Det er mange ting å uroe og frustrere seg over knyttet til dagens United Methodist Church og framtida for kirka vår. Ikke bare internasjonalt. Så langt i 2017 har vi registrert flere foruroligende saker knyttet til Metodistkirken i Norge. Den alvorligste er konkret knyttet til den framtidige pastorale betjening i Petrikirken på Kjølberg.
Sett utenfra fortoner det seg slik (og Absoluttmetodist er garantert ikke alene om denne forståelsen): Avtroppende tilsynsmann får fra høsten 2017 trappet opp sin stillingsandel i Petrikirken på Kjølberg fra 50 til 100%. Det setter Petrikirkens andre pastor med 50% stillingsandel i skvis, og etter en prosess med kabinettet søker vedkommende (hun) permisjon og orienterer seg mot jobb utenfor Metodistkirken.
Dette er et ekstremt beklagelig og bekymringsfullt resultat, på mange måter. Mange er med rette opprørt, både prester og legfolk. Pastoren som i praksis skvises ut, er en av Metodistkirkens aller dyktigste og dedikerte menighetsprester. En prest i ”sin beste alder”, en solid teolog, og en engasjerende forkynner med spesiell evne til å nå fram og kommunisere med alle aldersgrupper – ikke minst barn/ungdom/spedere. Kirka mister også en prest som gjennom forkynnelse og personlig kontakt har skrevet seg inn i mange av våre ungdommers troshistorie. En vegg i disses ”kirkebygg” ramler nå ut. Hvilke spørsmål må ikke de stille seg?
Bekymringsmelding: En kirke som steller seg slik bør sannelig ha overflod av dyktige prester – men det har vi jo slett ikke!
Situasjonen må få alarmklokkene til å ringe. Hva slags prosess har man kjørt som kan ende slik? Hvilken ansettelses- og personalpolitikk bærer dette bud om? Hva sier håndteringen og resultatet om kabinettet og dets forståelse av Metodistkirkens situasjon i Norge?
Gjennom årene har vi opplevd en sørgelig årelating av teologiske og pastorale ressurser fra Metodistkirken i Norge. Vi har ikke maktet å holde på noen av de aller beste. Vi har oversett/forbigått, eller rett og slett støtt fra oss pastorer med sårt tiltrengt kompetanse og egenskaper til å ta kirka vår inn i så vel samtid som framtid. Vi erfarer til stadighet at de er dypt savnet. (Det er et tankekors, i alle fall for Absoluttmetodist, at hans favorittprester/teologer/diakoner (med noen hederlige unntak) enten er rukket å bli pensjonister, eller er i full aktivitet i til dels framskutte posisjoner utenfor Metodistkirken de egentlig hører til.
Med den siste saken er vi over smerte- og tålegrensen. Selvfølgelig må Tjenesterådet i aksjon, jeg formoder at de allerede koblet inn – om ikke annet på eget initiativ. Men Hovedstyrets leder må nå ta på seg ”Konferanse/Landsleglederhatten” og komme på banen på legfolkets vegne. Hvordan og hvorfor har vi havnet i denne situasjonen?
Svarene og/eller (bort)forklaringene må ikke forbeholdes ”pastoral sesjon” på årskonferansen – hvor saken garantert blir tema. Men dette er ikke en ”hysj-sak” som bare angår presteskap og pastoral sesjon. Den angår og engasjerer i høyeste grad både pastorer, legfolk og lokalmenigheter. Pastorer og andre som engasjerer seg i den konkrete saken må ikke la seg kue eller true til misforstått «lojalitet».
Inntil videre kan Absoluttmetodist bare si:
Velkommen tilbake, Frøydis!
Heller før enn siden!
Vi trenger deg!
Egentlig uavhengig av denne saken, men også aktualisert av den, bør i en eller annen form kirkens ansettelsespraksis/politikk bli tema på legfolkets sesjon – eller i åpen årskonferanse. ( Blant annet på bakgrunn av de stadig tiltakende «stillings-prosent»-ansettelsene og praktiske/økonomiske forhold knyttet til disse som langt fra virker gjennomtenkte og avklarte fra kirkeledelsens side. )
absoluttmetodist.com 