«Beklager at vi har påført deg krenkelser, skade og lidelse, men du skjønner sikkert at vi bare må fortsette å gjøre det». Omtrent slik må de skeive oppleve beklagelsen Metodistkirken i Norge ga LGBTQ+ folk like før jul 2020. Et par måneder etter «julegaven» bør vi som kirke allerede beklage at vi beklaget, for beklagelsen mangler troverdig oppfølging.
“Sorry seems to be the hardest word”, sang Elton John. For Metodistkirken i Norge er åpenbart oppfølgingen av kirkens «sorry» vanskeligere. Vi beklaget. En historisk beklagelse, ble til og med omtalt som. Hva så? Forplikter ikke beklagelsen oss? Det ser ikke slik ut. Kirka vår toer sine hender og fortsetter å diskriminere og påføre mennesker skam, mindreverd og lidelse. Uten å mukke, velger vi å stå i den samme undertrykkende teologiske og etiske praksisen som før, og vår biskop viser større omsorg for konservative presters stilling i en mulig «ny» United Methodist Church, enn for de som har lidd under disses holdninger.
Årskonferansens beklagelse fra desember 2020, er null verd så lenge vi ikke distanserer oss fra «homoparagrafene» i kirkeordningen, og kvitter oss med den konservative bibelforståelsen og gudsbildet som paragrafene bygger på. Et absolutt minimum er at vi suspenderer kirkeordningens «homofili-paragrafer» og erklærer oss ikkeforpliktet på disse inn til den stadig mer utsatte Generalkonferansen har avgjort veien framover for United Methodist Church. Nå er også den utsatte generalkonferansen 2020 utsatt til (tidligst) 2021. Skal vi bare toe våre hender og la uretten fortsette? Når er nok, nok?
Det er faktisk et direkte åpent spørsmål til biskop, tilsynsprester og Hovedstyre.
absoluttmetodist.com 