Gledelig gjensyn med gulnet kjetter-stempel

Absolutt-øveråsbrevDet hender jeg kommer temmelig svimmel ut av svingdøra etter møte med tidligere standpunkt og uttalelser. Kanskje er det et sunnhetstegn og indikasjon på personlig utvikling? Men noen standpunkt og verdier er jeg glad for har vært en del av meg gjennom størstedelen av mitt bevisste liv, og heller blitt forsterket underveis.

Her om dagen fikk jeg overlevert en liten bunke brev jeg i 1968/69 skrev til en nær venn, mens jeg var student ved Metodistkyrkans Teologiska Seminarium, Øverås, i Gøteborg. Rørende og nostalgisk lesing, mye av det. Men et avsnitt i et brev, skrevet helt på tampen av min Øverårstid våren 1969, gjorde meg faktisk både glad og litt stolt. Såpass, at jeg fikk lyst til å dele det med alle som av en eller annen grunn har klikket seg fram til denne bloggen:


«Christian
( Sørensen, min gode danske romkamerat, sjelevenn og våpendrager i de dager. Gud velsigne ham hvor enn han er nå ! red.anm) og jeg er forresten nok en gang ute i hardt vær her nede. Vi blir kalt for kjettere og det som verre er. Det er bredden i vårt «kristen»-begrep, bibelsynet vårt og romsligheten i vårt Gudsbilde (uthevet av meg nå) som har fått sinnene i kok, og det er i sannhet ganske livlig. Men vi stortrives med det, og i en diskusjon i dag fikk vi faktisk en av lærerne litt over på vår side. Men om vi skal tro våre mest ytterliggående medstudenters uttalelser, så har Christian og jeg satt seil med kurs «rett til helvete». Forhåpentligvis er det bare slikt som blir sagt i kampens hete; hvis ikke kan det bli trangt rundt teologbordet der nede – og neppe med Christian og jeg som de eneste metodister.»

 Det er ganske snart 46 år siden jeg skrev dette – og gjensynet gjør at jeg kan se meg selv i speilet og si til meg selv (for ingen andre gjør det): «du standhaftige, trofaste og gode tjener, du har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen…» ! (fritt etter et par meget løsrevne bibelvers.) Så får det bare skure at et par av mine tidligere blogger på denne siden har medført domsavigelse på linje med den i 1969. I rettferdighetens navn; kun fra én person, hittil…

Det ble for øvrig med det ene året i Gøteborg for meg. Jeg forlot Øverås til fordel for Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo; et skritt jeg tok mot skolestyrets ønske, men med varm støtte, oppmuntring og anbefaling fra Øveråslæreren Einar Anker Nilsen, en av vår kirkes virkelig markante skikkelser som jeg minnes med takknemlighet.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet helg!

6 tanker på “Gledelig gjensyn med gulnet kjetter-stempel

  1. Det skulle vara intressant att höra lite mer om vad du då menade med «bredden i vårt «kristen»-begrep, bibelsynet vårt og romsligheten i vårt Gudsbilde» och vad du lägger in i formuleringen idag.

    Liker

    • Biskop Hans!
      Inntil jeg får god tid en dag og kan gi deg et fyldig svar, må jeg nøye meg med å si at hva jeg mener og legger i de aktuelle formuleringene i dag, vil komme stadig klarere fram gjennom blog’en – og at det bygger på og er en videreutvikling av meninger/oppfatninger jeg hadde som ung student.

      Liker

  2. Biskop Hans!
    Dette er et kort og raskt forsøk på å tegne en liten profil av den 18-årige Ole-Einar som høsten 1968 dro til Øverås for å studere og bli prest:
    Jeg var bevisst metodist fra ung alder, stolt av kirka mi og metodistisk teologi og glad for å tilhøre en minoritet her hjemme, som likevel var stor i verden. Etableringen av The United Methodist Church i april 1968, gjorde meg forventningsfull.
    I tillegg til, eller som en konsekvens av troen, var jeg politisk engasjert. I gymnastiden (1966-68) gikk jeg i demonstrasjonstog og undertegnet opprop mot Vietnamkrigen, atomvåpen og apartheidregimet i Sør-Afrika.
    Jeg var dessuten ekumenisk anlagt , og var medlem i den første «Bønneuken for kristen enhet»-gruppa i Trondheim.
    Gjennom kontakt med et inspirerende ungdomsmiljø rundt den fantastiske pater Olav (Müller) i Trondheim, fulgte jeg med på nyorienteringen innen den katolske kirke i kjølvannet av 2. Vatikankonsil.
    Jeg ble inspirert og sterkt engasjert av tildig frigjøringsteologi i Latin-Amerika (og senere Sør-Afrika).
    Jeg var sterkt opptatt av den svarte frigjøringskampen i USA, og det plaget meg at selv om mange metodister (også hvite) sto på «rett side» – så var også den nye United Methodist Church sterkt segregert.
    Drapet på Martin Luther King jr. et lite halvår før jeg startet mitt Øveråsopphold opprørte meg voldsomt (det gjorde også drapet på Malcolm X tre år tidligere – selv om de to hadde ulik tilnærming til frigjøringskampen).

    Uten at jeg brukte begrepet på Øverås, hadde hadde jeg nok rukket å tilegne meg et kontekstuellt bibelsyn og tok klar avstand fra bokstavelig bibelforståelse.
    Kristen for meg, var ikke bare de sterkt og klart bekjennende, men alle opprikktig søkende. Da (som nå ) var min favorittbibelfortelling den bortkomne sønnens far som «da sønnen ennå var langt borte, løp ham i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham» (fritt etter Lukas 15:20)
    Dette bibelordet preget også mitt gudsbilde. Jeg trodde da og er overbevist nå om at veien til Gud er kort; i det øyeblikk vi begynner å gå er vi framme – for Gud har løpt oss i møte med armer som er åpnere enn det vi som kirke dessverre lever opp til.
    For meg var Gud i 1968 absolutt, betingelsesløs og grenseløs kjærlighet og nåde.
    Og hadde jeg blitt prest, er det det jeg ville forkynt i dag!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s