Sentralkonferansen må anerkjenne og forsvare valget av biskop Karen Oliveto

Fra vanligvis meget troverdig hold erfarer ”absolutt metodist” at Ole-Einar Andersen har sendt den kommende Sentralkonferansen i Fredrikstad (oktober) et forslag til uttalelse som støtter valget av den åpent lesbiske og gifte Karen Oliveto som biskop i The United Methodist Church (Western Jurisdiction). Sterke konservative motkrefter slår på krigstrommene etter det historiske valget. Valget av Oliveto må derfor anerkjennes, respekteres og forsvares av alle gode krefter innen UMC – inkludert Sentralkonferansen vår.

 I forslaget fra Andersen understrekes at Sentralkonferansen fullt ut respekterer og anerkjenner valget av Oliveto, og hun ønskes velkommen som biskop i kirken vår. I følge forslaget har valget av Oliveto styrket Biskopsrådets troverdighet ved at Rådet nå litt bedre gjenspeiler mangfoldet i kirken. Forslaget ønsker også at Sentralkonferansen skal advare mot handlinger og tiltak som søker å utfordre valget og/eller underminere Olivetos mulighet til å utføre sin bispegjerning.

Oliveto bishop1Stemmene fra siste valgomgang i Western Jurisdiction fredag kveld (15.juli) var knapt opptelt før de konservative krigstrommene dundret. Flere timer før ordninasjonsgudstjenesten lørdag (bildet), følte South Central Jurisdiction  seg kallet til å bestride valget og be Juridisk Råd om å vurdere gyldigheten. Åpenbart med den hensikt og ønske å annullere det.

Det vil motkreftene neppe nå fram med. Oliveto ble fullstendig lovlig valgt av en lovlig innkalt jurisdiksjonskonferanse. Men selv om valget vil bli stående, ryktes det at konservative krefter planlegger flere framstøt for å skape uro og usikkerhet rundt biskop Oliveto – og at de på ulike vis vil søke å gjøre hennes arbeidsforhold dårligst mulig og stikke kjepper i hjulene for at hun skal få utøve sin bispegjerning.

Karen Oliveto er ei tøff dame som har stått i stormen lenge. Personlig vil hun tåle hva som enn kastes mot henne; men valget av henne må beskyttes. Derfor er det viktig at organer innen kirken, ikke minst de med myndighet til å velge biskoper (Sentralkonferansene), rykker ut og forsvarer og respekterer Western Jurisdictions valg av Oliveto – i ord og handling.

Derfor har Ole-Einar Andersen, som er medlem av Metodistkirken i Trondheim og varadelegat til Sentralkonferansen,  fremmet forslag om at The Northern Europe and Eurasia Central Conference of the United Methodist Church vedtar følgende uttalelse/resolusjon når konferansen samles i Fredrikstad 19. – 23. oktober:

Proposed resolution to the The Northern Europe and Eurasia Central Conference of the United Methodist Church, assembled in Fredrikstad, Norway, october 19th – 23rd 2016

Whereas Karen Oliveto was elected bishop in the Western Jurisdiction of the United Methodist Church on July 15th by a legally assembled Jurisdictional Conference.

Whereas Karen Oliveto was elected by the majority of the voting delegates (100% in the last ballot), and represents an important step toward a truly inclusive United Methodist Church, I propose the following resolution to be sent to The Western Jurisdiction and the whole of the UMC:

«The Northern Europe and Eurasia Central Conference fully respects and affirms the election of Bishop Karen Oliveto on July 15th by a legally assembled Western Jurisdictional Conference.

As sisters and brothers in Christ, we extend our sincere congratulations to Bishop Oliveto and we warmly welcome her as a bishop of The United Methodist Church. We believe the election of Bishop Oliveto was led by the Holy Spirit. We pray that God will keep on blessing her ministry as she is now part of the highest level of spiritual leadership in our beloved church.

Bishop Olivetos election has strengthened the credibility of the Council of Bishops, as the Council now will somewhat better reflect the actual diversity of the United Methodist Church. We also believe that the inclusion of Bishop Oliveto in the Council of Bishops, will greatly facilitate the Councils important and pressing task to find a way forward for the UMC.

We strongly advice against any actions seeking to challenge and/or in other ways undermine Bishop Olivetos election and her ability to serve as a bishop for Mountain Sky Episcopal Area, and the whole UMC, as she is legally elected by a majority in the Jurisdiction where she will serve.

We see the election of Bishop Karen Oliveto as a sign of hope and promise that the United Methodist Church will truly be a home for all God’s people, gathered around a table of reconciliation and transformation.»

—-

Dette er Metodistkirken i Norges delegater til Sentralkonferansen, årsklasse 1016-2019:

PASTORALE: Øyvind Helliesen, Hilde Sanden-Bjønness, Per Bradley, Hilde Marie Movafagh, Steinar Hjerpseth, Liv Berit Carlsen, Leif S. Jacobsen, Jon-Erik Bråthen ( VARA: Svein J. Veland og Lars-Erik Nordby )

LEGE: Jon løvland, Maia Blomhoff Holm, Ingerid M. L. Hoggen, Tove Synnøve Tveit, Anne Karin Rolfsen, Berit Westad, Camilla Gaarn Røed, Anders Isnes ( VARA: Lisa Kristin Nielsen, Per-Endre Bjørnevik, Hege Bergjord,,Ole Jacob Pettersen, Karin Kristine Rasmussen og Ole-Einar Andersen )

Dessuten møter selvfølgelig våre to utmerkede Generalkonferanse-delegater, Frøydis Grinna (pastoral) og Audun Westad (leg).

Ut å stjæle metodistkirka!

il_570xN.1007315585_2esm

Tegningene i dette blogginnlegget  brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Det er et kirketyveri på gang. Konservative, såkalt ”evangeliske” krefter, har lenge og målrettet jobbet for å omforme United Methodist Church fra å være en åpen, romslig, mainline kirke til et sekterisk og trangt (bibel)fundamentalistisk samfunn. Generalkonferansen 2016, som starter tirsdag 10. mai, kan føre til at UMC definitivt mister sin sjel.

Generalkonferansen 2016’s motto, «Therefore GO!» ble bestemt for flere år siden. Slik utviklingen innen kirken har vært, framstår mottoet dessverre ganske tonedøvt i 2016. «Therefore Go!» er jo akkurat det de «evangeliske» oppfordrer sine meningsmotstandere til å gjøre; forlate kirken. Men «absolutt metodist» sier som Vietnamkrigsmostanderne på 1960- og -70-tallet: «hell no, we won’t go!». Det er en forsikring som begynner å lyde fra flere hold innen kirkens progressive fløy.

Mange dedikerte metodister skal kjempe mot det konservative kirketyveriet og for en livs- og Gudsbejaende UMC med budskap om ubegrenset, betingelsesløs og altomfattende nåde og kjærlighet. Det er på den måten vi vil utgjøre en forskjell i verden.

Foruten et stort og romslig sentrum, har UMC har alltid levd med (minst) en konservativ og en progressiv teologisk fløy. Jeg har levd rimelig godt med det. Selv er jeg nok et stykke ut på den progressive fløyen og har vært fra før jeg begynte å studere teologi i 1968. (Og hoppet av fra Øverås til Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo fordi jeg blant annet følte Øverås var for konservativt og ikke dyptpløyende nok.)

Likevel har jeg gjennom et langt UMC-liv fått og hatt stor respekt for mange av de pastorer og legfolk jeg har kjent på den konservative fløyen – fordi jeg samtidig har følt respekt tilbake – en anerkjennelse av at vi er uenige og det må være rom for flere syn i en kirke som vår. «United» sier jo noe om at her er det flere syn, oppfatninger, tanker og ideer som har fusjonert inn i et fellesskap – og der skulle/burde tankene kunne bryte seg mot hverandre i et fruktbart, utviklende kirkemiljø.

Autoritær og intolerant

Tross klare uenigheter og spenninger har UMC siden dannelsen i1968 framstått, internasjonalt og nasjonalt, som en kritussentrert og -inspirert kirke med fokus på Guds nåde, sosial rettferdighet og det radikale, ekstremt utfordrende og dypt evangeliske budskapet om Guds alt/alleomfattende kjærlighet.

Absolutt-NP-god-boxSlik er det ikke lengre. De konservative, såkalt «evangeliske» kreftene som nå vokser fram innen kirken er noe annet enn hva vi har hatt tidligere. Det er snakk om (bibel)fundamentalistiske krefter, dels i samspill med konservative amerikanske politiske retninger ala Cruz/Rubio, som aggressivt og autoritært fremmer religiøs og sosial intoleranse, frykt og fordømmelse. Dette er «evangeliske» med et helt annet og skremmende ansikt; innen UMC anført av organisasjoner som Good News og Confessing Movement som med stor nidkjærhet fronter «kjetterjakten». Og den jakten skal skjerpes ytterligere, i følge forslag Good News har inne til Generalkonferansen.

«Riktig forstått», og det er helt opp til disse såkalte «evangeliske» å definere, er Bibelen Guds klare og ufeilbarlige ord. Og det angivelig klare ordet brukes både som redskap til å sette folk i bokser og båser, og som direkete slagvåpen mot «avvikende» meninger, holdninger og handlinger. Med en teologi og bibelforståelse som til og med kan omfatte kreasjonisme, fremmes en forkynnelse som ikke bare krever intellektuelle saltomortaler, men innimellom arter seg som den reneste hjernevask. Gud, kristentro og metodisime defineres og presses inn i en trang boks; utenfor den boksen skal det ikke tenkes! Kirken reduseres til et teologisk museum og vokskabinett

Farvel til nåden

I den nye UMC som avtegner seg om de konservative fortsatt vinner fram, er det ikke lenger Guds nåde og kjærlighet som har fokus, men en selotisk og nidkjær jakt på «syndere». Vi har som kirke allerede beklagelige prosedyrer for å straffe prester som vier homofile. Nå skal dette skjerpes. Om de «evangeliske» får det som de vil, skal prester som vier homofile, og/eller står fram som praktiserende homofile kartlegges og identifiseres (gjerne via sosiale medier) og med bibel i hånd straffes og jages ut av kirken!

Det er selvfølgelig ille for disse prestene, men hva i alle dager signaliserer det om United Methodist Church’s syn på de homofile, vårt menneskesyn og Gudsbilde? Når det å vie et homofilt par, som fort kan vise seg å leve sammen i sterkere og lengere troskap og kjærlighet enn et heterofilt par, er straffbart og grunnlag for å miste jobben!?? Og det samme om man selv står fram som homofil prest!?? «Signalisere» er for veikt. Slike holdninger skriker ut om intoleranse, forkvaklet bibelsyn og fordreid gudsbilde.

absolutt-np-bring-more-people

UMC havnet i gjørma gjennom vedtaket av et benkeforslag mot homofili på Generalkonferansen i 1972. Selv «status quo» etter Generalkonferansen 2016, vil være et stort tilbakeskritt. Samfunnet har utviklet seg, andre kirker har utviklet seg, teologi og bibelforståelse har utviklet seg. Å stå stille betyr å parkere seg i bakleksa. Og UMC vil ikke lenger være den United Methodist Church vi i kritisk solidaritet har elsket hele livet. Men «Hell, no! We won’t go!»

 

 

 

Kjærlighetsbrev fra 111 homofile UMC-prester

LGBTQI-Gay-United-Methodist-Clergy-Come-Out-2016-01

Dagen før åpningen av United Methodist Churchs Generalkonferanse i Portland, USA, står 111 av kirkens prester fram som homofile / lesbiske / transgender. En Facebook-melding fra Reconciling Ministries Network (RMN), med kjærlighetsbrevet fra de 111 trosheltene til UMC, fikk RMNs webside til å krasje grunnet overbelastning av serveren. Det kirkelige rettssystemet kan også fort bli overbelastet dersom det skal reises sak mot alle disse…

«absolutt metodist» er glad for å bidra til at nyheten og brevet spres. Som rimelig udiskutabel heterofil, står «absolutt metodist»  sammen i solidaritet med de 111 homofile pastorene. Her er brevet – og navnet på de 111 trosheltene. Velsignet være dem!

«Dear United Methodist Church,

As we gather in Portland to begin the 10 day discernment of God’s leading for The United Methodist Church known as General Con-ference, we, your Lesbian, Gay, Bisexual, Trans, Queer/Questioning, and Intersex (LGBTQI) religious leaders–local pastors, dea-cons, elders, and candidates for ministry–want to remind you of our covenant with you.

We share with you the covenant of baptism which has knit us together as one family. You cradled us into the body of Christ, helped us know the grace that invites us to move more deeply into relationship with God, and invited us to listen for God’s call on our lives. We responded, finding that we were most faithful when we gave our lives over to full time Christian service. You embraced us, af-firmed us, ordained us, and sent us to serve throughout the connection.

However, while we have sought to remain faithful to our call and covenant, you have not always remained faithful to us. While you have welcomed us as pastors, youth leaders, district superintendents, bishops, professors, missionaries and other forms of religious service, you have required that we not bring our full selves to ministry, that we hide from view our sexual orientations and gender identities. As long as we did this, you gladly affirmed our gifts and graces and used us to make disciples of Jesus Christ for the transformation of the world in the varied places you sent us.

While some of us have been lucky to serve in places where we could serve honestly and openly, there are others in places far more hostile, who continue to serve faithfully even at tremendous cost to themselves, their families, and yes, even the communities they serve, who do not receive the fullness of their pastor’s gifts because a core part must remain hidden.

There are many voices within The United Methodist Church who want us to break up with them. From bishops, Boards of Ordained Ministries, and other leaders, we are told to simply leave. Is leaving home ever that simple? We are United Methodists because there is no other denomination with our unique connectional polity and distinctive Wesleyan spirituality. We are here because God has called us to serve in this denomination, and our souls are fed by the theology in which we’ve been raised.

We are coming out as Lesbian, Gay, Bisexual, Trans, Queer/Questioning, and Intersex persons at this moment for several reasons. Foremost, we want you to know we still love you and seek to remain in relationship with you. Even if we should leave and you seek more restrictive language against LGBTQI persons, know that God will continue to move mysteriously in the hearts of LGBTQI young people and adults and will call them to serve within this denomination. You cannot legislate against God’s call. The “LGBTQI issue” is not one that can be resolved through restrictive legislation but instead by seeing that all persons are made in the image of God and welcomed into the community of faith.

We come out, too, to provide hope for LGBTQI young people in hostile UMC churches. These young people are more at risk for suicide than their peers, in part, because of the condemnation they hear from the pulpits and pews of their churches. We come out to remind them that God’s love for them is immeasurable, and offers them a love that will never let them go, even when it feels like the church is willing to let them go.

We come out to invite them to listen for God’s still, small voice that will speak in the quiet places of their hearts, who will call them into leadership positions. We seek to create a pathway of hope into ministry for them, even when the church has tried to shut its doors on them, or overtly or indirectly condoned the persecution of LGBTQI persons.

We love you, dear church. Through you, we have stood on sacred ground and seen the face of God more clearly. Our prayer, as the church begins its time of discernment, is that you will remember that there are nameless ones around the world, hungry for a word of hope and healing. LGBTQI people and their families exist in every church in every continent of this denomination. They are seeking to remain in faithful relationship with you, even when you refuse, because they know God’s tender mercies and great faithfulness.

Dear church, our prayers are with you, with all of us, in the coming days. May we all be surprised by the Spirit who continues to breathe new life in unexpected ways. May we find the body of Christ stronger at the end of our time together, not weaker or more deeply harmed. May we provide a powerful witness of finding unity even in our differences to a world fractured by fear and mistrust.»

Signed,

Rev. Jeanelle Ablola

Rev. Brian  Adkins

Rev. Austin  Adkinson

Rev. Dr. Israel Alvaran

Pastor Elyse Ambrose

Rev. Douglas A. Asbury

Rev. Jeanne  Audrey Powers

M Barclay

Rev. Dr Bonnie Beckonchrist

Rev. Ann Berney

Rev. Anna Blaedel

Rev. Daryl Blanksma

Rev Jan Bolerjack

Rev. Dr. Joanne Calrson Brown

Rev. Kristan M. Burkert

Rev. John Cahall

Rev. James C. Carter

Rev. Dr. Nancy A. Carter

Rev. Randa Jean  D’Aoust

Rev. Alex da Silva-Souto

Rev. Karen Damman

Rev. Diana Jani Darak-Druck

Sean P. Delmore

Rev. Greg  Eaton

Rev. Dr. Karen Engelman

Rev. Dr. Janet Everhart

Rev. Anthony M. Fatta

Rev. Robert  Gamble

Micah Gary-Fryer

Rev. Ruth Ann Charlotte Geiger

Rev. John Girard

Rev. Rebecca J. Girrell

Taylor Gould

Rev. Nancy Jean Goyings

Rev. John Edwin Griffin

Rev. Gregory D. Gross

Rev. Dr. Emily B.Hall

Rev. Trey Hall

Rev. Dr. Edward J. Hansen

Rev. Marcia Hauer

Rev. Michael A. House

Rev. Brittany Isaac

Rev. Monica Isaac

Rev. Marguerite Jhonson

Tyler R. Joyner

Rev. Elizabeth Jones

Rev. Lindsey Kerr

Rev. Dr. Jeanne G. Knepper

Ms. Ellen Knight

Rev. Katie M. Ladd

Pastor Bruce Lamb

Rev. Cathlynn Law

Rev. Ardis Letey

Rev. J. Daniel Lewis

Rev. Dr. Pamela R. Lightsey

Pastor Christine Lindeberg

Pastor Rolland Loomis

Rev. Kelly Love

Rev. Dr. Joretta  Marshall

Pastor Lea Matthews

Rev. Courtney McHill

Rev. Ralph A. Merante

Rev. David W. Meredith

Rev. Cynthia Meyer

Rev. Jerry Miller

Rev. Sharon L. Moe

Rev. Richard W. Moman

Rev. Deborah Morgan

Rachel Neer

Rev. Joshua M. Noblitt

Rev. Catherine Noellert

Rev. Gregory Norton

Rev. Dr. Karen P. Oliveto

Rev. Dr. Rebecca A. Parker

Rev. Lois McCullen Parr

Rev. Matthew A. Pearson

Rev. Drew Phoenix

Emily Pickens-Jones

Rev. Jay K. Pierce

Kendall Protzmann

Pastor Kathleen Reynolds

Pastor Jonathan E. Rodríguez-Cintrón

Rev. Daniel  Sailer

Rev. Siobhan A. Sargent

Kenneth M. Schoon

Rev. Tyler  Schwaller

Kimberly Scott

Pastor Ryan J. Scott

Rev. Patricia Simpson

Rev. Kim A. Smith

Rev. Althea Spencer Miller

Rev. Terri J. Stewart

Rev. Katie Stickney

Rev. Kristin G. Stoneking

Rev. Mark F. Sturgess

Rev. Sara Thompson Tweedy

Rev. Frank E. Trotter, Jr.

Rev. Martha E. Vink

Rev. Kathleen Weber

Rev. Dr. David Weekley

Marvin K. White

Rev. Dr. Mark E. Williams

Rev. Brenda S. Wills

Pastor Jarell Wilson

Rev. Angela G. Wolle

Rev. John Robert Wooden

Rev. Vicki L. Woods

Rev. Wendy Woodworth

Rev. Frank D. Wulf

Rev. Laura  Young

Rev. Nancy Kay Yount

 

Åpent kirkehjertesår

absolutt-NP-lite felles

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

«Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker og omfavner den verden vi lever i!» 

Veldig lite har på veldig lenge truffet meg så veldig hardt som denne setningen i en blogg jeg leste i starten av påska. Bloggens tittel, «Da United Methodist Church solgte sin sjel», ( «When The United Methodist Church sold its soul» ), traff meg rett i hjertesåret av en stadig ulykkeligere kjærlighet til kirken jeg fortsatt intenst prøver å elske.

«When the United Methodist Church sold its soul» var tittelen på et innlegg publisert 20. mars i år, på bloggen «expressionist coffe». Bloggeren er den amerikanske kunstneren og metodistpresten Doyle Burbank Williams. Jeg deler slett ikke alt i hans analyser og situasjonsbeskrivelser. jeg sier ikke at han har rett. Men det er passasjer, tanker og formuleringer i bloggposten som jeg kan sette to streker under og gjøre til mine egne. Og jeg anbefaler uansett innlegget til ettertanke og trolig litt provokasjon.(link under)

Slik jeg forstår ham, mener Doyle at UMC solgte sin sjel i et velment, men misforstått forsøk på å tekkes den konservative, bibelfundamentalistiske, evangeliske bevegelsen som vokste fram (særlig i USA) på 1980-tallet. Ved å alliere oss med trang ortodoksi, har vi fornektet vår historiske identitet som kirke. Gjennom alliansen med «evangeliske», konservative, ja fundamentalistiske krefter, er kirken vår er blitt både åndelig og funksjonelt forstenet.

Nostalgi, nåde og kjærlighet

Jeg kommer tilbake til Doyles blogg, men hvorfor slo den meg så hardt? Blant annet fordi den vekket gamle minner om idealisme, begeistring og tro på kirken.

Litt nostalgi er på sin plass. Høsten 1968. Som 18-åring dro jeg til Metodistkyrkans Teologiska Seminarium (Øverås), for å studere og bli prest. (Forlot Øverås etter et år. Det ble for overflatisk, bibelskoleaktig; men én strålende og romslig lærer i pastor Einar Anker Nilsen. Fortsatte å studere ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, hvor jeg tok embetseksamen i 1975.) Bevisst metodist fra ung alder. Stolt av kirka mi. Glad for å tilhøre en minoritet her hjemme, som var stor i verden. Etableringen av The United Methodist Church i april 1968, gjorde meg forventningsfull og oppglødd.

Politisk engasjert. Demonstrasjonstog og opprop mot Vietnamkrigen, atomvåpen og apartheidregimet i Sør-Afrika. Sterkt opptatt av den svarte frigjøringskampen i USA. Det plaget meg at selv om mange metodister (også hvite) sto på “rett side” – så var den nye United Methodist Church sterkt segregert. Inspirert og engasjert av tidlig frigjøringsteologi i Latin-Amerika (og senere Sør-Afrika). Erkebiskop Dom Helder Camara i Brasil var en stor helt. Jeg slukte stensilerte utdrag og sitat fra foredrag, prekener og artikler av ham og andre frigjøringsteologer. Nyorienteringen innen den katolske kirke i kjølvannet av 2. Vatikankonsil, ga håæp for hele den økumeniske, progressive bevegelsen.

Jeg var stolt av å tilhøre en kirke med sosiale prinsipper, en kirke med et «integrert» åndelig og sosialt evangelium om frelse, rettferdighet og fred. Ikke minst stolt og glad for å tilhøre en «nådens kirke» – med forutgående, fortløpende, evig og altomsluttende nåde og kjærlighet.

Uten at jeg kjente begrepet da jeg startet på Øverås, hadde jeg rukket å tilegne meg et «kontekstuelt» bibelsyn og tok klar avstand fra bokstavelig, verbalinspirert bibelforståelse.

For meg var Gud i 1968 absolutt, betingelsesløs og grenseløs kjærlighet og nåde. Jeg har garantert forandret meg mye gjennom årene . jeg er noen illusjoner fattigere og har forlatt/sviktet noen idealer. Men hadde jeg blitt prest, er den Gud akkurat hva jeg ville forkynt også i dag!

Klaustrofobi og fremmedgjøring

Fra 1990-tallet og utover har jeg følt på en tiltagende fremmedgjøring og klaustrofobi. Ikke så mye lokalt, som i forhold tendenser innen den globale United Methodist Church og i noen grad Metodistkirken i Norge. Konservative , «bibeltro» og «evangeliske» krefter har satt tradisjonelle UMC-verdier under sterkt press. Jeg vil si det så sterkt at religiøs (og politisk) konservativ, fundamentalisme med hovedbase i deler av den amerikanske UMC, er i ferd med å feste et kvelertak på kirken vår. Tendenser kan vi ane også i Norge; som jeg følte gjennom flere år som delegat til årskonferansen

UMC har aldri vært radikal, men en rimelig bred «mainline» kirke; teologisk og sosialt åpen og med rom for ulike syn. Ulikhetene ble limet som paradoksalt holdt oss sammen. Så lenge jeg ikke har vært homofil, har kirken gitt meg plass og armslag.

Men det har skjedd noe. Andre ”mainline-kirker” har utviklet seg med en teologi for det 21. århundre. Men konservative ”evangeliske” krefter har kneblet og tatt stadig større deler av UMC som gissel.

For all del. Det finnes utrolig mange flotte folk, biskoper, prester og legfolk, organisasjoner og grupper i kirka vår med skikkelig metodist-gehalt. Men de er under press. «Evangeliske» (for en misbruk av ord!) har i årevis jaktet på både enkeltpersoner og kirkelige råd. Metodistiske ”fyrlys” som for eksempel Global Board of Church and Society og Global Board of Ministeries er en torn i øyet for de ”evangeliske”. Kirkeledere og råd som er de fremste bærere av UMCs virkelig evangeliske DNA, blir stemplet som altfor liberale og motarbeidet.

Kampen føres på alle fronter. Progressiv, bærekraftig metodisme skal vingeklippes og underlegges sterkere kontroll og styring. Til Generalkonferansen i mai foreligger det for eksempel forslag om å legge ned General Commission on the Role of Women. De konservative vil også oppløse Western Jurisdiction som samler noen av de mer liberale årskonferansene innen UMC og legge disse inn under andre jurisdiksjoner. Ja det foreligger forslag (f.eks. CUP-initiativet) som vil gjøre kirken vår til en trangsynt, kjetterjaktende sekt.

Nidkjært, og i alle ting, søker de «evangeliske» å stikke kjepper i hjulene for den progressive, framtidsrettede delen av kirken. For øyeblikket ser dette korstoget dessverre ut til å ha et visst moment. Det er blitt trangt og mye innestengt luft i «nådens kirke» og trangere skal det bli om de «evangeliske» og «bibeltro» får det som de ønsker. Men det vil alltid finnes livgivende pustehull!

Fryktbasert salg av sjel

Tilbake til Doyle Burbank Williams blogg. På 1980-tallet hadde metodistkirken etablert en relevant teologisk /sosialetisk tilnærming til det moderne samfunn, konstaterer han. Kirken trosset den bokstavelige bibelforståelsen, og åpnet for omtanke og forstående svar på sosialetiske, teologiske spørsmål i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. Bibelen var (er) ikke lenger siste ord i kirkens kontinuerlige dialog med verden (min uthevelse). Denne tilpasningen rokket ved de konservatives tro på bibelens absolutte autoritet.

Dommedagsprofeter forkynte at de liberale kirkene var døende, mens de «evangeliske» megakirkene begynte å blomstre, særlig i USA. Nedgangs-panikk begynte å melde seg også i UMC. Man fryktet at metodistkirkens «åpen-sinn-teologi» og alminnelige, historisk-kritisk bibelforståelse var vanskelig å selge under de rådende forhold. Kirkens lederskap begynte å lete etter en løsning. En strategi var å formulere en visjon , et «mission statement» for kirken. Gjennom det skulle man dirigere kirkens identitet og energi i én felles retning. Samtidig var det en måte å møte «hvem-avtar-og-hvem-vokser»-frykten på.

Absolutt-NP-god-chained-550x550Salget av sjelen, skjedde i følge Doyle på Generalkonferansen i 2000, gjennom vedtaket av visjonen «Making disciples for Jesus Christ « («Å skape disipler for Jesus Kristus» ). Doyle mener denne formuleringen glattet over det wesleyanske tvillingskapet mellom sosialt evangelium og personlig evangelium. Visjonen var et forsøk på å nypakke metodismen som mer konservativt-evangelisk akseptabel ved kun å fokusere på evangelisering. Selv om visjonen etter hvert ble supplert med «…som kan forvandle verden», var den nye retningen satt.

“To make disciples for Jesus Christ”, var enkelt og salgbart. Det var også et klart signal til kretser innen kirken at en endring var på gang, mener Doyle. Visjonen validerte en strengere bibelforståelse for å tekkes de konservative gruppene man ønsket å nå. Vår manglende evne som kirke til å utvikle oss selv til et omsorgsfullt, verdensrelevant og kulturelt opplyst trosfellesskap er resultatet. (min uthevelse)

United Methodist Church har vært på sitt beste som en bevegelse preget av tilpasningsevne og sosialt engasjement. Etter vedtaket av visjonen har vi overvektet det «bibelske hjørnet» av det wesleyanske kvadrilateral, mener Doyle. I et desperat, men tilsynelatende velbegrunnet forsøk på å blåse liv i vår over to hundre år gamle kirke, avvek vi fra hvem vi var (er) og vekk fra vår livgivende kjerne.

Det er på høy tid å revurdere vårt oppdrag og vår identitet. Å være kun evangelisk, vil ikke bringe oss fullt inn i det 21. århundre. Det vil hverken oppfylle vårt kall eller vårt potensial som nærvær i vår kultur og verden. Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker om omfavner den verden vi lever i, avslutter Doyle Burbank Williams sitt blogginnlegg. Du finner det i sin helhet her: expressionistcoffee

—-

Doyle Burbank Williams er flergenerasjons metodist og prestesønn. Han var prest i en rekke metodistkirker i USA før han i 2011 ble ansatt som prest i United Church of Christ i Scottsdale, Arizona. (Fortsatt som ordinert eldste i UMC).

Doyle Burbank Williams deltok som kunstner og prest i teamet som hadde ansvar for gudstjenestene under Generalkonferansen i Fort Worth, Texas, i 2008. Han sto blant annet for den daglig vekslende utsmykningen av sentralalteret på hovedscenen under konferansen. I 2014 underviste var han han «Featured Speaker/Teacher » og underviste over 300 UMC-pastorer ved Iowa School of Ministry.

 

 

Kaldgufset fra Afrika

 

Absolutt-NP-homosexuality-chart

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Det fortsetter å blåse kaldgufs etter at de afrikanske biskopene i United Methodist Church sist høst fastholdt sin fordømmelse av homofili. «Opplevd kuldeeffekt» av fordømmelsen forsterkes av klamme, uheldige og uhellige allianser mellom afrikanske delegater og vestlige bibelfundamentalistiske krefter innen kirken fram mot Generalkonferansen i Portland, USA.

 Disse konservative kreftene representerer ikke et bærekraftig bibelsyn og gudsbilde for det 21. århundre. Ikke i USA. Ikke i Europa og Asia – og ikke i Afrika heller. Fordømmelsen og det forstenede bibelsynet det bygger på, er dømt til å havarere. Akkurat det plager meg ikke nevneverdig. Men det hadde vært greit at det skjedde uten at hele United Methodist Church ble med i dragsuget.

Vi må se det i øynene. United Methodist Church står foran en kjempeutfordring i forhold til våre medlemskirker i Afrika, samt deler av Asia og tidligere Øst-Europa – støttet av vestlige, såkalte evangeliske og bibeltro fundamentalister. De vil tviholde kirken fast i et bibelsyn og gudsbilde som aksepterer fordømmelse av homofile som lever ut sin kjærlighet. Dermed medvirker kirken til undertrykkelse, utstøting og trakassering – ja i verste tilfeller lynsjing og selvmord.

Vi kan da umulig la slike standpunkt og holdninger prege og bestemme hva vi som kirke skal mene og forkynne, for eksempel i Norge i 2016? Annet enn å ta klar avstand fra dem og sikre at kirken vår gjør det!?

Nå skal det understrekes at de afrikanske biskopene selvfølgelig ikke har stemmerett ved Generalkonferansen, det har ingen av biskoper i UMC. Men biskoper i Afrika tillegges større autoritet og respekt blant sine kirkemedlemmer enn det vi normalt og fornuftig viser våre biskoper. Biskopenes holdning vil derfor i større grad påvirke delegatenes stemmegivning enn vi er vant til. Den misforståtte og overdrevne respekten kan være bli så stor at det fra enkelte, progressive minoritetshold innen afrikansk metodisme snakkes om en fryktkultur knyttet til i alle fall enkelte biskoper.

absolutt-NP-practicing-gays

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Uforsonlig og anklagende

De afrikanske biskopene begynte å forberede sin uttalelse i begynnelsen av september 2015, mens de var samlet til sitt årlige møte på Elephant Hills Resort ved Victoria Falls i Zimbabwe. De sluttførte uttalelsen under en retreat for alle aktive UMC-biskoper i Lake Junaluska, North Carolina i november.

Uttalelsens avsnitt om homofili er preget av meget uforsonlig språkbruk, og sterke anklager mot kolleger i bispekollegiet. Det er forstemmende når biskopene skriver at de ser med ”sjokk og vemmelse” på kirkens drift vekk fra sitt hellige kall ved å ”omfavne homofil praksis».

Det er skremmende når de afrikanske biskopene anbefaler for Generalkonferansen at ”Biskopsrådet må vise sitt hyrdeansvar gjennom å handle i tråd med den hellige skrift” (de afrikanske biskopenes bibeltolkning, red. anm.) Biskoper som ikke gjør det, ” bør trekke seg fra det guddommelige kallet det er å være hyrde for hele Guds folk”.

De afrikanske biskopene mener og oppfordrer altså til at biskoper som vil få en slutt på kirkens fordømmelse av homofili må trekke seg! Det ville ribbet bispekollegiet for sine fremste og beste talsmenn og -kvinner for en bærekraftig teologi og kirke.

Mister troverdighet

Selv om de afrikanske biskopenes uttalelse har veldig positive ansatser i forhold til kirkelig engasjement i kampen mot terror og kampen for menneskeretter, mister de helt troverdighet gjennom homofilifordømmelsen. Ved å løfte fram globalt meget viktige saker, prøver de å snakke seg vekk fra homofilispørsmålet og overse den smerten kirkens fordømmelse påfører masse mennesker – ikke minst på deres eget kontinent.

Det er flott når biskopene sier at uttaler seg i opplevelse av sin rolle som Guds budbærere om fred og forsoning. Det er flott at de vil at uttalelsen skal rette kirkens oppmerksomhet mot all unødig lidelse og smerte i verden som følge av global terrorisme, urettferdige politiske systemer og sterke nasjoners manipulasjon av svake. Og det er strålende når de ønsker at vi skal jobbe sammen som kirke for å fremme Guds herredømme med fred, rettferdighet og frihet for alle”.

MEN dette skal altså ikke gjelde for homofile? Den unødige lidelsen og smerten kirken påfører de homofile, den er liksom nødvendig den da? Og bibelsk begrunnet?

Støtte til inhuman lovgivning?

Absolutt-NP-gay-stoningDe afrikanske biskopene snakker om Bibelen som «Holy Scripture» som om den er en entydig størrelse, og om vår kirkeordning Book of Dicipline som om den er hugget i stein for tid og evighet.

De fornekter derved moderne bibelvitenskap og underkjenner at Book of Dicipline er et dokument «in progress» – som stadig endres og utvikles. (det er jo noe av hovedoppgaven til Generalkonferansen som hvert fjerde år gjør en rekke endringer i Book of Dicipline.) De viser til den hellige skrift som autoritet, men i sin argumentasjon knyttet til bibeltolkning og homofili, er det åpenbart minst like formet og påvirket av sin kulturelle og sosiale bakgrunn og kontekst som oss i USA og Europa.

Ekstra ille er det at flere afrikanske biskoper og delegater har argumentert med at det kan føre til problemer for kirken, dersom United Methodist Church fjerner fordømmelsen av homofili. Ikke minst fordi homofili er straffbart i mange afrikanske land. (34 av 58)

Hva så? Desto større grunn for kirken å stå opp mot slik meningsløs og inhuman lovgivning! Det vil være å ta hyrdeansvar på alvor og fremme forsoning og rettferdighet. United Methodist Church i Afrika burde vært uttalte motkrefter mot stigmatisering og kriminalisering av menneskers kjærlighet. I stedet gir kirken vår lovgivingen og trakasseringen av homofile støtte gjennom sin unnfallenhet.

(Det må være komplett utelukket å fastholde Zimbabwe som arrangørland for Generalkonferansen i 2028 dersom landet ikke snarest endrer sin lovgivning, og homofile delegater og observatører garantert kan reise til konferansen uten frykt for egen sikkerhet. Det må ikke minst de afrikanske metodistbiskopene kjempe åpent for!)

Lilla skjorte ikke nok

Uttalelsen/brevet fra de afrikanske biskopene er merkelig nok listet som anbefalt bakgrunnslitteratur for de pågående «brobyggersamtalene» om homofili innen Metodistkirken i Norge.

Absolutt Metodist velger i det lengste å tro at det er ment som en anbefaling til skrekk og advarsel. Like fullt oppfordres alle til å lese svaret fra metodistkoalisjonen «Love Your Neighbour»: https://absoluttmetodist.files.wordpress.com/2016/03/cd51b-responsetotheafricanbishops.pdf

Fra dette meget betimelige og gode svaret, nøyer vi oss med å sitere følgende om det helt åpenbare at det er (minst) to ulike syn i kirken på homofili: «Det finnes ikke noe ståsted å vurdere disse motstående syn fra, enn Guds. Og det guddommelige perspektivet er ikke tilgjengelig for oss, selv om vi har lilla skjorte og en høy kirkelig tittel.»

Uhellig allianse

Noe som kaller seg «The United Methodist Church Africa Initiative» – som ikke er et offisielt kirkelig organ, skal være vertskap for delegatene fra Afrika uka før Generalkonferansen starter 10. mai. Den konservative, metodistrelaterte organisasjonen «Good News» skal være teknisk arrangør for samlingen. Lederen av «Good News» og flere andre representanter for kirkens mest konservative kretser i USA, deltok på en forberedende samling i Lubumbashi i Democratic Republic of Congo, i januar.

Det private, konservative initiativet og alternative møtet, ble støttet og anbefalt av det afrikanske bispekollegiet, selv om United Methodist Church holdt sin egen offisielle «Pre-General Conference» for Afrika i samme land.

Foran generalkonferansen i 2008 opplevde man at afrikanske og filippinske delegater fikk mobiltelefoner som gave fra den såkalte ”Renewal and Reform Coalition” som blant annet omfatter Good News, Confessing Movement og andre konservative metodistrelaterte grupper. Selvfølgelig med ”no strings attached”…. Korrupsjon kalles det i andre sammenhenger. Ryktene gikk om lignende gaver i 2012 (i-phoner/pad’er), men da mer i det skjulte. Nå venter det kanskje nye modeller? Den siste Samsung’en skal være guddommelig bra…

Dobbel kirketilhørighet?

absolutt- trinity church

«Absolutt metodist» har følgende åpne spørsmål til «kabinettet» ved biskop Christian Alsted og hans tilsynsmenn:   Flere UMC-menigheter i USA har offisielt  «affiliert» seg med et annet kirkesamfunn. Betyr det at metodistmenigheter i Norge/Norden&Baltikum kan gjøre det samme? Er det åpning for at også vi kan inngå og praktisere slik formell ”dobbel tilknytning”?

Bildet (over) er den nye logoen til Trinity Church of Austin (Texas,USA) som fram til forrige uke var Trinity United Methodist Church. Som logoen viser er menigheten nå i tillegg knyttet til United Church of Christ.

iler til med å understreke at jeg ikke ser bare positivt på en slik mulighet og ordning. Det er ikke vanskelig å mobilisere sterke motforestillinger av så vel teologisk, kirkelig og følelsesmessig art.

Selv om det historisk sett ikke er en helt ny problemstilling, så gjør flere ferske «dobbel-tilknytninger» det likevel relevant å stille spørsmålet. I ulike scenarier kan det bli en aktuell problemstilling også i Norge/Norden. Om biskop/kabinett av en eller annen grunn ikke ønsker å svare via «absolutt metodist», kan det gjøres via FB (Metodistkirken i Norge) eller metodistkirken.no

Problemstillingen er ikke ny. I USA har det lenge vært opptil flere «UMC and …»-menigheter som har ulik dobbel tilknytning til blant annet United Church of Christ, Prestyberian Church og Evangelical Lutheran Church.

Nå er spørsmålet dagsaktualisert, i og med at enkelte progressive UMC-menigheter nylig har knyttet seg til United Church of Christ (UCC), og fått godkjennelse for det. ( UCC står UMC nære teologisk og sosialetisk, men har et langt åpnere syn på homofilispørsmålet.)

Åpningen for en slik dobbel kirketilknytning bygger så langt «absolutt metodist» forstår, særlig på paragrafene 207 og 208 i kirkeordningen. (gjengis i full tekst på slutten av dette blogginnlegget)

En menighet som nylig har benyttet seg av denne muligheten er Trinity United Methodist Church i Austin, Texas. 25. februar i år kunngjorde Trinity UMC på Facebook:

absolutt- trinity church

Trinity Church of Austin

February 25 at 11:11pm · Austin, TX, United States ·

«We’re happy to make it «Facebook official» – we are Trinity Church of Austin! With our vote to become affiliated with both the United Methodist Church AND now the United Church of Christ, we have changed our name. Soon we will unveil a new website as well – stay tuned! Trinity Church of Austin»

Beslutningen om å være tilknyttet både UMC og UCC, har ført til at Trinity nå nedringes/mailes fra UMC-menigheter som ønsker informasjon. Sjekk for øvrig gjerne Trinitys hjemmeside – det er en flott og relevant menighet som tar troen og livet på alvor!

Det samme kan sies om St. John by the Sea, en inspirerende og progressiv UMC-menighet på Miami Beach i Florida. St. John er i ferd med å gjennomføre en «dobbel-tilknytning». På sin hjememside har menigheten publisert en meget grundig og nyttig gjennomgang av ulike sider ved sin ”affiliation”-prosess med UCC. Uansett hvordan man ser på fenomenet, er dette interessant og opplysende:

http://stjohnsmiami.org/whats-all-this-unionfederated-church-stuff-about/

Innenfor «Nådens fellesskap»?

Den nye bølgen av dobbel-tilknytning er stort sett utløst av frustrasjon i progressive menigheter over United Methodist Church’s holdning til homofilispørsmålet. «Absolutt metodist» tror problemstillingen vil akselerere etter Generalkonferansen 2016 – med mindre GK ender opp med at samtlige negative/fordømmende utsagn om homofili i kirkeordningen vår (BoD) – inkludert at det åpnes for homofile prester og vigsel av homofile.

Det innledende spørsmålet mitt til biskop/kabinett er altså om det er adgang til dobbel-tilknytning for norske metodistmenigheter. Dessverre er det ikke så mange aktuelle progressive kandidater i Norge. Men det finnes da, i alle fall i de større byene, menigheter innen Den norske kirke som gjennom sitt presteskap og holdninger kunne være aktuelle. Vi har jo allerede avtalen ”Nådens fellesskap” med Den norske kirke, og det burde gjøre dobbel tilknytning til en aktuell og gjennomførlig løsning??

Absolutt-NP- flere kirker

 

Kirkeordningens paragrafer

Her er de aktuelle paragrafene i kirkeordningen (med noen uthevelser gjort av «absolutt metodist»:

2012 Book of Discipline: Section III, Ecumenical Ministries, Paragraphs 207 and 208 of the 2012 Book of Discipline, pp.147-148, states:

  • (Paragraph 207) “Local churches, with the guidance of the Holy Spirit, may respond to opportunities for ecumenical resource sharing in their communities by creating ecumenical shared ministries, working with local congregations of other Christian churches to enhance ministry, make wise stewardship of limited resources, and live out the ecumenical spirit in creative ways responsive to the needs of God’s peoples as well as to opportunities for expanded mission and ministry.”
  • (Paragraph 208) “Definition—Ecumenical shared ministries are ecumenical congregations formed by a local United Methodist church and one or more local congregations of other Christian traditions. Forms of ecumenical shared ministries include
  1. A Federated Church, in which one congregation is related to two or more denominations, with persons choosing to hold membership in one or the other of the denominations;

  2. A Union Church, in which a congregation with one unified membership roll is related to two or more denominations;

  3. A Merged Church, in which two or more congregations of different denominations form one congregation that relates to only one of the constituent denominations;

  4. A Yoked Parish, in which congregations of different denominations share a pastor.

 

——–

 

Barbarisk «bibeltroskap»

Absolutt-NP-gay-stoning

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com   – uroes du av den, så hopp snarest til neste tegning (under) et stykke ned i teksten!

Det er sannelig nok av regelrett ondskap, grusomheter, urett og helvete på jord om ikke (metodist)kirken skal bidra til å øke elendigheten. Men så er det det vi gjør. Fordømmelsen av homofili som «synd», og trakassering og utstøting av homofile fra menigheter og kirkelige sammenhenger, er jo kirkens egen oppfinnelse. Det er ondskap og urett vi selv har satt i system – ofte med tragiske konsekvenser.

 Metodistkirken i Norge starter i mars en serie offisielle samtaler om homofili. Den kommer (for) sent. Jeg velger likevel å se samtalerunden som en god ting, men bare som et første skritt . Samtale er ikke lenger nok. Virkelig Holy Conferencing er det ikke snakk om  før samtalen munner ut i en offisiell, sterk og utvetydig unnskyldning og bønn om tilgivelse for den urett kirken har påført, i dette tilfellet, våre homofile medmennesker.Først da kommer evangeliet til uttrykk.

Skamfert gudsbilde

Som menneskehet og samfunn står vi midt oppe i kjempeviktige saker knyttet til flyktningkrise, innvandring, kriger, klima- og naturkatastrofer, sult og urettferdig fordeling av verdens ressurser.

Jeg sier overhodet ikke at homofilispørsmålet er viktigere og alvorligere enn disse. Dette er saker og hendelser vi som kirke må engasjere oss sterkt i. Men dette er samtidig saker og hendelser som, i alle fall før vi dukker dypere ned i årsakssammenhenger, et stykke på vei er «påført» oss utenfra.

Å gjøre livet til homofile til et helvete, derimot, er dessverre noe kirker og menigheter selv velger å gjøre – opprørende nok i Guds og bibeltroskapens navn. I Guds navn og med bibelen og Metodistkirkens Book of Discipline i hånd, støter vi mennesker som elsker hverandre ut i kulden, ja i døden.

Skremmende mange vil at United Methodist Church skal fortsette med det, også etter kirkens Generalkonferanse i mai. De vil at vår kirkeordning skal fortsatt skal kunne fungere som et «medvirkende-til-selvmords-våpen». For det er ingen tvil, kirkens holdning og fordømmelse av homofili som uforenlig med kristen livsførsel, har fått homofile til å ta sitt eget liv i fortvilelse over manglende aksept og respekt. Vi må innse det; også i forhold til de homofile har vi blod på hendene.

Kirkelig praksis har tragisk nok vært medvirkende til at siste del av vers 13 i 3. moseboks 20. kapittel grotesk nok «oppfylles», selv om (metodist)kirken, skulle bare mangle, tar sterk avstand fra dødsstraff.

3.Mosebok 20:13 sier: a) «Når en mann ligger med en annen mann slik en ligger med en kvinne, har begge gjort noe avskyelig». b) «De skal dø. Deres eget blod kommer over dem.»

Dette framstår som Guds eget ord, i direkte tale. Alle er enige om at del b) gir uttrykk for noe som er totalt uholdbart og utdatert, også de selverklærte bibeltro. Men hvorfor i alle dager skal vi likevel være forpliktet på del a)?? Hvorfor stopper bibeltroskapen etter første setning? Er ikke hele verset uttrykk for Guds vilje??

Kjære vene; dette har ikke bare med et bibelsyn å gjøre, det forvrenger og skamferer hele gudsbildet vårt! Derfor er homofilispørsmålet så viktig, ikke bare av hensyn til de altfor mange ødelagte liv, men også som et symptom på noe helt grunnleggende galt.

Alt det flotte, fine og gode vi som kirke ellers forkynner og gjør, mister troverdighet så lenge vi opprettholder et bibelsyn og gudsbilde som ikke bare tillater, men aktivt bidrar til å gjøre livet til mennesker som elsker hverandre til et helvete. Hvilken Gud er det vi innbiller oss står for noe slikt? Kjærlighetens Gud er det definitivt ikke! Dette derimot:

Absolutt-NP-gays-confession-550x550

Tegningen er velvillig stilt til disposisjon av David Hayward / nakedpastor.com

Urovekkende absolutt kjærlighet

Kirken har heldigvis kvittet seg med en Gud som basert på barbarisk bibelforståelse for eksempel støttet slaveri, rasisme, undertrykkelse av kvinner og motstand mot kvinnelige prester. Tiden er overmoden for erklære at Guds er ingen homo(fili)hater.

Et av de mest selvrettferdige og hyklerske utsagn jeg kjenner, er dette: «Vi hater synden, men elsker synderen.» Glasshusene pulveriseres! Dessuten: med tanke på forpliktende, homofil kjærlighet er det jo ikke snakk om synd i det hele tatt! Skivebom i utgangspunktet!

Med tanke på reaksjoner jeg vet kommer, en liten profylaktisk presisering: Jeg tror ikke på en Gud som nidkjært jakter syndere for å tilfredsstille sin trang til soning/offer, men på en kjærlig oppsøkende Gud. Min Gud står ikke for nådeløs rettferdighet, men grenseløs nåde og kjærlighet. Denne absolutt kjærlige Gud gir meg på en måte trygghet og fred. Samtidig er han på mange måter inspirerende urovekkende, og langt mer krevende å etterleve og forstå, både praktisk og intellektuelt – for den absolutte kjærligheten setter virkelig mine mange fordommer på prøve.

….