Barbarisk «bibeltroskap»

Absolutt-NP-gay-stoning

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com   – uroes du av den, så hopp snarest til neste tegning (under) et stykke ned i teksten!

Det er sannelig nok av regelrett ondskap, grusomheter, urett og helvete på jord om ikke (metodist)kirken skal bidra til å øke elendigheten. Men så er det det vi gjør. Fordømmelsen av homofili som «synd», og trakassering og utstøting av homofile fra menigheter og kirkelige sammenhenger, er jo kirkens egen oppfinnelse. Det er ondskap og urett vi selv har satt i system – ofte med tragiske konsekvenser.

 Metodistkirken i Norge starter i mars en serie offisielle samtaler om homofili. Den kommer (for) sent. Jeg velger likevel å se samtalerunden som en god ting, men bare som et første skritt . Samtale er ikke lenger nok. Virkelig Holy Conferencing er det ikke snakk om  før samtalen munner ut i en offisiell, sterk og utvetydig unnskyldning og bønn om tilgivelse for den urett kirken har påført, i dette tilfellet, våre homofile medmennesker.Først da kommer evangeliet til uttrykk.

Skamfert gudsbilde

Som menneskehet og samfunn står vi midt oppe i kjempeviktige saker knyttet til flyktningkrise, innvandring, kriger, klima- og naturkatastrofer, sult og urettferdig fordeling av verdens ressurser.

Jeg sier overhodet ikke at homofilispørsmålet er viktigere og alvorligere enn disse. Dette er saker og hendelser vi som kirke må engasjere oss sterkt i. Men dette er samtidig saker og hendelser som, i alle fall før vi dukker dypere ned i årsakssammenhenger, et stykke på vei er «påført» oss utenfra.

Å gjøre livet til homofile til et helvete, derimot, er dessverre noe kirker og menigheter selv velger å gjøre – opprørende nok i Guds og bibeltroskapens navn. I Guds navn og med bibelen og Metodistkirkens Book of Discipline i hånd, støter vi mennesker som elsker hverandre ut i kulden, ja i døden.

Skremmende mange vil at United Methodist Church skal fortsette med det, også etter kirkens Generalkonferanse i mai. De vil at vår kirkeordning skal fortsatt skal kunne fungere som et «medvirkende-til-selvmords-våpen». For det er ingen tvil, kirkens holdning og fordømmelse av homofili som uforenlig med kristen livsførsel, har fått homofile til å ta sitt eget liv i fortvilelse over manglende aksept og respekt. Vi må innse det; også i forhold til de homofile har vi blod på hendene.

Kirkelig praksis har tragisk nok vært medvirkende til at siste del av vers 13 i 3. moseboks 20. kapittel grotesk nok «oppfylles», selv om (metodist)kirken, skulle bare mangle, tar sterk avstand fra dødsstraff.

3.Mosebok 20:13 sier: a) «Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig». b) «De skal dø. Deres eget blod kommer over dem.»

Dette framstår som Guds eget ord, i direkte tale. Alle er enige om at del b) gir uttrykk for noe som er totalt uholdbart og utdatert, også de selverklærte bibeltro. Men hvorfor i alle dager skal vi likevel være forpliktet på del a)?? Hvorfor stopper bibeltroskapen etter første setning? Er ikke hele verset uttrykk for Guds vilje??

Kjære vene; dette har ikke bare med et bibelsyn å gjøre, det forvrenger og skamferer hele gudsbildet vårt! Derfor er homofilispørsmålet så viktig, ikke bare av hensyn til de altfor mange ødelagte liv, men også som et symptom på noe helt grunnleggende galt.

Alt det flotte, fine og gode vi som kirke ellers forkynner og gjør, mister troverdighet så lenge vi opprettholder et bibelsyn og gudsbilde som ikke bare tillater, men aktivt bidrar til å gjøre livet til mennesker som elsker hverandre til et helvete. Hvilken Gud er det vi innbiller oss står for noe slikt? Kjærlighetens Gud er det definitivt ikke! Dette derimot:

Absolutt-NP-gays-confession-550x550

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com

Urovekkende absolutt kjærlighet

Kirken har heldigvis kvittet seg med en Gud som basert på barbarisk bibelforståelse for eksempel støttet slaveri, rasisme, undertrykkelse av kvinner og motstand mot kvinnelige prester. Tiden er overmoden for erklære at Guds er ingen homo(fili)hater.

Et av de mest selvrettferdige og hyklerske utsagn jeg kjenner, er dette: «Vi hater synden, men elsker synderen.» Glasshusene pulveriseres! Dessuten: med tanke på forpliktende, homofil kjærlighet er det jo ikke snakk om synd i det hele tatt! Skivebom i utgangspunktet!

Med tanke på reaksjoner jeg vet kommer, en liten profylaktisk presisering: Jeg tror ikke på en Gud som nidkjært jakter syndere for å tilfredsstille sin trang til soning/offer, men på en kjærlig oppsøkende Gud. Min Gud står ikke for nådeløs rettferdighet, men grenseløs nåde og kjærlighet. Denne absolutt kjærlige Gud gir meg på en måte trygghet og fred. Samtidig er han på mange måter inspirerende urovekkende, og langt mer krevende å etterleve og forstå, både praktisk og intellektuelt – for den absolutte kjærligheten setter virkelig mine mange fordommer på prøve.

….

 

 

Nåde- eller maktmiddel i homosamtalen?

Absolutt - holy conferencing

Metodistkirken skal omsider samtale om homoseksualitet igjen, men samtalen kommer desverre (alt ) for sent. Hovedstyret har etter min mening begått nær en tjenesteforsømmelse ved ikke å få lagt til rette for en samtale som kunne munne ut i en diskusjon allerede på årets konferanse. Den varslede samtalen skal dessuten skje etter en tveegget modell («Christian Conferencing») som har potensial som både nådemiddel og maktmiddel.

Den norske metodistiske samtalen vil tidligst starte langt utpå høsten i år, og det varsles en prosess som vil ta tid. Det legges opp til en samtale/diskusjon på Årskonferansen i juni 2016. Dårlig timing, for da er allerede United Methodist Church’s General Conference 2016 i Portland, USA, slutt, og der vil homofilispørsmålet være et av de heteste og mest kontroversielle tema. Delegatene vi velger i år, skulle selvfølgelig hatt samtalen innen den norske metodistkirkens med seg i bagasjen til Portland.

Kirkens syn på homofili har vært tabu som offisielt kirke- og konferansetema siden 2007. Men fjorårets årskonferanse vedtok et oversendelsesforslag fra Liv Berit Carlsen om at Hovedstyret skulle vurdere å «igangsette samtale etter modell av Christian Conferencing om Metodistkirken i Norge sin relasjon til likekjønnede par .»

Etter å ha skjøvet saken foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, vedtok Hovedstyret på sitt aprilmøte endelig å behandle den. I følge referatet ser Hovedstyret nå behov for nye samtaler om spørsmålet, og de skal skje etter prinsippene om «Christian Conferencing». Greit nok, men i en fotnote presiseres det at det skal være christian conferencing «[1] som beskrevet i masteroppgaven til Øyvind Helliesen». («Den kristne samtalen – et glemt nådemiddel i Metodistkirken?» fra 2006)

Anbefalt lesning:

Jeg har full respekt for Helliesens arbeid, og han var i norsk/europeisk sammenheng fortjenstfullt tidlig ute med å hente denne metodistiske diskusjonsformen ut av glemselen. Jeg vil likevel mene at det i dag finnes alternative innganger til, forklaring av, veiledning i og grunnlag for metoden som kan fungere bedre enn Helliesens masteroppgave. Mye er forsket, tenkt og skrevet om dette siden 2006. Christian Conferencing har de siste årene fått ytterligere fokus og har vært gjenstand for bred diskusjon og forskning.

Bloggen Absolutt Metodist vil etter Hovedstyrets samtalevedtak høyst sannsynlig komme tilbake til «christian conferencing». Helt umiddelbart anbefales metodistbiskop Sally Dycks (Minnesota) «Eight Principles of Holy Conferencing – A Sudy Guide for Churches and Groups » fra 2012 som finnes her: https://www.minnesotaumc.org/assets/uploads/documents/Holy_Conferencing_Study_Guide_2012.pdf

Biskop Dycks prinsipper og veiledning er mer konkret, pedagogisk og lettere tilgjengelig enn Helliesens masteroppgave. Jeg vil også anbefale Andrew C. Thompsons videoforedrag «Holy Conferencing: The Grace of Christian Conversation and Fellowship» på youtube. Thomson er dr.theol. fra Duke University og en framtredende Wesley-forsker. Han er aktiv pastor samtidig som han underviser ved Memphis Theological Seminary. Videoen finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=6YN3A8JGKgs

Maktmiddel?

Hva christian conferencings potensiale som maktmiddel angår, nøyer jeg meg nå med å mene at metoden kan friste samtalens ledere/kirkelige makthavere til å hindre reelle og vesentlige motsetninger å komme klart til uttrykk. Hvem som skal lede de norske samtalene er en meget viktig

Ikke minst henviser jeg en uttalelse fra blant annet Chett Pritchett (executive director of the Methodist Federation for Social Action), Matthew Berryman (executive director of Reconciling Ministries Network), og Dorothee Benz (Methodists in New Directions) Etter sitt møte med The Commission on The General Conference of The United Methodist Church i april i år, påpekte de meget betimelig at sann dialog aldri kan skje innenfor en kontekst av diskrimninering og undertrykkelse Genuin dialog krever en grad av likeverd/likhet som ikke finnes innen dagens United Methodist Church:

«Further, we insist that any attempt at “dialogue” or “holy conferencing” must begin with the explicit acknowledgement that in the context of discrimination and oppression true dialogue can never occur. Genuine dialogue requires equality, and in the UMC that equality does not exist. One party comes to these dialogues defined as less than the other party, and no amount of vocal wishing for us all to act as “brothers and sisters together” changes that.

Denne påpekningen har trolig relevans også innen norsk metodisme og årskonferanse…