Stikkordarkiv for bibelsyn

Åpent kirkehjertesår

absolutt-NP-lite felles

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

«Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker og omfavner den verden vi lever i!» 

Veldig lite har på veldig lenge truffet meg så veldig hardt som denne setningen i en blogg jeg leste i starten av påska. Bloggens tittel, «Da United Methodist Church solgte sin sjel», ( «When The United Methodist Church sold its soul» ), traff meg rett i hjertesåret av en stadig ulykkeligere kjærlighet til kirken jeg fortsatt intenst prøver å elske.

«When the United Methodist Church sold its soul» var tittelen på et innlegg publisert 20. mars i år, på bloggen «expressionist coffe». Bloggeren er den amerikanske kunstneren og metodistpresten Doyle Burbank Williams. Jeg deler slett ikke alt i hans analyser og situasjonsbeskrivelser. jeg sier ikke at han har rett. Men det er passasjer, tanker og formuleringer i bloggposten som jeg kan sette to streker under og gjøre til mine egne. Og jeg anbefaler uansett innlegget til ettertanke og trolig litt provokasjon.(link under)

Slik jeg forstår ham, mener Doyle at UMC solgte sin sjel i et velment, men misforstått forsøk på å tekkes den konservative, bibelfundamentalistiske, evangeliske bevegelsen som vokste fram (særlig i USA) på 1980-tallet. Ved å alliere oss med trang ortodoksi, har vi fornektet vår historiske identitet som kirke. Gjennom alliansen med «evangeliske», konservative, ja fundamentalistiske krefter, er kirken vår er blitt både åndelig og funksjonelt forstenet.

Nostalgi, nåde og kjærlighet

Jeg kommer tilbake til Doyles blogg, men hvorfor slo den meg så hardt? Blant annet fordi den vekket gamle minner om idealisme, begeistring og tro på kirken.

Litt nostalgi er på sin plass. Høsten 1968. Som 18-åring dro jeg til Metodistkyrkans Teologiska Seminarium (Øverås), for å studere og bli prest. (Forlot Øverås etter et år. Det ble for overflatisk, bibelskoleaktig; men én strålende og romslig lærer i pastor Einar Anker Nilsen. Fortsatte å studere ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, hvor jeg tok embetseksamen i 1975.) Bevisst metodist fra ung alder. Stolt av kirka mi. Glad for å tilhøre en minoritet her hjemme, som var stor i verden. Etableringen av The United Methodist Church i april 1968, gjorde meg forventningsfull og oppglødd.

Politisk engasjert. Demonstrasjonstog og opprop mot Vietnamkrigen, atomvåpen og apartheidregimet i Sør-Afrika. Sterkt opptatt av den svarte frigjøringskampen i USA. Det plaget meg at selv om mange metodister (også hvite) sto på “rett side” – så var den nye United Methodist Church sterkt segregert. Inspirert og engasjert av tidlig frigjøringsteologi i Latin-Amerika (og senere Sør-Afrika). Erkebiskop Dom Helder Camara i Brasil var en stor helt. Jeg slukte stensilerte utdrag og sitat fra foredrag, prekener og artikler av ham og andre frigjøringsteologer. Nyorienteringen innen den katolske kirke i kjølvannet av 2. Vatikankonsil, ga håæp for hele den økumeniske, progressive bevegelsen.

Jeg var stolt av å tilhøre en kirke med sosiale prinsipper, en kirke med et «integrert» åndelig og sosialt evangelium om frelse, rettferdighet og fred. Ikke minst stolt og glad for å tilhøre en «nådens kirke» – med forutgående, fortløpende, evig og altomsluttende nåde og kjærlighet.

Uten at jeg kjente begrepet da jeg startet på Øverås, hadde jeg rukket å tilegne meg et «kontekstuelt» bibelsyn og tok klar avstand fra bokstavelig, verbalinspirert bibelforståelse.

For meg var Gud i 1968 absolutt, betingelsesløs og grenseløs kjærlighet og nåde. Jeg har garantert forandret meg mye gjennom årene . jeg er noen illusjoner fattigere og har forlatt/sviktet noen idealer. Men hadde jeg blitt prest, er den Gud akkurat hva jeg ville forkynt også i dag!

Klaustrofobi og fremmedgjøring

Fra 1990-tallet og utover har jeg følt på en tiltagende fremmedgjøring og klaustrofobi. Ikke så mye lokalt, som i forhold tendenser innen den globale United Methodist Church og i noen grad Metodistkirken i Norge. Konservative , «bibeltro» og «evangeliske» krefter har satt tradisjonelle UMC-verdier under sterkt press. Jeg vil si det så sterkt at religiøs (og politisk) konservativ, fundamentalisme med hovedbase i deler av den amerikanske UMC, er i ferd med å feste et kvelertak på kirken vår. Tendenser kan vi ane også i Norge; som jeg følte gjennom flere år som delegat til årskonferansen

UMC har aldri vært radikal, men en rimelig bred «mainline» kirke; teologisk og sosialt åpen og med rom for ulike syn. Ulikhetene ble limet som paradoksalt holdt oss sammen. Så lenge jeg ikke har vært homofil, har kirken gitt meg plass og armslag.

Men det har skjedd noe. Andre ”mainline-kirker” har utviklet seg med en teologi for det 21. århundre. Men konservative ”evangeliske” krefter har kneblet og tatt stadig større deler av UMC som gissel.

For all del. Det finnes utrolig mange flotte folk, biskoper, prester og legfolk, organisasjoner og grupper i kirka vår med skikkelig metodist-gehalt. Men de er under press. «Evangeliske» (for en misbruk av ord!) har i årevis jaktet på både enkeltpersoner og kirkelige råd. Metodistiske ”fyrlys” som for eksempel Global Board of Church and Society og Global Board of Ministeries er en torn i øyet for de ”evangeliske”. Kirkeledere og råd som er de fremste bærere av UMCs virkelig evangeliske DNA, blir stemplet som altfor liberale og motarbeidet.

Kampen føres på alle fronter. Progressiv, bærekraftig metodisme skal vingeklippes og underlegges sterkere kontroll og styring. Til Generalkonferansen i mai foreligger det for eksempel forslag om å legge ned General Commission on the Role of Women. De konservative vil også oppløse Western Jurisdiction som samler noen av de mer liberale årskonferansene innen UMC og legge disse inn under andre jurisdiksjoner. Ja det foreligger forslag (f.eks. CUP-initiativet) som vil gjøre kirken vår til en trangsynt, kjetterjaktende sekt.

Nidkjært, og i alle ting, søker de «evangeliske» å stikke kjepper i hjulene for den progressive, framtidsrettede delen av kirken. For øyeblikket ser dette korstoget dessverre ut til å ha et visst moment. Det er blitt trangt og mye innestengt luft i «nådens kirke» og trangere skal det bli om de «evangeliske» og «bibeltro» får det som de ønsker. Men det vil alltid finnes livgivende pustehull!

Fryktbasert salg av sjel

Tilbake til Doyle Burbank Williams blogg. På 1980-tallet hadde metodistkirken etablert en relevant teologisk /sosialetisk tilnærming til det moderne samfunn, konstaterer han. Kirken trosset den bokstavelige bibelforståelsen, og åpnet for omtanke og forstående svar på sosialetiske, teologiske spørsmål i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. Bibelen var (er) ikke lenger siste ord i kirkens kontinuerlige dialog med verden (min uthevelse). Denne tilpasningen rokket ved de konservatives tro på bibelens absolutte autoritet.

Dommedagsprofeter forkynte at de liberale kirkene var døende, mens de «evangeliske» megakirkene begynte å blomstre, særlig i USA. Nedgangs-panikk begynte å melde seg også i UMC. Man fryktet at metodistkirkens «åpen-sinn-teologi» og alminnelige, historisk-kritisk bibelforståelse var vanskelig å selge under de rådende forhold. Kirkens lederskap begynte å lete etter en løsning. En strategi var å formulere en visjon , et «mission statement» for kirken. Gjennom det skulle man dirigere kirkens identitet og energi i én felles retning. Samtidig var det en måte å møte «hvem-avtar-og-hvem-vokser»-frykten på.

Absolutt-NP-god-chained-550x550Salget av sjelen, skjedde i følge Doyle på Generalkonferansen i 2000, gjennom vedtaket av visjonen «Making disciples for Jesus Christ « («Å skape disipler for Jesus Kristus» ). Doyle mener denne formuleringen glattet over det wesleyanske tvillingskapet mellom sosialt evangelium og personlig evangelium. Visjonen var et forsøk på å nypakke metodismen som mer konservativt-evangelisk akseptabel ved kun å fokusere på evangelisering. Selv om visjonen etter hvert ble supplert med «…som kan forvandle verden», var den nye retningen satt.

“To make disciples for Jesus Christ”, var enkelt og salgbart. Det var også et klart signal til kretser innen kirken at en endring var på gang, mener Doyle. Visjonen validerte en strengere bibelforståelse for å tekkes de konservative gruppene man ønsket å nå. Vår manglende evne som kirke til å utvikle oss selv til et omsorgsfullt, verdensrelevant og kulturelt opplyst trosfellesskap er resultatet. (min uthevelse)

United Methodist Church har vært på sitt beste som en bevegelse preget av tilpasningsevne og sosialt engasjement. Etter vedtaket av visjonen har vi overvektet det «bibelske hjørnet» av det wesleyanske kvadrilateral, mener Doyle. I et desperat, men tilsynelatende velbegrunnet forsøk på å blåse liv i vår over to hundre år gamle kirke, avvek vi fra hvem vi var (er) og vekk fra vår livgivende kjerne.

Det er på høy tid å revurdere vårt oppdrag og vår identitet. Å være kun evangelisk, vil ikke bringe oss fullt inn i det 21. århundre. Det vil hverken oppfylle vårt kall eller vårt potensial som nærvær i vår kultur og verden. Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker om omfavner den verden vi lever i, avslutter Doyle Burbank Williams sitt blogginnlegg. Du finner det i sin helhet her: expressionistcoffee

—-

Doyle Burbank Williams er flergenerasjons metodist og prestesønn. Han var prest i en rekke metodistkirker i USA før han i 2011 ble ansatt som prest i United Church of Christ i Scottsdale, Arizona. (Fortsatt som ordinert eldste i UMC).

Doyle Burbank Williams deltok som kunstner og prest i teamet som hadde ansvar for gudstjenestene under Generalkonferansen i Fort Worth, Texas, i 2008. Han sto blant annet for den daglig vekslende utsmykningen av sentralalteret på hovedscenen under konferansen. I 2014 underviste var han han «Featured Speaker/Teacher » og underviste over 300 UMC-pastorer ved Iowa School of Ministry.

 

 

Anno 2016??

Den første av Metodistkirkens «brobyggersamtaler» om homofili vekslet mellom opplevelse av noenlunde samtidighet og relevans (2016) og en from episode av Anno.

Den første brobyggersamtalen fant sted i Bergen lørdag 12. mars. Absolutt Metodist fulgte samtalen via streaming på tv-skjermen. Som «tv-samtale/debatt» fortonet seansen seg langt på vei som utgått på dato. Sett utenfra må den ha formidlet inntrykk av en kirke som sitter i klisteret og har havnet bakpå i deler av sin teologi, bibeltolkning og samfunnsforståelse.Tross en slags glede over at vi faktisk er kommet dit at vi samtaler ut fra en erkjennelse av at det er (minst) to ulike syn i kirken, forsterket samtalen undringen og frustrasjonen over at vi ikke er kommet lenger i kirka vår i 2016.

Absolutt Metodist vil gi poeng til tilsynsmann Øyvind Helliesen for hans måte å lede samtalen på, og for noen av hans innspill. Jeg skal vokte meg vel for å tolke og tillegge ham meninger som ikke direkte kom til uttrykk. Gledelig overrasket skal jeg heller ikke erklære meg, men gir ham absolutt stjerner i kronen!

Absolutt Metodist vil egentlig ikke si så mye om første samtalerunde. Det jeg måtte mene og tenke om noe av det jeg så og hørte, velger jeg primært å illustrere med et knippe tegninger (se over) av bloggeren http://www.nakedpastor.com (følg gjerne ham!) Den litt ekstensive bruken av tegninger er velvillig godkjent av nakedpastor.com / David Hayward.

Agape og phileo – men ikke eros!

Men noen kommentarer: Det forstemmende er at mye som egentlig burde være selvfølgeligheter for en kirke i 2016, må løftes fram som den første brobyggersamtalens høydepunkter. Som at Bibelen ikke er enhetlig, men svært mangfoldig. At det er mange ulike teologier i Bibelen. At det er umulig å si «Bibelen sier at», men heller » den og den bibelske forfatteren sier at». At Bibelen inneholder historiske, geografiske, naturvitenskaplige feil og ikke er lærebok i noe som helst. At Bibelen må leses og forstås i kontekst. At Bibelen er forkynnelse som på ulike vis prøver å fortelle oss hvilken Gud vi har med å gjøre. At vi alle leter etter Guds vilje – og at vi har funnet ulike svar ut fra samme bibel, men med ulike bibelsyn.

Forstemmende var også svaret en samtaledeltaker fikk på sitt spørsmål: «Hvis Gud skapte mennesket i sitt bilde, hvorfor skal heteroseksuelle få nyte seksuallivets gleder mens homofile ikke skal ta del i noe som Gud skapt?

Svar: «Jo, fordi du glemmer det faktum som har med synd å gjøre!» , lød det bibeltro svaret. Javel? Her dukket altså det klamme, selvrettferdige «hate synden, men elske synderen» opp igjen, bare i litt nye keiserlige klær.

For du verden, selv fra «evangelisk» hold er det liksom ikke måte på hvor velkommen homofile skal være i våre menigheter. Menn må gjerne elske menn, og kvinner må elske kvinner! Ja, vi kan til og med ha homofile/lesbiske prester i Metodistkirken – så lenge de ikke ligger med hverandre! Homofile og lesbiske må gjerne boltre seg uhemmet i agape og phileo – men ikke eros. Wow! For en omsorg, åpenhet og respekt! Du er velkommen og døren står åpen for deg – så lenge du avstår fra å praktisere din kjærlighet.

Ikke bare forstemmende, men skremmende blir det når noen seriøst påberoper seg eneretten på «skriftens autoritet», «Guds vilje/mening» og «hva som er behagelig i Guds øyne.» Hva eller hvem i alle dager har gitt bibelfundamentalistene den eksklusive definisjonsmakten??

—

PS: Til streamingen av neste samtale bør «scenebildet» ryddes. Scenografien må strammes opp. Unødig møblement og tilfeldige gjenstander, ledninger etc må fjernes fra bildet. Deltakerne må også minnes på at de er kontinuerlig eksponert i «tv-ruta» – sittestilling og alskens bevegelser og uvaner blir plutselig veldig synlig og kan virke distraherende.

Barbarisk «bibeltroskap»

Absolutt-NP-gay-stoning

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com   – uroes du av den, så hopp snarest til neste tegning (under) et stykke ned i teksten!

Det er sannelig nok av regelrett ondskap, grusomheter, urett og helvete på jord om ikke (metodist)kirken skal bidra til å øke elendigheten. Men så er det det vi gjør. Fordømmelsen av homofili som «synd», og trakassering og utstøting av homofile fra menigheter og kirkelige sammenhenger, er jo kirkens egen oppfinnelse. Det er ondskap og urett vi selv har satt i system – ofte med tragiske konsekvenser.

 Metodistkirken i Norge starter i mars en serie offisielle samtaler om homofili. Den kommer (for) sent. Jeg velger likevel å se samtalerunden som en god ting, men bare som et første skritt . Samtale er ikke lenger nok. Virkelig Holy Conferencing er det ikke snakk om  før samtalen munner ut i en offisiell, sterk og utvetydig unnskyldning og bønn om tilgivelse for den urett kirken har påført, i dette tilfellet, våre homofile medmennesker.Først da kommer evangeliet til uttrykk.

Skamfert gudsbilde

Som menneskehet og samfunn står vi midt oppe i kjempeviktige saker knyttet til flyktningkrise, innvandring, kriger, klima- og naturkatastrofer, sult og urettferdig fordeling av verdens ressurser.

Jeg sier overhodet ikke at homofilispørsmålet er viktigere og alvorligere enn disse. Dette er saker og hendelser vi som kirke må engasjere oss sterkt i. Men dette er samtidig saker og hendelser som, i alle fall før vi dukker dypere ned i årsakssammenhenger, et stykke på vei er «påført» oss utenfra.

Å gjøre livet til homofile til et helvete, derimot, er dessverre noe kirker og menigheter selv velger å gjøre – opprørende nok i Guds og bibeltroskapens navn. I Guds navn og med bibelen og Metodistkirkens Book of Discipline i hånd, støter vi mennesker som elsker hverandre ut i kulden, ja i døden.

Skremmende mange vil at United Methodist Church skal fortsette med det, også etter kirkens Generalkonferanse i mai. De vil at vår kirkeordning skal fortsatt skal kunne fungere som et «medvirkende-til-selvmords-våpen». For det er ingen tvil, kirkens holdning og fordømmelse av homofili som uforenlig med kristen livsførsel, har fått homofile til å ta sitt eget liv i fortvilelse over manglende aksept og respekt. Vi må innse det; også i forhold til de homofile har vi blod på hendene.

Kirkelig praksis har tragisk nok vært medvirkende til at siste del av vers 13 i 3. moseboks 20. kapittel grotesk nok «oppfylles», selv om (metodist)kirken, skulle bare mangle, tar sterk avstand fra dødsstraff.

3.Mosebok 20:13 sier: a) «Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig». b) «De skal dø. Deres eget blod kommer over dem.»

Dette framstår som Guds eget ord, i direkte tale. Alle er enige om at del b) gir uttrykk for noe som er totalt uholdbart og utdatert, også de selverklærte bibeltro. Men hvorfor i alle dager skal vi likevel være forpliktet på del a)?? Hvorfor stopper bibeltroskapen etter første setning? Er ikke hele verset uttrykk for Guds vilje??

Kjære vene; dette har ikke bare med et bibelsyn å gjøre, det forvrenger og skamferer hele gudsbildet vårt! Derfor er homofilispørsmålet så viktig, ikke bare av hensyn til de altfor mange ødelagte liv, men også som et symptom på noe helt grunnleggende galt.

Alt det flotte, fine og gode vi som kirke ellers forkynner og gjør, mister troverdighet så lenge vi opprettholder et bibelsyn og gudsbilde som ikke bare tillater, men aktivt bidrar til å gjøre livet til mennesker som elsker hverandre til et helvete. Hvilken Gud er det vi innbiller oss står for noe slikt? Kjærlighetens Gud er det definitivt ikke! Dette derimot:

Absolutt-NP-gays-confession-550x550

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com

Urovekkende absolutt kjærlighet

Kirken har heldigvis kvittet seg med en Gud som basert på barbarisk bibelforståelse for eksempel støttet slaveri, rasisme, undertrykkelse av kvinner og motstand mot kvinnelige prester. Tiden er overmoden for erklære at Guds er ingen homo(fili)hater.

Et av de mest selvrettferdige og hyklerske utsagn jeg kjenner, er dette: «Vi hater synden, men elsker synderen.» Glasshusene pulveriseres! Dessuten: med tanke på forpliktende, homofil kjærlighet er det jo ikke snakk om synd i det hele tatt! Skivebom i utgangspunktet!

Med tanke på reaksjoner jeg vet kommer, en liten profylaktisk presisering: Jeg tror ikke på en Gud som nidkjært jakter syndere for å tilfredsstille sin trang til soning/offer, men på en kjærlig oppsøkende Gud. Min Gud står ikke for nådeløs rettferdighet, men grenseløs nåde og kjærlighet. Denne absolutt kjærlige Gud gir meg på en måte trygghet og fred. Samtidig er han på mange måter inspirerende urovekkende, og langt mer krevende å etterleve og forstå, både praktisk og intellektuelt – for den absolutte kjærligheten setter virkelig mine mange fordommer på prøve.

….

 

 

Bibelsynet er roten til alt

gods-bible-590x310

(tegningen er velvillig stilt til disposisjon for Absolutt metodist av Nakedpastor/David Hayward)

Et forslag om å legge til rette for en diskusjon om Metodistkirkens bibelsyn, ble forkastet av kirkens årskonferanse i Halden i juni. Det var i grunnen veldig synd. 

Øyvind Askes forslag lød: ”Årskonferansen legger til rette for en diskusjon om Guds Ords autoritet i Metodistkirken i Norge i vår tid der vi legger Wesleys kvadrilateral til grunn. Vi inviterer en teolog fra en av våre samarbeidskirker i Afrika til å delta i diskusjonen.”

Askes forslag bygger åpenbart på en del premisser jeg slett ikke deler, likevel ville jeg støttet forslaget om jeg hadde vært delegat og stemmeberettiget.

Dette er en av diskusjonene vår kirke absolutt må ta. Den kan bli opprivende, men vil virke klargjørende. I dagens situasjon er den er helt nødvendig. Og den bør kunne gjøre hele homofilidebatten unødvendig.

Absolutt Metodist og jeg er absolutt bibeltro. Men vi tar Bibelen altfor seriøst og alvorlig til å tolke den bokstavelig. Bibelen er slett ikke entydig men velsignet mangfoldig og kompleks. Det er det som gjør den så spennende og utfordrende. Og som gjør den aktuell også i dag og for oss, selv om verken Paulus eller Jesaja, Amos, Matteus, Markus, Lukas eller Johannes, bare for å nevne noen, hadde det fjerneste begrep om at det de skrev eller sa skulle bli lest i 2015. Og Moses skrev selvfølgelig ikke Mosebøkene. Paulus skrev ikke alle brevene som har fått hans navn, og profeten Jesajas bok bygger på minst fire-fem ulike kilder/forfattere.

Man hører, og kan jo innimellom få inntrykk av, at vi har medlemmer og kanskje prester i vår kirke som er tilnærmet kreasjonister. ( Personer som tolker selv skapelsesberetningen bokstavelig – hvordan de takler at Bibelen faktisk innledes med to ukompatible skapelsesberetninger i 1. Mosebok og henvisning til enda flere skapelsesmyter andre steder i Bibelen, særlig i Salmenes bok, skjønner jeg ikke helt…)

Jeg frustreres og fortviles økende grad i møte med begreper og argumenter som ”Guds ords autoritet” , ”Bibelens klare lære”, ”bibelens ufeilbarlighet”, ”verbalinspirasjon” og deres kusiner og fettere. Hvilket Guds ord? Hvilken bibel? Hvilken av de hundrevis av oversettelsene på hundrevis av språk? Den siste norske? Eller 1985-utgaven? Eller hvilken av de ”vitenskapelige grunntekstene” på gresk/hebraisk/latin? Og hva med forskjellene disse i mellom? Hva med Jesaja-boken som er skrevet av (minst) tre ulike forfattere/kilder i ulik historisk kontekst? Hva med de Paulusbrevene som Paulus ikke skrev?

Alle som har jobbet med tekst(er) vet at tolkning er en innebygget og nødvendig del av det å forstå teksten. Norges, og andre lands lover er skrevet for å være så stringente, klare og utvetydige som mulig. Likevel bidrar lovverket til å fø tusenvis av til dels høyt gasjerte jurister som lever av at samme paragraf kan tolkes høyst forskjellig.

Hva da med Bibelen, som er en bred samling av veldig ulike tekster og litterære sjangere, forfattet over hundrevis av år? Hvordan og hvorfor skal den kunne være ”ufeilbarlig” og ”klar”? Derfor har vi også hundrevis av kirkesamfunn og hundretusenvis av prester verden over som tolker og forstår Bibelen forskjellig. Konservative kirker/kristne har gjerne hatt sine favorittoversettelser, mainstreamkirker har hatt sine, og såkalt ”progressive” har hatt oversettelser de foretrekker.

Den objektive tekst finnes ikke. Noen har skrevet den, og dermed satt sitt og sin tids preg på den. Samme tekster er tolket og forstått på til dels svært ulike måter gjennom historien. Det gjelder også bibeltekster, selvfølgelig. Og det må vi starte å fortelle og forklare allerede på søndagsskolen, via konfirmantundervisning, sommer- og vinterleire, bibeltimer og i øvrig forkynnelse. Alt annet er uredelig. Her har utvilsomt vår kirkes prester et særlig ansvar, men også alle legfolk som har studert eller vist en smule aktiv interesse for teologi, kristendom, religion og litteratur.

Man skal ikke borti litteratur på søndagsskolenivå før det er klart at ”bokstavelig bibeltroskap” er en umulighet. Bibelens egen tilblivelseshistorie vitner om det. Hvordan er bibelskriftene satt sammen av ulike kilder og tekstfragmenter? Hvem gjorde utvalget og hvorfor? Bibelen har mange stemmer og teologier. Bibelens tekster er historisk, geografisk og kulturelt betinget. Bibelen må alltid være gjenstand for kritisk tekstarbeid og tolkninger. Kun da blir den relevant og troverdig for mennesker i den tid og under de forhold den skal tolkes og forstås inn i.

Ateister og kristenfundamentalister leser Bibelen med de samme brillene, på samme, bokstavelige måte. Begge ender opp med en livløs museumsgjenstand som tekst – og et feilaktig gudsbilde.

–

PS: Jeg heller mer og mer til at Metodistkirken i Norges vedtatte samtale omkring homofilispørsmålet, langt på vei blir meningsløs uten en forutgående debatt og klargjøring av bibelsyn. Bibelsynet er roten til alt, og burde gjøre homofilidebatten unødvendig. For homofilispørsmålet er jo, (unnskyld alle homofile, lesbiske og transer), egentlig en bagatell og filleting. Dersom man leser, tolker og forstår bibelen inn i vår tid med de helt nødvendige tekstkritiske brillene, er det klart at ikke bare Metodistkirken, men alle kirkesamfunn med den største selvfølge skulle inkludere homofile på lik linje med alle andre – også som prester.Bibelsynet er roten til alt

(united)metodisme for dummies….

UMC-abc

Metodistkirken (United Methodist Church) holder seg med en fyldig Book of Dicipline, en inspirerende Book of Resolutions og utfordrende sosiale prinispper. Det er jeg glad for. Men det kan fort bli veldig mange paragrafer, ord og begreper – en jungel det nok er mulig å gå seg vill i.

Derfor: Følgende biskopelig autoriserte forklaring på hva det vil si å være en United Methodist, har jeg i sin helhet lånt fra biskop Michael J. Coyner i Indiana Conference, USA – etter at bloggen “Hacking Christianity” gjorde meg oppmerksom på den. Coyner skrev dette i 2009, men oppskriften er like gyldig i dag!

Samtidig vil jeg bare informere om at «absolutt metodist» resten av september måned vil være temmelig oppslukt av andre ting enn metodistkirke(politikk) og teologi, nemlig kammermusikk! (Prosjektjobb som presse/mediekontakt for fantastiske Trondheim kammermusikkfestival. Sjekk gjerne: http://www.kamfest.no og følg festivalen på Facebook! ) Ikke mye annet er like oppbyggelig, forresten. Jeg sier som salig Bach at hver tone er til Guds ære!

Men tilbake til metodist-ABC’en. Her er:

“Being a United Methodist is as Easy as 1, 2, 3, 4, 5”

Sometimes I think we make it too hard to understand. We throw around words like “connectional” and “itinerancy” and a hodgepodge of alphabetical terms (like UMC, UMW, GBGM, GBOD, BOOM, etc). Sometimes we make it hard for our own United Methodist people to describe how we United Methodists are followers of Jesus.

So here it is, in simple 1, 2, 3, 4, 5 ways to describe how we United Methodists live our Christian faith:

1. We have ONE mission statement: “to make disciples of Jesus Christ for the transformation of the world.” We have all agreed on this statement, it is Biblical, it is in our Book of Discipline, and it is the mission statement of our new Indiana Conference.

  1. We believe in TWO forms of holiness: personal holiness and social holiness. That is why we United Methodists work to bring individuals to a Christian way of life, but we also work to change our society.
  2. We try to live by the THREE Simple Rules: do no harm, do good, stay in love with God. John Wesley gave us those rules, all clergy agree to them when they are ordained, and all United Methodist people are called to follow them.
  3. We believe that truth is found by the FOUR sides of the Wesley Quadrilateral: Scripture is primary, and it is interpreted by Tradition (what the church has taught), Reason, and Experience. We are a Biblical people, but we also see the importance of learning from the Christian teachings of the past, using our minds to think through our faith, and bringing our own experience of God into our understanding.
  4. We know that our congregations flourish when we engage in the FIVE Practices of:
  • Radical Hospitality
  • Passionate Worship
  • Intentional Faith Development
  • Risk-Taking Mission and Service
  • Extravagant Generosity

There it is. Five steps to being faithful United Methodist followers of Christ. Those FIVE describe what is unique about being followers of Jesus in the Wesleyan Way. Once a person has committed to follow Jesus, these Five Steps are the hallmarks of The United Methodist Church .Maybe those of us who lead the UMC, both laity and clergy, would do well to focus on those Five steps and to use that common language.

I plan to do so, and I invite you to join me.

—

Er du med?

Ole-Einars (bitte)lille katekisme

Absolutt katekisme

Jeg håper den rungende selvironien i tittelen kommer klart og tydelig igjennom! Følgende tanker er altså bare noen upretensiøse, ørsmå refleksjoner rundt svære spørsmål. Hvorfor? Fordi ”absolutt metodist” (bloggen og FB-siden) har resultert i et knippe spørsmål om min kristne tro og identitet som jeg har kommet til at jeg bør besvare.

Nå skal jeg slett ikke skryte på en storm av slike henvendelser. Med unntak av én telefonformidlet helvetesdom fra en tid tilbake som jeg ikke akkurat tar inn over meg, dreier det seg om fire for så vidt hyggelige og ferske henvendelser med overlappende og i sak/ordlyd ganske like spørsmål. Selv om akkurat det lukter litt ”kampanje”, opplever at disse spør av genuin interesse og jeg velger å behandle nysgjerrigheten med respekt. Spørsmålene er mottatt på sms og mail, men jeg velger å svare offentlig i håp om at det kan virke avklarende for flere, og fremme tilliten og dialogen. I tillegg viset jeg til ”selvangivelsen” i bloggens høyrespalte. Den bør ikke bør levne særlig tvil om hvor jeg står. Men jeg velger altså å svare på følgende konkrete spørsmål:

* Er du frelst, Ole-Einar?

Jeg svarer som min teologiprofessor Einar Molland: ”Ja, ubetinget”. Og gjerne med min professor Jacob Jervells presisering da han i et intervju jeg gjorde med ham som journalist sa : ”altså betingelsesløst”.

Ellers finner jeg det nyttig å prøve å bruke andre ord og begreper. Mange tradisjonelle, kristelige begrep utløser et sett av nedarvede assosiasjoner og forestillinger som jeg tror det er sunt å frigjøre seg fra å bli definert av.

”Frelst” er et slikt ord med masse bagasje. Jeg opplever at jeg gjennom Jesu liv, død og oppstandelse ble satt inn i en ny sammenheng. Jeg har en sterk opplevelse av å være en del av Guds frelsesplan/ønske med verden. Det kan jo høres voldsomt selvbevisst ut, men det er slik jeg tenker om kirken – vi er del av en Gudsbevegelse som skal kulminerer i en ny himmel og en ny jord men på veien dit er gudsriket allerede virksomt og tilstede. Denne opplevelsen, bevisstheten og håpet er for meg minst like sterk og relevant, vil jeg påstå , som andres opplevelse av ”personlig frelse”.

* Tror du på jomfrufødselen?

Nei. Jeg tror at vi alle er skapt av Gud og i hans/hennes bilde, likeverdige og omsluttet av den forutgående nåde og at vi alle derfor i teologisk forstand er unnfanget av den hellige ånd. Den konkrete, fysiske unnfangelsen derimot, har jeg ingen problemer med å kreditere Josef.

* Tror du på oppstandelsen?

Der er jeg enig med Paulus. Uten Jesu oppstandelse er det vi driver med bare tull og tøys og meningsløst. Men typen oppstandelse, graden av kroppslighet, tilhører troens mysterium. I følge bibelens egne beskrivelser var det jo ingen av de som først møtte Jesus etter oppstandelsen som umiddelbart kjente ham igjen, enda de var blant dem som kjente ham aller best. Og selv etter en hel dags spasertur til Emmaus var det først dagen derpå at de to disiplene innså hvem de hadde vandret og spist sammen med.

* Tror du at Jesus døde for dine synder?

Jeg befinner meg i skjæringspunktet mellom den subjektive og klassiske forsoningslæren som begge er solid forankret i kirkehistorien. Den objektive forsoningslæren, som av mange dras veldig langt i retning av en sur, hevngjerrig Gud som krevde og krever offer og underkastelse for å blidgjøres, har jeg et relativt avmålt forhold til.

* Tror du på Bibelen som Guds ord?

Jeg svarer, som jeg tidligere har skrevet, at den beste og eneste måte å vise Bibelen virkelig respekt på, er å ikke lese og tolke den bokstavelig. Bare da blir den levende og utfordrende i vår tid. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig, gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat. Bibelen er full av teologiske retninger; ikke minst det nye testamentet. Apostlene – og Paulus – kranglet så busta føyk. I så vel evangeliene som brevlitteraturen, apostlenes gjerninger og Johannes Åpenbaring skinner de teologiske stridighetene igjennom. Da kirken etter noen århundrer til slutt samlet seg om én skriftsamling, Bibelen, var det resultat av en langvarig prosess med så vel teologiske disputter som (kirke)politikk og makt som ingredienser og rammeverk.

Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet. Ut over dette henviser jeg til blogginnlegget ”Fifty shades of klare ord” som ble publisert 4. april.

–

Ja, så bitteliten var den katekismen!

Fifty shades of klare ord

Absoluttbibelfoto Den beste, og trolig eneste, måten å vise Bibelen respekt på, er å for all del ikke tolke og lese den bokstavelig. Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet, selv om det ikke alltid virker slik.

Selv de som snakker om ”Bibelens klare ord”, og sier at de tar bibelen bokstavelig, gjør jo ikke det. Selv de mest bokstavtro velger til syvende og sist hvilke bokstaver de vil tro på. Noen (mange) bibelord settes helt strek over, og ellers drives det omfattende forsøk på ”harmonisering” av innbyrdes motstridende og/eller vanskelig forenlige syn og beretninger i Bibelen. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat.

Etter at jeg startet bloggen ”absolutt metodist”, er jeg fra flere hold blitt utfordret til å redegjøre/klargjøre mitt bibelsyn. I utgangspunktet står jeg ikke til ansvar for noen eller noe som helst i det spørsmålet, men kan likevel gjerne gjøre et forsøk. En slik klargjøring må enten være lang og resonerende (hvilket er å foretrekke) eller kort og slagordmessig. Bloggformatet krever det siste.

derfor noen lett tabloide, men likevel relevante punkter for mitt bibelsyn:

En bokstavelig, verbalinspirert tilnærming til og tolkning av Bibelen fører ganske umiddelbart til møte med selvmotsigende tekster, ja allerede i Bibelens første kapitler. Bibelens to skapelsesberetninger er innbyrdes ikke forenlige. De er hver for seg vakre beretninger som på fortellingens og mytens vis forklarer og etablerer Gud som skaper av himmel og jord (universet). Supert! Det tror jeg på. Men ingen tror på ramme alvor at Gud skapte verden på syv dager?

Å ligge med kona eller kjæresten under menstruasjonen, var lenge den eneste akseptable prevensjonsmetoden i kristne kretser, også i Metodistkirken. Skulle vi håndhevet bibelens klare ord overfor en slik praksis, ville det vært vesentlig tynnere i kirkebenkene våre; for samleie under menstruasjon kvalifiserer for dødsstraff (3. Mosebok 20:18). Det slås fast i samme kapittel og bare fem vers unna dødsstraffen mot homofili.. Selvfølgelig tar ingen slike påbud i det Gamle testamentet bokstavelig i dag, selv om disse lovsamlingene fyller mange og lange kapitler. Selv de mest bokstavtro nuller ut disse passasjene i skriften. Og takk for det, hvis ikke skulle jeg hatt dødsdom fordi jeg ikke er omskåret… (1. Mosebok 17:14)

Bibelen er mange bøker, skrevet over et spenn på hundrevis av år. Bøker med ulik intensjon/funksjon og innenfor en rekke ulike litterære sjangere. Bøker skrevet av mennesker og for mennesker i sin(e) tid(er) – og som må tolkes inn i stadig nye tider og sammenhenger. Bibelen må leses og ikke minst tolkes med et dobbelt kontekstuelt blikk; en forståelse av situasjonen de ulike bøkene ble skrevet inn i – og en forståelse av den virkelighet de skal tolkes inn i.

Bibelen er full av teologier (nb: flertall). Ikke minst ser vi det i Det nye testamentet, evangeliene og brevene. De første kristne kranglet også så busta føk – om teologiske spørsmål. Bibelen er også full av symbolikk, metaforer, myter og legender. Jeg leser disse ikke som “eventyr», men som inspirerte forsøk på å fortelle meg noe om Gud, om hans vesen og relevans i dag. Jeg beholder gjerne mytene, symbolene, metaforene, legendene og fortellingene. Jeg tar dem på dypeste alvor med å spørre hav de betyr og prøver å si meg, enn å spørre om de lar seg verifisere. Straks verifisering blir det viktigste, driver vi teologi på andre disipliners premisser. Her får jeg lyst til å sitere en slags sjelevenn, Roger Wolsley som i bloggen «The holy kiss» for et års tid siden sa:

«Atheists and fundamentalists each tend to read the Bible in the same wooden, overly literalistic manner. The difference is that atheists reject what they read in that manner, while fundamentalists believe it. There’s a lot of truth to that – enough that it tends to piss off members of both of those groups off when they come across what I said. However, I’ve also said that all Christians pick and choose which portions of the they interpret Bible literally, progressive Christians simply admit this and share how we discern.»

Ingen av oss leser bibelen «objektivt». Alle møter bibeltekstene med sin egen erfaring, livssituasjon, holdninger og samfunnsforhold i bunn. Det preger vår tolkning og forståelse, og må få gjøre det. Bibelen krever ikke at vi skal ”tro” den, som om den er en faktasamling, lovbok, geografibok eller historiebok som i et og alt gir mening utenfor sin opprinnelige kulturelle og religiøse kontekst. I stedet bør vi lese Bibelen med et åpent sinn, fryde oss over dens fargerike språk og troshistorier, utøve nødvendig kritisk sans og se hvordan gamle myter/fortellinger kan tolkes og forstås inn i vår virkelighet og våre liv.

Jeg taler heller om mysterium enn mirakler. Det gjør Gud større og til mer enn en avansert tryllekunstner. Og det største mysteriet er at Gud ble menneske og lot seg føde som et lite barn for å ta bolig i blant oss – og bli boende.

Jeg bekjenner og tror på Jesu oppstandelse; en guddommelig inngripen og et mysterium som gjør at gudsrikets historie i verden og med mennesker fortsetter. Spørsmålet om en «fysisk oppstandelse» reduserer teologien til naturvitenskap. Jeg har med interesse lest intervjuet med professor Randy Maddox i Brobyggeren nr.2/2015. Han ble i følge referatet «det store samtaleemnet» på landssamlingen for pastorene våre i januar i år. Dersom Maddox er gjengitt korrekt, og jeg har ingen grunn til noe annet, så mener han blant annet at:

«Vi skal ta den (Bibelen) seriøst, men ikke bokstavelig.» «Det er ingen som tar hele Bibelen bokstavelig. Ikke alt i Bibelen er ment bokstavelig. Jesus forteller for eksempel lignelser. De er ikke faktiske historier og det var det ingen som tok dem som da de ble fortalt. Hvis vi skal ta Bibelen seriøst, må vi skille mellom hva som er ment bokstavelig og hva som skal tolkes….. Det er ingen som tar hele Bibelen bokstavelig, vi må alle tolke den.»

Dette er jo helt ukontroversielt, og tilnærmet søndagsskolelærdom, men likevel er det veldig positivt hvis hele landssamlingen ga sin tilslutning til Maddox’s syn. Da er det glimt av håp. Jeg har ikke 2012-utgaven av Metodistkirkens Book Of Discipline for meg her jeg sitter, men i 2008 utgaven på side 77 står det noe viktig:

“The Christian witness, even when grounded in Scripture and mediated by tradition, is ineffectual unless understood and appropriated by the individual. To become our witness, it must make sense in terms of our own reason and experience.”

Som troende skal vi bevare vår kritiske sans. Kirka vår oppfordrer oss til det. Skal vårt vitnesbyrd være troverdig, er kontinuerlig bibelkritikk og religions/kirkekritikk tvingende nødvendig.  Postludium: Religiøse dogmer og skikker, holdninger og handlinger som kommer på kollisjonskurs med kjærlighetsbudet har i beste fall vikeplikt; helst bør de forkastes. — Og så ble dette selvfølgelig alt for langt og omstendelig. Men hang du med så langt, sier jeg ”velsigne deg”!