Absolutt god jul

absolutt-lys

Absolutt Metodist velger å ønske alle som bevisst eller tilfeldig er innom bloggen, en absolutt god og velsignet jul. Jeg gjør det med en salme av den svenske presten Lars Westberg. (nr. 858 i Psalmer i 2000-talet )

Selv om salmen «För dem som vandrar i mörkret» er noen år gammel, hørte jeg den selv for første gang gjennom en tv-sendt adventsgudstjeneste fra St. Nikolai kyrka i Halmstad for tre uker siden. Jeg ble berørt av både tekst og melodi.

(salmen ligger i et par versjoner på Youtube, men ble sunget mye bedre (både raskere og friskere i tv-gudstjenesten ).

 

För dem som vandrar i mörkret ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som undrar ska ett ljus gå opp!

:/: För himmelens portar har öppnats

och ljuset från himmelen strålar hit ner.

I världen har mörkret skingrats och änglaskarorna ler. :/:

 

För dem som gråter och lider ska ett ljus skina klart.

För dem som fryser i skuggan ska en sol gå opp!

ref.

 

För dem som hatas och plågas ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som torteras ska ett ljus gå opp!

ref.

 

För dem som ej accepteras ska ett ljus skina klart.

Ja över dem som föraktas ska ett ljus gå opp!

ref.

 

För alla mänskor på jorden låt ett ljus skina klart!

För onda som för goda låt ett ljus gå opp!

ref.

 

 

Skurken i juleevangeliet må frikjennes

 

add_toon_info.php

I skyggen av juleevangeliet sitt, skapte Lukas en skurk; den hjerteløse innehaveren av herberget som nektet Josef og Maria husly. Vertshusholderen bør snarest frikjennes og rollefiguren skrives ut av alskens julespill. Han er bare et fantasifullt resultat av en feil oversettelse.

Hvis Jesus ble født i Betlehem, (noe slett ikke alle teologer er enige om) skjedde det etter alt å dømme som en ”hjemmefødsel”– enten i Josefs og Marias eget hjem i Betlehem (Matteus) eller i første etasje i hjemmet til en av Josefs slektninger. (Lukas).

Innholdet i denne bloggposten er ikke nytt. Den forteller ikke noe som ikke er kjent av alle som har involvert seg i elementært bibelstudium. Mange av «poengene» er notert i til dels meget konservative og gamle bibelkommentarer. Hvorfor poste det da? Fordi mye juleforkynnelse og gjenfortelling av julehistorien skjer med totalt fravær sv slike referanser. Det blir feil.

Mange teologer og forskere i andre disipliner har satt spørsmålstegn ved historisiteten i fødselsfortellingene/juleevangeliene, enten det nå er Lukas eller Matteus sine innbyrdes uforenlige versjoner. Det synes jeg ”alle” prester og andre forkynnere også bør gjøre – av respekt for Bibelens tekster og hva de vil si oss. Budskapet om at Gud ble menneske blir ikke svekket, dårligere eller mindre aktuelt av den grunn.

Skurken en fiksjon

Nå var det for det første ikke slik at Maria og Josef hadde bråhast. Fødselen var ikke akkurat i gang. Maria hadde ikke et desperat behov for et sted å føde. I følge Lukas hadde paret nemlig allerede oppholdt seg i Betlehem en stund; for «mens de var der, kom tiden da hun skulle føde.» Om det virkelig var en vertshusholder, så avviste han i alle fall ikke en kvinne med veer.

Dessuten: Juleevangeliet er eneste gang i Bibelen at det greske ordet «kataluma» er oversatt med ”herberge” . I Lukas 22:11-13 brukes «kataluma» om «det store rommet ovenpå med tepper og puter» («den øvre sal / the upper room») hvor Jesus skal holde sitt siste måltid med disiplene. (se også Markus 14: 14) «Kataluma» er et ord som bredt kan forstås som et «hvilested» og beskrivelse av ulike typer privat innkvartering; mer spesifikt det (gjeste)rommet som mange private hus hadde på den tiden – gjerne i øverste etasje. «Herberge»/»vertshus»/hotell» er ikke en aktuell oversettelse eller forståelse. Ordet Lukas bruker om et slikt offentlig overnattingssted, for eksempel i lignelsen om den barmhjertige samaritan er «pandokheion».

Den nye norske bibeloversettelsen har med rette forlatt oversettelsen ”herberge” – nå heter det at det ikke var ”husrom” for Josef og Maria. En forbedring, men likevel neppe helt dekkende.

Interessant er det at gamle syriske og arabiske bibler aldri har oversatt «kataluma» med «Herberge», men nettopp gjesterom. Forestillingen om et herberge/vertshus, et slags Betlehem Holiday Inn, er skapt innenfor en vestlig oversettelsestradisjon.

Herberget, og dermed forestillingen om den slemme verten , finnes altså ikke i teksten! Han er en fiksjon, avledet av feil oversettelse.

Absolutt «hjemmefødsel»

Josef, som var av Davids hus og ætt, hadde utvilsomt slekt i Betlehem. En selvfølge at de fikk bo hos slektninger hos en onkel eller et søskenbarn. Teksten forteller at gjesterommet kanskje var opptatt av andre tilreisende slektninger. Men i hus i Palestina på den tid fungerte gjerne hele, eller deler av første etasje som en kombinasjon av (grov)kjøkken og oppholdsrom om dagen og stall/fjøs om natten. Fjøsdelen var gjerne senket litt i forhold til gulvplanet i resten av rommet. Dels som vern for husdyrene, men ikke minst fordi varmen fra dyrene bidro til å varme opp resten av huset. Da var det sikkert et foringstrau/krybbe der også. Om morgenen ble husdyrene sluppet ut, gulvet feiet og hele arealet brukt til huslige sysler. Det juleevangeliet hos Lukas derfor forteller oss, er at Maria etter alt å dømme gjennomførte en «hjemmefødsel» i første etasje i et privat hus.

I følge Matteus’ fortelling om Jesu fødsel, kom ikke Josef og Maria tilreisende i det hele tatt. De bodde i Betlehem og endte først senere opp i Nasaret etter å ha returnert fra Egypt. Matteus sier at vismennene fulgte stjernen til «stedet der barnet var» og at de «gikk inn i huset og fikk se barnet». Ingen innskriving i manntall. Ingen stall. Ingen krybbe. Stjernen stanset over et hus. Absolutt en hjemmefødsel.

Ulikhetene en rikdom

Jeg elsker juleevangeliet(ene) , enten vi nå henter det fra Lukas eller Matteus eller de apokryfe fødsels/barndomsfortellingene som er kilde for mange av våre forestillinger om julens hendelser. Men innbyrdes er de for det meste uforenlige og motstridende.

Ofte sauses alle ingrediensene sammen, som for eksempel i julekrybbetradisjonen. (Jeg har meget stor glede av mine forskjellige julekrybber)

Denne miksingen er for så vidt greit nok, så lenge vi vet og sier at det er det vi gjør – og hvorfor. Hvis det derimot er et bevisst forsøk på å ”harmonisere” de ulike fortellingene og skape inntrykk av absolutt historisitet er det ugreit!

Et eksempel til: Matteus sender Josef og Maria på hastig flukt til Jerusalem, mens Lukas redegjør for tilsynelatende idyll med omskjæring og navngiving etter åtte dager og det første tempelbesøket i Jerusalem straks Moselovens ”renselsestid” var over – altså etter 40 dager. Og straks de hadde fullført lovens pålegg, dro de rett tilbake til Nasaret. Ikke et ord om flukt og Egypt. Gode og sterke fortellinger begge to, men forenlig er de ikke og derfor ikke historiske (i alle fall ikke begge).

Vi har ingen grunn til å tone ned at det også i julefortellingene er innebygde motsetninger i Bibelen. Å overse disse, eller late som om de ikke finnes, er uærlig både intellektuelt og åndelig. Motsetningene er er jo en rikdom! Matteus og Lukas hadde ulike adressater, og teologiske utgangspunkt for sine evangelier. Med det som grunnlag, kan vi forkynne begge/alle variantene og dermed formidle et enda rikere, mangefasettert, inspirerende og utfordrende bilde av hva det vil si at Gud ble menneske av kjøtt og blod – inkarnasjonen.

Stall, krybbe, herberge, gjesterom, stjerne, hyrder, engler, vismenn, okse og esel er ikke det viktige. Det vesentlige er at vi tvinges til å reflektere over hva ”Gud som menneske” betyr for oss, all verdens mennesker, i dag?

Hva er relevansen? I hvilke(t)menneske(r) og hendelser åpenbarer Gud seg i dag? Hvordan? Hvorfor?

VELSIGNET JUL!

Så det er viljen hans/hennes det kommer an på, da..?

Absolutt-Guds plan- barnesangill

”Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig!”

Ja vel.

”Finns ingen ting han ikke kan!”

Nei vel?? Da må det være viljen det kommer an på da?

Jeg hørte denne kristelige barnesangen igjen tidligere i høst (heldigvis ikke i min hjemmemenighet Trondheim), og merket at jeg ble både opprørt og frustrert. Gjennom årene har jeg sunget den selv flere ganger, skremmende ureflektert. Men det er en stund siden sist. Nå krymper jeg meg nesten ved bildet av barn ( og voksne) som reiser seg i kirkebenken for å gjøre bevegelsene til ”så sterk og så mektig” (flexe muskler og se så tøff ut som mulig ) – for så å riste på hodet – ”finns ingenting han ikke kan”.

 Hundretusenvis av flyktninger er på desperat vandring fra krig og ødeleggelse og på jakt etter et liv i noenlunde trygghet for seg selv og sine barn. Mange dør langs veien eller på havet. Feige terroristangrep tar hundrevis av liv – i Paris, California, Beirut og stadig flere steder. Kriger og naturkatastrofer tar liv og raserer livsgrunnlag. Kvinner mishandles av menn og småjenter blir voldtatt av fedre. Malaria dreper 3000 barn hver dag.

Vi kan drøfte ”det ondes problem” og komme trekkende med bibelens klagesanger og salmer og den lidende Job og hans oldemor, men barnesangen ”Vår Gud er så stor…” og det arkaiske, ”gammeltestamentlige” gudsbildet den formidler, er og blir umulig. En Gud som kan, men ikke vil gripe inn og hindre krig, terror, lemlestelse, død, ulykker, naturkatastrofer og alvorlig, smertefull sykdom er uholdbart. Vi kan ganske enkelt ikke tro og forkynne en Gud som kunne hindret lidelse, men velger å la være. Hva skulle grunnen være?

Vi har alle sett og hørt skrekkeksempler på predikanter og kristne som sier at den og den forferdelige/tragiske hendelsen er Guds vilje; en straff for de som ble rammet og en advarsel til resten av oss.

Andre kristne synes å tro at Gud egentlig har makt og myndighet til å hindre kriger, ulykker, katastrofer og sykdom. At Gud står over naturlovene og kan kommandere dem/sette dem ut av kraft. At han/hun egentlig kan få voldtekstmenn til å falle om, snu orkaner, omdirigere elver, lede lavamasser unna hus og folk, få skytevåpen, bomber og granater til å «klikke» – hvis han/hun vil!

Stort bedre er det ikke med alle forsøkene på å ”rettferdiggjøre” Gud ved å si at ”det er nok en mening med lidelsen” eller ”Gud har en mening med alt, vi skjønner det bare ikke ennå”. Dette er skjebnetro og ikke kristen tro. Vi kan og skal ikke godta at vonde ting som skjer er forutbestemt og Guds vilje. Veldig mye av det som skjer i verden og med mennesker rundt oss er ganske enkelt komplett meningsløst – og vil forbli det. Det finnes ingen guddommelig mening med det, verken nå eller senere.

Vi må finne andre og nye måter å tenke og forkynne om Guds makt på. Jeg tror Gud er ikke allmektig, men allkjærlig. Hans/hennes allmakt og avmakt er knyttet til en absolutt kjærlighet. Det er maktens styrke, og dens svakhet/begrensning. Hvis denne kjærlige Gud kunne ha hindret vold, nød, elendighet og sykdom dog, ville han selvfølgelig ha gjort det. Men Gud kan faktisk ikke. Han/hun kan bare elske og trøste og styrke og gi håp.

Jeg tror ikke på en allmektig Gud, men en Gud som er absolutt allkjærlig og allesteds nærværende. Midt i volden, hatet, tragediene. Min Gud er fortvilet og forbannet over raseringen av sitt skaperverk; universet, jorden og menneskeheten. Min Gud lider og han trøster og han gir et trassig håp om at en dag skal kjærligheten likevel vise seg som den sterkeste. Jeg deler visjonen og håpet om en ny himmel og en ny jord.

Men det er ikke utelukkende opp til Gud. Som kristne skal og må vi ikke bare folde hender, men også knytte nevene og ta kampen opp mot døds- og ødeleggelseskreftene.

(NB: I det jeg skulle poste dette blogginnlegget, oppdaterte jeg meg på bloggen til den moderatkonservative, men spennende amerikanske teologen Thomas Jay Oord som jeg følger med stor interesse etter å ha blitt tipset om ham av vår norske Metodistkirkes dyktige teolog Hilde Marie Øgreid Movafagh. I en av sine ferskeste blogposter stiller Oord spørsmålet ”Kunne Gud forhindret terrorangrepet i Paris?” og svaret hans er heldigvis ”nei”. Oord snakker om ”Guds ukontrollerte kjærlighet” og har nettopp skrevet en bok med den tittelen. (”The uncontrolling Love of God”)

Thomas Jay Oord tilhører Church of the Nazareene, som står i en sterk wesleyansk tradisjon, men som ikke minst i bibelsyn er mer konservativ enn United Methodist Church.

Jeg fant at flere av Oords tanker rundt det aktuelle spørsmålet korresponderer med mine, i tillegg er de nok hakket mer reflekterte og gjennomtenkte…. Jeg anbefaler derfor alle å lese ham! Du finner bloggen hans her: http://thomasjayoord.com/index.php/blog )

Betanien fortsatt en verkebyll

Absolutt-Betanien-PFU-cartoon

Når det ikke var den underslagsdømte direktøren, hvem andre innen Metodistkirken sto da bak trakassering av varslerne i den såkalte Betaniensaken? På hvilken måte? I hvilken hensikt?

Disse og en rekke andre spørsmål brenner etter at Pressens Faglige Utvalg 24. november felte Metodistkirkens magasin Brobyggeren for udokumenterte påstander om at den underslagsdømte direktør Are Blomhoff i retten skulle ha tilstått grov trakassering av varslerne i Betaniensaken. En alvorlig, feilaktig påstand og dermed soleklar fellelse, men dessverre bare et av mange element i den fortsatt betente «Betaniensaken».

«Hele denne saken er gjennomsyret av løgner og tilbakeholding av informasjon. Det er fordi alle sammen sitter med aksjer i saken i form av unnfallenhet. De har hatt kunnskap og ikke villet gjøre noe med det.»

«Vi håper dette er begynnelsen på et gjennombrudd i saken. Metodistkirken må rydde opp i eget reir».

Dette sa metodisten Haavard Pytte til Bergens Tidende i en kommentar til PFUs avgjørelse. Det kan ikke tolkes som annet enn knallhard kritikk og implisitt påstand om at noen innen Metodistkirken/Betaniensystemet av hensyn til egne interesser og skinn ønsker å dysse ned saken. Uttalelsene roper i etter kommentar fra kirkeledelsen, men derfra er det taust. Offentlig har bare daglig leder ved Hovedkontoret uttrykt håp om at PFU-prosessen og fellelsen har lært redaktøren en lekse. Bare han??

I Hovedstyret er det heller ikke overveldende tegn til selvransakelse. I referatet fra Hovedstyrets arbeidsutvalgsmøte i november heter det: «Brobyggeren ble klaget inn til PFU av Haavard Pytte. Saken handler om at Karl Anders ikke hadde tilstrekkelig med dokumentasjon for hans utsagn om at Are Blomhoff trakasserte varslerne. Det er redelig at redaktøren gikk med på å kjøre denne saken for PFU selv om vi ikke er medlem.»

Dette er ikke bare ansvarsfraskrivelse, men en grov feilframstilling. Med bedre dokumentasjon ville liksom utfallet i PFU blitt et annet!? Dette handler ikke om grader av dokumentasjon, men om sannheten!

Det var Haavard Pytte som klaget Brobyggeren inn for PFU og fikk fullt medhold. Slik PFU ser det,«har Brobyggerens redaktør ikke dokumentert verken at direktørens tilståelse i retten omfattet den påklagede påstanden om grov trakassering av varslerne eller (red. anm) at slik trakassering virkelig har skjedd».

Pytte karakteriserer Brobyggerens påstander som ren løgn. Han har også lagt fram en erklæring fra varslerne om at de aldri var utsatt for trakassering fra direktør Blomhoff. Ja, dersom det skal settes opp en liste over trakassering fra metodisthold, vil Blomhoffs navn ikke stå på den listen! Da må det, som Absolutt Metodist gjør i starten av denne bloggen, være lov å spørre, og svaret bør komme fra andre enn Pytte: Når det ikke er Blomhoff, hvem andre i Metodistkirken har stått for trakassering av varslerne? På hvilken måte? I hvilken hensikt?

På Metodistkirkens årskonferanse i Halden i juni, ble det med styrke hevdet at det var gjenopprettet «ro på Betanien» – noe konferansen dessverre valgte å tro. Absolutt Metodist var ikke tilstede i Halden selv, det skal sies. Men vi erfarer at flere opplevde at «christian conferencing»- modellen for debatten fungerte som et maktmiddel og fremmet tildekking av faktiske forhold og demping av kritiske innspill. Berørte personer karakteriserer debatten som både ”regissert tilsløring”, «selsom», ”bisarr” og «kvalmende». Den påståtte roen ved Betanien var åpenbart en feilinformasjon da, og er et faktum fremdeles. Mange spørsmål venter fortsatt på svar – ikke minst dette:

Hvorfor måtte det varslere til? Hvorfor maktet ikke Betanienstyret og kirkens ledelse tross mange advarsler å gripe inn overfor Blomhoff tidligere? Handler det om kirkelig legitimert svikt? Unnfallenhet? Fornektelse?

Hvor mange tilsynsmenn, prester, hovedstyremedlemmer og Betanien- styremedlemmer har gjennom årene nytt godt av gratis opphold ved Betaniens anlegg i Spania og direktørens spandable kredittkort? Ble det aldri stilt spørsmål?

 Absolutt Metodist deler Haavard Pyttes håp at PFUs avgjørelse betyr et gjennombrudd i Betaniensaken og at kirken nå vil rydde opp i eget reir, men jeg tviler:

– Metodistkameraderiet ved Betanien i Bergen fortsetter. Tillitsvalgte for en rekke ansatte-organisasjoner uttalte fra første stund manglende tillit til den nye styrelederen Filip Rygg – blant annet for hans uforbeholdne ros av det avgående styrets arbeid – men også for Ryggs tette bånd til Centralkirken (metodistkirke) i Bergen. Det er klare signaler om at den nye styrelederen ennå har langt igjen til tillit hos de ansatte.

I resten av det nye styret, som tiltrådte 1. august, er det også mange navn med umiskjennelig metodistisk klang – sikkert dyktige og flotte folk – men må/bør det være sånn? Er det ikke på tide at kirken formelt og praktisk etablerer litt mer avstand til Betanien i Bergen?

– Bortsett fra de ansattes representanter har ingen i dagens styre for Betanien, i alle fall ikke formell, helsefaglig kompetanse. Det er vanskelig å skjønne hvordan det er mulig i styret for en helseorganisasjon i krise. (Red. anm: Tidligere Volvat-direktør og kirurg Eystein Hauge som ble valgt inn i styret, trakk seg før han rakk å tiltre. Så langt vi erfarer skyldes det mulige habilitetsproblemer etter overgang til ny jobb. Vi har ikke registrert at han er erstattet i styret.)

– Kirkeledelsen er stum og fraværende. I denne saken gjelder åpenbart informasjonsstrategien: sitt stille og hold munn! Og man skal fortsatt gå til helt andre informasjonskanaler enn Metodistkirkens, for å holde seg oppdatert om Betaniensaken.

Dommen falt 24. november og nyheten ble kjapt publisert i Bergens Tidende; og senere i en rekke andre nett(aviser). Men ikke et pip på Metodistkirkens nettsider (metodistkirken.no eller på Facebook) før jeg etter et par døgn tillot meg å etterlyse saken. Da ble hele PFU-behandlingen forbilledlig lagt ut på metodistkirken.no, men det skulle selvfølgelig skjedd straks dommen forelå.

Ikke minst i vanskelige/konfliktfylte saker er det kjempeviktig for troverdigheten at en organisasjon er på hugget og gir rask og grundig informasjon. Man skal ikke motvillig komme diltende etter, men heller ligge i forkant. Brobyggerens mening var visstnok å vente med å informere kirkens medlemmer og verden omkring oss om PFU-dommen til neste nummer av magasinet – som kanskje kommer til jul…