Kabinettet har svart på absoluttMetodists utfordring knyttet til formuleringen i hyrdebrevet om at Årskonferansen 2019 ønsket at den norske LGBTQ+ samtalen skulle ende opp med to likeverdige syn. Vi anser ikke svaret som spesielt tilfredsstillende, men for redelighetens skyld refereres det først i sin helhet:
Svar på brev
Jeg viser til ditt brev til Kabinettet datert 11.11.2019.
Vi drøftet dette brevet i vårt møte i forrige uke og vil svare følgende:
Det er ingen tvil om at et stort flertall i Årskonferansen 2019 ønsket å gå i retning et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet, som det heter i vedtaket derfra. Når det i brevet som ble sendt ut i etterkant av Årskonferansen snakkes om «plass for to likeverdige syn» refererer det til det «rommet» det skal være i kirken, som vi oppfatter at Årskonferansen bekreftet: At det fortsatt skal være mulig for medlemmer i Metodistkirken, inkludert prester og diakoner, å ha et annet syn enn det som kirkens flertall står for og som vi nå beveger oss mot.
Oslo, 20.11.2019
Med vennlig hilsen
Knut Refsdal
Tilsynsprest
absoluttMetodist ba kabinettet avklare om de (biskop og tilsynsprester) fastholder sin påstand/tolkning om at årskonferansen ønsket at målet for samtalen skal være to likeverdige syn. Kabinettet ble også oppfordret til å reformulere den aktuelle formuleringen. ( se forrige blogg ) Den anledningen benyttet de ikke; svaret forverrer heller situasjonen.
Årskonferansen 2019 ga «samtalen» mandat til å svare på følgende spørsmål: «Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet?»
Kabinettet, og samtalelederen, virker allerede å ha konkludert med hva som skal til: nemlig å skape et «rom» for to likeverdige syn, og kabinettet fastholder at dette var Årskonferansens mening/oppfatning.
absoluttMetodist synes fortsatt det er en beklagelig og forhastet konklusjon på samtalen som ennå ikke er i gang. Og den bygger på en tolkning av konferansens holdning som i følge flere frustrerte henvendelser til absoluttMetodist, slett ikke er så entydig som kabinettet hevder.
Kabinettets svar på «hyrdebrev-utfordringen» gjør dessverre at samtalen risikerer å komme skjevt ut fra start. Kabinettets forhastede konklusjon kan også bidra til at samtalen vil miste noe av sin troverdighet og legitimitet.
( Det kommer på toppen av at samtalen er skremmende forsinket. Samtalestart skal så langt vi erfarer skje første uka i desember og avsluttes i mai, etter Generalkonferansen 2020. Den sene starten gjør at samtalen har mistet noe av det momentum som prosessene fram mot Årskonferansen 2019 skapte. Man har heller ikke, som samtalegruppe/utvalg, holdt tritt med de mange ulike prosessene som er i gang, ikke minst i USA. )
Dette øker kravet til at den forestående samtalen ikke bare kan føres i fortrolighet, men med størst mulig transparens og åpenhet. De åtte medlemmene i samtalegruppen, samtaler ikke på vegne av seg selv, men hele kirka vår. Bevisste metodister rundt om i landet må regelmessig få vite hva som er tenkt og sagt, og gis mulighet for innspill til samtalen underveis. Samtalegruppen må også være åpen på hvem/hvilke miljø de konsulterer med.
For absoluttMetodist (og flere bekymrede/frustrerte metodister som har tatt kontakt) er det klart at aksept og fordømmelse aldri kan bli likeverdige syn og holdninger. Det er jo to syn som bygger på så grunnleggende ulik bibelforståelse og Gudsbilde at de teologisk og etisk er komplett uforenlige.
I kirken vil det selvfølgelig være både to og flere syn på dette, og mange andre spørsmål. Slikt har alle kirker alltid levd med. Men det avgjørende er kirkens offisielle syn, og hvilke krav det stiller til ordinerte – og lokalmenigheter.
Praktisering og forkynnelse av to likeverdige syn er en selvmotsigelse. I en åpen, fullt inkluderende og aksepterende kirke må LGBTQ+ folk være garantert å bli møtt med aksept, ønsket velkommen til tjeneste og få gifte seg, uansett hvilken av våre menigheter og pastorer de henvender seg til.
Å forkynne og praktisere to likeverdige syn vil rett og slett være et fortsatt svik mot LGBTQ+ folk i og utenfor kirka vår. Det får være måte på hva/hvem som skal ofres på en illusorisk kirkelig enhets alter. Valget mellom enkelte ordinertes samvittighet og fortsatt urett mot LGBTQ+ folk, er egentlig veldig enkelt. Den teologiske og etiske uretten har pågått lenge nok. Ingen «enhet» er verd at uretten fortsetter.
I en overgangsperiode må vi kunne leve med at allerede ordinerte prester/diakoner får stå i tjeneste med sitt konservative syn, men en virkelig LGBTQ+ inkluderende/aksepterende kirke kan ikke fortsette å ordinere nye prester som vil nekte å vie LGBTQ+ eller anerkjenne og samarbeide med LGBTQ+ kolleger.
Nok er mer enn nok. For lengst.
—
absoluttmetodist.com 