedre informasjon om saken fra kirkens ledelse enn vi vanlige medlemmer. Hvem bestemte dette, og med hvilken begrunnelse?

 – Mener Hovedstyret/Kabinettet at kirken har oppfylt sin informasjonsplikt overfor landets metodistbefolkning og andre i ”Betanien-saken”?

—-

Med et lønnlig håp om at noen kan kanskje vil stille og kreve svar på lignende spørsmål i plenum i Halden, ønsker ”absolutt metodist” alle delegater en god årskonferanse!

Nåde- eller maktmiddel i homosamtalen?

Absolutt - holy conferencing

Metodistkirken skal omsider samtale om homoseksualitet igjen, men samtalen kommer desverre (alt ) for sent. Hovedstyret har etter min mening begått nær en tjenesteforsømmelse ved ikke å få lagt til rette for en samtale som kunne munne ut i en diskusjon allerede på årets konferanse. Den varslede samtalen skal dessuten skje etter en tveegget modell («Christian Conferencing») som har potensial som både nådemiddel og maktmiddel.

Den norske metodistiske samtalen vil tidligst starte langt utpå høsten i år, og det varsles en prosess som vil ta tid. Det legges opp til en samtale/diskusjon på Årskonferansen i juni 2016. Dårlig timing, for da er allerede United Methodist Church’s General Conference 2016 i Portland, USA, slutt, og der vil homofilispørsmålet være et av de heteste og mest kontroversielle tema. Delegatene vi velger i år, skulle selvfølgelig hatt samtalen innen den norske metodistkirkens med seg i bagasjen til Portland.

Kirkens syn på homofili har vært tabu som offisielt kirke- og konferansetema siden 2007. Men fjorårets årskonferanse vedtok et oversendelsesforslag fra Liv Berit Carlsen om at Hovedstyret skulle vurdere å «igangsette samtale etter modell av Christian Conferencing om Metodistkirken i Norge sin relasjon til likekjønnede par .»

Etter å ha skjøvet saken foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, vedtok Hovedstyret på sitt aprilmøte endelig å behandle den. I følge referatet ser Hovedstyret nå behov for nye samtaler om spørsmålet, og de skal skje etter prinsippene om «Christian Conferencing». Greit nok, men i en fotnote presiseres det at det skal være christian conferencing «[1] som beskrevet i masteroppgaven til Øyvind Helliesen». («Den kristne samtalen – et glemt nådemiddel i Metodistkirken?» fra 2006)

Anbefalt lesning:

Jeg har full respekt for Helliesens arbeid, og han var i norsk/europeisk sammenheng fortjenstfullt tidlig ute med å hente denne metodistiske diskusjonsformen ut av glemselen. Jeg vil likevel mene at det i dag finnes alternative innganger til, forklaring av, veiledning i og grunnlag for metoden som kan fungere bedre enn Helliesens masteroppgave. Mye er forsket, tenkt og skrevet om dette siden 2006. Christian Conferencing har de siste årene fått ytterligere fokus og har vært gjenstand for bred diskusjon og forskning.

Bloggen Absolutt Metodist vil etter Hovedstyrets samtalevedtak høyst sannsynlig komme tilbake til «christian conferencing». Helt umiddelbart anbefales metodistbiskop Sally Dycks (Minnesota) «Eight Principles of Holy Conferencing – A Sudy Guide for Churches and Groups » fra 2012 som finnes her: https://www.minnesotaumc.org/assets/uploads/documents/Holy_Conferencing_Study_Guide_2012.pdf

Biskop Dycks prinsipper og veiledning er mer konkret, pedagogisk og lettere tilgjengelig enn Helliesens masteroppgave. Jeg vil også anbefale Andrew C. Thompsons videoforedrag «Holy Conferencing: The Grace of Christian Conversation and Fellowship» på youtube. Thomson er dr.theol. fra Duke University og en framtredende Wesley-forsker. Han er aktiv pastor samtidig som han underviser ved Memphis Theological Seminary. Videoen finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=6YN3A8JGKgs

Maktmiddel?

Hva christian conferencings potensiale som maktmiddel angår, nøyer jeg meg nå med å mene at metoden kan friste samtalens ledere/kirkelige makthavere til å hindre reelle og vesentlige motsetninger å komme klart til uttrykk. Hvem som skal lede de norske samtalene er en meget viktig

Ikke minst henviser jeg en uttalelse fra blant annet Chett Pritchett (executive director of the Methodist Federation for Social Action), Matthew Berryman (executive director of Reconciling Ministries Network), og Dorothee Benz (Methodists in New Directions) Etter sitt møte med The Commission on The General Conference of The United Methodist Church i april i år, påpekte de meget betimelig at sann dialog aldri kan skje innenfor en kontekst av diskrimninering og undertrykkelse Genuin dialog krever en grad av likeverd/likhet som ikke finnes innen dagens United Methodist Church:

«Further, we insist that any attempt at “dialogue” or “holy conferencing” must begin with the explicit acknowledgement that in the context of discrimination and oppression true dialogue can never occur. Genuine dialogue requires equality, and in the UMC that equality does not exist. One party comes to these dialogues defined as less than the other party, and no amount of vocal wishing for us all to act as “brothers and sisters together” changes that.

Denne påpekningen har trolig relevans også innen norsk metodisme og årskonferanse…

«The Third Way» – trolig en blindgate

Min umiddelbare glede og «like» over signalene fra Connectional Tables februarmøte, var trolig forhastet. Jo mer jeg ser på CTs «third way», jo mer fortoner også den seg som en blindgate. Resultatet vil bare være at «slagmarken» (beklager uttrykket) flyttes fra Generalkonferansen til den enkelte årskonferanse, og pastor/menighet.

Slik jeg leser referatet fra CTs februarmøte er dette viktigse veiskilt for  «the third way»:

1) Hver årskonferanse skal selv kunne avgjøre om den vil ordinere åpent homofile/lesbiske prester. Slik jeg kjenner den norske årskonferansen frykter jeg utfallet av en slik avstemming.

2) Hver enkelt pastor skal avgjøre om han/hun vil foreta og/eller delta i vielser av homofile/likekjønnede. Noen vil heldigvis garantert gjør det, men mange vil også nekte.

Resultatet av å «delegere» ansvaret og avgjørelsen til årskonferanser og pastorer vil føre til et skille mellom årskonferanser og splittelse innen hver konferanses presteskap – og mellom menigheter.

Menighetene finner jeg ikke nevnt i referatene fra CT. Men hva om en menighet går inn for full inkludering, men har en pastor som ikke vil? Og omvent? Hvem skal ha forkjørsrett?

3) Riktig nok forslår CT at de mest støtende og diskriminerende uttrykkene om homofil praksis og forbud mot likekjønnede vielser fjernes, og det er unektelig et framskritt i forhold til det ellers velmenende manifestet «A way forward» som åpenbart har vært veiledende for CTs vurderinger..

Men også i følge CT skal kirkeordningen fortsatt ha en referanse til at UMC historisk ikke har tolelrert homofil praksis og at kirken har ansett homofil praksis som uforenlig med kristen lære, slik det har stått siden det ulykksalige vedtaket i 1972. Og fortsatt skal ikke noe av kirkens midler skal kunne brukes til å fremme aksept av homoseksualitet.

Dermed er jeg er primært tilbake på mitt opprinnelieg syn: alle negative, diskriminernde referanser til homoseksulaitet i Kirkeordningen må strykes. Som kirke må vi kort og godt være enige om å være uenige.

Men vil ikke det kunne føre til akkurat samme motsetninger innen konferanser, presteskap og menigheter? Jo, men den store forskjellen vil være at Kirkeordningen ikke lenger fordømmer den ene part.

Skulle Generalkonferansen 2016 ende opp med å måtte votere over enten status quo eller den tredje vei så må våre delegater selvfølgelig likevel stemme for det som tross alt er et skritt framover – i riktig retning. Skal kirkens motto oppleves troverdig, er imidlertid «full inclusion» eneste farbare vei.

Status quo (dagens formuleringer og praksis) signaliserer  «kalde hjerter – trange sinn – stengte dører»