Gledelig gjensyn med gulnet kjetter-stempel

Absolutt-øveråsbrevDet hender jeg kommer temmelig svimmel ut av svingdøra etter møte med tidligere standpunkt og uttalelser. Kanskje er det et sunnhetstegn og indikasjon på personlig utvikling? Men noen standpunkt og verdier er jeg glad for har vært en del av meg gjennom størstedelen av mitt bevisste liv, og heller blitt forsterket underveis.

Her om dagen fikk jeg overlevert en liten bunke brev jeg i 1968/69 skrev til en nær venn, mens jeg var student ved Metodistkyrkans Teologiska Seminarium, Øverås, i Gøteborg. Rørende og nostalgisk lesing, mye av det. Men et avsnitt i et brev, skrevet helt på tampen av min Øverårstid våren 1969, gjorde meg faktisk både glad og litt stolt. Såpass, at jeg fikk lyst til å dele det med alle som av en eller annen grunn har klikket seg fram til denne bloggen:


«Christian
( Sørensen, min gode danske romkamerat, sjelevenn og våpendrager i de dager. Gud velsigne ham hvor enn han er nå ! red.anm) og jeg er forresten nok en gang ute i hardt vær her nede. Vi blir kalt for kjettere og det som verre er. Det er bredden i vårt «kristen»-begrep, bibelsynet vårt og romsligheten i vårt Gudsbilde (uthevet av meg nå) som har fått sinnene i kok, og det er i sannhet ganske livlig. Men vi stortrives med det, og i en diskusjon i dag fikk vi faktisk en av lærerne litt over på vår side. Men om vi skal tro våre mest ytterliggående medstudenters uttalelser, så har Christian og jeg satt seil med kurs «rett til helvete». Forhåpentligvis er det bare slikt som blir sagt i kampens hete; hvis ikke kan det bli trangt rundt teologbordet der nede – og neppe med Christian og jeg som de eneste metodister.»

 Det er ganske snart 46 år siden jeg skrev dette – og gjensynet gjør at jeg kan se meg selv i speilet og si til meg selv (for ingen andre gjør det): «du standhaftige, trofaste og gode tjener, du har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen…» ! (fritt etter et par meget løsrevne bibelvers.) Så får det bare skure at et par av mine tidligere blogger på denne siden har medført domsavigelse på linje med den i 1969. I rettferdighetens navn; kun fra én person, hittil…

Det ble for øvrig med det ene året i Gøteborg for meg. Jeg forlot Øverås til fordel for Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo; et skritt jeg tok mot skolestyrets ønske, men med varm støtte, oppmuntring og anbefaling fra Øveråslæreren Einar Anker Nilsen, en av vår kirkes virkelig markante skikkelser som jeg minnes med takknemlighet.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet helg!