«To know chalk from cheese», sier engelskmennene når de skal karakterisere to tilsynelatende like ting, som egentlig er totalt forskjellige/uforenlige. «Det er forskjell på skitt og kanel», sier vi i Norge. Litt mindre elegant, kanskje, men i dette tilfellet minst like treffende.
Mulig scenario i Metodistkirken i Norge, anno 2020/21:
«Kjære LGBTQ+ ‘er. Du er hjertelig velkommen til kirka vår. Vi aksepterer deg og inkluderer deg. Her kan du gifte deg og her kan du bli ordinert til prest og diakon. MEN, i nabobyen er det metodistkirke og en metodistprest som fordømmer din kjærlighet som synd, som vil nekte deg vielse og motsette seg ordinasjon til kirkelig tjeneste. Og det er helt ok, for det er to likeverdige syn.»
To likeverdige syn? Er det virkelig et mål for samtalen som Årskonferansen 2019 vedtok, at vi helst/fortrinnsvis skal ende opp med en kirke hvor det er helt «stuerent» og likeverdig å fordømme LGBTQ+ kjærlighet, nekte ekteskap og motsette seg ordinasjon av LGBTQ+ til tjeneste som pastorer og diakoner i kirken? Skal fordømmelse likestilles med aksept og inkludering?
Samtaler som har som mål å likestille disse to synene, er i alle et drøyt stykke fra det absoluttMetodist oppfatter som intensjonen og ånden i forslaget fra «de 88».
Hvilken troverdighet vil en slik «likeverdighet» gi kirka vår?
Etter absoluttMetodists syn kan det maksimalt bli snakk om å innvilge en tidsbegrenset «reservasjonsrett» mot full inkludering. Det må bare bli en rett/mulighet for allerede ordinerte. Kirka skal ikke kunne ordinere nye prester/diakoner som står på den fordømmende linjen.
* «Chalk and Cheese» har vært i det engelske vokabular siden 1300-tallet, først skriftlig dokumentert i John Gower’s Confessio Amantis (1390) «Lo, how they feignen chalk for cheese».
«Skitt og kanel» er først skriftlig dokumentert i «Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og såkalt Daglig Tale» (1866). Uttrykket er i sin tur trolig hentet fra det plattyske «Schiet un Kaneel».
absoluttmetodist.com 