Ren oppbyggelse denne gang. En bønn til Gud om at han må røske opp teltpluggene når vi i vår tilfredse makelighet velger å slå leir. En bønn om at vi må reise lett og kvitte oss med unødig bagasje fra fortiden.
Salmen «God who sets us on a journey» er den eneste salmen metodisten Joy Dine fra New Zealand har skrevet – i alle fall publisert offentlig. Etter at jeg ble klar over den for 15-16 år år siden, har den til gjengjeld etablert seg som en av de mest utfordrende og oppbyggelige salmene jeg vet om. Jeg opplever at den har et budskap også til norske metodister og United Methodist Church – i dag.
God, who sets us on a journey
to discover, dream and grow,
lead us as you led your people
in the desert long ago;
journey inward, journey outward
stir the spirit, stretch the mind;
love, for God and self and neighbour,
marks the way that Christ defined.
Exploration brings new insights,
changes, choices we must face;
give us wisdom in deciding,
mindful always of your grace;
should we stumble, lose our bearings,
find it hard to know what’s right,
we regain our true direction
focused on the Jesus light.
End our longing for the old days,
grant the vision that we lack.
Once we’ve started on this journey
there can be no turning back;
let us travel light, discarding
excess baggage from our past,
cherish only what’s essential,
choosing treasure that will last.
When we set up camp and settle
to avoid love’s risk and pain,
you disturb complacent comfort
pull the tent-pegs up again;
keep us travelling in the knowledge
you are always at our side,
give us courage for the journey,
Christ our goal and Christ our Guide.
Joy Dine skrev salmen i forbindelse med at hennes mann, pastor Mervyn Dine, forberedte sin tale til New Zealand Methodist Conference i 1993. Han fortale kona Joy at tema for talen skulle være å «reise sammen i tro og medfølelse». Hun tilbød seg å skrive en matchende salme, og resultatet ble ”God, who sets us on a journey”.
På den tiden skulle metodistkirken på New Zealand feire tiårs-jubileet for en beslutning om å ta kirken ut på en flerkulturell reise mellom urbefolkningen Maoriene og andre folkegrupper som senere bosatte seg i landet. Samtidig var det strid i kirken i spørsmålet om å akseptere at homoseksuelle kunne inneha lederstillinger, særlig prestetjeneste. ”På mange måter var metodistkirken på en oppdagelsesreise”, sier Marvyn Dine som den gang var president i kirken.
Joy Dine var en kunnskapsrik akademiker, med særlig interesse for kunst. På sine eldre dager begynte hun å studere teologi og tok en bachelorgrad som 62-åring i 2000. Hun døde året etter, men etterlot seg en salme med livskraft!
–
PS: Salmen kan synges til flere melodier, som feks «Kjærlighet som ei har like» og «Där hvor rosor aldrig dör», men også andre! Det er bare å prøve seg fram!
absoluttmetodist.com 