Ut å stjæle metodistkirka!

il_570xN.1007315585_2esm

Tegningene i dette blogginnlegget  brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Det er et kirketyveri på gang. Konservative, såkalt ”evangeliske” krefter, har lenge og målrettet jobbet for å omforme United Methodist Church fra å være en åpen, romslig, mainline kirke til et sekterisk og trangt (bibel)fundamentalistisk samfunn. Generalkonferansen 2016, som starter tirsdag 10. mai, kan føre til at UMC definitivt mister sin sjel.

Generalkonferansen 2016’s motto, «Therefore GO!» ble bestemt for flere år siden. Slik utviklingen innen kirken har vært, framstår mottoet dessverre ganske tonedøvt i 2016. «Therefore Go!» er jo akkurat det de «evangeliske» oppfordrer sine meningsmotstandere til å gjøre; forlate kirken. Men «absolutt metodist» sier som Vietnamkrigsmostanderne på 1960- og -70-tallet: «hell no, we won’t go!». Det er en forsikring som begynner å lyde fra flere hold innen kirkens progressive fløy.

Mange dedikerte metodister skal kjempe mot det konservative kirketyveriet og for en livs- og Gudsbejaende UMC med budskap om ubegrenset, betingelsesløs og altomfattende nåde og kjærlighet. Det er på den måten vi vil utgjøre en forskjell i verden.

Foruten et stort og romslig sentrum, har UMC har alltid levd med (minst) en konservativ og en progressiv teologisk fløy. Jeg har levd rimelig godt med det. Selv er jeg nok et stykke ut på den progressive fløyen og har vært fra før jeg begynte å studere teologi i 1968. (Og hoppet av fra Øverås til Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo fordi jeg blant annet følte Øverås var for konservativt og ikke dyptpløyende nok.)

Likevel har jeg gjennom et langt UMC-liv fått og hatt stor respekt for mange av de pastorer og legfolk jeg har kjent på den konservative fløyen – fordi jeg samtidig har følt respekt tilbake – en anerkjennelse av at vi er uenige og det må være rom for flere syn i en kirke som vår. «United» sier jo noe om at her er det flere syn, oppfatninger, tanker og ideer som har fusjonert inn i et fellesskap – og der skulle/burde tankene kunne bryte seg mot hverandre i et fruktbart, utviklende kirkemiljø.

Autoritær og intolerant

Tross klare uenigheter og spenninger har UMC siden dannelsen i1968 framstått, internasjonalt og nasjonalt, som en kritussentrert og -inspirert kirke med fokus på Guds nåde, sosial rettferdighet og det radikale, ekstremt utfordrende og dypt evangeliske budskapet om Guds alt/alleomfattende kjærlighet.

Absolutt-NP-god-boxSlik er det ikke lengre. De konservative, såkalt «evangeliske» kreftene som nå vokser fram innen kirken er noe annet enn hva vi har hatt tidligere. Det er snakk om (bibel)fundamentalistiske krefter, dels i samspill med konservative amerikanske politiske retninger ala Cruz/Rubio, som aggressivt og autoritært fremmer religiøs og sosial intoleranse, frykt og fordømmelse. Dette er «evangeliske» med et helt annet og skremmende ansikt; innen UMC anført av organisasjoner som Good News og Confessing Movement som med stor nidkjærhet fronter «kjetterjakten». Og den jakten skal skjerpes ytterligere, i følge forslag Good News har inne til Generalkonferansen.

«Riktig forstått», og det er helt opp til disse såkalte «evangeliske» å definere, er Bibelen Guds klare og ufeilbarlige ord. Og det angivelig klare ordet brukes både som redskap til å sette folk i bokser og båser, og som direkete slagvåpen mot «avvikende» meninger, holdninger og handlinger. Med en teologi og bibelforståelse som til og med kan omfatte kreasjonisme, fremmes en forkynnelse som ikke bare krever intellektuelle saltomortaler, men innimellom arter seg som den reneste hjernevask. Gud, kristentro og metodisime defineres og presses inn i en trang boks; utenfor den boksen skal det ikke tenkes! Kirken reduseres til et teologisk museum og vokskabinett

Farvel til nåden

I den nye UMC som avtegner seg om de konservative fortsatt vinner fram, er det ikke lenger Guds nåde og kjærlighet som har fokus, men en selotisk og nidkjær jakt på «syndere». Vi har som kirke allerede beklagelige prosedyrer for å straffe prester som vier homofile. Nå skal dette skjerpes. Om de «evangeliske» får det som de vil, skal prester som vier homofile, og/eller står fram som praktiserende homofile kartlegges og identifiseres (gjerne via sosiale medier) og med bibel i hånd straffes og jages ut av kirken!

Det er selvfølgelig ille for disse prestene, men hva i alle dager signaliserer det om United Methodist Church’s syn på de homofile, vårt menneskesyn og Gudsbilde? Når det å vie et homofilt par, som fort kan vise seg å leve sammen i sterkere og lengere troskap og kjærlighet enn et heterofilt par, er straffbart og grunnlag for å miste jobben!?? Og det samme om man selv står fram som homofil prest!?? «Signalisere» er for veikt. Slike holdninger skriker ut om intoleranse, forkvaklet bibelsyn og fordreid gudsbilde.

absolutt-np-bring-more-people

UMC havnet i gjørma gjennom vedtaket av et benkeforslag mot homofili på Generalkonferansen i 1972. Selv «status quo» etter Generalkonferansen 2016, vil være et stort tilbakeskritt. Samfunnet har utviklet seg, andre kirker har utviklet seg, teologi og bibelforståelse har utviklet seg. Å stå stille betyr å parkere seg i bakleksa. Og UMC vil ikke lenger være den United Methodist Church vi i kritisk solidaritet har elsket hele livet. Men «Hell, no! We won’t go!»

 

 

 

Kjærlighetsbrev fra 111 homofile UMC-prester

LGBTQI-Gay-United-Methodist-Clergy-Come-Out-2016-01

Dagen før åpningen av United Methodist Churchs Generalkonferanse i Portland, USA, står 111 av kirkens prester fram som homofile / lesbiske / transgender. En Facebook-melding fra Reconciling Ministries Network (RMN), med kjærlighetsbrevet fra de 111 trosheltene til UMC, fikk RMNs webside til å krasje grunnet overbelastning av serveren. Det kirkelige rettssystemet kan også fort bli overbelastet dersom det skal reises sak mot alle disse…

«absolutt metodist» er glad for å bidra til at nyheten og brevet spres. Som rimelig udiskutabel heterofil, står «absolutt metodist»  sammen i solidaritet med de 111 homofile pastorene. Her er brevet – og navnet på de 111 trosheltene. Velsignet være dem!

«Dear United Methodist Church,

As we gather in Portland to begin the 10 day discernment of God’s leading for The United Methodist Church known as General Con-ference, we, your Lesbian, Gay, Bisexual, Trans, Queer/Questioning, and Intersex (LGBTQI) religious leaders–local pastors, dea-cons, elders, and candidates for ministry–want to remind you of our covenant with you.

We share with you the covenant of baptism which has knit us together as one family. You cradled us into the body of Christ, helped us know the grace that invites us to move more deeply into relationship with God, and invited us to listen for God’s call on our lives. We responded, finding that we were most faithful when we gave our lives over to full time Christian service. You embraced us, af-firmed us, ordained us, and sent us to serve throughout the connection.

However, while we have sought to remain faithful to our call and covenant, you have not always remained faithful to us. While you have welcomed us as pastors, youth leaders, district superintendents, bishops, professors, missionaries and other forms of religious service, you have required that we not bring our full selves to ministry, that we hide from view our sexual orientations and gender identities. As long as we did this, you gladly affirmed our gifts and graces and used us to make disciples of Jesus Christ for the transformation of the world in the varied places you sent us.

While some of us have been lucky to serve in places where we could serve honestly and openly, there are others in places far more hostile, who continue to serve faithfully even at tremendous cost to themselves, their families, and yes, even the communities they serve, who do not receive the fullness of their pastor’s gifts because a core part must remain hidden.

There are many voices within The United Methodist Church who want us to break up with them. From bishops, Boards of Ordained Ministries, and other leaders, we are told to simply leave. Is leaving home ever that simple? We are United Methodists because there is no other denomination with our unique connectional polity and distinctive Wesleyan spirituality. We are here because God has called us to serve in this denomination, and our souls are fed by the theology in which we’ve been raised.

We are coming out as Lesbian, Gay, Bisexual, Trans, Queer/Questioning, and Intersex persons at this moment for several reasons. Foremost, we want you to know we still love you and seek to remain in relationship with you. Even if we should leave and you seek more restrictive language against LGBTQI persons, know that God will continue to move mysteriously in the hearts of LGBTQI young people and adults and will call them to serve within this denomination. You cannot legislate against God’s call. The “LGBTQI issue” is not one that can be resolved through restrictive legislation but instead by seeing that all persons are made in the image of God and welcomed into the community of faith.

We come out, too, to provide hope for LGBTQI young people in hostile UMC churches. These young people are more at risk for suicide than their peers, in part, because of the condemnation they hear from the pulpits and pews of their churches. We come out to remind them that God’s love for them is immeasurable, and offers them a love that will never let them go, even when it feels like the church is willing to let them go.

We come out to invite them to listen for God’s still, small voice that will speak in the quiet places of their hearts, who will call them into leadership positions. We seek to create a pathway of hope into ministry for them, even when the church has tried to shut its doors on them, or overtly or indirectly condoned the persecution of LGBTQI persons.

We love you, dear church. Through you, we have stood on sacred ground and seen the face of God more clearly. Our prayer, as the church begins its time of discernment, is that you will remember that there are nameless ones around the world, hungry for a word of hope and healing. LGBTQI people and their families exist in every church in every continent of this denomination. They are seeking to remain in faithful relationship with you, even when you refuse, because they know God’s tender mercies and great faithfulness.

Dear church, our prayers are with you, with all of us, in the coming days. May we all be surprised by the Spirit who continues to breathe new life in unexpected ways. May we find the body of Christ stronger at the end of our time together, not weaker or more deeply harmed. May we provide a powerful witness of finding unity even in our differences to a world fractured by fear and mistrust.»

Signed,

Rev. Jeanelle Ablola

Rev. Brian  Adkins

Rev. Austin  Adkinson

Rev. Dr. Israel Alvaran

Pastor Elyse Ambrose

Rev. Douglas A. Asbury

Rev. Jeanne  Audrey Powers

M Barclay

Rev. Dr Bonnie Beckonchrist

Rev. Ann Berney

Rev. Anna Blaedel

Rev. Daryl Blanksma

Rev Jan Bolerjack

Rev. Dr. Joanne Calrson Brown

Rev. Kristan M. Burkert

Rev. John Cahall

Rev. James C. Carter

Rev. Dr. Nancy A. Carter

Rev. Randa Jean  D’Aoust

Rev. Alex da Silva-Souto

Rev. Karen Damman

Rev. Diana Jani Darak-Druck

Sean P. Delmore

Rev. Greg  Eaton

Rev. Dr. Karen Engelman

Rev. Dr. Janet Everhart

Rev. Anthony M. Fatta

Rev. Robert  Gamble

Micah Gary-Fryer

Rev. Ruth Ann Charlotte Geiger

Rev. John Girard

Rev. Rebecca J. Girrell

Taylor Gould

Rev. Nancy Jean Goyings

Rev. John Edwin Griffin

Rev. Gregory D. Gross

Rev. Dr. Emily B.Hall

Rev. Trey Hall

Rev. Dr. Edward J. Hansen

Rev. Marcia Hauer

Rev. Michael A. House

Rev. Brittany Isaac

Rev. Monica Isaac

Rev. Marguerite Jhonson

Tyler R. Joyner

Rev. Elizabeth Jones

Rev. Lindsey Kerr

Rev. Dr. Jeanne G. Knepper

Ms. Ellen Knight

Rev. Katie M. Ladd

Pastor Bruce Lamb

Rev. Cathlynn Law

Rev. Ardis Letey

Rev. J. Daniel Lewis

Rev. Dr. Pamela R. Lightsey

Pastor Christine Lindeberg

Pastor Rolland Loomis

Rev. Kelly Love

Rev. Dr. Joretta  Marshall

Pastor Lea Matthews

Rev. Courtney McHill

Rev. Ralph A. Merante

Rev. David W. Meredith

Rev. Cynthia Meyer

Rev. Jerry Miller

Rev. Sharon L. Moe

Rev. Richard W. Moman

Rev. Deborah Morgan

Rachel Neer

Rev. Joshua M. Noblitt

Rev. Catherine Noellert

Rev. Gregory Norton

Rev. Dr. Karen P. Oliveto

Rev. Dr. Rebecca A. Parker

Rev. Lois McCullen Parr

Rev. Matthew A. Pearson

Rev. Drew Phoenix

Emily Pickens-Jones

Rev. Jay K. Pierce

Kendall Protzmann

Pastor Kathleen Reynolds

Pastor Jonathan E. Rodríguez-Cintrón

Rev. Daniel  Sailer

Rev. Siobhan A. Sargent

Kenneth M. Schoon

Rev. Tyler  Schwaller

Kimberly Scott

Pastor Ryan J. Scott

Rev. Patricia Simpson

Rev. Kim A. Smith

Rev. Althea Spencer Miller

Rev. Terri J. Stewart

Rev. Katie Stickney

Rev. Kristin G. Stoneking

Rev. Mark F. Sturgess

Rev. Sara Thompson Tweedy

Rev. Frank E. Trotter, Jr.

Rev. Martha E. Vink

Rev. Kathleen Weber

Rev. Dr. David Weekley

Marvin K. White

Rev. Dr. Mark E. Williams

Rev. Brenda S. Wills

Pastor Jarell Wilson

Rev. Angela G. Wolle

Rev. John Robert Wooden

Rev. Vicki L. Woods

Rev. Wendy Woodworth

Rev. Frank D. Wulf

Rev. Laura  Young

Rev. Nancy Kay Yount

 

Barbarisk «bibeltroskap»

Absolutt-NP-gay-stoning

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com   – uroes du av den, så hopp snarest til neste tegning (under) et stykke ned i teksten!

Det er sannelig nok av regelrett ondskap, grusomheter, urett og helvete på jord om ikke (metodist)kirken skal bidra til å øke elendigheten. Men så er det det vi gjør. Fordømmelsen av homofili som «synd», og trakassering og utstøting av homofile fra menigheter og kirkelige sammenhenger, er jo kirkens egen oppfinnelse. Det er ondskap og urett vi selv har satt i system – ofte med tragiske konsekvenser.

 Metodistkirken i Norge starter i mars en serie offisielle samtaler om homofili. Den kommer (for) sent. Jeg velger likevel å se samtalerunden som en god ting, men bare som et første skritt . Samtale er ikke lenger nok. Virkelig Holy Conferencing er det ikke snakk om  før samtalen munner ut i en offisiell, sterk og utvetydig unnskyldning og bønn om tilgivelse for den urett kirken har påført, i dette tilfellet, våre homofile medmennesker.Først da kommer evangeliet til uttrykk.

Skamfert gudsbilde

Som menneskehet og samfunn står vi midt oppe i kjempeviktige saker knyttet til flyktningkrise, innvandring, kriger, klima- og naturkatastrofer, sult og urettferdig fordeling av verdens ressurser.

Jeg sier overhodet ikke at homofilispørsmålet er viktigere og alvorligere enn disse. Dette er saker og hendelser vi som kirke må engasjere oss sterkt i. Men dette er samtidig saker og hendelser som, i alle fall før vi dukker dypere ned i årsakssammenhenger, et stykke på vei er «påført» oss utenfra.

Å gjøre livet til homofile til et helvete, derimot, er dessverre noe kirker og menigheter selv velger å gjøre – opprørende nok i Guds og bibeltroskapens navn. I Guds navn og med bibelen og Metodistkirkens Book of Discipline i hånd, støter vi mennesker som elsker hverandre ut i kulden, ja i døden.

Skremmende mange vil at United Methodist Church skal fortsette med det, også etter kirkens Generalkonferanse i mai. De vil at vår kirkeordning skal fortsatt skal kunne fungere som et «medvirkende-til-selvmords-våpen». For det er ingen tvil, kirkens holdning og fordømmelse av homofili som uforenlig med kristen livsførsel, har fått homofile til å ta sitt eget liv i fortvilelse over manglende aksept og respekt. Vi må innse det; også i forhold til de homofile har vi blod på hendene.

Kirkelig praksis har tragisk nok vært medvirkende til at siste del av vers 13 i 3. moseboks 20. kapittel grotesk nok «oppfylles», selv om (metodist)kirken, skulle bare mangle, tar sterk avstand fra dødsstraff.

3.Mosebok 20:13 sier: a) «Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig». b) «De skal dø. Deres eget blod kommer over dem.»

Dette framstår som Guds eget ord, i direkte tale. Alle er enige om at del b) gir uttrykk for noe som er totalt uholdbart og utdatert, også de selverklærte bibeltro. Men hvorfor i alle dager skal vi likevel være forpliktet på del a)?? Hvorfor stopper bibeltroskapen etter første setning? Er ikke hele verset uttrykk for Guds vilje??

Kjære vene; dette har ikke bare med et bibelsyn å gjøre, det forvrenger og skamferer hele gudsbildet vårt! Derfor er homofilispørsmålet så viktig, ikke bare av hensyn til de altfor mange ødelagte liv, men også som et symptom på noe helt grunnleggende galt.

Alt det flotte, fine og gode vi som kirke ellers forkynner og gjør, mister troverdighet så lenge vi opprettholder et bibelsyn og gudsbilde som ikke bare tillater, men aktivt bidrar til å gjøre livet til mennesker som elsker hverandre til et helvete. Hvilken Gud er det vi innbiller oss står for noe slikt? Kjærlighetens Gud er det definitivt ikke! Dette derimot:

Absolutt-NP-gays-confession-550x550

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com

Urovekkende absolutt kjærlighet

Kirken har heldigvis kvittet seg med en Gud som basert på barbarisk bibelforståelse for eksempel støttet slaveri, rasisme, undertrykkelse av kvinner og motstand mot kvinnelige prester. Tiden er overmoden for erklære at Guds er ingen homo(fili)hater.

Et av de mest selvrettferdige og hyklerske utsagn jeg kjenner, er dette: «Vi hater synden, men elsker synderen.» Glasshusene pulveriseres! Dessuten: med tanke på forpliktende, homofil kjærlighet er det jo ikke snakk om synd i det hele tatt! Skivebom i utgangspunktet!

Med tanke på reaksjoner jeg vet kommer, en liten profylaktisk presisering: Jeg tror ikke på en Gud som nidkjært jakter syndere for å tilfredsstille sin trang til soning/offer, men på en kjærlig oppsøkende Gud. Min Gud står ikke for nådeløs rettferdighet, men grenseløs nåde og kjærlighet. Denne absolutt kjærlige Gud gir meg på en måte trygghet og fred. Samtidig er han på mange måter inspirerende urovekkende, og langt mer krevende å etterleve og forstå, både praktisk og intellektuelt – for den absolutte kjærligheten setter virkelig mine mange fordommer på prøve.

….

 

 

Samtaletoget som gikk…

Absolutt-tog

Mens vi enda venter på første bokstav i første stavelse av første ord i den varslede brede samtalen om homofilispørsmålet i Metodistkirken i Norge, må jeg erkjenner at det toget er gått uten at vi nådde fram til perrongen.

Vi er lenge lovet en «offisiell» samtale om homofilispørsmålet innen Metodistkirken i Norge. Vi er forespeilet en bred nasjonal debatt som skal munne ut i en samtale under Årskonferansen i 2016. Too little, too late. Den årskonferansen kan i stedet fort bli nødt til å samtale og diskutere hvilken Metodistkirke den ønsker å tilhøre.

Internasjonalt har tallrike samtaler pågått så lenge og prosesser kommet så langt innen The United Methodist Church at den lovede norske lovede samtalen er dømt til ikke å bli annet enn et heseblesende, snublende og forgjeves forsøk på å komme ajour.

Hodet-i-sanden-vedtaket fra Årskonferansen i 2007 om å blokkere for all samtale og stryke homofilispørsmålet fra den kirkelige agenda, har hektet oss av. Vi har parkert oss selv på et sidespor og satt oss utenfor UMC-prosesser vi burde vært en del av.

(Ære være Metodistkirken på Bjølsen, som på egen hånd nettopp har sendt forslag til Generalkonferansen 2016 om endring av ordlyd og posisjon i forhold til homofili og likekjønnet ekteskap! )

Spørsmålet som nå melder seg med full tyngde, er hvilke veivalg Metodistkirken i Norge vil måtte gjøre etter Generalkonferansen i Portland i mai 2016. Det er knapt mulig å forestille seg at den Generalkonferansen ikke vil få en kirkeendrende effekt; med scenarier fra full splittelse til en kirke med to/flere syn på homofili eller en mellomløsning med to kirker (en «konservativ» og en «progressiv») under en felles UMC-paraply. Eller andre modeller.

Uansett vil det bli gjort vedtak og lagt føringer som stiller norske metodister på valg om hvilken kirke de vil tilhøre; og hvilken praksis og teologi vi skal stå for i homofilispørsmålet (og dermed hvilket bibelsyn som skal ligge til grunn for kirkens holdninger og handlinger – for det er egentlig det viktige spørsmålet…). Ja , innenfor enkelte scenarier kan til og med våre lokalmenigheter måtte gjøre slike valg.

Den diskusjonen tør jeg hevde vil komme som julekvelden på kjerringa på (store) deler av Metodistkirken i Norge. Kabinett og hovedstyre ikke har oppfylt det jeg mener er en klar informasjonsplikt om utviklingen innen United Methodist Church siden det ulykksalige konferansevedtaket i 2007 om å stryke homofilispørsmålet fra vår kirkelige agenda. Våre medlemmer og konferansedelegater er ikke oppdatert.

Årskonferansen i 2014 (!) ba Hovedstyret legge til rette for en «samtale om Metodistkirken i Norges relasjon til likekjønnede par». Etter å ha trenert saken og skjøvet den foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, dukket samtalen omsider opp som forslag fra Hovedstyret på Årskonferansen i juni 2015. Og ble vedtatt.

Nå er vi midtveis i oktober. Hovedstyret skulle angivelig diskutere samtaleopplegget på sitt septembermøte. Om det ble gjort, og hva utfallet ble, er jo ikke godt å si – for referat og informasjon derfra får man jo ikke. (Siste referat på hjemmesiden er fra april-møtet….)

Hva skjer’a….?

—-

( Etter en lang «meningsløs» periode, hvor jeg har hatt en særdeles meningsfull arbeidsøkt for Trondheim Kammermusikkfestival, er det på høy tid at absolutt metodist begynner å mene noe igjen…..  Herved!)

Nåde- eller maktmiddel i homosamtalen?

Absolutt - holy conferencing

Metodistkirken skal omsider samtale om homoseksualitet igjen, men samtalen kommer desverre (alt ) for sent. Hovedstyret har etter min mening begått nær en tjenesteforsømmelse ved ikke å få lagt til rette for en samtale som kunne munne ut i en diskusjon allerede på årets konferanse. Den varslede samtalen skal dessuten skje etter en tveegget modell («Christian Conferencing») som har potensial som både nådemiddel og maktmiddel.

Den norske metodistiske samtalen vil tidligst starte langt utpå høsten i år, og det varsles en prosess som vil ta tid. Det legges opp til en samtale/diskusjon på Årskonferansen i juni 2016. Dårlig timing, for da er allerede United Methodist Church’s General Conference 2016 i Portland, USA, slutt, og der vil homofilispørsmålet være et av de heteste og mest kontroversielle tema. Delegatene vi velger i år, skulle selvfølgelig hatt samtalen innen den norske metodistkirkens med seg i bagasjen til Portland.

Kirkens syn på homofili har vært tabu som offisielt kirke- og konferansetema siden 2007. Men fjorårets årskonferanse vedtok et oversendelsesforslag fra Liv Berit Carlsen om at Hovedstyret skulle vurdere å «igangsette samtale etter modell av Christian Conferencing om Metodistkirken i Norge sin relasjon til likekjønnede par .»

Etter å ha skjøvet saken foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, vedtok Hovedstyret på sitt aprilmøte endelig å behandle den. I følge referatet ser Hovedstyret nå behov for nye samtaler om spørsmålet, og de skal skje etter prinsippene om «Christian Conferencing». Greit nok, men i en fotnote presiseres det at det skal være christian conferencing «[1] som beskrevet i masteroppgaven til Øyvind Helliesen». («Den kristne samtalen – et glemt nådemiddel i Metodistkirken?» fra 2006)

Anbefalt lesning:

Jeg har full respekt for Helliesens arbeid, og han var i norsk/europeisk sammenheng fortjenstfullt tidlig ute med å hente denne metodistiske diskusjonsformen ut av glemselen. Jeg vil likevel mene at det i dag finnes alternative innganger til, forklaring av, veiledning i og grunnlag for metoden som kan fungere bedre enn Helliesens masteroppgave. Mye er forsket, tenkt og skrevet om dette siden 2006. Christian Conferencing har de siste årene fått ytterligere fokus og har vært gjenstand for bred diskusjon og forskning.

Bloggen Absolutt Metodist vil etter Hovedstyrets samtalevedtak høyst sannsynlig komme tilbake til «christian conferencing». Helt umiddelbart anbefales metodistbiskop Sally Dycks (Minnesota) «Eight Principles of Holy Conferencing – A Sudy Guide for Churches and Groups » fra 2012 som finnes her: https://www.minnesotaumc.org/assets/uploads/documents/Holy_Conferencing_Study_Guide_2012.pdf

Biskop Dycks prinsipper og veiledning er mer konkret, pedagogisk og lettere tilgjengelig enn Helliesens masteroppgave. Jeg vil også anbefale Andrew C. Thompsons videoforedrag «Holy Conferencing: The Grace of Christian Conversation and Fellowship» på youtube. Thomson er dr.theol. fra Duke University og en framtredende Wesley-forsker. Han er aktiv pastor samtidig som han underviser ved Memphis Theological Seminary. Videoen finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=6YN3A8JGKgs

Maktmiddel?

Hva christian conferencings potensiale som maktmiddel angår, nøyer jeg meg nå med å mene at metoden kan friste samtalens ledere/kirkelige makthavere til å hindre reelle og vesentlige motsetninger å komme klart til uttrykk. Hvem som skal lede de norske samtalene er en meget viktig

Ikke minst henviser jeg en uttalelse fra blant annet Chett Pritchett (executive director of the Methodist Federation for Social Action), Matthew Berryman (executive director of Reconciling Ministries Network), og Dorothee Benz (Methodists in New Directions) Etter sitt møte med The Commission on The General Conference of The United Methodist Church i april i år, påpekte de meget betimelig at sann dialog aldri kan skje innenfor en kontekst av diskrimninering og undertrykkelse Genuin dialog krever en grad av likeverd/likhet som ikke finnes innen dagens United Methodist Church:

«Further, we insist that any attempt at “dialogue” or “holy conferencing” must begin with the explicit acknowledgement that in the context of discrimination and oppression true dialogue can never occur. Genuine dialogue requires equality, and in the UMC that equality does not exist. One party comes to these dialogues defined as less than the other party, and no amount of vocal wishing for us all to act as “brothers and sisters together” changes that.

Denne påpekningen har trolig relevans også innen norsk metodisme og årskonferanse…

«The Third Way» – trolig en blindgate

Min umiddelbare glede og «like» over signalene fra Connectional Tables februarmøte, var trolig forhastet. Jo mer jeg ser på CTs «third way», jo mer fortoner også den seg som en blindgate. Resultatet vil bare være at «slagmarken» (beklager uttrykket) flyttes fra Generalkonferansen til den enkelte årskonferanse, og pastor/menighet.

Slik jeg leser referatet fra CTs februarmøte er dette viktigse veiskilt for  «the third way»:

1) Hver årskonferanse skal selv kunne avgjøre om den vil ordinere åpent homofile/lesbiske prester. Slik jeg kjenner den norske årskonferansen frykter jeg utfallet av en slik avstemming.

2) Hver enkelt pastor skal avgjøre om han/hun vil foreta og/eller delta i vielser av homofile/likekjønnede. Noen vil heldigvis garantert gjør det, men mange vil også nekte.

Resultatet av å «delegere» ansvaret og avgjørelsen til årskonferanser og pastorer vil føre til et skille mellom årskonferanser og splittelse innen hver konferanses presteskap – og mellom menigheter.

Menighetene finner jeg ikke nevnt i referatene fra CT. Men hva om en menighet går inn for full inkludering, men har en pastor som ikke vil? Og omvent? Hvem skal ha forkjørsrett?

3) Riktig nok forslår CT at de mest støtende og diskriminerende uttrykkene om homofil praksis og forbud mot likekjønnede vielser fjernes, og det er unektelig et framskritt i forhold til det ellers velmenende manifestet «A way forward» som åpenbart har vært veiledende for CTs vurderinger..

Men også i følge CT skal kirkeordningen fortsatt ha en referanse til at UMC historisk ikke har tolelrert homofil praksis og at kirken har ansett homofil praksis som uforenlig med kristen lære, slik det har stått siden det ulykksalige vedtaket i 1972. Og fortsatt skal ikke noe av kirkens midler skal kunne brukes til å fremme aksept av homoseksualitet.

Dermed er jeg er primært tilbake på mitt opprinnelieg syn: alle negative, diskriminernde referanser til homoseksulaitet i Kirkeordningen må strykes. Som kirke må vi kort og godt være enige om å være uenige.

Men vil ikke det kunne føre til akkurat samme motsetninger innen konferanser, presteskap og menigheter? Jo, men den store forskjellen vil være at Kirkeordningen ikke lenger fordømmer den ene part.

Skulle Generalkonferansen 2016 ende opp med å måtte votere over enten status quo eller den tredje vei så må våre delegater selvfølgelig likevel stemme for det som tross alt er et skritt framover – i riktig retning. Skal kirkens motto oppleves troverdig, er imidlertid «full inclusion» eneste farbare vei.

Status quo (dagens formuleringer og praksis) signaliserer  «kalde hjerter – trange sinn – stengte dører»