Ole-Einars (bitte)lille katekisme

Absolutt katekisme

Jeg håper den rungende selvironien i tittelen kommer klart og tydelig igjennom! Følgende tanker er altså bare noen upretensiøse, ørsmå refleksjoner rundt svære spørsmål. Hvorfor? Fordi ”absolutt metodist” (bloggen og FB-siden) har resultert i et knippe spørsmål om min kristne tro og identitet som jeg har kommet til at jeg bør besvare.

Nå skal jeg slett ikke skryte på en storm av slike henvendelser. Med unntak av én telefonformidlet helvetesdom fra en tid tilbake som jeg ikke akkurat tar inn over meg, dreier det seg om fire for så vidt hyggelige og ferske henvendelser med overlappende og i sak/ordlyd ganske like spørsmål. Selv om akkurat det lukter litt ”kampanje”, opplever at disse spør av genuin interesse og jeg velger å behandle nysgjerrigheten med respekt. Spørsmålene er mottatt på sms og mail, men jeg velger å svare offentlig i håp om at det kan virke avklarende for flere, og fremme tilliten og dialogen. I tillegg viset jeg til ”selvangivelsen” i bloggens høyrespalte. Den bør ikke bør levne særlig tvil om hvor jeg står. Men jeg velger altså å svare på følgende konkrete spørsmål:

* Er du frelst, Ole-Einar?

Jeg svarer som min teologiprofessor Einar Molland: ”Ja, ubetinget”. Og gjerne med min professor Jacob Jervells presisering da han i et intervju jeg gjorde med ham som journalist sa : ”altså betingelsesløst”.

Ellers finner jeg det nyttig å prøve å bruke andre ord og begreper. Mange tradisjonelle, kristelige begrep utløser et sett av nedarvede assosiasjoner og forestillinger som jeg tror det er sunt å frigjøre seg fra å bli definert av.

”Frelst” er et slikt ord med masse bagasje. Jeg opplever at jeg gjennom Jesu liv, død og oppstandelse ble satt inn i en ny sammenheng. Jeg har en sterk opplevelse av å være en del av Guds frelsesplan/ønske med verden. Det kan jo høres voldsomt selvbevisst ut, men det er slik jeg tenker om kirken – vi er del av en Gudsbevegelse som skal kulminerer i en ny himmel og en ny jord men på veien dit er gudsriket allerede virksomt og tilstede. Denne opplevelsen, bevisstheten og håpet er for meg minst like sterk og relevant, vil jeg påstå , som andres opplevelse av ”personlig frelse”.

* Tror du på jomfrufødselen?

Nei. Jeg tror at vi alle er skapt av Gud og i hans/hennes bilde, likeverdige og omsluttet av den forutgående nåde og at vi alle derfor i teologisk forstand er unnfanget av den hellige ånd. Den konkrete, fysiske unnfangelsen derimot, har jeg ingen problemer med å kreditere Josef.

* Tror du på oppstandelsen?

Der er jeg enig med Paulus. Uten Jesu oppstandelse er det vi driver med bare tull og tøys og meningsløst. Men typen oppstandelse, graden av kroppslighet, tilhører troens mysterium. I følge bibelens egne beskrivelser var det jo ingen av de som først møtte Jesus etter oppstandelsen som umiddelbart kjente ham igjen, enda de var blant dem som kjente ham aller best. Og selv etter en hel dags spasertur til Emmaus var det først dagen derpå at de to disiplene innså hvem de hadde vandret og spist sammen med.

* Tror du at Jesus døde for dine synder?

Jeg befinner meg i skjæringspunktet mellom den subjektive og klassiske forsoningslæren som begge er solid forankret i kirkehistorien. Den objektive forsoningslæren, som av mange dras veldig langt i retning av en sur, hevngjerrig Gud som krevde og krever offer og underkastelse for å blidgjøres, har jeg et relativt avmålt forhold til.

* Tror du på Bibelen som Guds ord?

Jeg svarer, som jeg tidligere har skrevet, at den beste og eneste måte å vise Bibelen virkelig respekt på, er å ikke lese og tolke den bokstavelig. Bare da blir den levende og utfordrende i vår tid. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig, gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat. Bibelen er full av teologiske retninger; ikke minst det nye testamentet. Apostlene – og Paulus – kranglet så busta føyk. I så vel evangeliene som brevlitteraturen, apostlenes gjerninger og Johannes Åpenbaring skinner de teologiske stridighetene igjennom. Da kirken etter noen århundrer til slutt samlet seg om én skriftsamling, Bibelen, var det resultat av en langvarig prosess med så vel teologiske disputter som (kirke)politikk og makt som ingredienser og rammeverk.

Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet. Ut over dette henviser jeg til blogginnlegget ”Fifty shades of klare ord” som ble publisert 4. april.

Ja, så bitteliten var den katekismen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s