Åpent kirkehjertesår

absolutt-NP-lite felles

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

«Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker og omfavner den verden vi lever i!» 

Veldig lite har på veldig lenge truffet meg så veldig hardt som denne setningen i en blogg jeg leste i starten av påska. Bloggens tittel, «Da United Methodist Church solgte sin sjel», ( «When The United Methodist Church sold its soul» ), traff meg rett i hjertesåret av en stadig ulykkeligere kjærlighet til kirken jeg fortsatt intenst prøver å elske.

«When the United Methodist Church sold its soul» var tittelen på et innlegg publisert 20. mars i år, på bloggen «expressionist coffe». Bloggeren er den amerikanske kunstneren og metodistpresten Doyle Burbank Williams. Jeg deler slett ikke alt i hans analyser og situasjonsbeskrivelser. jeg sier ikke at han har rett. Men det er passasjer, tanker og formuleringer i bloggposten som jeg kan sette to streker under og gjøre til mine egne. Og jeg anbefaler uansett innlegget til ettertanke og trolig litt provokasjon.(link under)

Slik jeg forstår ham, mener Doyle at UMC solgte sin sjel i et velment, men misforstått forsøk på å tekkes den konservative, bibelfundamentalistiske, evangeliske bevegelsen som vokste fram (særlig i USA) på 1980-tallet. Ved å alliere oss med trang ortodoksi, har vi fornektet vår historiske identitet som kirke. Gjennom alliansen med «evangeliske», konservative, ja fundamentalistiske krefter, er kirken vår er blitt både åndelig og funksjonelt forstenet.

Nostalgi, nåde og kjærlighet

Jeg kommer tilbake til Doyles blogg, men hvorfor slo den meg så hardt? Blant annet fordi den vekket gamle minner om idealisme, begeistring og tro på kirken.

Litt nostalgi er på sin plass. Høsten 1968. Som 18-åring dro jeg til Metodistkyrkans Teologiska Seminarium (Øverås), for å studere og bli prest. (Forlot Øverås etter et år. Det ble for overflatisk, bibelskoleaktig; men én strålende og romslig lærer i pastor Einar Anker Nilsen. Fortsatte å studere ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, hvor jeg tok embetseksamen i 1975.) Bevisst metodist fra ung alder. Stolt av kirka mi. Glad for å tilhøre en minoritet her hjemme, som var stor i verden. Etableringen av The United Methodist Church i april 1968, gjorde meg forventningsfull og oppglødd.

Politisk engasjert. Demonstrasjonstog og opprop mot Vietnamkrigen, atomvåpen og apartheidregimet i Sør-Afrika. Sterkt opptatt av den svarte frigjøringskampen i USA. Det plaget meg at selv om mange metodister (også hvite) sto på “rett side” – så var den nye United Methodist Church sterkt segregert. Inspirert og engasjert av tidlig frigjøringsteologi i Latin-Amerika (og senere Sør-Afrika). Erkebiskop Dom Helder Camara i Brasil var en stor helt. Jeg slukte stensilerte utdrag og sitat fra foredrag, prekener og artikler av ham og andre frigjøringsteologer. Nyorienteringen innen den katolske kirke i kjølvannet av 2. Vatikankonsil, ga håæp for hele den økumeniske, progressive bevegelsen.

Jeg var stolt av å tilhøre en kirke med sosiale prinsipper, en kirke med et «integrert» åndelig og sosialt evangelium om frelse, rettferdighet og fred. Ikke minst stolt og glad for å tilhøre en «nådens kirke» – med forutgående, fortløpende, evig og altomsluttende nåde og kjærlighet.

Uten at jeg kjente begrepet da jeg startet på Øverås, hadde jeg rukket å tilegne meg et «kontekstuelt» bibelsyn og tok klar avstand fra bokstavelig, verbalinspirert bibelforståelse.

For meg var Gud i 1968 absolutt, betingelsesløs og grenseløs kjærlighet og nåde. Jeg har garantert forandret meg mye gjennom årene . jeg er noen illusjoner fattigere og har forlatt/sviktet noen idealer. Men hadde jeg blitt prest, er den Gud akkurat hva jeg ville forkynt også i dag!

Klaustrofobi og fremmedgjøring

Fra 1990-tallet og utover har jeg følt på en tiltagende fremmedgjøring og klaustrofobi. Ikke så mye lokalt, som i forhold tendenser innen den globale United Methodist Church og i noen grad Metodistkirken i Norge. Konservative , «bibeltro» og «evangeliske» krefter har satt tradisjonelle UMC-verdier under sterkt press. Jeg vil si det så sterkt at religiøs (og politisk) konservativ, fundamentalisme med hovedbase i deler av den amerikanske UMC, er i ferd med å feste et kvelertak på kirken vår. Tendenser kan vi ane også i Norge; som jeg følte gjennom flere år som delegat til årskonferansen

UMC har aldri vært radikal, men en rimelig bred «mainline» kirke; teologisk og sosialt åpen og med rom for ulike syn. Ulikhetene ble limet som paradoksalt holdt oss sammen. Så lenge jeg ikke har vært homofil, har kirken gitt meg plass og armslag.

Men det har skjedd noe. Andre ”mainline-kirker” har utviklet seg med en teologi for det 21. århundre. Men konservative ”evangeliske” krefter har kneblet og tatt stadig større deler av UMC som gissel.

For all del. Det finnes utrolig mange flotte folk, biskoper, prester og legfolk, organisasjoner og grupper i kirka vår med skikkelig metodist-gehalt. Men de er under press. «Evangeliske» (for en misbruk av ord!) har i årevis jaktet på både enkeltpersoner og kirkelige råd. Metodistiske ”fyrlys” som for eksempel Global Board of Church and Society og Global Board of Ministeries er en torn i øyet for de ”evangeliske”. Kirkeledere og råd som er de fremste bærere av UMCs virkelig evangeliske DNA, blir stemplet som altfor liberale og motarbeidet.

Kampen føres på alle fronter. Progressiv, bærekraftig metodisme skal vingeklippes og underlegges sterkere kontroll og styring. Til Generalkonferansen i mai foreligger det for eksempel forslag om å legge ned General Commission on the Role of Women. De konservative vil også oppløse Western Jurisdiction som samler noen av de mer liberale årskonferansene innen UMC og legge disse inn under andre jurisdiksjoner. Ja det foreligger forslag (f.eks. CUP-initiativet) som vil gjøre kirken vår til en trangsynt, kjetterjaktende sekt.

Nidkjært, og i alle ting, søker de «evangeliske» å stikke kjepper i hjulene for den progressive, framtidsrettede delen av kirken. For øyeblikket ser dette korstoget dessverre ut til å ha et visst moment. Det er blitt trangt og mye innestengt luft i «nådens kirke» og trangere skal det bli om de «evangeliske» og «bibeltro» får det som de ønsker. Men det vil alltid finnes livgivende pustehull!

Fryktbasert salg av sjel

Tilbake til Doyle Burbank Williams blogg. På 1980-tallet hadde metodistkirken etablert en relevant teologisk /sosialetisk tilnærming til det moderne samfunn, konstaterer han. Kirken trosset den bokstavelige bibelforståelsen, og åpnet for omtanke og forstående svar på sosialetiske, teologiske spørsmål i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. Bibelen var (er) ikke lenger siste ord i kirkens kontinuerlige dialog med verden (min uthevelse). Denne tilpasningen rokket ved de konservatives tro på bibelens absolutte autoritet.

Dommedagsprofeter forkynte at de liberale kirkene var døende, mens de «evangeliske» megakirkene begynte å blomstre, særlig i USA. Nedgangs-panikk begynte å melde seg også i UMC. Man fryktet at metodistkirkens «åpen-sinn-teologi» og alminnelige, historisk-kritisk bibelforståelse var vanskelig å selge under de rådende forhold. Kirkens lederskap begynte å lete etter en løsning. En strategi var å formulere en visjon , et «mission statement» for kirken. Gjennom det skulle man dirigere kirkens identitet og energi i én felles retning. Samtidig var det en måte å møte «hvem-avtar-og-hvem-vokser»-frykten på.

Absolutt-NP-god-chained-550x550Salget av sjelen, skjedde i følge Doyle på Generalkonferansen i 2000, gjennom vedtaket av visjonen «Making disciples for Jesus Christ « («Å skape disipler for Jesus Kristus» ). Doyle mener denne formuleringen glattet over det wesleyanske tvillingskapet mellom sosialt evangelium og personlig evangelium. Visjonen var et forsøk på å nypakke metodismen som mer konservativt-evangelisk akseptabel ved kun å fokusere på evangelisering. Selv om visjonen etter hvert ble supplert med «…som kan forvandle verden», var den nye retningen satt.

“To make disciples for Jesus Christ”, var enkelt og salgbart. Det var også et klart signal til kretser innen kirken at en endring var på gang, mener Doyle. Visjonen validerte en strengere bibelforståelse for å tekkes de konservative gruppene man ønsket å nå. Vår manglende evne som kirke til å utvikle oss selv til et omsorgsfullt, verdensrelevant og kulturelt opplyst trosfellesskap er resultatet. (min uthevelse)

United Methodist Church har vært på sitt beste som en bevegelse preget av tilpasningsevne og sosialt engasjement. Etter vedtaket av visjonen har vi overvektet det «bibelske hjørnet» av det wesleyanske kvadrilateral, mener Doyle. I et desperat, men tilsynelatende velbegrunnet forsøk på å blåse liv i vår over to hundre år gamle kirke, avvek vi fra hvem vi var (er) og vekk fra vår livgivende kjerne.

Det er på høy tid å revurdere vårt oppdrag og vår identitet. Å være kun evangelisk, vil ikke bringe oss fullt inn i det 21. århundre. Det vil hverken oppfylle vårt kall eller vårt potensial som nærvær i vår kultur og verden. Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker om omfavner den verden vi lever i, avslutter Doyle Burbank Williams sitt blogginnlegg. Du finner det i sin helhet her: expressionistcoffee

—-

Doyle Burbank Williams er flergenerasjons metodist og prestesønn. Han var prest i en rekke metodistkirker i USA før han i 2011 ble ansatt som prest i United Church of Christ i Scottsdale, Arizona. (Fortsatt som ordinert eldste i UMC).

Doyle Burbank Williams deltok som kunstner og prest i teamet som hadde ansvar for gudstjenestene under Generalkonferansen i Fort Worth, Texas, i 2008. Han sto blant annet for den daglig vekslende utsmykningen av sentralalteret på hovedscenen under konferansen. I 2014 underviste var han han «Featured Speaker/Teacher » og underviste over 300 UMC-pastorer ved Iowa School of Ministry.

 

 

Anno 2016??

Den første av Metodistkirkens «brobyggersamtaler» om homofili vekslet mellom opplevelse av noenlunde samtidighet og relevans (2016) og en from episode av Anno.

Den første brobyggersamtalen fant sted i Bergen lørdag 12. mars. Absolutt Metodist fulgte samtalen via streaming på tv-skjermen. Som «tv-samtale/debatt» fortonet seansen seg langt på vei som utgått på dato. Sett utenfra må den ha formidlet inntrykk av en kirke som sitter i klisteret og har havnet bakpå i deler av sin teologi, bibeltolkning og samfunnsforståelse.Tross en slags glede over at vi faktisk er kommet dit at vi samtaler ut fra en erkjennelse av at det er (minst) to ulike syn i kirken, forsterket samtalen undringen og frustrasjonen over at vi ikke er kommet lenger i kirka vår i 2016.

Absolutt Metodist vil gi poeng til tilsynsmann Øyvind Helliesen for hans måte å lede samtalen på, og for noen av hans innspill. Jeg skal vokte meg vel for å tolke og tillegge ham meninger som ikke direkte kom til uttrykk. Gledelig overrasket skal jeg heller ikke erklære meg, men gir ham absolutt stjerner i kronen!

Absolutt Metodist vil egentlig ikke si så mye om første samtalerunde. Det jeg måtte mene og tenke om noe av det jeg så og hørte, velger jeg primært å illustrere med et knippe tegninger (se over) av bloggeren http://www.nakedpastor.com (følg gjerne ham!) Den litt ekstensive bruken av tegninger er velvillig godkjent av nakedpastor.com / David Hayward.

Agape og phileo – men ikke eros!

Men noen kommentarer: Det forstemmende er at mye som egentlig burde være selvfølgeligheter for en kirke i 2016, må løftes fram som den første brobyggersamtalens høydepunkter. Som at Bibelen ikke er enhetlig, men svært mangfoldig. At det er mange ulike teologier i Bibelen. At det er umulig å si «Bibelen sier at», men heller » den og den bibelske forfatteren sier at». At Bibelen inneholder historiske, geografiske, naturvitenskaplige feil og ikke er lærebok i noe som helst. At Bibelen må leses og forstås i kontekst. At Bibelen er forkynnelse som på ulike vis prøver å fortelle oss hvilken Gud vi har med å gjøre. At vi alle leter etter Guds vilje – og at vi har funnet ulike svar ut fra samme bibel, men med ulike bibelsyn.

Forstemmende var også svaret en samtaledeltaker fikk på sitt spørsmål: «Hvis Gud skapte mennesket i sitt bilde, hvorfor skal heteroseksuelle få nyte seksuallivets gleder mens homofile ikke skal ta del i noe som Gud skapt?

Svar: «Jo, fordi du glemmer det faktum som har med synd å gjøre!» , lød det bibeltro svaret. Javel? Her dukket altså det klamme, selvrettferdige «hate synden, men elske synderen» opp igjen, bare i litt nye keiserlige klær.

For du verden, selv fra «evangelisk» hold er det liksom ikke måte på hvor velkommen homofile skal være i våre menigheter. Menn må gjerne elske menn, og kvinner må elske kvinner! Ja, vi kan til og med ha homofile/lesbiske prester i Metodistkirken – så lenge de ikke ligger med hverandre! Homofile og lesbiske må gjerne boltre seg uhemmet i agape og phileo – men ikke eros. Wow! For en omsorg, åpenhet og respekt! Du er velkommen og døren står åpen for deg – så lenge du avstår fra å praktisere din kjærlighet.

Ikke bare forstemmende, men skremmende blir det når noen seriøst påberoper seg eneretten på «skriftens autoritet», «Guds vilje/mening» og «hva som er behagelig i Guds øyne.» Hva eller hvem i alle dager har gitt bibelfundamentalistene den eksklusive definisjonsmakten??

PS: Til streamingen av neste samtale bør «scenebildet» ryddes. Scenografien må strammes opp. Unødig møblement og tilfeldige gjenstander, ledninger etc må fjernes fra bildet. Deltakerne må også minnes på at de er kontinuerlig eksponert i «tv-ruta» – sittestilling og alskens bevegelser og uvaner blir plutselig veldig synlig og kan virke distraherende.