Bibelsynet er roten til alt

gods-bible-590x310

(tegningen er velvillig stilt til disposisjon for Absolutt metodist av Nakedpastor/David Hayward)

Et forslag om å legge til rette for en diskusjon om Metodistkirkens bibelsyn, ble forkastet av kirkens årskonferanse i Halden i juni. Det var i grunnen veldig synd. 

Øyvind Askes forslag lød: ”Årskonferansen legger til rette for en diskusjon om Guds Ords autoritet i Metodistkirken i Norge i vår tid der vi legger Wesleys kvadrilateral til grunn. Vi inviterer en teolog fra en av våre samarbeidskirker i Afrika til å delta i diskusjonen.”

Askes forslag bygger åpenbart på en del premisser jeg slett ikke deler, likevel ville jeg støttet forslaget om jeg hadde vært delegat og stemmeberettiget.

Dette er en av diskusjonene vår kirke absolutt må ta. Den kan bli opprivende, men vil virke klargjørende. I dagens situasjon er den er helt nødvendig. Og den bør kunne gjøre hele homofilidebatten unødvendig.

Absolutt Metodist og jeg er absolutt bibeltro. Men vi tar Bibelen altfor seriøst og alvorlig til å tolke den bokstavelig. Bibelen er slett ikke entydig men velsignet mangfoldig og kompleks. Det er det som gjør den så spennende og utfordrende. Og som gjør den aktuell også i dag og for oss, selv om verken Paulus eller Jesaja, Amos, Matteus, Markus, Lukas eller Johannes, bare for å nevne noen, hadde det fjerneste begrep om at det de skrev eller sa skulle bli lest i 2015. Og Moses skrev selvfølgelig ikke Mosebøkene. Paulus skrev ikke alle brevene som har fått hans navn, og profeten Jesajas bok bygger på minst fire-fem ulike kilder/forfattere.

Man hører, og kan jo innimellom få inntrykk av, at vi har medlemmer og kanskje prester i vår kirke som er tilnærmet kreasjonister. ( Personer som tolker selv skapelsesberetningen bokstavelig – hvordan de takler at Bibelen faktisk innledes med to ukompatible skapelsesberetninger i 1. Mosebok og henvisning til enda flere skapelsesmyter andre steder i Bibelen, særlig i Salmenes bok, skjønner jeg ikke helt…)

Jeg frustreres og fortviles økende grad i møte med begreper og argumenter som ”Guds ords autoritet” , ”Bibelens klare lære”, ”bibelens ufeilbarlighet”, ”verbalinspirasjon” og deres kusiner og fettere. Hvilket Guds ord? Hvilken bibel? Hvilken av de hundrevis av oversettelsene på hundrevis av språk? Den siste norske? Eller 1985-utgaven? Eller hvilken av de ”vitenskapelige grunntekstene” på gresk/hebraisk/latin? Og hva med forskjellene disse i mellom? Hva med Jesaja-boken som er skrevet av (minst) tre ulike forfattere/kilder i ulik historisk kontekst? Hva med de Paulusbrevene som Paulus ikke skrev?

Alle som har jobbet med tekst(er) vet at tolkning er en innebygget og nødvendig del av det å forstå teksten. Norges, og andre lands lover er skrevet for å være så stringente, klare og utvetydige som mulig. Likevel bidrar lovverket til å fø tusenvis av til dels høyt gasjerte jurister som lever av at samme paragraf kan tolkes høyst forskjellig.

Hva da med Bibelen, som er en bred samling av veldig ulike tekster og litterære sjangere, forfattet over hundrevis av år? Hvordan og hvorfor skal den kunne være ”ufeilbarlig” og ”klar”? Derfor har vi også hundrevis av kirkesamfunn og hundretusenvis av prester verden over som tolker og forstår Bibelen forskjellig. Konservative kirker/kristne har gjerne hatt sine favorittoversettelser, mainstreamkirker har hatt sine, og såkalt ”progressive” har hatt oversettelser de foretrekker.

Den objektive tekst finnes ikke. Noen har skrevet den, og dermed satt sitt og sin tids preg på den. Samme tekster er tolket og forstått på til dels svært ulike måter gjennom historien. Det gjelder også bibeltekster, selvfølgelig. Og det må vi starte å fortelle og forklare allerede på søndagsskolen, via konfirmantundervisning, sommer- og vinterleire, bibeltimer og i øvrig forkynnelse. Alt annet er uredelig. Her har utvilsomt vår kirkes prester et særlig ansvar, men også alle legfolk som har studert eller vist en smule aktiv interesse for teologi, kristendom, religion og litteratur.

Man skal ikke borti litteratur på søndagsskolenivå før det er klart at ”bokstavelig bibeltroskap” er en umulighet. Bibelens egen tilblivelseshistorie vitner om det. Hvordan er bibelskriftene satt sammen av ulike kilder og tekstfragmenter? Hvem gjorde utvalget og hvorfor? Bibelen har mange stemmer og teologier. Bibelens tekster er historisk, geografisk og kulturelt betinget. Bibelen må alltid være gjenstand for kritisk tekstarbeid og tolkninger. Kun da blir den relevant og troverdig for mennesker i den tid og under de forhold den skal tolkes og forstås inn i.

Ateister og kristenfundamentalister leser Bibelen med de samme brillene, på samme, bokstavelige måte. Begge ender opp med en livløs museumsgjenstand som tekst – og et feilaktig gudsbilde.

PS: Jeg heller mer og mer til at Metodistkirken i Norges vedtatte samtale omkring homofilispørsmålet, langt på vei blir meningsløs uten en forutgående debatt og klargjøring av bibelsyn. Bibelsynet er roten til alt, og burde gjøre homofilidebatten unødvendig. For homofilispørsmålet er jo, (unnskyld alle homofile, lesbiske og transer), egentlig en bagatell og filleting. Dersom man leser, tolker og forstår bibelen inn i vår tid med de helt nødvendige tekstkritiske brillene, er det klart at ikke bare Metodistkirken, men alle kirkesamfunn med den største selvfølge skulle inkludere homofile på lik linje med alle andre – også som prester.Bibelsynet er roten til alt

Fifty shades of klare ord

Absoluttbibelfoto Den beste, og trolig eneste, måten å vise Bibelen respekt på, er å for all del ikke tolke og lese den bokstavelig. Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet, selv om det ikke alltid virker slik.

Selv de som snakker om ”Bibelens klare ord”, og sier at de tar bibelen bokstavelig, gjør jo ikke det. Selv de mest bokstavtro velger til syvende og sist hvilke bokstaver de vil tro på. Noen (mange) bibelord settes helt strek over, og ellers drives det omfattende forsøk på ”harmonisering” av innbyrdes motstridende og/eller vanskelig forenlige syn og beretninger i Bibelen. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat.

Etter at jeg startet bloggen ”absolutt metodist”, er jeg fra flere hold blitt utfordret til å redegjøre/klargjøre mitt bibelsyn. I utgangspunktet står jeg ikke til ansvar for noen eller noe som helst i det spørsmålet, men kan likevel gjerne gjøre et forsøk. En slik klargjøring må enten være lang og resonerende (hvilket er å foretrekke) eller kort og slagordmessig. Bloggformatet krever det siste.

derfor noen lett tabloide, men likevel relevante punkter for mitt bibelsyn:

En bokstavelig, verbalinspirert tilnærming til og tolkning av Bibelen fører ganske umiddelbart til møte med selvmotsigende tekster, ja allerede i Bibelens første kapitler. Bibelens to skapelsesberetninger er innbyrdes ikke forenlige. De er hver for seg vakre beretninger som på fortellingens og mytens vis forklarer og etablerer Gud som skaper av himmel og jord (universet). Supert! Det tror jeg på. Men ingen tror på ramme alvor at Gud skapte verden på syv dager?

Å ligge med kona eller kjæresten under menstruasjonen, var lenge den eneste akseptable prevensjonsmetoden i kristne kretser, også i Metodistkirken. Skulle vi håndhevet bibelens klare ord overfor en slik praksis, ville det vært vesentlig tynnere i kirkebenkene våre; for samleie under menstruasjon kvalifiserer for dødsstraff (3. Mosebok 20:18). Det slås fast i samme kapittel og bare fem vers unna dødsstraffen mot homofili.. Selvfølgelig tar ingen slike påbud i det Gamle testamentet bokstavelig i dag, selv om disse lovsamlingene fyller mange og lange kapitler. Selv de mest bokstavtro nuller ut disse passasjene i skriften. Og takk for det, hvis ikke skulle jeg hatt dødsdom fordi jeg ikke er omskåret… (1. Mosebok 17:14)

Bibelen er mange bøker, skrevet over et spenn på hundrevis av år. Bøker med ulik intensjon/funksjon og innenfor en rekke ulike litterære sjangere. Bøker skrevet av mennesker og for mennesker i sin(e) tid(er) – og som må tolkes inn i stadig nye tider og sammenhenger. Bibelen må leses og ikke minst tolkes med et dobbelt kontekstuelt blikk; en forståelse av situasjonen de ulike bøkene ble skrevet inn i – og en forståelse av den virkelighet de skal tolkes inn i.

Bibelen er full av teologier (nb: flertall). Ikke minst ser vi det i Det nye testamentet, evangeliene og brevene. De første kristne kranglet også så busta føk – om teologiske spørsmål. Bibelen er også full av symbolikk, metaforer, myter og legender. Jeg leser disse ikke som “eventyr», men som inspirerte forsøk på å fortelle meg noe om Gud, om hans vesen og relevans i dag. Jeg beholder gjerne mytene, symbolene, metaforene, legendene og fortellingene. Jeg tar dem på dypeste alvor med å spørre hav de betyr og prøver å si meg, enn å spørre om de lar seg verifisere. Straks verifisering blir det viktigste, driver vi teologi på andre disipliners premisser. Her får jeg lyst til å sitere en slags sjelevenn, Roger Wolsley som i bloggen «The holy kiss» for et års tid siden sa:

«Atheists and fundamentalists each tend to read the Bible in the same wooden, overly literalistic manner. The difference is that atheists reject what they read in that manner, while fundamentalists believe it. There’s a lot of truth to that – enough that it tends to piss off members of both of those groups off when they come across what I said. However, I’ve also said that all Christians pick and choose which portions of the they interpret Bible literally, progressive Christians simply admit this and share how we discern.»

Ingen av oss leser bibelen «objektivt». Alle møter bibeltekstene med sin egen erfaring, livssituasjon, holdninger og samfunnsforhold i bunn. Det preger vår tolkning og forståelse, og må få gjøre det. Bibelen krever ikke at vi skal ”tro” den, som om den er en faktasamling, lovbok, geografibok eller historiebok som i et og alt gir mening utenfor sin opprinnelige kulturelle og religiøse kontekst. I stedet bør vi lese Bibelen med et åpent sinn, fryde oss over dens fargerike språk og troshistorier, utøve nødvendig kritisk sans og se hvordan gamle myter/fortellinger kan tolkes og forstås inn i vår virkelighet og våre liv.

Jeg taler heller om mysterium enn mirakler. Det gjør Gud større og til mer enn en avansert tryllekunstner. Og det største mysteriet er at Gud ble menneske og lot seg føde som et lite barn for å ta bolig i blant oss – og bli boende.

Jeg bekjenner og tror på Jesu oppstandelse; en guddommelig inngripen og et mysterium som gjør at gudsrikets historie i verden og med mennesker fortsetter. Spørsmålet om en «fysisk oppstandelse» reduserer teologien til naturvitenskap. Jeg har med interesse lest intervjuet med professor Randy Maddox i Brobyggeren nr.2/2015. Han ble i følge referatet «det store samtaleemnet» på landssamlingen for pastorene våre i januar i år. Dersom Maddox er gjengitt korrekt, og jeg har ingen grunn til noe annet, så mener han blant annet at:

«Vi skal ta den (Bibelen) seriøst, men ikke bokstavelig.» «Det er ingen som tar hele Bibelen bokstavelig. Ikke alt i Bibelen er ment bokstavelig. Jesus forteller for eksempel lignelser. De er ikke faktiske historier og det var det ingen som tok dem som da de ble fortalt. Hvis vi skal ta Bibelen seriøst, må vi skille mellom hva som er ment bokstavelig og hva som skal tolkes….. Det er ingen som tar hele Bibelen bokstavelig, vi må alle tolke den.»

Dette er jo helt ukontroversielt, og tilnærmet søndagsskolelærdom, men likevel er det veldig positivt hvis hele landssamlingen ga sin tilslutning til Maddox’s syn. Da er det glimt av håp. Jeg har ikke 2012-utgaven av Metodistkirkens Book Of Discipline for meg her jeg sitter, men i 2008 utgaven på side 77 står det noe viktig:

“The Christian witness, even when grounded in Scripture and mediated by tradition, is ineffectual unless understood and appropriated by the individual. To become our witness, it must make sense in terms of our own reason and experience.”

Som troende skal vi bevare vår kritiske sans. Kirka vår oppfordrer oss til det. Skal vårt vitnesbyrd være troverdig, er kontinuerlig bibelkritikk og religions/kirkekritikk tvingende nødvendig.  Postludium: Religiøse dogmer og skikker, holdninger og handlinger som kommer på kollisjonskurs med kjærlighetsbudet har i beste fall vikeplikt; helst bør de forkastes. — Og så ble dette selvfølgelig alt for langt og omstendelig. Men hang du med så langt, sier jeg ”velsigne deg”!