Barbarisk «bibeltroskap»

Absolutt-NP-gay-stoning

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com   – uroes du av den, så hopp snarest til neste tegning (under) et stykke ned i teksten!

Det er sannelig nok av regelrett ondskap, grusomheter, urett og helvete på jord om ikke (metodist)kirken skal bidra til å øke elendigheten. Men så er det det vi gjør. Fordømmelsen av homofili som «synd», og trakassering og utstøting av homofile fra menigheter og kirkelige sammenhenger, er jo kirkens egen oppfinnelse. Det er ondskap og urett vi selv har satt i system – ofte med tragiske konsekvenser.

 Metodistkirken i Norge starter i mars en serie offisielle samtaler om homofili. Den kommer (for) sent. Jeg velger likevel å se samtalerunden som en god ting, men bare som et første skritt . Samtale er ikke lenger nok. Virkelig Holy Conferencing er det ikke snakk om  før samtalen munner ut i en offisiell, sterk og utvetydig unnskyldning og bønn om tilgivelse for den urett kirken har påført, i dette tilfellet, våre homofile medmennesker.Først da kommer evangeliet til uttrykk.

Skamfert gudsbilde

Som menneskehet og samfunn står vi midt oppe i kjempeviktige saker knyttet til flyktningkrise, innvandring, kriger, klima- og naturkatastrofer, sult og urettferdig fordeling av verdens ressurser.

Jeg sier overhodet ikke at homofilispørsmålet er viktigere og alvorligere enn disse. Dette er saker og hendelser vi som kirke må engasjere oss sterkt i. Men dette er samtidig saker og hendelser som, i alle fall før vi dukker dypere ned i årsakssammenhenger, et stykke på vei er «påført» oss utenfra.

Å gjøre livet til homofile til et helvete, derimot, er dessverre noe kirker og menigheter selv velger å gjøre – opprørende nok i Guds og bibeltroskapens navn. I Guds navn og med bibelen og Metodistkirkens Book of Discipline i hånd, støter vi mennesker som elsker hverandre ut i kulden, ja i døden.

Skremmende mange vil at United Methodist Church skal fortsette med det, også etter kirkens Generalkonferanse i mai. De vil at vår kirkeordning skal fortsatt skal kunne fungere som et «medvirkende-til-selvmords-våpen». For det er ingen tvil, kirkens holdning og fordømmelse av homofili som uforenlig med kristen livsførsel, har fått homofile til å ta sitt eget liv i fortvilelse over manglende aksept og respekt. Vi må innse det; også i forhold til de homofile har vi blod på hendene.

Kirkelig praksis har tragisk nok vært medvirkende til at siste del av vers 13 i 3. moseboks 20. kapittel grotesk nok «oppfylles», selv om (metodist)kirken, skulle bare mangle, tar sterk avstand fra dødsstraff.

3.Mosebok 20:13 sier: a) «Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig». b) «De skal dø. Deres eget blod kommer over dem.»

Dette framstår som Guds eget ord, i direkte tale. Alle er enige om at del b) gir uttrykk for noe som er totalt uholdbart og utdatert, også de selverklærte bibeltro. Men hvorfor i alle dager skal vi likevel være forpliktet på del a)?? Hvorfor stopper bibeltroskapen etter første setning? Er ikke hele verset uttrykk for Guds vilje??

Kjære vene; dette har ikke bare med et bibelsyn å gjøre, det forvrenger og skamferer hele gudsbildet vårt! Derfor er homofilispørsmålet så viktig, ikke bare av hensyn til de altfor mange ødelagte liv, men også som et symptom på noe helt grunnleggende galt.

Alt det flotte, fine og gode vi som kirke ellers forkynner og gjør, mister troverdighet så lenge vi opprettholder et bibelsyn og gudsbilde som ikke bare tillater, men aktivt bidrar til å gjøre livet til mennesker som elsker hverandre til et helvete. Hvilken Gud er det vi innbiller oss står for noe slikt? Kjærlighetens Gud er det definitivt ikke! Dette derimot:

Absolutt-NP-gays-confession-550x550

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com

Urovekkende absolutt kjærlighet

Kirken har heldigvis kvittet seg med en Gud som basert på barbarisk bibelforståelse for eksempel støttet slaveri, rasisme, undertrykkelse av kvinner og motstand mot kvinnelige prester. Tiden er overmoden for erklære at Guds er ingen homo(fili)hater.

Et av de mest selvrettferdige og hyklerske utsagn jeg kjenner, er dette: «Vi hater synden, men elsker synderen.» Glasshusene pulveriseres! Dessuten: med tanke på forpliktende, homofil kjærlighet er det jo ikke snakk om synd i det hele tatt! Skivebom i utgangspunktet!

Med tanke på reaksjoner jeg vet kommer, en liten profylaktisk presisering: Jeg tror ikke på en Gud som nidkjært jakter syndere for å tilfredsstille sin trang til soning/offer, men på en kjærlig oppsøkende Gud. Min Gud står ikke for nådeløs rettferdighet, men grenseløs nåde og kjærlighet. Denne absolutt kjærlige Gud gir meg på en måte trygghet og fred. Samtidig er han på mange måter inspirerende urovekkende, og langt mer krevende å etterleve og forstå, både praktisk og intellektuelt – for den absolutte kjærligheten setter virkelig mine mange fordommer på prøve.

….

 

 

Så det er viljen hans/hennes det kommer an på, da..?

Absolutt-Guds plan- barnesangill

”Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig!”

Ja vel.

”Finns ingen ting han ikke kan!”

Nei vel?? Da må det være viljen det kommer an på da?

Jeg hørte denne kristelige barnesangen igjen tidligere i høst (heldigvis ikke i min hjemmemenighet Trondheim), og merket at jeg ble både opprørt og frustrert. Gjennom årene har jeg sunget den selv flere ganger, skremmende ureflektert. Men det er en stund siden sist. Nå krymper jeg meg nesten ved bildet av barn ( og voksne) som reiser seg i kirkebenken for å gjøre bevegelsene til ”så sterk og så mektig” (flexe muskler og se så tøff ut som mulig ) – for så å riste på hodet – ”finns ingenting han ikke kan”.

 Hundretusenvis av flyktninger er på desperat vandring fra krig og ødeleggelse og på jakt etter et liv i noenlunde trygghet for seg selv og sine barn. Mange dør langs veien eller på havet. Feige terroristangrep tar hundrevis av liv – i Paris, California, Beirut og stadig flere steder. Kriger og naturkatastrofer tar liv og raserer livsgrunnlag. Kvinner mishandles av menn og småjenter blir voldtatt av fedre. Malaria dreper 3000 barn hver dag.

Vi kan drøfte ”det ondes problem” og komme trekkende med bibelens klagesanger og salmer og den lidende Job og hans oldemor, men barnesangen ”Vår Gud er så stor…” og det arkaiske, ”gammeltestamentlige” gudsbildet den formidler, er og blir umulig. En Gud som kan, men ikke vil gripe inn og hindre krig, terror, lemlestelse, død, ulykker, naturkatastrofer og alvorlig, smertefull sykdom er uholdbart. Vi kan ganske enkelt ikke tro og forkynne en Gud som kunne hindret lidelse, men velger å la være. Hva skulle grunnen være?

Vi har alle sett og hørt skrekkeksempler på predikanter og kristne som sier at den og den forferdelige/tragiske hendelsen er Guds vilje; en straff for de som ble rammet og en advarsel til resten av oss.

Andre kristne synes å tro at Gud egentlig har makt og myndighet til å hindre kriger, ulykker, katastrofer og sykdom. At Gud står over naturlovene og kan kommandere dem/sette dem ut av kraft. At han/hun egentlig kan få voldtekstmenn til å falle om, snu orkaner, omdirigere elver, lede lavamasser unna hus og folk, få skytevåpen, bomber og granater til å «klikke» – hvis han/hun vil!

Stort bedre er det ikke med alle forsøkene på å ”rettferdiggjøre” Gud ved å si at ”det er nok en mening med lidelsen” eller ”Gud har en mening med alt, vi skjønner det bare ikke ennå”. Dette er skjebnetro og ikke kristen tro. Vi kan og skal ikke godta at vonde ting som skjer er forutbestemt og Guds vilje. Veldig mye av det som skjer i verden og med mennesker rundt oss er ganske enkelt komplett meningsløst – og vil forbli det. Det finnes ingen guddommelig mening med det, verken nå eller senere.

Vi må finne andre og nye måter å tenke og forkynne om Guds makt på. Jeg tror Gud er ikke allmektig, men allkjærlig. Hans/hennes allmakt og avmakt er knyttet til en absolutt kjærlighet. Det er maktens styrke, og dens svakhet/begrensning. Hvis denne kjærlige Gud kunne ha hindret vold, nød, elendighet og sykdom dog, ville han selvfølgelig ha gjort det. Men Gud kan faktisk ikke. Han/hun kan bare elske og trøste og styrke og gi håp.

Jeg tror ikke på en allmektig Gud, men en Gud som er absolutt allkjærlig og allesteds nærværende. Midt i volden, hatet, tragediene. Min Gud er fortvilet og forbannet over raseringen av sitt skaperverk; universet, jorden og menneskeheten. Min Gud lider og han trøster og han gir et trassig håp om at en dag skal kjærligheten likevel vise seg som den sterkeste. Jeg deler visjonen og håpet om en ny himmel og en ny jord.

Men det er ikke utelukkende opp til Gud. Som kristne skal og må vi ikke bare folde hender, men også knytte nevene og ta kampen opp mot døds- og ødeleggelseskreftene.

(NB: I det jeg skulle poste dette blogginnlegget, oppdaterte jeg meg på bloggen til den moderatkonservative, men spennende amerikanske teologen Thomas Jay Oord som jeg følger med stor interesse etter å ha blitt tipset om ham av vår norske Metodistkirkes dyktige teolog Hilde Marie Øgreid Movafagh. I en av sine ferskeste blogposter stiller Oord spørsmålet ”Kunne Gud forhindret terrorangrepet i Paris?” og svaret hans er heldigvis ”nei”. Oord snakker om ”Guds ukontrollerte kjærlighet” og har nettopp skrevet en bok med den tittelen. (”The uncontrolling Love of God”)

Thomas Jay Oord tilhører Church of the Nazareene, som står i en sterk wesleyansk tradisjon, men som ikke minst i bibelsyn er mer konservativ enn United Methodist Church.

Jeg fant at flere av Oords tanker rundt det aktuelle spørsmålet korresponderer med mine, i tillegg er de nok hakket mer reflekterte og gjennomtenkte…. Jeg anbefaler derfor alle å lese ham! Du finner bloggen hans her: http://thomasjayoord.com/index.php/blog )

Velsignet utfordrende skråblikk

Absolutt-umc-skråblikk-steinsland

(tegningen trykkes med vennlig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward)

”Menneskenes skjebne og utfordring er at det lever i historien. Da er det underlig at en religion som har inkarnasjonen som hovedidé , som mener gud viser seg i historien, fryser fast fortidige trosformuleringer og gjør dem til frelsesbetingelser.”

Dette sa religionshistorikeren Gro Steinsland, (professor emerita, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO ) som invitert foredragsholder på årets Jervell-seminar. Jeg oppfordrer relevante metodistmyndigheter til å invitere Stensland som inspirerende, utfordrende og nyttig provoserende gjestetaler ved pastorenes landssamling – eller Metodistkirkens Årskonferanse i 2016!

Et sitat til fra foredraget:

”Jeg får ikke Jesus-fortellingene til å stemme overens med kirkens trosdogmer. Stedfortredende straff og soning – en reinspikka juridisk tenkemåte der Gud spiller rollen som dommer og mennesket rollen som forbryter. En skapergud som hevngjerrig er kapabel til å dømme størstedelen av menneskeheten til evig straff og pine, men som lar synderne gå fri gjennom et stedfortredende offer.»

«Jeg tvinges til å innse at min kirkes trosdogme bygger på et arkaisk og grusomt gudsbilde og et forkvaklet menneskesyn. Dogmatikkens fortidige språk er foreldet, det er dødt og trenger fornyelse.”

Steinsland etterlyser altså en nytolkning av kirkens trosformuleringer. Foredraget er et oppgjør med ”forpliktelsen” på mange hundreår gamle bekjennelsesdokumenter, og en velsignet provoserende utfordring til å nyformulere hva kristen tro betyr i dag, innenfor vår virkelighet.

Steinsland er særlig opptatt av den lutherske norske folkekirken, men hennes anliggende gjelder oss alle – ikke minst det folket som kaller seg metodister. Så langt jeg ser det, har vi (hvis vi vil) et ”forsprang” på våre lutherske venner ved at vi som kirke ikke er like bastant forpliktet på fordums bekjennelsesskrifter, selv om vi har våre 25 Articles og Religion, Wesleys General Rules, Wesleys prekener og kommentarer til det nye Testamentet ( og ikke minst vår Book of Dicipline ). Men vi har også våre sosiale prinsipper og sosiale trosbekjennelse – som er forsøk på å tolke og uttrykke kristen tro, holdning og handling i dagens verden – for dagens mennesker. Dessuten har vi gjennom det såkalte ”wesleyanske quadrilateral” absolutt lov til å bruke ikke bare bibelen, men også historie, erfaring og sunn fornuft i vår forståelse av livet og Gud.

Gi presten NKK!

Stenslands foredrag med tittelen ”Et skråblikk fra kirkebenken” er gjengitt i det utmerkede tidsskriftet Nytt Norsk Kirkeblad nr. 6 – 2015. Nytt Norsk Kirkeblad er et strålende tidsskrift som heldigvis mange gjør seg nytte av. NNK utgis 6+ ganger i året og inneholder foruten flotte tekstgjennomganger også aktuelle debatter og innsiktsfulle artikler i skjæringspunktet kirke/teologi/samfunn. Anbefales!

Selv har jeg gjennom årene tegnet gaveabonnement på Nytt Norsk Kirkeblad til metodistpastorer mens de har vært ansatt i Metodistkirken i Trondheim. Med varierende uttelling, må det innrømmes, men jeg oppfordrer uansett alle metodistmenigheter til å gjøre det samme. Gi presten NNK!

Metodistkirkeprest og teolog Jorunn Wendel er innimellom blant bidragsyterne. I nummer 5/15 delte hun tanker og innspill rundt teksten Lukas 18:9-14, og for det fikk hun i siste nummer (6/15) utmerkelsen ”fremragende tektgjennomgang” ! Bravo Jorunn! Godt vi har slike som deg! Jeg håper den gjennomgangen er/blir distribuert til alle vår kirkes pastorer! ( Anne Grethe Spæren Rørvik og Ivan Chetwynd er forresten andre metodistkjentfolk som jeg i farten forbinder med gode refleksjoner i NNK.

Avslutningsvis tillater jeg meg noen sitater til fra Steinslands foredrag:

” Jeg kan ikke se at dogmenes gudsbilde og menneskesyn samstemmer med talen om såkalt ”kristne verdier” som vi stadig strør rundt oss med. For hva er kristne verdier dersom vi legger bekjennelsesskriftene til grunn? En dommergud som har mindre innsikt i det menneskelige og mindre kjærlighet til medmennesker enn det jeg selv har? En hevner-gud som ikke er større enn gnostikernes Demiurg, verdensskaperen fra GT som de kjetterdømte gnostikerne så med overbærenhet på? Hvor er humaniteten og toleransen og synet for medmennesket som vi ynder å kalle kristne verdier? ”

”Det mytiske språket er religionenes eget språk, mettet med bilder, symboler og metaforer, det var aldri ment å forstås bokstavelig.”

”Jeg savner at det mytiske språket tas på alvor av kirken som det billedspråket det er.”

Steinslands utfordring må vi ta på alvor!

NB: NNK legges ut som PDF-fil på Praktikums (Det praktisk-teologiske seminar) hjememsider! Du kan lese hele Steinslands foredrag ved å klikke deg inn på nr. 6/2015 her: http://www.praktikum-pts.no/publikasjonar/nytt-norsk-kirkeblad/NNK%20i%20pdf/

Gledelig gjensyn med gulnet kjetter-stempel

Absolutt-øveråsbrevDet hender jeg kommer temmelig svimmel ut av svingdøra etter møte med tidligere standpunkt og uttalelser. Kanskje er det et sunnhetstegn og indikasjon på personlig utvikling? Men noen standpunkt og verdier er jeg glad for har vært en del av meg gjennom størstedelen av mitt bevisste liv, og heller blitt forsterket underveis.

Her om dagen fikk jeg overlevert en liten bunke brev jeg i 1968/69 skrev til en nær venn, mens jeg var student ved Metodistkyrkans Teologiska Seminarium, Øverås, i Gøteborg. Rørende og nostalgisk lesing, mye av det. Men et avsnitt i et brev, skrevet helt på tampen av min Øverårstid våren 1969, gjorde meg faktisk både glad og litt stolt. Såpass, at jeg fikk lyst til å dele det med alle som av en eller annen grunn har klikket seg fram til denne bloggen:


«Christian
( Sørensen, min gode danske romkamerat, sjelevenn og våpendrager i de dager. Gud velsigne ham hvor enn han er nå ! red.anm) og jeg er forresten nok en gang ute i hardt vær her nede. Vi blir kalt for kjettere og det som verre er. Det er bredden i vårt «kristen»-begrep, bibelsynet vårt og romsligheten i vårt Gudsbilde (uthevet av meg nå) som har fått sinnene i kok, og det er i sannhet ganske livlig. Men vi stortrives med det, og i en diskusjon i dag fikk vi faktisk en av lærerne litt over på vår side. Men om vi skal tro våre mest ytterliggående medstudenters uttalelser, så har Christian og jeg satt seil med kurs «rett til helvete». Forhåpentligvis er det bare slikt som blir sagt i kampens hete; hvis ikke kan det bli trangt rundt teologbordet der nede – og neppe med Christian og jeg som de eneste metodister.»

 Det er ganske snart 46 år siden jeg skrev dette – og gjensynet gjør at jeg kan se meg selv i speilet og si til meg selv (for ingen andre gjør det): «du standhaftige, trofaste og gode tjener, du har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen…» ! (fritt etter et par meget løsrevne bibelvers.) Så får det bare skure at et par av mine tidligere blogger på denne siden har medført domsavigelse på linje med den i 1969. I rettferdighetens navn; kun fra én person, hittil…

Det ble for øvrig med det ene året i Gøteborg for meg. Jeg forlot Øverås til fordel for Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo; et skritt jeg tok mot skolestyrets ønske, men med varm støtte, oppmuntring og anbefaling fra Øveråslæreren Einar Anker Nilsen, en av vår kirkes virkelig markante skikkelser som jeg minnes med takknemlighet.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet helg!