Alle (metodist)kirker bør til enhver tid ha minst to-tre helt ulike, godt synlige, alternative kunstneriske framstillinger av Jesus – i tillegg til eventuell altertavle. Slike bilder bør vise Jesus med annen hudfarge, øyefarge og etnisitet og i andre «settinger» enn de tilvante. Vi trenger å la oss inspirere og utfordre, og innimellom med fordel la oss provosere av stadig nye og alternative Jesusbilder; gjerne tolket inn i vår samtid og med vår tids kunstneriske uttrykk.
Ingen kan si at «akkurat slik så Jesus ut». Nærmest var trolig BBC da de i forbindelse med tv-serien «The Son of God» i 2001, ved hjelp av moderne datateknologi, fikk konstruert et «foto» av Jesus basert på arkeologisk og annen faglig kunnskap om forholdene i Palestina på Jesu tid. Resultatet ble naturlig nok ganske fjernt fra vår nordiske, vestlige Jesus…
Allerede bibelen presenterer oss for en mangefasettert Jesus; en sammensatt, kompleks og utfordrende skikkelse. Fasiten på spørsmålet ”hvordan så Jesus ut?” er derfor mangfold og variasjon – så mye som mulig! Jo flere og ulikere Jesusbilder, jo bedre. Straks vi ser ham framstilt på en måte som avviker fra det som for oss er blitt normalen, fører det til sunn og nødvendig refleksjon over hvem og hva han var .
Hva med å innføre en «månedens Jesus» eller «kvartalets Jesus» i kirkerommet? Samtidskunst eller noe fra den enormt rike, verdensvide kirkekunsthistorien. Maleri, grafikk, skulptur, installasjon eller video. Kanskje originalkunst på utlån fra en kunstner eller et menighetsmedlem, eller rett og slett en kopi/foto/print av et verk.
Den søndagen hvor man bytter til nytt Jesusbilde, kan motivet og begrunnelsen for valget, trekkes aktivt inn i forkynnelse og salmevalg. Valg av kunstverk kan gjerne gå på omgang blant folk i menigheten.
Personlige Jesusbilder er i utgangspunktet en god ting; så lenge vi er klar over og anerkjenner at andre tegner sine egne – og at disse er (minst) like gyldige og troverdige som våre. Kontekstuelle, stedegne og kulturelt pregede Jesusbilder er flott, men vi skal være oppmerksomme på at også slike fort kan bli i overkant «patriotiske». Vestlig misjon prøvde tidvis å prakke vårt eget bilde av Jesus på andre, med fremmedgjørende og undertrykkende effekt.
Alle vet at ingen vet hvordan Jesus så ut. Så hvorfor slå inn åpne dører? Fordi jeg faktisk tror at summen av alle hvite, blåøyde, vestlige hollywoodpene, «fotogene» Jesuser vi omgir oss med i kirkene våre, over tid påvirker vår oppfatning og preger et bilde i oss. Bevisst og ubevisst – selv om vi vet med oss selv at «han så jo ikke slik ut». Og jeg har møtt for mange som har latt seg provosere av Jesusbilder som avviker fra denne vestlige «standarden». Man insisterer nærmest på at Jesus skal være en slags kloning av Henrik Sørensens oppstandne og Thorvaldsens innbydende Kristus.
Selv er jeg veldig glad i altertavlen i «hjemmekirka mi», Trondheim Metodistkirke. Håndverksmessig/malerteknisk overgår den veldig mange i sin kategori, og motivet er kjent og kjært: Hvit, atletisk og billedvakker kneler Jesus i Getsemane, mens et himmelsk lys filtreres ned gjennom mørke trekroner. (Stadig mørkere, for altertavlen trenger egentlig sårt til en fagmessig og rens…) Jeg er som sagt veldig glad i altertavlen, men i det øyeblikk jeg tar dens Jesusframstilling ”bokstavelig” driver jeg historieforfalskning og dårlig teologi.
Selvfølgelig vil jeg ikke kvitte meg med altertavlen i Trondheim! Andre kirker skal selvfølgelig også få beholde sine Jesusbilder som garantert har betydd og betyr mye for folk. Men, vi må supplere dem – både gjennom bilder og forkynnelse.
Her er et raskt og tilfeldig knippe Jesusbilder som kan sette tankene i gang:
absoluttmetodist.com 