Opp med teltpluggene, metodister!

Absolutt teltplugg.jpg

Ren oppbyggelse denne gang. En bønn til Gud om at han må røske opp teltpluggene når vi i vår tilfredse makelighet velger å slå leir. En bønn om at vi må reise lett og kvitte oss med unødig bagasje fra fortiden.

Salmen «God who sets us on a journey» er den eneste salmen metodisten Joy Dine fra New Zealand har skrevet – i alle fall publisert offentlig. Etter at jeg ble klar over den for 15-16 år år siden, har den til gjengjeld etablert seg som en av de mest utfordrende og oppbyggelige salmene jeg vet om. Jeg opplever at den har et budskap også til norske metodister og United Methodist Church – i dag.

God, who sets us on a journey

to discover, dream and grow,

lead us as you led your people

in the desert long ago;

journey inward, journey outward

stir the spirit, stretch the mind;

love, for God and self and neighbour,

marks the way that Christ defined.

 

 Exploration brings new insights,

changes, choices we must face;

give us wisdom in deciding,

mindful always of your grace;

should we stumble, lose our bearings,

find it hard to know what’s right,

we regain our true direction

focused on the Jesus light.

 

 End our longing for the old days,

grant the vision that we lack.

Once we’ve started on this journey

there can be no turning back;

let us travel light, discarding

excess baggage from our past,

cherish only what’s essential,

choosing treasure that will last.

 

 When we set up camp and settle

to avoid love’s risk and pain,

you disturb complacent comfort

pull the tent-pegs up again;

keep us travelling in the knowledge

you are always at our side,

give us courage for the journey,

Christ our goal and Christ our Guide.

Joy Dine skrev salmen i forbindelse med at hennes mann, pastor Mervyn Dine, forberedte sin tale til New Zealand Methodist Conference i 1993. Han fortale kona Joy at tema for talen skulle være å «reise sammen i tro og medfølelse». Hun tilbød seg å skrive en matchende salme, og resultatet ble ”God, who sets us on a journey”.

På den tiden skulle metodistkirken på New Zealand feire tiårs-jubileet for en beslutning om å ta kirken ut på en flerkulturell reise mellom urbefolkningen Maoriene og andre folkegrupper som senere bosatte seg i landet. Samtidig var det strid i kirken i spørsmålet om å akseptere at homoseksuelle kunne inneha lederstillinger, særlig prestetjeneste. ”På mange måter var metodistkirken på en oppdagelsesreise”, sier Marvyn Dine som den gang var president i kirken.

Joy Dine var en kunnskapsrik akademiker, med særlig interesse for kunst. På sine eldre dager begynte hun å studere teologi og tok en bachelorgrad som 62-åring i 2000. Hun døde året etter, men etterlot seg en salme med livskraft!

PS: Salmen kan synges til flere melodier, som feks «Kjærlighet som ei har like» og «Där hvor rosor aldrig dör», men også andre! Det er bare å prøve seg fram!

Nåde- eller maktmiddel i homosamtalen?

Absolutt - holy conferencing

Metodistkirken skal omsider samtale om homoseksualitet igjen, men samtalen kommer desverre (alt ) for sent. Hovedstyret har etter min mening begått nær en tjenesteforsømmelse ved ikke å få lagt til rette for en samtale som kunne munne ut i en diskusjon allerede på årets konferanse. Den varslede samtalen skal dessuten skje etter en tveegget modell («Christian Conferencing») som har potensial som både nådemiddel og maktmiddel.

Den norske metodistiske samtalen vil tidligst starte langt utpå høsten i år, og det varsles en prosess som vil ta tid. Det legges opp til en samtale/diskusjon på Årskonferansen i juni 2016. Dårlig timing, for da er allerede United Methodist Church’s General Conference 2016 i Portland, USA, slutt, og der vil homofilispørsmålet være et av de heteste og mest kontroversielle tema. Delegatene vi velger i år, skulle selvfølgelig hatt samtalen innen den norske metodistkirkens med seg i bagasjen til Portland.

Kirkens syn på homofili har vært tabu som offisielt kirke- og konferansetema siden 2007. Men fjorårets årskonferanse vedtok et oversendelsesforslag fra Liv Berit Carlsen om at Hovedstyret skulle vurdere å «igangsette samtale etter modell av Christian Conferencing om Metodistkirken i Norge sin relasjon til likekjønnede par .»

Etter å ha skjøvet saken foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, vedtok Hovedstyret på sitt aprilmøte endelig å behandle den. I følge referatet ser Hovedstyret nå behov for nye samtaler om spørsmålet, og de skal skje etter prinsippene om «Christian Conferencing». Greit nok, men i en fotnote presiseres det at det skal være christian conferencing «[1] som beskrevet i masteroppgaven til Øyvind Helliesen». («Den kristne samtalen – et glemt nådemiddel i Metodistkirken?» fra 2006)

Anbefalt lesning:

Jeg har full respekt for Helliesens arbeid, og han var i norsk/europeisk sammenheng fortjenstfullt tidlig ute med å hente denne metodistiske diskusjonsformen ut av glemselen. Jeg vil likevel mene at det i dag finnes alternative innganger til, forklaring av, veiledning i og grunnlag for metoden som kan fungere bedre enn Helliesens masteroppgave. Mye er forsket, tenkt og skrevet om dette siden 2006. Christian Conferencing har de siste årene fått ytterligere fokus og har vært gjenstand for bred diskusjon og forskning.

Bloggen Absolutt Metodist vil etter Hovedstyrets samtalevedtak høyst sannsynlig komme tilbake til «christian conferencing». Helt umiddelbart anbefales metodistbiskop Sally Dycks (Minnesota) «Eight Principles of Holy Conferencing – A Sudy Guide for Churches and Groups » fra 2012 som finnes her: https://www.minnesotaumc.org/assets/uploads/documents/Holy_Conferencing_Study_Guide_2012.pdf

Biskop Dycks prinsipper og veiledning er mer konkret, pedagogisk og lettere tilgjengelig enn Helliesens masteroppgave. Jeg vil også anbefale Andrew C. Thompsons videoforedrag «Holy Conferencing: The Grace of Christian Conversation and Fellowship» på youtube. Thomson er dr.theol. fra Duke University og en framtredende Wesley-forsker. Han er aktiv pastor samtidig som han underviser ved Memphis Theological Seminary. Videoen finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=6YN3A8JGKgs

Maktmiddel?

Hva christian conferencings potensiale som maktmiddel angår, nøyer jeg meg nå med å mene at metoden kan friste samtalens ledere/kirkelige makthavere til å hindre reelle og vesentlige motsetninger å komme klart til uttrykk. Hvem som skal lede de norske samtalene er en meget viktig

Ikke minst henviser jeg en uttalelse fra blant annet Chett Pritchett (executive director of the Methodist Federation for Social Action), Matthew Berryman (executive director of Reconciling Ministries Network), og Dorothee Benz (Methodists in New Directions) Etter sitt møte med The Commission on The General Conference of The United Methodist Church i april i år, påpekte de meget betimelig at sann dialog aldri kan skje innenfor en kontekst av diskrimninering og undertrykkelse Genuin dialog krever en grad av likeverd/likhet som ikke finnes innen dagens United Methodist Church:

«Further, we insist that any attempt at “dialogue” or “holy conferencing” must begin with the explicit acknowledgement that in the context of discrimination and oppression true dialogue can never occur. Genuine dialogue requires equality, and in the UMC that equality does not exist. One party comes to these dialogues defined as less than the other party, and no amount of vocal wishing for us all to act as “brothers and sisters together” changes that.

Denne påpekningen har trolig relevans også innen norsk metodisme og årskonferanse…

HVILEDAG PÅ DEN GRØNNE GREN

Absolutt-søndagskøye

Lesere av Metodistkirken.no kan ikke ha unngått å oppfatte at ”La søndag være hviledag» er den altoverskyggende saken for Metodistkirken i Norge. I over tre måneder har budskapet om nei til søndagsåpne butikker vært permanent «bannersak» øverst på hjemmesiden. Det er kanskje lenge nok? I mellomtiden har det årelange drukningsdramaet i Middelhavet nådd nye høyder, flyktningsituasjonen i/fra Syria er katastrofal, Nepal er jevnet til jorden, bare for å nevne noe. Kanskje på tide at vi hever blikket? Eller tar vi som Per Sandberg på oss t-skjorta som ligger lengst fram i skapet og ikke ser oss i speilet en gang?

 Biskopene i United Methodist Church  forfattet på sitt møte i Berlin for få dager siden et hyrdebrev om «fremmedfrykt og rasisme», som jeg så langt ikke har sett referert i offisielle norske metodistkanaler. (Du kan lese hele hyrdebrevet i original på slutten av dette blogginnlegget). Biskopene understreker blant annet at «rasisme og fremmedfrykt fornekter den grunnleggende teologiske sannhet at vi (alle) er skapt i Guds bilde med kjærlighetens og likhetens guddommelige håndavtrykk plantet i hver sjel» .

De sier også:

«Verdens folk lider som følge av at urettferdighet, vold og rasisme florerer. Vårt vitnemål om alle menneskers verdighet og Guds herredømme, er mer nødvendig enn noen gang. Våre hjerter knuses og sjeler skriker ut når vi ser rapporter om innvandrere som angripes og brennes på gatene i Sør-Afrika, når vi registrerer at jødenes flykter fra Europa, når vi ser situasjonen til flyktningene i Middelhavet og når vi ser rasebaserte protester og opprør i byer over hele USA; hendelser som minner oss om at systemer er brutt sammen og rasismen fortsetter.»

 Her nevner biskopene konkret flere saker som kirken bør ta tak i og fronte. Det skal de ha ros for, selv om vi er allerede er på etterskudd. I Norge ligger det for eksempel nære å omsider komme på banen og støtte kravet om at Norge bør ta i mot 10.000 syriske flyktninger. Hovedstyre og kabinett har all dekning de måtte behøve i hyrdebrevet og vår kirkes sosiale prinsipper til å engasjere kirken i dette spørsmålet. Det hadde vært en «banner-sak» på Metodistkirken.no som jeg ville vært gladere for og stoltere av enn hviledagen.

Det gode liv?

Jeg skal vokte meg vel for å gjøre meg frommere enn jeg er; men er hovedbegrunnelsen for kamp mot søndagsåpne butikker at vi trenger en hviledag? Vi, nordmenn, som velter oss i ufortjent velstand i verdens rikeste land. Vi som har lengre ferier og kortere arbeidsdager enn de fleste? Blir ikke det i overkant perspektivløst, navlebeskuende og egoistisk? Millioner av mennesker verden over, mange av dem innenfor to-tre timers flyreise, har andre ting å bekymre seg over på søndag enn om de skal handle i butikken eller ikke. Noen hundre vil kanskje drukne i et forsøk på å nå Europa i stedet. Det skal i dag være 48 millioner arbeidsløse, bare i Europa. En økning på ti millioner siden finanskrisen i 2008. De fleste av disse ville trolig juble hvis de fikk jobbe på søndag.

Skal vi som kirke først kjempe mot søndagsåpne butikker, bør vi finne en klarere og mer overbevisende teologisk/sosialetisk begrunnelse enn behovet for hvile og rekreasjon. Hvis ikke blir kampen bare en side av «prosjekt det gode liv» – et av de mest egoistiske uttrykk for vår ufortjente norske velstand.

Jeg omfavner slett ikke det kapitalistiske ønsket om søndagsåpne butikker, men i strømmen av saker det er viktig å holde høyt på dagsordenen, kommer den et stykke ned på lista. Allerede da Hovedstyret i februar gjorde sitt vedtak om nei til søndagsåpne butikker, var det et rimelig ukontroversielt og ufarlig standpunkt. Døra var allerede sparket inn.

En rekke aktiviteter og funksjoner må og skal holdes i gang på søndag, det er alle enige i; selvfølgelige samfunnsområder og tjenester innen liv, helse, sikkerhet må gå sin gang. Men gråsonene melder seg fort. Hva med de skreddersydde ”Brustadbuene” som i årevis har vært åpne på søndager? Hva med hagesentrene, som sikkert metodister også flokker til? Det er ineppe som hyllest til skaperverket at Plantasjen selger blomster og busker, grillutstyr og hagemøbler på søndager og andre helligdager. Hva med restauranter, kafeer, kino? Hvor går grensen? Mye er åpent og mange jobber på søndag, uten at det er nødvendig. Men det er kanskje greit at noen må jobbe så lenge det øker min livskvalitet, og jeg kan bruke søndag som hviledag?

Nok om det. Jeg skal holde kjeft nå. biskopene har alvorligere og mer ransakende tanker til oss i sitt ferske hyrdebrev.:

 «Grace and peace in the name of Jesus Christ!

We, the bishops of The United Methodist Church, are meeting in Berlin, Germany, 70 years after the end of World War II. As we gather, we renew our commitment to lead, as together we seek to become the beloved community of Christ.

We are a church that proclaims the Gospel of Jesus Christ to the world. On every continent, people called United Methodist are boldly living the mission of making disciples of Jesus Christ for the transformation of the world. Yet, the people of our world are hurting, as injustice, violence and racism abound. Our witness to the dignity of all human life and the reign of God is needed now more than ever.

Our hearts break and our spirits cry out, as we see reports of migrant people being attacked and burned in the streets of South Africa, note the flight of Jews from Europe, watch the plight of Mediterranean refugees and see racially charged protests and riots in cities across the United States that remind us that systems are broken and racism continues. The evidence is overwhelming that race still matters, that racism is woven into institutional life and is problematic to communal health. This reality impacts every area of life – in the church and in the world.

Racism is prejudice plus intent to do harm or discriminate based on a belief that one is superior or has freedom to use power over another based on race. Xenophobia is an unreasonable fear or hatred of foreigners or strangers or of that which is foreign or strange. Racism and xenophobia, like other sins, keep us from being whole persons capable of living up to our full potential. They deny the profound theological truth that we are made in the image of God with the handprint of love and equality divinely implanted in every soul.

As bishops of the Church, we cast a vision for a world community where human worth and dignity defeat acts of xenophobia and racism. We acknowledge that silence in the face of systemic racism and community fears serves only to make matters worse.

We commit to lead, model and engage in honest dialogue and respectful conversation and invite people of faith everywhere to join us. Let us repent of our own racial bias and abuse of privilege. May we love God more deeply and, through that love, build relationships that honor the desire of people everywhere to be seen, valued, heard and safe. As we proclaim and live the Gospel of Jesus Christ, may we lead the way in seeking justice for all, investing in and trusting God’s transforming power to create a world without hatred and racism.

As United Methodists, we affirm that all lives are sacred and that a world free of racism and xenophobia is not only conceivable, but worthy of our pursuit. We renew our commitment to work for a Church that is anti-racist and pro-humanity, believing that beloved community cannot be achieved by ignoring cultural, racial and ethnic differences, but by celebrating diversity and valuing all people.

“This commandment we have from him: Those who claim to love God ought to love their brother and sister also.” 1 John 4:21

Kronglet (blind)vei til Harare

Absolutt-zimb1

Tiden er overmoden for å arrangere United Methodist Church’s generalkonferanse utenfor USA. Jeg applauderer derfor intensjonen; ja, så pass at jeg bortimot kan bryte ut i et hallelujah! Men jeg er samtidig ekstremt skeptisk til at Manila (Filippinene) og ikke minst Harare (Zimbabwe) skal være naturlige stedsvalg for generalkonferansene i 2024 og 2028.

Dette skal visstnok sende viktige signaler og være betydningsfulle skritt på veien videre for den verdensvide United Methodist Church. Sorry, for meg framstår det ikke særlig velvalgt, hverken som steds-eller veivalg. For at Zimbabwe ikke skal være en blindvei, må det skje saker og ting med oppsiktsvekkende mirakelfaktor.

Kyrie eleison!

Filippinene har gjentatte ganger vært kritisert for tortur og krenkelse av menneskeretter. Korrupsjon gjennomsyrer samfunnet og angis ofte som hovedårsak til manglende utvikling i landet.

Zimbabwe er likevel den åpenbare verstingen av de to; et brutalt diktatur med særdeles problematisk cv med tanke på menneskeretter og demokrati gjennom flere tiår. Et autortært regime, med den despotiske presidenten Robert Mugabe i spissen. Det er også et av de afrfikanske landene med verst historie og lovgivning når det gjelder trakassering, forfølgelse og vold mot homofile, og det sier ikke lite.

Hvilke signaler sender United Methodist Church ved å legge sin General Conference, kirkens øverste organ og myndighet, til et slikt land? Kyrie eleison!

Zimbabwe ligger på 150. plass på Economist Intelligence Units demokratiindex for 2014. Det er seks plasser ned fra 2010. Landet er listet under kategorien «autoritært regime». Filippinene har 53.plassen på den samme listen og gis karakteren «mangelfult (flawed) demokrati». (Listen, som omfatter totalt 167 nasjoner, toppes for øvrig av Norge, Sverige, island og New Zealand. USA ligger på 19. plass. Norges demokratiscore er 9,93. Zimbabwes 2,78.)

Bra jobba, Audun!

Det var Commission on the General Conference som vedtok stedsvalgene under sitt møte i Portland, USA, sist uke. I følge rapporter fra møtet skjedde det etter dager med tildels opphetet debatt (heated discussions). Det er uansett et absolutt sunnhetstegn at valgene ikke var selvfølgelige.

Metodistkirken i Norge har en representant i kommisjonen, og Audun Westad skal ha ros og takk for at han tydelig problematiserte Zimbabwes kandidatur ved blant annet å uttale at:

«The human-rights watchdog group Amnesty International has listed Zimbabwe among the most dangerous nations for LGBTQ individuals. I know you can’t guarantee our safety here in the U.S., but being in the top 10 list of dangerous places is a completely different story. I feel we have to have some kind of official statement from the government in Zimbabwe regarding this because it is a huge problem.”

Auduns innlegg skal ha vært en sterkt medvirkende faktor til at Zimbabwe i alle fall ble skjøvet til 2028, og ikke ble tildelt Generalkonferansen allerede i 2024 som det visstnok var lagt opp til. Westad skal dessuten ha ros for å offentliggjøre stedsvalgene flere døgn før offisielle kirkelige informasjonsorganer gjorde det! Keep up the good work, Audun!

Kommisjonen har lagt inn helt nødvendige forbehold. Vedtakene er foreløpige (provisional) og avhengig (depending) av at konferansefasiliteter og andre forhold (other situations) er tilstrekkelig ivaretatt. Mindre betryggende er det at Zimbabwe visstnok skal være backup for Manila, dersom det av praktiske årsaker (hovedsakelig konferansefasiliteter) ikke lar seg gjøre å gjennomføre Generalkonferansen i Manila.

Jeg ser fortsatt fram til grundigere referat og begrunnelse for kommisjonens stedsvalg. Det vi har fått vite så langt, tilfredsstiller ikke behovet for og kravet til informasjon som bør stilles til viktige kirkelige organer. Dersom det stemmer at saken ble diskutert over flere dager, burde det være mye informasjon å se fram til!

Før man overhodet kan gjøre endelig vedtak om å legge Generalkonferansene til Filippinene og Zimbabwe, må en rekke forhold avklares. Absolutt minimum er at kirkelige og politiske myndigheter i Filippinene og Zimbabwe må garantere at:

– Generalkonferansene kan arrangeres med absolutt garanti for ytringsfrihet, såvel i som utenfor konferansesenteret.

– Alle delegater må være sikret visum, uansett politiske standpunkt og seksuell legning.

– Representanter for interesse- og lobbygrupper knyttet til kirken må være sikret visa og fri adgang til de respektive landene og konferansesentrene. Dette er meget viktig, ikke minst fordi kostnadene ved å reise til Filipinene og Zimbabwe trolig vil bli så høye at det vil påvirke slike organisasjoners evne til å sende folk. Da må i alle fall alle som kan reise, være sikret adgang og arbeids/markeringsmuligheter.

– Det må også framlegges  kvalitetssikrede kostnadsoverslag for å få fram (eventuelle) merkostnader for kirken ved å legge generalkonferansene til de utpekte stedene.

Konservativt handshake

Nå er det selvfølgelig statistisk grunn til å tro at Mugabe er støv og historie i 2028, men å mene/tro at ting vil bedre seg radikalt etter ham, krever profetsik evne og kraft av et kaliber som ikke er gitt noen instans i kirka vår.

Kunne vi enda tro at UMC vil bruke en slik anledning til å løfte fram og kritisere alskens brudd på menneskerettigheter og gjøre alt for at generalkonferansen kan utgjøre en varig forskjell for folk i Zimbabwe, men det kan vi jo ikke. Jeg sier som en amerikansk umc-venn: «the church will not use the opportunity to flag the relevant social principles, but bag them.» Dessuten står jo the United Methodist Church for et syn på homofili som i teori/teologi og praksis desverre skiller seg marginalt fra det trakasserende og hatske synet som preger Zimbabwes samfunn og deler av metodistkirken der.

Jeg vet at United Methodist Church vokser mest og raskest nettopp i Filippinene og Afrika. Personlig er jeg likevel bekymret for å legge generalkonferansen til disse landene også fordi kirken der, med enkelte meget positive unntak, domineres av meget/ekstremt konservative krefter. Å legge generalkonferansene dit, vil være et «handshake» til den konservative/fundamentalistiske fløyen i kirken. Vi har på de siste generalkonferansene i økende grad sett allianser mellom nettopp afrikanske/asiatiske delegater og de konservative USA-delegatene; en allianse som gradvis er i ferd med å endre, og jeg vil si, ødelegge, «min» United Methodist Church. Men akkurat det er det neppe mange som tar spesielt hensyn til…