Er det noe som tilsier at Den Hellige Ånd var mer virksom under valget av biskop Christian Alsted i 2009, enn ved valget av biskop Karen Oliveto i juli 2016? Selvfølgelig ikke. Likevel kan et resolusjonsforslag fra ni ”sentrale” nordiske/baltiske metodister til Sentralkonferansen, ikke tolkes annerledes enn at de beklager det historiske, evangeliske og åndsfylte valget av Karen Oliveto til biskop i the United Methodist Church. Og det vil de ha med seg Sentralkonferansen på!
Beklagelsen fra «de ni sentrale» er mer enn beklagelig. Den er trist og urovekkende. Vedtar Sentralkonferansen i Fredrikstad resulusjonen, deler vi seng med ortodokse, konservative motkrefter som krever at Biskopsrådet må motsette seg valget og be Oliveto om må trekke seg av hensyn til kirkens enhet; slik nyopprettede Wesleyan Convent Association gjør i et brev til Biskopsrådet.
Ni, men ikke alle
«De ni sentrale” forslagsstillerne er medlemmer av den nordisk/baltiske Generalkonferanse-delegasjonen. En Facebook-kommentar fra inititiativtaker(?) Andreas Jan Martin Elfving, tyder på at hele delegasjonen ble kontaktet og bedt om å støtte resolusjonen. «Én usentral» metodiststemme tillater seg å gjøre oppmerksom på at andre definitivt sentrale metodister åpenbart ikke har undertegnet resolusjonsforslaget. Manglende navn som springer i øynene, er for eksempel våre danske venner Jørgen (tilsynsmann) og Charlotte Thaarup og Ole Birch (pastor i Jerusalemskirken) og vår egen pastor Knut Refsdal (leder av Norges Kristne Råd). Det er fravær av navn som absoluttmetodist legger merke til og er takknemlig for; hva enn deres grunner er.
Resolusjonsforslaget fra «de ni sentrale» er, med et unntak, ikke stort mer enn en logrende støtte til Biskopsrådet. Men det ene unntaket er alvorlig nok. I resolusjonen, som «de ni sentrale» prøver å kamuflere og ufarliggjøre som en «hilsen» («greeting») til Biskopsrådet i UMC, skriver de:
«In the aftermath of General Conference, we are saddened see that our church still is divided in questions regarding to human sexuality, and that steps that further the divisions in our church have been taken at several Jurisdictional Conferences in the United States.»
Første del av setningen er bare overraskende naiv. Hvem hadde innbilt seg at kirken ikke fortsatt skulle være splittet i synet på seksualitet etter Generalkonferansen i Portland i mai?? Biskopsrådet mindre enn noen, vil jeg tro. Ikke noe av det som skjedde i Portland, kunne tyde på en så rask «helbredelse» som «de ni sentrale» sukker etter. Men det alvorlige er at beklagelsen forlenges til å gjelde
«steps that further the divisions in our church have been taken at several Jurisdictional Conferences in the United States.»
Etter lanseringen av resolusjonsforslaget, er forslagsstillerne bedt om å kvalifisere/presisere hva de mener med «regrettable steps”. En slik presisering er ikke kommet, og absoluttmetodist føler derfor ikke at jeg urettmessig tillegger dem meninger. Inntil de ni, eller noen av dem, sier at det historiske, evangeliske og åndsfylte valget av Oliveto ikke er et slikt beklagelig «step», er det den forståelsen som gjelder.
Ikke moratorium eller frys
Resolusjonsforslaget vil gi biskopene og den spesielle seksualitet-kommisjonen, som ennå ikke er etablert, arbeidsro fram til neste Generalkonferanse. Det må ikke bety «moratorium» for debatten og samtalen og en «frys» av dagens posisjoner. Kirken kommer ikke til å stå stille i tre fire år i påvente av biskopenes endelige veivalg. Biskopene og deres spesialkommisjon må jobbe mens de vandrer og gjøre valg underveis. De vil trenge fortløpende innspill og motspill. Vi skal ikke være underdanige og servile overfor våre biskoper. Vi skal, som kirke, legfolk og prester, vise biskopene tilbørlig respekt og tillit – gjennom ekte engasjement og kritisk solidaritet.
Vi er forespeilet en «vei framover» – da må vi gi slipp på konserverende strukturer, ordninger, posisjoner og holdninger. Vi må innse at Den Hellige Ånd ikke nødvendigvis forsvarer kirkeordninger, paragrafer, bibelsyn og gudsbilder som er i åpenlys utakt med vår tids teologiske og sosiale kunnskap og virkelighet. Kirken vår er i oppbrudd. Gud har gått foran. Vi må rive opp teltpluggene og følge etter.
Den Hellige Ånd og vi
Litt om valget av Karen Oliveto til slutt. Min kjennskap til Book of Dicipline er begrenset, men jeg kan ikke skjønne annet enn at valget av Karen Oliveto til biskop er vanntett. Myndigheten til å velge biskoper er i følge kirkeordningen reservert Jurisdiksjons- og Sentralkonferanser. Western Jurisdictional Conference 2016 var lovlig innklalt og sammensatt.
Kirka vår har egentlig ikke andre kriterier for biskoper enn pastorer. Det helt avgjørende kriteriet er at man er eldste i «good standing»; alle i «good standing» er valgbare som biskop i UMC. Og i «good standing» har Karen Oliveto vært i hele sin tid som ordinert pastor og eldste. Ingen har anklaget/stevnet henne for noe – heller ikke etter at hun ble nominert som bispekandidat.
Den kirkejuridiske grunnlaget for valget er bortimot ubestridelig og i usentral naivitet tor jeg Judicial Council vil komme til samme konklusjon i oktober. (Til de som roper på biskopene: Biskopsrådet har ikke konsitusjonell myndighet til å blande seg inn og påvirke noe valg på årskonferanse /juridiksjons/sentralkonferansenivå – hverken før, under eller etter.)
Noen har forsøkt å bruke de 17 stemmeomgangene det tok for Oliveto å bli valgt, som et bevis på at valget var styrt av kirkekamp, -politikk og ikke Den Hellige Ånd. 17 runder er ikke uvanlig mye i metodistiske biskopsvalg. Nordiske/baltiske metodister trenger for sin del bare å huske tilbake til februar 2009 da Christian Alsted ble valgt i 21. stemmerunde – etter at hans argeste motkandidat, Øyvind Helliesen, omsider (etter tre og en halv times valg) resignerte og ba sentralkonferansen velge Alsted. Alsted ble da valgt med 46 mot 8 stemmer. Oliveto fikk 88 av 100 stemmer i siste runde da hun ble valgt.
absoluttmetodist.com 