Min umiddelbare glede og «like» over signalene fra Connectional Tables februarmøte, var trolig forhastet. Jo mer jeg ser på CTs «third way», jo mer fortoner også den seg som en blindgate. Resultatet vil bare være at «slagmarken» (beklager uttrykket) flyttes fra Generalkonferansen til den enkelte årskonferanse, og pastor/menighet.
Slik jeg leser referatet fra CTs februarmøte er dette viktigse veiskilt for «the third way»:
1) Hver årskonferanse skal selv kunne avgjøre om den vil ordinere åpent homofile/lesbiske prester. Slik jeg kjenner den norske årskonferansen frykter jeg utfallet av en slik avstemming.
2) Hver enkelt pastor skal avgjøre om han/hun vil foreta og/eller delta i vielser av homofile/likekjønnede. Noen vil heldigvis garantert gjør det, men mange vil også nekte.
Resultatet av å «delegere» ansvaret og avgjørelsen til årskonferanser og pastorer vil føre til et skille mellom årskonferanser og splittelse innen hver konferanses presteskap – og mellom menigheter.
Menighetene finner jeg ikke nevnt i referatene fra CT. Men hva om en menighet går inn for full inkludering, men har en pastor som ikke vil? Og omvent? Hvem skal ha forkjørsrett?
3) Riktig nok forslår CT at de mest støtende og diskriminerende uttrykkene om homofil praksis og forbud mot likekjønnede vielser fjernes, og det er unektelig et framskritt i forhold til det ellers velmenende manifestet «A way forward» som åpenbart har vært veiledende for CTs vurderinger..
Men også i følge CT skal kirkeordningen fortsatt ha en referanse til at UMC historisk ikke har tolelrert homofil praksis og at kirken har ansett homofil praksis som uforenlig med kristen lære, slik det har stått siden det ulykksalige vedtaket i 1972. Og fortsatt skal ikke noe av kirkens midler skal kunne brukes til å fremme aksept av homoseksualitet.
Dermed er jeg er primært tilbake på mitt opprinnelieg syn: alle negative, diskriminernde referanser til homoseksulaitet i Kirkeordningen må strykes. Som kirke må vi kort og godt være enige om å være uenige.
Men vil ikke det kunne føre til akkurat samme motsetninger innen konferanser, presteskap og menigheter? Jo, men den store forskjellen vil være at Kirkeordningen ikke lenger fordømmer den ene part.
Skulle Generalkonferansen 2016 ende opp med å måtte votere over enten status quo eller den tredje vei så må våre delegater selvfølgelig likevel stemme for det som tross alt er et skritt framover – i riktig retning. Skal kirkens motto oppleves troverdig, er imidlertid «full inclusion» eneste farbare vei.
Status quo (dagens formuleringer og praksis) signaliserer «kalde hjerter – trange sinn – stengte dører»
absoluttmetodist.com 