Kristus på alle gatehjørner

blogg-stranger-foto

Stranger, standing at my door,

you disturb me in the night:

you have needs I can’t ignore,

you have eyes that speak your plight.

Denne fantastiske salmen av Shirley Erena Murray er noe av det mest utfordrende jeg vet. Teksten treffer som en knyttneve; den utfordrer og avslører min velstands-kose-kristendom. (Du finner hele salmen litt lenger nede i bloggen)

I metodistmenigheten min i Trondheim er det en (altfor) liten gruppe som har tatt kallet og ansvaret for å vise romfolket som kommer til byen omsorg, oppmerksomhet og ikke minst respekt som likeverdige medmennesker.

Jeg blogger denne salmen som en anerkjennelse av hva de har sett og tar konsekvensen av – og som jeg stort sett bare er en applauderende tilskuer til.

Men fremfor alt blogger jeg salmen som en bønn om at romfolk og andre utstøtte og foraktede skal få styrke til å reise ryggen i stolthet og visshet om at de viser oss hvem Jesus er.

Shirley Murray sier i salmen at nettopp de fremmede, fattige, som vi føler ubehag ved, faktisk er gjester og budbringere som gestalter Kristus midt i vårt gatebilde og hverdag.

Jeg tror at på samme måte som Gudsriket både har en «allerede her og nå» og «ennå ikke»-dimensjon – slik er det også med Jesu tilbakekomst som mange kristne så fromt venter venter på. Vi kan slutte å vente. Han er allerede her – på gatehjørnene våre, under broene og . Hva gjør jeg med det, og hva burde det gjøre med meg?

Nedenfor finner du hele teksten til salmen som Murray faktisk skrev allerede i 1997. Du møter neppe mer evangelisk, utfordrende og relevant forkynnelse noe annet sted denne helgen!

Ta gjerne salmeteksten med til kirken og syng den! Du finner noter her: http://www.hopepublishing.com/media/pdf/hset/hs_368.pdf

STRANGER STANDING AT MY DOOR

Stranger, standing at my door,

you disturb me in the night:

you have needs I can’t ignore,

you have eyes that speak your plight.

 

Do I know you, nameless face,

battered woman, detainee,

hungry youth or sickness case,

jobless parent, refugee—

Do I know you, nameless face?

 

You are strange in speech and dress,

you have children at your side,

you are not like one of us—

you have begged away your pride.

 

If you passed across my screen

I might switch you out of sight,

worlds away you might have been,

yet you stand here in the night.

Do I know you, nameless face?

 

I am fearful of your claim,

yet I cannot turn away.

Stranger with the foreign name,

are you angel come to stay?

 

You are messenger and guest,

you the Christ I can’t ignore,

you my own compassion’s test,

stranger, standing at my door.

You, the Christ I can’t ignore.

SHIRLEY ERENA MURRAY

(New Zealand – 1997)

Metodistkirken trenger «åpne hjerter»-kirurgi

juklehilsen-jesus3-14

Åpne hjerter, sier vi. Mange opplever det dessverre ikke slik. Kirkens hjerte har store defekter. United Methodist Church og Metodistkirken i Norge trenger hjertekirurgi .

Jeg vil gjerne introdusere dere for en metodistpastor som har gjennomgått denne operasjonen! Han er amerikansk, men jeg vet at metodistprester også i Norge kan fortelle om lignende opplevelser og personlig utvikling.

Jeg kommer etter hvert til å anbefale et knippe andre blogger(e) som jeg har stort utbytte av å følge. I dag er det med stor glede jeg promoterer bloggen «Gestating a Church» av Dave Barnhart som den aller første. Dave er attpåtil pastor i United Methodist Church og framstår i sine refleksjoner som en sann «sjelevenn». Ikke bare i spørsmålet om homofili, men når det gjelder kirkens oppdrag, vårt gudsbilde og vår levendegjøring av evangeliet.

Inspirasjonen til dette blogginnlegget fikk jeg fra Dave. I et av han sterkeste og mest leste blogginnlegg forteller Dave hvordan Gud utførte «hjertekirurgi» på ham som fersk prest i møte med medlemmer i hans aller første menighet i bibelbeltet i sørstatene: «How Being a Pastor Changed My Thinking on Homosexuality» – publisert 22.februar 2013 er noe av det mest evangeliske jeg har lest! Les det du også – bli velsignet og utfordret! ( https://davebarnhart.wordpress.com/2013/02/22/how-being-a-pastor-changed-my-thinking-on-homosexuality/ )

Anti-homofil forkynnelse og kirkepraksis fremmer diskriminering, undertrykkelse (selv)forakt. Pastor Dave tar bladet fra munnen og karakteriserer det som hat under dekke av et evangelisk program. Umulig!

For Dave ble et bibelvers en øyeåpner, etter å ha møtt og grått sammen med menighetsmedlemmer som hadde skremmende og tragiske kirkeopplevelser knyttet til sin seksuelle identitet. Bilbelverset er et Jesu-ord til og om fariseerne:

«De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» (Matt 23:4)

Så lenge kirkeordningen vår eksplisitt fordømmer homofil kjærlighet, vigsel av homofile, homofile prester og menighetsarbeidere, er vi som fariseerne på Jesu tid; vi legger tunge åk og byrder på mennesker og stenger de ute fra Guds rike. Det er skremmende lett å legge åk og byrder på menensker – så lenge vi slipper å bære dem selv.

Pastor Dave Bernhart vil i stedet være en «burden-lifter», en som fjerner stengslene som religiøse ledere (biskoper, prester, årskonferanser og menigheter – min kommentar) setter i veien for folk som trenger Jesus. Heldigvis er han ikke alene om det i United methodist Church, men det trengs mange fler!

Pastor Dave er i ferd med å plante en ny menighet, Saint Junia United Methodist Church, i Birmingham, Alabama. Det er en menighet som i liv og lære vil forkynne at Gud ikke gjør forskjell på folk – og bli et mangfoldig fellesskap av «sinners, saints and skeptics who join God in the renewal of all things». Menigheten skal vise at evangeliet ikke bare handler om å få våre sjeler inn i himmelen, men å få himmelen inn i vår verden.

Saint Junia United Methodist Church vil stå høyt på listen over hvilken menighet jeg evetuelt må søke landflyktighet til som avstands/støttemedlem – dersom Generalkonferansen 2016 fortsetter å motarbeide kirkens motto om åpne hjerter, sinn og dører.

«The Third Way» – trolig en blindgate

Min umiddelbare glede og «like» over signalene fra Connectional Tables februarmøte, var trolig forhastet. Jo mer jeg ser på CTs «third way», jo mer fortoner også den seg som en blindgate. Resultatet vil bare være at «slagmarken» (beklager uttrykket) flyttes fra Generalkonferansen til den enkelte årskonferanse, og pastor/menighet.

Slik jeg leser referatet fra CTs februarmøte er dette viktigse veiskilt for  «the third way»:

1) Hver årskonferanse skal selv kunne avgjøre om den vil ordinere åpent homofile/lesbiske prester. Slik jeg kjenner den norske årskonferansen frykter jeg utfallet av en slik avstemming.

2) Hver enkelt pastor skal avgjøre om han/hun vil foreta og/eller delta i vielser av homofile/likekjønnede. Noen vil heldigvis garantert gjør det, men mange vil også nekte.

Resultatet av å «delegere» ansvaret og avgjørelsen til årskonferanser og pastorer vil føre til et skille mellom årskonferanser og splittelse innen hver konferanses presteskap – og mellom menigheter.

Menighetene finner jeg ikke nevnt i referatene fra CT. Men hva om en menighet går inn for full inkludering, men har en pastor som ikke vil? Og omvent? Hvem skal ha forkjørsrett?

3) Riktig nok forslår CT at de mest støtende og diskriminerende uttrykkene om homofil praksis og forbud mot likekjønnede vielser fjernes, og det er unektelig et framskritt i forhold til det ellers velmenende manifestet «A way forward» som åpenbart har vært veiledende for CTs vurderinger..

Men også i følge CT skal kirkeordningen fortsatt ha en referanse til at UMC historisk ikke har tolelrert homofil praksis og at kirken har ansett homofil praksis som uforenlig med kristen lære, slik det har stått siden det ulykksalige vedtaket i 1972. Og fortsatt skal ikke noe av kirkens midler skal kunne brukes til å fremme aksept av homoseksualitet.

Dermed er jeg er primært tilbake på mitt opprinnelieg syn: alle negative, diskriminernde referanser til homoseksulaitet i Kirkeordningen må strykes. Som kirke må vi kort og godt være enige om å være uenige.

Men vil ikke det kunne føre til akkurat samme motsetninger innen konferanser, presteskap og menigheter? Jo, men den store forskjellen vil være at Kirkeordningen ikke lenger fordømmer den ene part.

Skulle Generalkonferansen 2016 ende opp med å måtte votere over enten status quo eller den tredje vei så må våre delegater selvfølgelig likevel stemme for det som tross alt er et skritt framover – i riktig retning. Skal kirkens motto oppleves troverdig, er imidlertid «full inclusion» eneste farbare vei.

Status quo (dagens formuleringer og praksis) signaliserer  «kalde hjerter – trange sinn – stengte dører»