På tide å si unnskyld, John?

John_Wesley(Hamilton)Jeg sitter i Berlin. Det tidlig formiddag, 77 år etter krystallnatten, og jeg får lyst til å si unnskyld til alle jøder – på vegne av John Wesley. Det synes jeg kirka vår også skal gjøre.

Det er så man fristes til å holde for ører og øyne. I stedet er det kanskje på tide å si unnskyld og offentlig beklage offentlig at vår kirkefar John Wesley brukte ord og begreper som ”urene, hjelpeløse skyldige ormer” om jøder i deres forhold til loven (Torah). Wesley var ikke særlig snauere i sin omtale av urbefolkningen (indianerne) i USA eller muslimer, for den del.

200 år etter Martin Luthers forferdelige uttalelser om jøder, kunne man jo håpet at brødrene Wesley hadde lært noe, men det var i så fall ikke mye. Slik lyder sekvensen som sitatet overfor er hentet fra i original:

” What stupidity, what senselessness must it be for such an unclean, guilty helpless worm as this (jøden, red.anm), to dream of seeking acceptance by his own righteousness, of living by the righteousness which is of the law! ”

John Wesley er også beskyldt for å ha skrevet et salmevers med beskrivelse av jødene, og som uten særlig forbehold gir jødene skylden for Jesu død. De fleste salmeforskere regner bror Charles som opphavsmannen, uten at det hjelper mye:

” Outcasts from thee, and scattered wide

Blaspheming who they crucified

Unsaved, unpitied, unforgiven

Branded like Cain, they bear their load

Abhorred of men, and cursed of God ”

Jeg husker at jeg kom borti disse Wesley-uttalelsene om jødene det ene året (1968/69) jeg studerte på Øverås, Metodistkirkens teologiske seminar i Gøteborg; før jeg gikk over til Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Lærerstaben på Øverås ville helst at jeg ikke jobbet videre med tematikken Wesley og jødedommen. Det var høsten 1968 og spente politiske tider, bare et år etter seksdagerskrigen i ’67. Lærer og pastor Einar Anker Nilsen, var selv en sann venn av jødene. Med livet som innsats var han som menighetens pastor, den avgjørende kraft bak etableringen av den hemmelige jødiske synagogen på kirkeloftet i Metodistkirken i Trondheim i 1941/42. På Øverås var Anker Nilsen den ene læreren som forsto mitt ønske om å bore dypere i temaet. Men han rådet meg likevel fra det i den aktuelle situasjonen, både av hensyn til meg selv og Metodistkirken.

Og slik ble det. Jeg skrev aldri noen oppgave om Wesley, jødene og metodistkirken. Wesleys karakteristikker ble parkert litt bak i bevisstheten, og jeg har aldri senere jobbet systematisk med temaet. Det angrer jeg på i dag. Metodistkirken i Trondheim har helt nylig fått ny kontakt med synagogen og det jødiske miljøet i Trondheim. Det har for meg aktualisert både Wesleys syn på jødene og vår kirkes forhold til jøder, staten Israel og dagens israelske regime/politikk. Her er det viktig med respekt, åpenhet og ærlighet!

Nå finnes det trolig og heldigvis belegg for at John Wesley både i dette og andre spørsmål modererte sitt syn gjennom årene og inntok en mer forsonende holdning – ikke minst under henvisning til den forutgående nåde. Det hindrer ikke at jøde- karakteristikkene står der, og kan bli brukt mot oss. Derfor er en offentlig beklagelse på sin plass. Også fordi trakassering av jøder igjen er på skremmende frammarsj, og det vil vi som metodister absolutt ikke bli forbundet med! Den erkjennelsen blir ekstra sterk her jeg sitter i Berlin morgenen 77 år etter krystallnatten. (Jeg har selvfølgelig ikke glemt den felleskristne beklagelsen overfor norske jøder i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, men det gikk mer konkret på sviket mot norske jøder under krigen.)

Jødiske aktivister har allerede brukt Wesleys syn som forklaring/beskylding for at United Methodist Church støtter en to-statspolitikk, tar klart avstand fra den israelske okkupasjonen og bosettingspolitkkken i Palestina og støtter boikott av israelske varer produsert på okkupert område. Det er meget viktig at kirken offisielt klargjør at UMC’s holdning i Palestina/Israel-konflikten overhode ikke bygger på Wesleys (vrang)forestillinger om jøder på 1700-tallet, men på politiske forhold, folkerett og menneskeretter og teologi/kristen sosialetikk i det 20. og 21. århundre.

John Wesley både sa og var opptatt av mye rart. Ikke bare teologi og kristenliv, men også bruk av elektrosjokk som medisinsk behandling, for eksempel. Wesley var rett og slett en mann primært av sin egen tid og for sin egen tid. Derfor bør det være en grei sak å beklage hans uttalelser og karakteristikker av jøder.

Men en slik beklagelse MÅ ledsages av metodistkirkens offisielle syn på Israel/Palestina/Midt-Østen-konflikten. For det er faktisk fullt mulig å elske jøder, stå opp for dem og kjempe mot alle former for jødehat, og samtidig ta utvetydig avstand fra dagens israelske regimes okkupasjons- og bosettingspolitikk.

Det er det heldigvis også mange jøder som gjør.

Jesus med AIDS – et budskap fra Wesley

absolutt jesus aids

Skulle jeg holdt en preken i morgen, på Langfredag, ville den tatt utgangspunkt i Wesley Maxwell Lawtons maleri av en aidssyk Kristus. Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»

Den kristne, og åpent erklært homofile, kunststudenten og teologen Wesley Maxwell var selv diagnostisert som «siste-fase-Aids-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.

«Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , er et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter jeg noen gang har sett – og det har fulgt meg i mange år. Et sterkere bilde på inkarnasjonen, at Gud ble menneske, er det vanskelig å finne.For Wesley Maxwell førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.

Wesley Maxwell er en av mine troshelter. Jeg håper du vil bruke noen minutter denne påskehelgen til å bli litt nærmere kjent med ham.

Wesley Maxwell malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.

En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley Maxwell en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.

Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:

«Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»

Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”

Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte.

Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at aids var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.

Afrikansk versjon

Wesley Maxwells «Christ with aids» ble utstilt på Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Der ble det sett av en utsending fra, og nær medarbeider av, erkebiskop Desmond Tutu i den anglikanske kirken i Sør-Afrika. Etter en stund mottok Wesley Maxwell en invitasjon til å komme til Cape Town og male en ny versjon av bildet der.

Etter gjentatte sykehusopphold og under eksperimentell Aids-medisinering, dro han Sør-Afrika. I St. Georges Anglican Church i Cape Town Sør-Afrika i desember 1994, malte han sitt andre «Man of Sorrows» i desember 1994. Motivet er identisk med det første maleriet, men Matteusteksten i bakgrunnen er på språkene Xhosa og Afrikaans i tillegg til engelsk.

Maleriet av den aidssyke Kristus vakte storm. En mob stormet katedralen og forlangte maleriet fjernet. Maxwell ble truet på livet, og ble satt under katedralens beskyttelse. aviser og tv-stasjoner sirklet rundt katedralen; radiostasjoner fulgte saken. Noen spyttet på ham, mens andre gråt inderlig i møtet med bildet. Han ble takket og fikk gaver fra aidssyke sørafrikanere. Mange av dem ba innstendig om at han ikke måtte nikke gjenkjennende hvis de skulle møtes på gaten. Å være aidssyk var et stigma; man ble trakassert og hånet.

Bråket rundt maleriet førte til krisemøte i katedralens øverste råd. Erkebiskop Desmond Tutu ble påkalt. Han forsvarte maleriet, og gikk inn for at det skulle plasseres i en nisje i katedralens nordre tverrskip. Og slik ble det. «Tutu-ja til aidsmaleriet» forkynte avisoverskriftene 21. desember 1994; og det innledet den reneste pilegrimsvandring for å se maleriet.

Maleriet ble senere, som planlagt, flyttet til hovedkvarteret for erkebiskop Tutus prosjekt Wola Nani-Embrace,. det var dette forsknings- og hjelpesenter for hiv/aidsstyke som var Wesley Maxwells oppdragsgiver og som bestilte maleriet. «Man of Sorrows – Christ with AIDS» har også vært på utlån og vist andre stede; blant annet under generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i 1998. Det anslås at mange millioner mennesker har sett maleriet.

Kastet ut av kirken

Absolutt - MaxwellWesley Maxwell Lawton (bildet t.v.) ble født i Jackson, Mississippi i 1956, som sønn av en baptistprest. Han kjente tidlig et kall til å kombinere sin tro og kunstneriske talent. Han ville gjøre lerretet til sin prekestol. Det var en vanskelig kombinasjon i Mississippi på 1970-tallet. Maxwell rakk å ta en bachelor i teologi ved et konservativt baptistseminar før han ble utstøtt av kirken fordi han sto fram som homofil kristen.

Utstøtelsen og fordømmelsen bare skjerpet ønsket om å kombinere kunst og religion/teologi. Han hadde bevart troen, men var blitt kritisk og skeptisk til organisert kirkeliv. Det var imidlertid bare et seminar/universitet som tilbød akkurat det studiet han drømte om; og det var tilknyttet United Methodist Church. Maxwell nølte veldig, men den erklært homofile studenten fikk en varm mottakelse ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC høsten 1991. (Fantastisk at kirken vår har en slik institusjon, og kunstprogrammet lever i beste velgående!) Der ble han møtt med oppreisende respekt, tillit og opplevelse av likeverd.

Dødsdom

Etter bare et halvt års studium, fikk Wesley Maxwell diagnosen «siste-stadium-aids «i januar 1992. Legene ga ham tre måneder. Familie og venner kom for å ta farvel. Så ble han overlatt og etterlatt til å dø. Men Wesley Maxwell nektet.

Han nektet å tro at han skulle dø etter alle begivenhetene som hadde ført ham til Wesley Seminary og gitt livet hans nytt innhold og mening. Han koblet seg fra medisindrypp og surstoff på dagtid for å følge undervisningen ved seminaret. «Jeg kjempet med dødsengelen i sykehussengen gjennom to måneder», fortalte han. Han ba daglig sammen med en aids-pastor fra den episkopale kirken. I april ble den «dødsdømte» Wesley Maxwell skrevet ut av sykehuset og vendte tilbake til campus som fulltids student.

Han tok mastergrad i teologi i 1996. Selv om han hele tiden var alvorlig syk, og gikk på kraftige medisiner, fikk Wesley Maxwell i mange år gleden av å praktisere sitt kall til å forkynne på lerretet, gjennom å kombinere sitt kunstneriske talent og teologi. En periode tjenestegjorde han som «artist in residence» i St. George United Methodist Church i Philadelphia, USA. «Drømmer blir virkelighet på måter vi ikke kan forestille oss. Jeg svarte på Guds kall, og har fått leve og oppleve at mennesker er blitt berørt av mine bilder». «Jeg vil at mitt arbeid skal reflektere håp; at det er arbeidet til et menneske som lever med aids, framfor å dø av det», sa han ved en anledning før han måtet gi tapt for sykdommen i 2006.

At Wesley Maxwell Lawton skapte sitt inspirerte og sensasjonelle «Man of Sorrows – Christ with Aids» som student ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion, det er noe jeg takker Gud for. Og noe som jeg tillater med å føle meg stolt og glad for, på vegne av kirka mi.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet påske!