«De syv bibelversene som omhandler homofili representerer en gammel kultur og ikke Guds vilje. De kan ikke anses som avgjørende. («definitive»).
Slik konkluderte United Methodist Churchs eget studieutvalg enstemmig i sin rapport til Generalkonferansen i 1992. Det ga grunn til håp – 20 år etter at fordømmelsen av homofil praksis som uforenlig med kristen lære kom inn i kirkeordningen. Men 23 år senere sitter likevel kirken vår fortsatt i klisteret. Forstå det, den som kan.
(Tegningen som innleder bloggen laget bloggeren «nakedpastor» (anbefales) etter henvendelse fra en pastor i United Methodist church etter Generalkonferansen i 2012)
Slik jeg ser det, har United Methodist Church ved to anledninger jobbet spesielt grundig og samvittighetsfullt med homofilispørsmålet. Før Generalkonferansene i 1972 og 1992 jobbet bredt sammensatte fagutvalg/komiteer i fire år hver med problematikken. Begge komiteene ( i alle fall komiteflertallene) har gått inn for å akseptere homofil praksis. Ingen av komiteene har stått for den fordømmelsen som siden 1972 har vært kirkens offisielle syn – som følge av et benkeforslag. Gjennom 43 tre år har metodistkirken drevet metodisk fordømmelse av homofile, og i praksis stemplet åpent homofile kristne som annenrangs kristne og medlemmer av kirken.
«Homoseksualitet er en normal menneskelig, seksuell variant, som kan være sunn og hel.»
Slik lød en annen av de fire enstemmige punktene fra «Committee to Study on Homosexuality» i 1992, en komite som for øvrig besto av utelukkende heteroseksuelle. =gbher følger de to siste punktene komiteen var enig om:
» Formaliserte, forpliktende og monogame homoseksuelle forhold bør godkjennes.» («should be affirmed»)
«Disse konklusjonene er støttet av Guds nåde, som er synlig i lesbiske og homofile kristnes liv».
Flertallet i «Committee to Study Homosexuality» (1992) fastslo på grunnlag av studiegruppens arbeid og enstemmige punkter at :
«Dagens kunnskap og innsikt på det bibelske, teologiske, etiske, biologiske, psykologiske og sosiologiske området, gir ikke kirken tilfredsstillende grunnlag for å ta ansvar for å opprettholde fordømmelsen av all homoseksuell praksis« (Min oversettelse. Originalteksten finner du på slutten av blog’en)
Et mindretall i komitéen klarte, på tross av den refererte enigheten om fire punkt, å konkludere helt motsatt. De hevdet at dagens kunnskap på de aktuelle områder (teologi, etikk, biologi etc) ikke ga kirken tilfredsstillende grunnlag til å endre kirkens syn på at homofil praksis er uforenlig med kristen lære. (også denne teksten finner du nederst) Og mindretallet fikk Generalkonferansens flertall med seg. Konferansen «mottok» rapporten fra komiteen, men godkjente den ikke.
Selv om Generalkonferanseni 1992 altså «mottok» en klar teologisk og etisk anbefaling om det motsatte, presterte de å la fordømmelsen av homofil praksis bli stående. Delegatene hadde muligheten, men sviktet grovt. En gylden anledning til å rette opp skaden fra 1972 ble forspilt. Jeg har ikke tatt meg bryet med på sjekke hvem som var våre norske delegater i 1992; men det hadde vært interessant om de kunne redegjøre for sine handlinger.
Vår kirkes tragiske homohistorie startet da fordømmelsen av homofil praksis som uforenelig med kristen lære kom inn i kirkeordningen gjennom et ulykksalig benkeforslag på United Methodist Churchs generalkonferanse i 1972.
Det som egentlig forelå til votering den gang, etter et fireårig grundig komitearbeid, var et forslag til sosialt prinsipp om homoseksualitet. Jeg kjører ordlyden i original:
«Homosexuals, no less than heterosexuals, are persons of sacred worth, who need the ministry and guidance of the church in their struggles for human fulfillment, as well as the spiritual and emotional care of a fellowship which enables reconciling relationships with God, with others, and with self. Further we insist that all persons are entitled to have their human and civil rights ensured.»
Men under debatten kom benkeforslaget som har ridd kirken som en mare siden. Som en ny setning ble nemlig foreslått og vedtatt: «Although we do not condone the practice of homosexuality and consider this practice incompatible with Christian teaching.»
Den negative holdningen til homofili ble forsterket da Generalkonferansen i 1976 stanset enhver finansiering av homofil/lesbiske støttegrupper med kirkelige midler.
I 1984 fikk skruen nok en omdreining, og ingen praktiserende homofile skulle lengre «aksepteres som kandidater, ordinerte prester eller bli utnevnt til tjeneste i The United Methodist Church.»
I 1996 kom forbudet som nektet metodistprester å vie homofile, og som fastslo at slike vielser heller ikke kan finne sted i en metodistkirke.
Det hører veldig med i bildet at 11 aktive og fire pensjonerte biskoper på samme generalkonferanse tok til orde for like rettigheter for homofile i kirken, og at homofile kunne bli prester i kirken. De hevdet at kirkens fordømmende praksis rammet talløse trofaste kristne. Men det var som å fyre for kråka.
Under Generalkonferansen i Cleveland i 2000 ble 27 demonstranter, blant dem to biskoper og minst tre prester, arrestert for å markere sin protest mot kirkens fordømmelse av homofile i forhandlingssalen.
(To troshelter: Bildet viser de to biskopene Susan Morrison (nr. 2 fra vesntre) og) Joseph Sprague (t.h) da de ble arrestert under behandlingen av homofilisaken på Generalkonferansen i 2000. )
Generalkonferansen i 2004 skjerpet forbudet mot kirkelig finansiering av støttegrupper for homofile og lesbiske eller tiltak som fremmet aksept av homoseksualitet.
Under Generalkonferansen 2008 fikk 300 demonstranter stanset forhandlingene i 15 minutter, men ingen ble arrestert denne gang.
Også Generalkonferansen 2012 hadde mulighet til å rette opp litt av kirkeskutas slagside, men endte i kaos og skandale. Ikke en gang et forslag som innebar anerkjennelse av at vi er splittet i synet på homofili og at vi skulle være enige om at vi er uenige i spørsmålet, fikk nødvendig oppslutning.
Den norske årskonferansen har også prestert å stemme ned en tilsvarende fornektelse av den faktiske situasjonen innen kirken, internasjonalt og nasjonalt.
—
Originaltekster:
General Conference 1992:
The (presumably 100% heterosexual) Committee to Study Homosexuality was able to reach a consensus on four items:
- The 7 references to homosexuality in the Bible represent ancient culture and not the will of God. They cannot be taken as definitive.
- Homosexuality is a normal human sexual variant, which can be healthy and whole.
- Covenantal, committed, and monogamous homosexual relationships should be affirmed.
- These conclusions are supported by God’s grace, which is visible in the life of lesbian and gay Christians.
A majority report recommended:
«The present state of knowledge and insight in the biblical, theological, ethical, biological, psychological, and sociological fields does not provide a satisfactory basis upon which the church can responsibly maintain the condemnation of all homosexual practice.»
A minority report recommended:
«The present state of knowledge and insight in the biblical, theological, ethical, biological, psychological, and sociological fields does not provide a satisfactory basis upon which the church can responsibly alter its previously held position that we do not condone the practice of homosexuality and consider this practice incompatible with Christian teaching.»
Opplysningene/historikken i denne bloggen er hentet fra http://www.religioustolerance.org/hom_umc6.htm som gir detaljert, opplysende (og deprimerende) gjennomgang av vår kirkes formelle håndtering av homofilspørsmålet/historien fra 1972 til 2012. Anbefales, men det er ikke til å bli velsignet av!
–
absoluttmetodist.com 