Sekularisering bare et onde??

absolutt-np-vaksine

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Et avsnitt i biskopenes tale /”address” til Sentralkonferansen som åpner i Fredrikstad torsdag, er viet sekularisering(en). Et fenomen som er såpass mangfoldig at det vanskelig kan omtales i bestemt form, men like fullt et meget spennende tema og problemstilling.

I biskopenes ”address”  blir fenomenet dessverre lidende under mangelfull definisjon, overflatisk ”analyse” og ensidig, konservativ beklagelse. Uten at jeg nødvendigvis i et og alt vil tas til inntekt for dem, så finnes det vettuge folk, teologer inkludert, som hevder at sekularisering(en) er det beste som har hendt religionen(e).

Jeg vil i alle fall mene at sekularisering ikke er et absolutt onde, og fenomenet har fulgt oss omtrent siden syndefallet. Historien gir tallrike eksempler på hvor skadelig og farlig det kan være dersom religion får gjennomsyre og dominere et samfunn og en kultur. Der står ikke kristendommen slett ikke i noen positiv særstilling.

En av sekulariseringens effekter er at den fratar religioner, religiøse ledere og organisasjoner/strukturer maktposisjoner. Sekularisering har bidratt til positiv og nødvendig demokratisering av den religiøse sfæren, den kristne kirke inkludert. Og i denne funksjonen har sekularisering fortsatt mye å bidra meg. Det er kjempeviktig med krefter som utfordrer religiøse strukturer, tabuer og autoriteter, (metodist)biskoper inkludert. Vi er ikke flinke nok til det alene.

Biskopenes avsnitt om sekularisering(en) synes forfattet av biskop Khegay, men ettersom begge biskopene står som underskrivere av talen, må vel også biskop Alsted tas til inntekt for den. Biskopene knytter mye av sin argumentasjon til den svenske teologen og forfatteren Magnus Malm og hans forståelse av sekularisering, med utgangspunkt i boken ”Som om Gud inte fanns” (2015).

Jeg deler ganske enkelt ikke Malms forståelse av sekularisering og dens effekt på dagens kirke. Og slik han refereres av biskopene, blir det overflatisk og utilbørlig generaliserende. Malm er uansett bare én stemme i et veldig sammensatt ”kor” av teologer og andre som har tenkt og fortsatt tenker omkring fenomenet sekularisering. Man kunne ha valgt andre, og nettopp derfor blir valget av Malm interessant…

Hvorfor ikke den meget (aner)kjente kanadiske filosofen og (øko)teologen John Cobb Jr, for eksempel. Meget aktiv og bevisst metodist, dessuten. Han utga for seks-syv år siden boken ”Spiritual Bankruptcy – A Profetic Call to Action” hvor han inngående, spennende og utfordrende drøfter positive og negative sider ved sekulariseringen. ”Gud kaller oss ikke til å ’religionisere’, men til å ’sekularisere’, sier Cobb. Vi skal ta fortiden på alvor, uten å bli slaver av den.

Selv er jeg så enkelt skrudd sammen at jeg tror at dersom vi troverdig forkynner en kontinuerlig åpenbarende og skapende Gud, og hans ubegrensede, ubetingede kjærlighet, nåde og omsorg for alle mennesker – har vi ikke noe å frykte av «sekulariseringen». Da blir den snarere et bakteppe som kirken sterkere kan profilere sitt budskap mot – og utgjøre en forskjell.

 

 

Åpne hjerter, sinn og dører – for biskop Karen?

absolutt-foto-sentralkonferansenBildet som ledsager denne bloggen er hentet fra Sentralkonferansen i 2012 – og viser konferansens prester danne en spontan bønnering. Flott! Men hvem i en eventuell ny bønnering under Sentralkonferansen i Fredrikstad 19.-23. oktober i år, vil løsne grepet i sidemannens/kvinnens hånd for symbolsk å gi plass til, og inkludere nyvalgte biskop Karen Oliveto i ringen og fellesskapet? 

Biskop Eduard Khegay som skal preke på Sentralkonferansens åpningsgudstjeneste? Nei, han har klart sagt at han ikke respekterer valget av den homofile Oliveto og ikke vil anerkjenne henne som sin biskopskollega. Tragisk. Mest for Khegay, men også for oss.

Hva med biskop Christian Alsted? Tja. Han har hittil med flid unngått å svare på følgende spørsmål:

«1. september starter biskop Karen Oliveto sin tjeneste som biskop. Respekterer og anerkjenner du valget av Oliveto, og vil du ønske henne velkommen som kollega og likeverdig medlem av Biskopsrådet?» (spørsmålet ble stilt i august)

“Hvordan vil du forholde seg til de seks UMC-biskopene som aktivt deltok i ordinasjonen av Oliveto?

 Gud ble utålmodig med oss

Oppbrudd eller fortid? Sentralkonferansens svar vil avhenge av behandlingen av to resolusjonsforslag; et som respekterer valget av biskop Karen Oliveto og ønsker henne velkommen som biskop i UMC, og en resolusjon som beklager valget av henne (i alle fall inntil initiativtakerne måtte si noe annet). Mer om det senere.

Absoluttmetodist påberoper seg ingen profetisk evne eller nådegave. Knapt nok et budskap. Men personlig er jeg fullstendig overbevist om at Gud omsider ble utålmodig med UMC og har gått foran oss. Valget av biskop Karen Oliveto er et av de klare, og helligåndstyrte tegnene på det. Foreløpig har Gud i sin nåde stanset opp og venter spent på å se om vi kommer eller ikke. Og han roper ”kom”! Vil vi som kirke røske opp teltpluggene og ta skrittet ut i Guds framtid? Vil vi bryte opp fra gamle posisjoner mer basert på følelser, tradisjoner og fordommer enn en levende, bærekraftig teologi?

Det er et valg Sentralkonferansen må gjøre.

For eller imot Oliveto

Absoluttmetodists alter ego, jeg, har lansert et resolusjonsforslag hvor Sentralkonferansen fullt ut respekterer og anerkjenner valget av kirkens første lesbiske og gifte biskop Oliveto, og ønsker henne velkommen som biskop i kirken vår. (For øvrig gift med Robin som ble ordinert til deaconess under Generalkonferansen i Portland). Valget av Oliveto var selvfølgelig minst like sterkt ledet og influert av Den Hellige Ånd som valgene av biskop Alsted og Khegay for åtte og fire år siden. Hvordan kan noen våge å tenke/tro annerledes?

I følge mitt resolusjonsforslaget har valget av Oliveto styrket Biskopsrådets troverdighet ved at Rådet nå litt bedre gjenspeiler mangfoldet i kirken. Forslaget ønsker også at Sentralkonferansen skal advare mot handlinger og tiltak som søker å utfordre valget og/eller underminere Olivetos mulighet til å utføre sin bispegjerning.

Ni selverklærte ”sentrale metodister” fra biskopsrådet vårt har lansert en annen resolusjon som langt på vei er en ukontroversiell støtte til Biskopsrådet og dets veien-videre-kommisjon; men med et meget uklart og alvorlig punkt. I resolusjonen, som «de ni» prøver å kamuflere og ufarliggjøre som en «hilsen» («greeting») til Biskopsrådet i UMC, beklager de nemlig «steps that further the divisions in our church have been taken at several Jurisdictional Conferences in the United States.»

Forslagsstillerne er bedt om å kvalifisere/presisere hva de mener med «regrettable steps”, men har svart med rungende taushet. Før denne resolusjonen behandles må delegater til Sentralkonferansen derfor tvinge fram en avklaring og et svar på dette. Inntil de ni forsikrer at de ikke anser det historiske, evangeliske og åndsfylte valget av Oliveto som et slikt beklagelig «step», er det beklagelsen av valget som gjelder. I så fall er denne resolusjonen en klar støtte til de kreftene som jobber for å annullere valget av Oliveto. Det vil rett og slett være en ulykke om vår Sentralkonferanse plasserer seg i den hengemyra.

Ja da, Oliveto er biskop for Sky Mountain Area i USA. Hvorfor bry oss slik med henne? Fordi i en konneksjonal kirke er hun alles og hele kirkens biskop. Også vår. Og takk Gud for det! Og som disse bildene (over) fra 13. oktober i år viser; under en samling for prestene i Rocky Mountain Årskonferanse deltok de i en felles håndspåleggelse av sin nye og allerede meget avholdte biskop. Knallsterkt og bevegende! De har inkludert henne og gjort henne til sin. Måtte Sentralkonferansen i Fredrikstad spontant og virtuelt / symbolsk gjøre det samme!

Dette handler bare ytre sett om homofili, selv om det er viktig nok. Den virkelige og alvolrige, grunnleggende uenigheten står om bibelsyn, gudsbilde og vår identitet som kirke. Nå må vi endelig innse det og adressere den debatten. Skal vi som metodister se på Bibelen som et museum eller en levende bok hvor det fortsatt skrives nye kapitler i ”Apostelens gjerninger”? Eller for å sitere biskop Karen: ”Våre liv er en hellig tekst; et kjærlighetsbrev fra Gud”.

Ikke legg lokk

Sentralkonferansen i Fredrikstad  (19. – 23. oktober) må ikke la seg styre og/eller ”christian conference” seg til å bli en passivt logrende forsamling. Få fram mangfoldet, kall det gjerne spriket, i holdninger og bibelsyn. Ikke end opp med saksbehandling og avstemminger som minner om møter i ”sentralkomiteen” innenfor andre regimer.

Jeg er i det siste blitt advart om at det kan være krefter som ved hjelp av spissfindig voterings-/dagsorden søker å hindre at Absoluttmetodists resolusjonsforslag ikke kommer opp til reell debatt og avstemning. Uansett ber jeg medlemmer i den norske (og gjerne danske) delegasjonen hindre eventuelle forsøk på tilsløre faktiske ulikheter og uenigheter innen Sentralkonferansen.

Når Biskopsrådet ber om ro må ikke det bety at man legger lokk på debatten/samtalen fram til en ekstraordinær Generalkonferanse i 2018. Vi skal være lykkelige om vi i det hele tatt har tid til å vente så lenge. Den hellige ånd danser rock-and –roll med oss nå. Holdninger og tanker utvikler seg raskt i kjølvannet av generalkonferansen- og akselererer. Ting skjer nå så fort og med et momentum som er vanskeligere å stanse enn en supertanker.

Biskopsrådets ”veien-videre-kommisjon” må få kontinuerlig input og påvirkning, enten de vil eller ikke. Kommisjonen kan ikke operere i et vakuum. De må drøfte, tenke og formulere midt i striden; ikke løsrevet fra tid og rom. All levende teologi utformes i kontekst og i samspill med sin tid og Guds kontinuerlige åpenbaring.