Metodistkirken er en gammeldags, innadvendt kirke som sakker akterut i samfunnsdebatten. Det er blant hovedfunnene i TRY-rapporten som er basert på intervju med åtte personer som kirkeledelsen har utpekt, og som i hovedsak er grunnlaget for anbefalingen om en kommunikasjonsstrategi og vingeklipping av Brobyggerens redaktør.
Litt premissavhengig, er konklusjonene slett ikke helt bak mål. Men mye av årsaken til situasjonen skyldes forhold som absoluttMetodist ikke uten videre tror at større aktivitet på Snap, YouTube, Insta, Twitter, Clubhouse, TikTok, Slack eller Tinder, for den del, vil endre så mye på. Det handler primært ikke om å være så hip som mulig, men om integritet og troverdighet i holdninger og handlinger – som i sin tur gjerne må publiseres så bredt og effektivt som dagens kommunikasjonsteknologi åpner for.
Som norske metodister har vi selvfølgelig alle en skyld for tingenes rimelig sørgelige tilstand, og da går heller ikke kirkens ledelse fri. Men, i stedet for å furte til TRY over «kritisk dekning» og manglende (selvforskyldt) tilgang til Metodistkirkens informasjonsplattformer, kan de med fordel reflektere over egne manglende initiativ og utspill.
UNNLATELSESSYNDER
Ønsket om å være synlig i samfunnsdebatten er jo supert. Savnet av synlighet er forståelig. Men akterutseilingen er en ganske direkte konsekvens av at kirkens ledelse (biskop/kabinett og Hovedstyre) ikke har vært på banen. Når vi ikke har markert oss sterkere, må disse ta en stor del av skylden på sin kappe. Det mangler ikke anledninger.
Som metodister har vi en skattkiste av en verktøykasse i kirkens «sosiale prinsipper». De dekker de fleste aktuelle saker i skjæringspunktet kirke/samfunn. Det er bare å finne den rette «timingen» og reagere kjapt og tydelig.
Det synes også merkelig at det eneste eksemplet på vår synlighet i samfunnsdebatten som TRY-rapporten viser til, er ordinasjonen av Norges første kvinnelige prest (Agnes Nilsen Howard i 1954). Enten må flertallet av «de 8» huske dårlig, eller bevisst fortrenge andre saker. For enkelhets skyld viser vi i farten til et par saker hvor en som står aboluttMetodist nær, har hatt en finger med på tastaturet:
– Utmeldelsen av organisasjonen «Hjelp jødene hjem» i 2002 vakte oppsikt. Men i årene siden, har kirkeledelsen misbrukt tallrike anledninger til å påpeke UMC’s syn på Palestina-konflikten (f.eks. fordømmelse av Israels okkupasjons/bosettingspolitkikk og behovet for en tostatsløsning).
– Støtten til samefolket, vedtatt på Årskonferansen 2017 ble også lagt merke til. Der erklærer kirka vår sin «støtte til urfolk over hele verden i deres kamp for sosial rettferdighet og kampen for land-, vann og naturressurser, bevaring og utvikling av egen kultur, religiøse skikker og vern av hellige landområder/steder.» Og: «For Metodistkirken i Norge, betyr det en særlig solidaritet med og støtte til det samiske folks kamp for tilsvarende rettigheter i Norge/Sápmi.»
Årskonferansen ba dessuten «Metodistkirken i Norge søke tettere kontakt med Sametinget og andre relevante samiske institusjoner/organisasjoner med tanke på informasjon og kontakt angående aktuelle samepolitiske saker som for eksempel Fosen og Repparfjord og andre saker knyttet til naturinngrep med konsekvenser for samisk befolkning.»
Er dette fulgt opp? Har noen registrert biskop og tilsynsprester i disse sammenhengene; langt mindre til stede ved demonstrasjoner og markeringer? Støtteerklæringen til samene er et eksempel på ubrukt verktøy.
– Vedtaket om at Metodistkirken i Norge vil bli lgbtq-inkluderende (årskonferansen 2019), fikk mange oppslag. Men oppfølgingen? Utvalget som skulle forberede prosessen har i praksis nedlagt sitt arbeid, med Covid19 som så dårlig unnskyldning at det nærmer seg uetisk. Og biskop og kabinett har vært mer opptatt av å sikre de konservatives fortsatte plass og rettigheter i kirken, enn å gå i bresjen for å forberede de homofiles. Slikt øker neppe kirkens attraktivitet blant dagens unge som er en viktig målgruppe for kirkens kommunikasjon…
– Beklagelsen overfor de homofile for urett kirken har begått mot lgbtq+ folk (Årskonferansen 2020) , er trolig den saken om kirka vår som har fått størst gjennomslag i media på lange tider. Har vi / kirkens ledelse på noen måte fulgt opp den? Uretten vi beklaget, fortsetter i alle fall. Troverdighet? (Men full honnør til de lokalmenigheter som i ettertid har registrert seg som «Trygg kirke». Måtte det bli flere)
Når klare uttalelser over tid ikke følges opp, går det på troverdigheten løs. (Vi har tidligere etterlyst et «Kirke- og Samfunn Råd» i årskonferansen, med særlig mandat til å «aktivere» våre sosiale prinsipper i forhold til saker som dukker opp. Svaret var at det skulle MNA ta seg av. Javel, nei.)
ps: absoluttMetodist hever et øyenbryn når kommunikasjonsrapporten omtaler magasinet/bladet Brobyggeren som «avisen».
Vingeklippingen av Brobyggerens redaktør har vi ellers inntil videre ment nok om. Men tider kan jo både komme og henrulle…
absoluttmetodist.com 