Jo mer som avdekkes om «the Protocol», jo mindre lysten blir absoluttMetodist på at protokollen skal ratifiseres. Hovedinnvendingen er at protokollen, tross fagre ord, ikke gir noen garanti for at vi, straks tradisjonalistene ute, har en fullt inkluderende og aksepterende United Methodist Church oppe og står. I verste fall protokollen ikke verd papiret den er skrevet på.
absoluttMetodist aksepterer villig til at UMC betaler myyye for å bli kvitt WCA og alt dens (u)vesen. Men det må ikke bli «sølvpenger» for fortsatt å ofre våre skeive på en eller annen kirkelig enhets alter. Vi må ha garanti for at vi har en fullt LGBTQ+ inkluderende og aksepterende UMC oppe og står i det øyeblikk tradisjonalistene casher ut.
Den garantien gir the Protocol ikke, i alle fall ikke ennå. Det er umulig å gå inn for the Protocol før alle fromme ord er omsatt til konkret, kirkelig lovgivning (legislation). Uten det, kan vi stå foran en ny ørkenvandring. Den tiden har vi ikke. Den bokstavelig talt blodige uretten har pågått lenge nok. Vi er på overtid. Alt annet enn en instant full inkludering og aksept, vil være et fortsatt blodig svik mot våre skeive medlemmer, medmennesker – og evangeliet. Beklagelig nok kan vi ikke ha tillit til at det videre arbeidcet med the Protocol faktisk vil endre på dette.
Vi kjenner dessuten at vi allerede er lei av å høre hvor smertefull og tøff prosessen har vært i the Protocol-gruppen. Hvor mange ganger har gruppen spurt seg selv om hvor smertefullt det har vært å være «skeiv» i kirka vår siden 1972?? Kirkens fordømmende holdning til skeiv kjærlighet har garantert kostet liv, smerte, fortvilelse som jeg våger å påstå langt overgår gruppens kvaler. Beskrivelsen av en tung og emosjonell «roller-coaster-ride», fortoner seg mer som en «joyride» (i begrepets ulike betydninger) sammenlignet med hvilke lidelser vrang bibelforståelse og teologi har påført skeive i og utenfor kirken i snart 48 år.
The Protocol har langt på vei lyktes i å kuppe den videre prosessen fram mot Generalkonferansen i. i mai. De har ettertrykkelig satt dagsorden. Dyktig gjort, det skal de ha. Men the Protocol og folka bak, må ikke tillates å ta resten av kirka som gissel i tiden fram mot generalkonferansen i mai. Alle andre samtaler og prosesser med mål om en fullt inkluderende kirke må få gå sin gang. For oss i Norge er det for eksempel kjempeviktig at den norske samtalen fortsetter, og munner ut i et klokkeklart forslag til Årskonferansen.
Noe av the Protocol’s styrke er bredden den utvilsomt representerer. Den kan ikke bestrides, men er ikke fullt så stor som protokollførerne liker å gi inntrykk av. Det er viktig å merke seg at de mest progressive/liberale kreftene i kirken ikke har vært representert rundt bordet, og aldri ble spurt om å sitte der. Samtalene har pågått bak lukkede dører, uten den åpenhet som skal ligge til grunn for alle råd og utvalg i kiren vår. Det er høyst kritikkverdig. Videre er det reist berettiget kritikk mot sammensetningen av «protokollgruppen», med tanke på både alder og kjønn. At initiativet dessuten er privat og selvrekruttert, uten noe kirkelig mandat, er også en stor svakhet.
For absoluttMetodist teller det også negativt at likhet og full aksept og inkludering av LGBTQ+ folk (og andre marginaliserte ), har aldri hatt prioritet i Protocol-gruppens samtaler.
Selv om protokollen innebærer en «vennskapelig skilsmisse» med WCA, synes ønsket om å bevare en størst mulig enhet det viktigste. Feil fokus! Streamingen av Protocol-seansen 13. januar var ikke spesielt opplysende. Ikke minst var fraværet av helt nødvendige, kritiske spørsmål påtakelig. Protocol-panelet slapp altfor lett unna.
absoluttMetodist innrømmer det. Vi ble regelrett forført av the Protocol da de første meldingene ble publisert. Utsikten til å bli kvitt WCA og andre IRD-våpendragere, overskygget vår normale kritiske sans.
Likevel er vi fortsatt ambivalent. The Protocol gir oss kvaler. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ventet ut situasjonen og kanskje blitt kvitt tradisjonalistene på annet vis. Men den tiden har vi ikke. Traditional Plan er allerede gjeldende kirkelov i USA og uretten må ta slutty, snarest.
Nå må omsider hensynet til LGBTQ+ og sunn, bærekraftig teologi telle tyngst. Vil vi innen Generalkonferansen i mai ha noe som er bedre og mer realistisk enn the Protocol?
Vi kan håpe, men (minst) en protokolltilførsel er nødvendig: Den norske årskonferansen 2020 må kjenne sitt ansvar og vedta at Metodistkirken i Norge, uavhengig av alle andre prosesser, erklærer seg fullt inkluderende og aksepterende med øyeblikkelig virkning!
absoluttmetodist.com 