Mens vi enda venter på første bokstav i første stavelse av første ord i den varslede brede samtalen om homofilispørsmålet i Metodistkirken i Norge, må jeg erkjenner at det toget er gått uten at vi nådde fram til perrongen.
Vi er lenge lovet en «offisiell» samtale om homofilispørsmålet innen Metodistkirken i Norge. Vi er forespeilet en bred nasjonal debatt som skal munne ut i en samtale under Årskonferansen i 2016. Too little, too late. Den årskonferansen kan i stedet fort bli nødt til å samtale og diskutere hvilken Metodistkirke den ønsker å tilhøre.
Internasjonalt har tallrike samtaler pågått så lenge og prosesser kommet så langt innen The United Methodist Church at den lovede norske lovede samtalen er dømt til ikke å bli annet enn et heseblesende, snublende og forgjeves forsøk på å komme ajour.
Hodet-i-sanden-vedtaket fra Årskonferansen i 2007 om å blokkere for all samtale og stryke homofilispørsmålet fra den kirkelige agenda, har hektet oss av. Vi har parkert oss selv på et sidespor og satt oss utenfor UMC-prosesser vi burde vært en del av.
(Ære være Metodistkirken på Bjølsen, som på egen hånd nettopp har sendt forslag til Generalkonferansen 2016 om endring av ordlyd og posisjon i forhold til homofili og likekjønnet ekteskap! )
Spørsmålet som nå melder seg med full tyngde, er hvilke veivalg Metodistkirken i Norge vil måtte gjøre etter Generalkonferansen i Portland i mai 2016. Det er knapt mulig å forestille seg at den Generalkonferansen ikke vil få en kirkeendrende effekt; med scenarier fra full splittelse til en kirke med to/flere syn på homofili eller en mellomløsning med to kirker (en «konservativ» og en «progressiv») under en felles UMC-paraply. Eller andre modeller.
Uansett vil det bli gjort vedtak og lagt føringer som stiller norske metodister på valg om hvilken kirke de vil tilhøre; og hvilken praksis og teologi vi skal stå for i homofilispørsmålet (og dermed hvilket bibelsyn som skal ligge til grunn for kirkens holdninger og handlinger – for det er egentlig det viktige spørsmålet…). Ja , innenfor enkelte scenarier kan til og med våre lokalmenigheter måtte gjøre slike valg.
Den diskusjonen tør jeg hevde vil komme som julekvelden på kjerringa på (store) deler av Metodistkirken i Norge. Kabinett og hovedstyre ikke har oppfylt det jeg mener er en klar informasjonsplikt om utviklingen innen United Methodist Church siden det ulykksalige konferansevedtaket i 2007 om å stryke homofilispørsmålet fra vår kirkelige agenda. Våre medlemmer og konferansedelegater er ikke oppdatert.
Årskonferansen i 2014 (!) ba Hovedstyret legge til rette for en «samtale om Metodistkirken i Norges relasjon til likekjønnede par». Etter å ha trenert saken og skjøvet den foran seg gjennom en stadig strøm av utsettelser, dukket samtalen omsider opp som forslag fra Hovedstyret på Årskonferansen i juni 2015. Og ble vedtatt.
Nå er vi midtveis i oktober. Hovedstyret skulle angivelig diskutere samtaleopplegget på sitt septembermøte. Om det ble gjort, og hva utfallet ble, er jo ikke godt å si – for referat og informasjon derfra får man jo ikke. (Siste referat på hjemmesiden er fra april-møtet….)
Hva skjer’a….?
—-
( Etter en lang «meningsløs» periode, hvor jeg har hatt en særdeles meningsfull arbeidsøkt for Trondheim Kammermusikkfestival, er det på høy tid at absolutt metodist begynner å mene noe igjen….. Herved!)
absoluttmetodist.com 