Stikkordarkiv for matteus

Skurken i juleevangeliet må frikjennes

 

add_toon_info.php

I skyggen av juleevangeliet sitt, skapte Lukas en skurk; den hjerteløse innehaveren av herberget som nektet Josef og Maria husly. Vertshusholderen bør snarest frikjennes og rollefiguren skrives ut av alskens julespill. Han er bare et fantasifullt resultat av en feil oversettelse.

Hvis Jesus ble født i Betlehem, (noe slett ikke alle teologer er enige om) skjedde det etter alt å dømme som en ”hjemmefødsel”– enten i Josefs og Marias eget hjem i Betlehem (Matteus) eller i første etasje i hjemmet til en av Josefs slektninger. (Lukas).

Innholdet i denne bloggposten er ikke nytt. Den forteller ikke noe som ikke er kjent av alle som har involvert seg i elementært bibelstudium. Mange av «poengene» er notert i til dels meget konservative og gamle bibelkommentarer. Hvorfor poste det da? Fordi mye juleforkynnelse og gjenfortelling av julehistorien skjer med totalt fravær sv slike referanser. Det blir feil.

Mange teologer og forskere i andre disipliner har satt spørsmålstegn ved historisiteten i fødselsfortellingene/juleevangeliene, enten det nå er Lukas eller Matteus sine innbyrdes uforenlige versjoner. Det synes jeg ”alle” prester og andre forkynnere også bør gjøre – av respekt for Bibelens tekster og hva de vil si oss. Budskapet om at Gud ble menneske blir ikke svekket, dårligere eller mindre aktuelt av den grunn.

Skurken en fiksjon

Nå var det for det første ikke slik at Maria og Josef hadde bråhast. Fødselen var ikke akkurat i gang. Maria hadde ikke et desperat behov for et sted å føde. I følge Lukas hadde paret nemlig allerede oppholdt seg i Betlehem en stund; for «mens de var der, kom tiden da hun skulle føde.» Om det virkelig var en vertshusholder, så avviste han i alle fall ikke en kvinne med veer.

Dessuten: Juleevangeliet er eneste gang i Bibelen at det greske ordet «kataluma» er oversatt med ”herberge” . I Lukas 22:11-13 brukes «kataluma» om «det store rommet ovenpå med tepper og puter» («den øvre sal / the upper room») hvor Jesus skal holde sitt siste måltid med disiplene. (se også Markus 14: 14) «Kataluma» er et ord som bredt kan forstås som et «hvilested» og beskrivelse av ulike typer privat innkvartering; mer spesifikt det (gjeste)rommet som mange private hus hadde på den tiden – gjerne i øverste etasje. «Herberge»/»vertshus»/hotell» er ikke en aktuell oversettelse eller forståelse. Ordet Lukas bruker om et slikt offentlig overnattingssted, for eksempel i lignelsen om den barmhjertige samaritan er «pandokheion».

Den nye norske bibeloversettelsen har med rette forlatt oversettelsen ”herberge” – nå heter det at det ikke var ”husrom” for Josef og Maria. En forbedring, men likevel neppe helt dekkende.

Interessant er det at gamle syriske og arabiske bibler aldri har oversatt «kataluma» med «Herberge», men nettopp gjesterom. Forestillingen om et herberge/vertshus, et slags Betlehem Holiday Inn, er skapt innenfor en vestlig oversettelsestradisjon.

Herberget, og dermed forestillingen om den slemme verten , finnes altså ikke i teksten! Han er en fiksjon, avledet av feil oversettelse.

Absolutt «hjemmefødsel»

Josef, som var av Davids hus og ætt, hadde utvilsomt slekt i Betlehem. En selvfølge at de fikk bo hos slektninger hos en onkel eller et søskenbarn. Teksten forteller at gjesterommet kanskje var opptatt av andre tilreisende slektninger. Men i hus i Palestina på den tid fungerte gjerne hele, eller deler av første etasje som en kombinasjon av (grov)kjøkken og oppholdsrom om dagen og stall/fjøs om natten. Fjøsdelen var gjerne senket litt i forhold til gulvplanet i resten av rommet. Dels som vern for husdyrene, men ikke minst fordi varmen fra dyrene bidro til å varme opp resten av huset. Da var det sikkert et foringstrau/krybbe der også. Om morgenen ble husdyrene sluppet ut, gulvet feiet og hele arealet brukt til huslige sysler. Det juleevangeliet hos Lukas derfor forteller oss, er at Maria etter alt å dømme gjennomførte en «hjemmefødsel» i første etasje i et privat hus.

I følge Matteus’ fortelling om Jesu fødsel, kom ikke Josef og Maria tilreisende i det hele tatt. De bodde i Betlehem og endte først senere opp i Nasaret etter å ha returnert fra Egypt. Matteus sier at vismennene fulgte stjernen til «stedet der barnet var» og at de «gikk inn i huset og fikk se barnet». Ingen innskriving i manntall. Ingen stall. Ingen krybbe. Stjernen stanset over et hus. Absolutt en hjemmefødsel.

Ulikhetene en rikdom

Jeg elsker juleevangeliet(ene) , enten vi nå henter det fra Lukas eller Matteus eller de apokryfe fødsels/barndomsfortellingene som er kilde for mange av våre forestillinger om julens hendelser. Men innbyrdes er de for det meste uforenlige og motstridende.

Ofte sauses alle ingrediensene sammen, som for eksempel i julekrybbetradisjonen. (Jeg har meget stor glede av mine forskjellige julekrybber)

Denne miksingen er for så vidt greit nok, så lenge vi vet og sier at det er det vi gjør – og hvorfor. Hvis det derimot er et bevisst forsøk på å ”harmonisere” de ulike fortellingene og skape inntrykk av absolutt historisitet er det ugreit!

Et eksempel til: Matteus sender Josef og Maria på hastig flukt til Jerusalem, mens Lukas redegjør for tilsynelatende idyll med omskjæring og navngiving etter åtte dager og det første tempelbesøket i Jerusalem straks Moselovens ”renselsestid” var over – altså etter 40 dager. Og straks de hadde fullført lovens pålegg, dro de rett tilbake til Nasaret. Ikke et ord om flukt og Egypt. Gode og sterke fortellinger begge to, men forenlig er de ikke og derfor ikke historiske (i alle fall ikke begge).

Vi har ingen grunn til å tone ned at det også i julefortellingene er innebygde motsetninger i Bibelen. Å overse disse, eller late som om de ikke finnes, er uærlig både intellektuelt og åndelig. Motsetningene er er jo en rikdom! Matteus og Lukas hadde ulike adressater, og teologiske utgangspunkt for sine evangelier. Med det som grunnlag, kan vi forkynne begge/alle variantene og dermed formidle et enda rikere, mangefasettert, inspirerende og utfordrende bilde av hva det vil si at Gud ble menneske av kjøtt og blod – inkarnasjonen.

Stall, krybbe, herberge, gjesterom, stjerne, hyrder, engler, vismenn, okse og esel er ikke det viktige. Det vesentlige er at vi tvinges til å reflektere over hva ”Gud som menneske” betyr for oss, all verdens mennesker, i dag?

Hva er relevansen? I hvilke(t)menneske(r) og hendelser åpenbarer Gud seg i dag? Hvordan? Hvorfor?

VELSIGNET JUL!

Jesus med AIDS – et budskap fra Wesley

absolutt jesus aids

Skulle jeg holdt en preken i morgen, på Langfredag, ville den tatt utgangspunkt i Wesley Maxwell Lawtons maleri av en aidssyk Kristus. Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»

Den kristne, og åpent erklært homofile, kunststudenten og teologen Wesley Maxwell var selv diagnostisert som «siste-fase-Aids-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.

«Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , er et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter jeg noen gang har sett – og det har fulgt meg i mange år. Et sterkere bilde på inkarnasjonen, at Gud ble menneske, er det vanskelig å finne.For Wesley Maxwell førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.

Wesley Maxwell er en av mine troshelter. Jeg håper du vil bruke noen minutter denne påskehelgen til å bli litt nærmere kjent med ham.

Wesley Maxwell malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.

En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley Maxwell en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.

Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:

«Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»

Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”

Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte.

Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at aids var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.

Afrikansk versjon

Wesley Maxwells «Christ with aids» ble utstilt på Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Der ble det sett av en utsending fra, og nær medarbeider av, erkebiskop Desmond Tutu i den anglikanske kirken i Sør-Afrika. Etter en stund mottok Wesley Maxwell en invitasjon til å komme til Cape Town og male en ny versjon av bildet der.

Etter gjentatte sykehusopphold og under eksperimentell Aids-medisinering, dro han Sør-Afrika. I St. Georges Anglican Church i Cape Town Sør-Afrika i desember 1994, malte han sitt andre «Man of Sorrows» i desember 1994. Motivet er identisk med det første maleriet, men Matteusteksten i bakgrunnen er på språkene Xhosa og Afrikaans i tillegg til engelsk.

Maleriet av den aidssyke Kristus vakte storm. En mob stormet katedralen og forlangte maleriet fjernet. Maxwell ble truet på livet, og ble satt under katedralens beskyttelse. aviser og tv-stasjoner sirklet rundt katedralen; radiostasjoner fulgte saken. Noen spyttet på ham, mens andre gråt inderlig i møtet med bildet. Han ble takket og fikk gaver fra aidssyke sørafrikanere. Mange av dem ba innstendig om at han ikke måtte nikke gjenkjennende hvis de skulle møtes på gaten. Å være aidssyk var et stigma; man ble trakassert og hånet.

Bråket rundt maleriet førte til krisemøte i katedralens øverste råd. Erkebiskop Desmond Tutu ble påkalt. Han forsvarte maleriet, og gikk inn for at det skulle plasseres i en nisje i katedralens nordre tverrskip. Og slik ble det. «Tutu-ja til aidsmaleriet» forkynte avisoverskriftene 21. desember 1994; og det innledet den reneste pilegrimsvandring for å se maleriet.

Maleriet ble senere, som planlagt, flyttet til hovedkvarteret for erkebiskop Tutus prosjekt Wola Nani-Embrace,. det var dette forsknings- og hjelpesenter for hiv/aidsstyke som var Wesley Maxwells oppdragsgiver og som bestilte maleriet. «Man of Sorrows – Christ with AIDS» har også vært på utlån og vist andre stede; blant annet under generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i 1998. Det anslås at mange millioner mennesker har sett maleriet.

Kastet ut av kirken

Absolutt - MaxwellWesley Maxwell Lawton (bildet t.v.) ble født i Jackson, Mississippi i 1956, som sønn av en baptistprest. Han kjente tidlig et kall til å kombinere sin tro og kunstneriske talent. Han ville gjøre lerretet til sin prekestol. Det var en vanskelig kombinasjon i Mississippi på 1970-tallet. Maxwell rakk å ta en bachelor i teologi ved et konservativt baptistseminar før han ble utstøtt av kirken fordi han sto fram som homofil kristen.

Utstøtelsen og fordømmelsen bare skjerpet ønsket om å kombinere kunst og religion/teologi. Han hadde bevart troen, men var blitt kritisk og skeptisk til organisert kirkeliv. Det var imidlertid bare et seminar/universitet som tilbød akkurat det studiet han drømte om; og det var tilknyttet United Methodist Church. Maxwell nølte veldig, men den erklært homofile studenten fikk en varm mottakelse ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC høsten 1991. (Fantastisk at kirken vår har en slik institusjon, og kunstprogrammet lever i beste velgående!) Der ble han møtt med oppreisende respekt, tillit og opplevelse av likeverd.

Dødsdom

Etter bare et halvt års studium, fikk Wesley Maxwell diagnosen «siste-stadium-aids «i januar 1992. Legene ga ham tre måneder. Familie og venner kom for å ta farvel. Så ble han overlatt og etterlatt til å dø. Men Wesley Maxwell nektet.

Han nektet å tro at han skulle dø etter alle begivenhetene som hadde ført ham til Wesley Seminary og gitt livet hans nytt innhold og mening. Han koblet seg fra medisindrypp og surstoff på dagtid for å følge undervisningen ved seminaret. «Jeg kjempet med dødsengelen i sykehussengen gjennom to måneder», fortalte han. Han ba daglig sammen med en aids-pastor fra den episkopale kirken. I april ble den «dødsdømte» Wesley Maxwell skrevet ut av sykehuset og vendte tilbake til campus som fulltids student.

Han tok mastergrad i teologi i 1996. Selv om han hele tiden var alvorlig syk, og gikk på kraftige medisiner, fikk Wesley Maxwell i mange år gleden av å praktisere sitt kall til å forkynne på lerretet, gjennom å kombinere sitt kunstneriske talent og teologi. En periode tjenestegjorde han som «artist in residence» i St. George United Methodist Church i Philadelphia, USA. «Drømmer blir virkelighet på måter vi ikke kan forestille oss. Jeg svarte på Guds kall, og har fått leve og oppleve at mennesker er blitt berørt av mine bilder». «Jeg vil at mitt arbeid skal reflektere håp; at det er arbeidet til et menneske som lever med aids, framfor å dø av det», sa han ved en anledning før han måtet gi tapt for sykdommen i 2006.

At Wesley Maxwell Lawton skapte sitt inspirerte og sensasjonelle «Man of Sorrows – Christ with Aids» som student ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion, det er noe jeg takker Gud for. Og noe som jeg tillater med å føle meg stolt og glad for, på vegne av kirka mi.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet påske!