Metodistkirken skal omsider samtale om homoseksualitet igjen, men samtalen kommer desverre (alt ) for sent. Hovedstyret har etter min mening begått nær en tjenesteforsømmelse ved ikke å få lagt til rette for en samtale som kunne munne ut i en diskusjon allerede på årets konferanse. Den varslede samtalen skal dessuten skje etter en tveegget modell («Christian Conferencing») som har potensial som både nådemiddel og maktmiddel.
Den norske metodistiske samtalen vil tidligst starte langt utpå høsten i år, og det varsles en prosess som vil ta tid. Det legges opp til en samtale/diskusjon på Årskonferansen i juni 2016. Dårlig timing, for da er allerede United Methodist Church’s General Conference 2016 i Portland, USA, slutt, og der vil homofilispørsmålet være et av de heteste og mest kontroversielle tema. Delegatene vi velger i år, skulle selvfølgelig hatt samtalen innen den norske metodistkirkens med seg i bagasjen til Portland.
Kirkens syn på homofili har vært tabu som offisielt kirke- og konferansetema siden 2007. Men fjorårets årskonferanse vedtok et oversendelsesforslag fra Liv Berit Carlsen om at Hovedstyret skulle vurdere å «igangsette samtale etter modell av Christian Conferencing om Metodistkirken i Norge sin relasjon til likekjønnede par .»
Etter å ha skjøvet saken foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, vedtok Hovedstyret på sitt aprilmøte endelig å behandle den. I følge referatet ser Hovedstyret nå behov for nye samtaler om spørsmålet, og de skal skje etter prinsippene om «Christian Conferencing». Greit nok, men i en fotnote presiseres det at det skal være christian conferencing «[1] som beskrevet i masteroppgaven til Øyvind Helliesen». («Den kristne samtalen – et glemt nådemiddel i Metodistkirken?» fra 2006)
Anbefalt lesning:
Jeg har full respekt for Helliesens arbeid, og han var i norsk/europeisk sammenheng fortjenstfullt tidlig ute med å hente denne metodistiske diskusjonsformen ut av glemselen. Jeg vil likevel mene at det i dag finnes alternative innganger til, forklaring av, veiledning i og grunnlag for metoden som kan fungere bedre enn Helliesens masteroppgave. Mye er forsket, tenkt og skrevet om dette siden 2006. Christian Conferencing har de siste årene fått ytterligere fokus og har vært gjenstand for bred diskusjon og forskning.
Bloggen Absolutt Metodist vil etter Hovedstyrets samtalevedtak høyst sannsynlig komme tilbake til «christian conferencing». Helt umiddelbart anbefales metodistbiskop Sally Dycks (Minnesota) «Eight Principles of Holy Conferencing – A Sudy Guide for Churches and Groups » fra 2012 som finnes her: https://www.minnesotaumc.org/assets/uploads/documents/Holy_Conferencing_Study_Guide_2012.pdf
Biskop Dycks prinsipper og veiledning er mer konkret, pedagogisk og lettere tilgjengelig enn Helliesens masteroppgave. Jeg vil også anbefale Andrew C. Thompsons videoforedrag «Holy Conferencing: The Grace of Christian Conversation and Fellowship» på youtube. Thomson er dr.theol. fra Duke University og en framtredende Wesley-forsker. Han er aktiv pastor samtidig som han underviser ved Memphis Theological Seminary. Videoen finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=6YN3A8JGKgs
Maktmiddel?
Hva christian conferencings potensiale som maktmiddel angår, nøyer jeg meg nå med å mene at metoden kan friste samtalens ledere/kirkelige makthavere til å hindre reelle og vesentlige motsetninger å komme klart til uttrykk. Hvem som skal lede de norske samtalene er en meget viktig
Ikke minst henviser jeg en uttalelse fra blant annet Chett Pritchett (executive director of the Methodist Federation for Social Action), Matthew Berryman (executive director of Reconciling Ministries Network), og Dorothee Benz (Methodists in New Directions) Etter sitt møte med The Commission on The General Conference of The United Methodist Church i april i år, påpekte de meget betimelig at sann dialog aldri kan skje innenfor en kontekst av diskrimninering og undertrykkelse Genuin dialog krever en grad av likeverd/likhet som ikke finnes innen dagens United Methodist Church:
«Further, we insist that any attempt at “dialogue” or “holy conferencing” must begin with the explicit acknowledgement that in the context of discrimination and oppression true dialogue can never occur. Genuine dialogue requires equality, and in the UMC that equality does not exist. One party comes to these dialogues defined as less than the other party, and no amount of vocal wishing for us all to act as “brothers and sisters together” changes that.
Denne påpekningen har trolig relevans også innen norsk metodisme og årskonferanse…
—
