”Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig!”
Ja vel.
”Finns ingen ting han ikke kan!”
Nei vel?? Da må det være viljen det kommer an på da?
Jeg hørte denne kristelige barnesangen igjen tidligere i høst (heldigvis ikke i min hjemmemenighet Trondheim), og merket at jeg ble både opprørt og frustrert. Gjennom årene har jeg sunget den selv flere ganger, skremmende ureflektert. Men det er en stund siden sist. Nå krymper jeg meg nesten ved bildet av barn ( og voksne) som reiser seg i kirkebenken for å gjøre bevegelsene til ”så sterk og så mektig” (flexe muskler og se så tøff ut som mulig ) – for så å riste på hodet – ”finns ingenting han ikke kan”.
Hundretusenvis av flyktninger er på desperat vandring fra krig og ødeleggelse og på jakt etter et liv i noenlunde trygghet for seg selv og sine barn. Mange dør langs veien eller på havet. Feige terroristangrep tar hundrevis av liv – i Paris, California, Beirut og stadig flere steder. Kriger og naturkatastrofer tar liv og raserer livsgrunnlag. Kvinner mishandles av menn og småjenter blir voldtatt av fedre. Malaria dreper 3000 barn hver dag.
Vi kan drøfte ”det ondes problem” og komme trekkende med bibelens klagesanger og salmer og den lidende Job og hans oldemor, men barnesangen ”Vår Gud er så stor…” og det arkaiske, ”gammeltestamentlige” gudsbildet den formidler, er og blir umulig. En Gud som kan, men ikke vil gripe inn og hindre krig, terror, lemlestelse, død, ulykker, naturkatastrofer og alvorlig, smertefull sykdom er uholdbart. Vi kan ganske enkelt ikke tro og forkynne en Gud som kunne hindret lidelse, men velger å la være. Hva skulle grunnen være?
Vi har alle sett og hørt skrekkeksempler på predikanter og kristne som sier at den og den forferdelige/tragiske hendelsen er Guds vilje; en straff for de som ble rammet og en advarsel til resten av oss.
Andre kristne synes å tro at Gud egentlig har makt og myndighet til å hindre kriger, ulykker, katastrofer og sykdom. At Gud står over naturlovene og kan kommandere dem/sette dem ut av kraft. At han/hun egentlig kan få voldtekstmenn til å falle om, snu orkaner, omdirigere elver, lede lavamasser unna hus og folk, få skytevåpen, bomber og granater til å «klikke» – hvis han/hun vil!
Stort bedre er det ikke med alle forsøkene på å ”rettferdiggjøre” Gud ved å si at ”det er nok en mening med lidelsen” eller ”Gud har en mening med alt, vi skjønner det bare ikke ennå”. Dette er skjebnetro og ikke kristen tro. Vi kan og skal ikke godta at vonde ting som skjer er forutbestemt og Guds vilje. Veldig mye av det som skjer i verden og med mennesker rundt oss er ganske enkelt komplett meningsløst – og vil forbli det. Det finnes ingen guddommelig mening med det, verken nå eller senere.
Vi må finne andre og nye måter å tenke og forkynne om Guds makt på. Jeg tror Gud er ikke allmektig, men allkjærlig. Hans/hennes allmakt og avmakt er knyttet til en absolutt kjærlighet. Det er maktens styrke, og dens svakhet/begrensning. Hvis denne kjærlige Gud kunne ha hindret vold, nød, elendighet og sykdom dog, ville han selvfølgelig ha gjort det. Men Gud kan faktisk ikke. Han/hun kan bare elske og trøste og styrke og gi håp.
Jeg tror ikke på en allmektig Gud, men en Gud som er absolutt allkjærlig og allesteds nærværende. Midt i volden, hatet, tragediene. Min Gud er fortvilet og forbannet over raseringen av sitt skaperverk; universet, jorden og menneskeheten. Min Gud lider og han trøster og han gir et trassig håp om at en dag skal kjærligheten likevel vise seg som den sterkeste. Jeg deler visjonen og håpet om en ny himmel og en ny jord.
Men det er ikke utelukkende opp til Gud. Som kristne skal og må vi ikke bare folde hender, men også knytte nevene og ta kampen opp mot døds- og ødeleggelseskreftene.
—
(NB: I det jeg skulle poste dette blogginnlegget, oppdaterte jeg meg på bloggen til den moderatkonservative, men spennende amerikanske teologen Thomas Jay Oord som jeg følger med stor interesse etter å ha blitt tipset om ham av vår norske Metodistkirkes dyktige teolog Hilde Marie Øgreid Movafagh. I en av sine ferskeste blogposter stiller Oord spørsmålet ”Kunne Gud forhindret terrorangrepet i Paris?” og svaret hans er heldigvis ”nei”. Oord snakker om ”Guds ukontrollerte kjærlighet” og har nettopp skrevet en bok med den tittelen. (”The uncontrolling Love of God”)
Thomas Jay Oord tilhører Church of the Nazareene, som står i en sterk wesleyansk tradisjon, men som ikke minst i bibelsyn er mer konservativ enn United Methodist Church.
Jeg fant at flere av Oords tanker rundt det aktuelle spørsmålet korresponderer med mine, i tillegg er de nok hakket mer reflekterte og gjennomtenkte…. Jeg anbefaler derfor alle å lese ham! Du finner bloggen hans her: http://thomasjayoord.com/index.php/blog )
