Regnbuen inn i kirkene!

absolutt-NP-jesus gay glorie

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra David Hayward og nakedpastor.com

Alle menigheter som bekjenner seg til kjærlighetens evangelium, bør ha et regnbueflagg godt synlig i kirkerommet sitt. Regnbueflagg er både et trassig håpssymbol på fred mellom nasjoner og mennesker – og et symbol på aksept og inkludering av alle mennesker uansett seksuell legning.

 Oppfordringen rettes til  menigheter i alle kirkesamfunn; men «absolutt metodist» har selvfølgelig et spesielt hjerte og omtanke for, enn så lenge, «sin» United Methodist Church. Ved siden av The United Methodist Churchs flotte symbol og varemerke, korset og flammen, vil regnbueflagget være med på å understreke vårt motto: «åpne hjerter, åpne sinn, åpne dører». Et flott, men krevende og utfordrende motto. Vi har dessverre en offisiell, angstbitersk kirkeordningsordlyd og praksis, ikke minst i forhold til de homofile, som gjør at mottoet klinger hult. Nå er det på høy tid å gjenreise mottoets troverdighet. Et forpliktende regnbueflagg kan være første skritt på veien.

I metodistsammenheng går det også an å melde menigheten inn i ulike nettverk/organisasjoner som f.eks. Reconciling Ministeries Network. Jeg håper inderlig at vi etter hvert får mange norske metodistmenigheter på RMN-s liste. Men det krever en viss prosess, og er dessuten trolig noe som bør/må vedtas på menighetsmøte eller årsmøte. Å gå til anskaffelse av et regnbueflagg, er mye enklere, og bør være noe som menighetsråd kan avgjøre.

Fred og homofili

Regnbueflagget er symbol for to bevegelser; den internasjonale fredsbevegelsen og «homo/LGBT-bevegelsen». Flaggene brukes ofte litt om hverandre, men helt «korrekt» skal fredsflagget ha sju striper/farger, mens homoflagget har seks. Fargenes rekkefølge er også litt ulik. (Velger man et fredsflagg, så er på en måte alt inkludert – uten at man kan arresteres av det homofobe bibeltro-politiet… )

Et regnbueflagg, uansett antall striper, vil være en påminnelse om og et symbol på at vi som kirke og menigheter stiller oss sammen med alle som jobber for fred mellom verdens nasjoner og mennesker – og for full aksept, respekt og anerkjennelse av alle mennesker – uansett nasjonalitet, rase, hudfarge, sosial status og seksuell legning.

2000px-PACE-flagNesten 20 år før regnbuen også ble et LGBT-symbol, var den et fredssymbol. Regnbueflagg dukket opp i Italia under fredsdemonstrasjoner tidlig på 1960-tallet., inspirert av ulike flerfargede flagg som tidligere var brukt i demonstrasjoner mot atomvåpen. Bruken av «fredsregnbuen» eksploderte utover 2000-tallet, særlig etter USAs krig mot i Irak i 2002. Fredsflagget har normalt sju striper i fargene (fra toppen) lilla, blå, turkis, grønn, gul, orange og rød. Det er også sett varianter med en hvit stripe øverst, og den lilla flyttet til mellom turkis og grønn.

Rainbow_flag_and_blue_skiesRegnbuen ble tatt i bruk av LGBT-bevegelsen på slutten av 1970-tallet,. I 1978 lanserte kunstneren Gilbert Baker det første homoflagget. Det hadde åtte farger. Inspirasjonsgrunnlaget kan ha vært en kombinasjon hippiebevegelsens bruk av «menneskehetsflagget» (Flag of the Human Race) som hadde fem striper i fargene rød, hvit, brun, gul og svart, og av Judy Garlands sang «Somewhere over the rainbow». Garland var et ikon for den tidlige homobevegelsen. Selv om hun, så langt jeg vet, aldri selv sto fram som homofil hadde hun både nær familie (far ) og venner som var det, og hun oppsøkte selv gjerne homofile miljøer.

Etterfølgelse?

Under den tidagers «Oslo Gay pride»-festivalen i 2015, valgte flere av den norske kirkes menigheter å bruke regnbueflagget i sine kirker. Både fra Grønland kirke og Tøyen kirke vaiet «homoflagget» godt synlig, og Kampen kirke rullet ut en regnbuefarget løper.

Sokneprest Lars Martin Dahl i Gamlebyen og Grønland menighet, fortalte til Dagbladet at de utelukkende hadde fått positive reaksjoner på regnbueflagget som vaiet fra kirken.

«Vi ønsker at alle skal få en opplevelse av at de er elsket av Gud, og at vi er satt til å forkynne at Jesus er til for oss alle. At folk blir diskriminert for den de er, kan vi ikke være med på» sa soknepresten.

Et eksempel til metodistisk etterfølgelse!

Så det er viljen hans/hennes det kommer an på, da..?

Absolutt-Guds plan- barnesangill

”Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig!”

Ja vel.

”Finns ingen ting han ikke kan!”

Nei vel?? Da må det være viljen det kommer an på da?

Jeg hørte denne kristelige barnesangen igjen tidligere i høst (heldigvis ikke i min hjemmemenighet Trondheim), og merket at jeg ble både opprørt og frustrert. Gjennom årene har jeg sunget den selv flere ganger, skremmende ureflektert. Men det er en stund siden sist. Nå krymper jeg meg nesten ved bildet av barn ( og voksne) som reiser seg i kirkebenken for å gjøre bevegelsene til ”så sterk og så mektig” (flexe muskler og se så tøff ut som mulig ) – for så å riste på hodet – ”finns ingenting han ikke kan”.

 Hundretusenvis av flyktninger er på desperat vandring fra krig og ødeleggelse og på jakt etter et liv i noenlunde trygghet for seg selv og sine barn. Mange dør langs veien eller på havet. Feige terroristangrep tar hundrevis av liv – i Paris, California, Beirut og stadig flere steder. Kriger og naturkatastrofer tar liv og raserer livsgrunnlag. Kvinner mishandles av menn og småjenter blir voldtatt av fedre. Malaria dreper 3000 barn hver dag.

Vi kan drøfte ”det ondes problem” og komme trekkende med bibelens klagesanger og salmer og den lidende Job og hans oldemor, men barnesangen ”Vår Gud er så stor…” og det arkaiske, ”gammeltestamentlige” gudsbildet den formidler, er og blir umulig. En Gud som kan, men ikke vil gripe inn og hindre krig, terror, lemlestelse, død, ulykker, naturkatastrofer og alvorlig, smertefull sykdom er uholdbart. Vi kan ganske enkelt ikke tro og forkynne en Gud som kunne hindret lidelse, men velger å la være. Hva skulle grunnen være?

Vi har alle sett og hørt skrekkeksempler på predikanter og kristne som sier at den og den forferdelige/tragiske hendelsen er Guds vilje; en straff for de som ble rammet og en advarsel til resten av oss.

Andre kristne synes å tro at Gud egentlig har makt og myndighet til å hindre kriger, ulykker, katastrofer og sykdom. At Gud står over naturlovene og kan kommandere dem/sette dem ut av kraft. At han/hun egentlig kan få voldtekstmenn til å falle om, snu orkaner, omdirigere elver, lede lavamasser unna hus og folk, få skytevåpen, bomber og granater til å «klikke» – hvis han/hun vil!

Stort bedre er det ikke med alle forsøkene på å ”rettferdiggjøre” Gud ved å si at ”det er nok en mening med lidelsen” eller ”Gud har en mening med alt, vi skjønner det bare ikke ennå”. Dette er skjebnetro og ikke kristen tro. Vi kan og skal ikke godta at vonde ting som skjer er forutbestemt og Guds vilje. Veldig mye av det som skjer i verden og med mennesker rundt oss er ganske enkelt komplett meningsløst – og vil forbli det. Det finnes ingen guddommelig mening med det, verken nå eller senere.

Vi må finne andre og nye måter å tenke og forkynne om Guds makt på. Jeg tror Gud er ikke allmektig, men allkjærlig. Hans/hennes allmakt og avmakt er knyttet til en absolutt kjærlighet. Det er maktens styrke, og dens svakhet/begrensning. Hvis denne kjærlige Gud kunne ha hindret vold, nød, elendighet og sykdom dog, ville han selvfølgelig ha gjort det. Men Gud kan faktisk ikke. Han/hun kan bare elske og trøste og styrke og gi håp.

Jeg tror ikke på en allmektig Gud, men en Gud som er absolutt allkjærlig og allesteds nærværende. Midt i volden, hatet, tragediene. Min Gud er fortvilet og forbannet over raseringen av sitt skaperverk; universet, jorden og menneskeheten. Min Gud lider og han trøster og han gir et trassig håp om at en dag skal kjærligheten likevel vise seg som den sterkeste. Jeg deler visjonen og håpet om en ny himmel og en ny jord.

Men det er ikke utelukkende opp til Gud. Som kristne skal og må vi ikke bare folde hender, men også knytte nevene og ta kampen opp mot døds- og ødeleggelseskreftene.

(NB: I det jeg skulle poste dette blogginnlegget, oppdaterte jeg meg på bloggen til den moderatkonservative, men spennende amerikanske teologen Thomas Jay Oord som jeg følger med stor interesse etter å ha blitt tipset om ham av vår norske Metodistkirkes dyktige teolog Hilde Marie Øgreid Movafagh. I en av sine ferskeste blogposter stiller Oord spørsmålet ”Kunne Gud forhindret terrorangrepet i Paris?” og svaret hans er heldigvis ”nei”. Oord snakker om ”Guds ukontrollerte kjærlighet” og har nettopp skrevet en bok med den tittelen. (”The uncontrolling Love of God”)

Thomas Jay Oord tilhører Church of the Nazareene, som står i en sterk wesleyansk tradisjon, men som ikke minst i bibelsyn er mer konservativ enn United Methodist Church.

Jeg fant at flere av Oords tanker rundt det aktuelle spørsmålet korresponderer med mine, i tillegg er de nok hakket mer reflekterte og gjennomtenkte…. Jeg anbefaler derfor alle å lese ham! Du finner bloggen hans her: http://thomasjayoord.com/index.php/blog )

Jon Fosse – teolog og sjelesørger

bsolutt-foosefoto

«Gud er allmektig gjennom si avmakt, gjennom sin kjærleik, og vår fridom. Eg synest faktisk dette er rimeleg enkelt å skjøna.»

Ordene er forfatteren Jon Fosses. Han sier det i et utdrag som Dag og Tid i dag trykker fra en bok som kommer ut i neste uke; «Mysteriet i trua. Ein samtale mellom Jon Fosse og Eskil Skjeldal» (Samlaget 2015). Jeg skal stå ved døra i det øyeblikket bokhandleren åpner den dagen.

 «Det er ofte tale om at Gud er allvitande og allmektig, langt sjeldnare om at Gud også er allstadnærværande, som Aquinas seier. Det er kanskje det som er viktigast, om ikkje å skjøna, så i alle fall å oppleva. Om ein klarer det. Å oppleva Guds nærvær.»

I det første kapitlet, (kjøp Dag og Tid og les! Det vil redde helga di!) dreier samtalen mellom Fosse og Skjeldal seg mest om ondskapen i verden, om Guds allmakt, avmakt og kjærlighet.

Jeg verken kan eller skal begi meg inn på å tolke eller kommentere boka ytterligere på bakgrunn av det første kapittelet – det var dessuten et stykke så sterk og eksistensiell lesing at jeg trenger tid på å fordøye det og komme til hektene igjen. Det snakkes mye overflatisk om «den gode samtalen» i våre dager – Fosse og Skjeldal lodder vederkvegende, til dels opprivende dypt og det gjør skikkelig godt. Skjeldal er åpenbart en godt lyttende, og sterkt medvirkende samtalepartner. Jeg  tillater meg noen sitater til:

 «Det er heilt uakseptabelt, og i strid med heile mi tru, å tru at Gud er allmektig i den tydinga at han vil alt som skjer.»

«Krossen (Jesu kors) er eit symbol for avmakt, for liding, og samstundes for for makta i avmakta, for den makta berre avmakta kan gjeva.»

 – Denne avmektige Gud: Er han då god, men kan ikkje gjera noko med det vonde?

«Det må vera det einaste det lét seg gjera å gå med på. Om ikkje vert Gud vond, slik han til dels framstår i det gamle testamentet. Men den krossfeste Gud er ikkje slik, for det er Gud i si avmakt som er den kristne Gud. Og som vert allmektig gjennom si avmakt. Det er paradoks på paradoks i kristendomen, slik det er i livet òg. Kristendomen linar som sagt på livet.»

 På et direkte spørsmål fra Dag og Tid i 2008 om han trodde på Gud, svarte Fosse: «Får eg kniven på strupen og må svare ja eller nei, så svarar eg ja.» Av boka som kommer ut til uka framgår det at Jon Fosse ble tatt opp som medlem av den katolske kirke sommeren 2013.

 

Jeg vil også sterkt anbefale et intervju/samtale mellom Fosse og Skjeldal (som beggev er katolikker) på katolsk.no: http://www.katolsk.no/nyheter/2014/10/slabbedasken-ytst-pa-kanten-eskil-skjeldal-i-samtale-med-jon-fosse