Tilbe eller følge?

«Jesus krevde ikke tilbedelse, men etterfølgelse. Da kirken begynte å forkynne / praktisere tilbedelse framfor etterfølgelse, reduserte det sprengkraften i evangeliet»

Dette omtrentlige, fritt erindrede postulatet (med glemt kilde) fra tiden da absoluttMetodist som ung teolog lot seg fascinere av «frigjøringsteologien» i det sørlige Afrika og Latin-Amerika, ble aktualisert for meg i dagene på begge sider av nyttårsskiftet.

Det har vært direkte oppbyggende å følge en serie innlegg som metodistpresten, teologen og professoren Mark Davies har postet på Facebook, med tema knyttet til kirkemøtet i Nikea i 325 og den velkjente nikenske trosbekjennelsen.

Tegningen gjengis med tillatelse fra www.nakedpastor,com /David Hayward

Representerte Nikea et slikt fokus-skifte? Kirkemøtet ga oss trosbekjennelsen, men ble vi / kristendommen også fratatt noe? Nikea-konteksten er viktig og nødvendig å klargjøre av hensyn til hvordan trosbekjennelsen kan og skal forstås idag, synes absoluttMetodist.

Det singler i glasshuset rundt meg. Jeg er selv grundig overmannet av tryggheten og makeligheten ved å tilbe; og overlater det meste av den krevende etterfølgelsen til andre…..

Davis’ inspirerende, utfordrende, og for noen sikkert provoserende utsagn, står seg best uten at jeg prøver å supplere/forklare/utdype. Jeg slår bare fast at det oppleves utrolig godt å lese tanker som jeg selv jevnlig har tumlet med, formulert så mye bedre og klarere enn jeg selv makter.

Derfor stor takk til Mark Davies for vekkerklokke-utsagn som dette:

“Followers of Jesus must wrestle with the probability that the Council of Nicaea of 325 was more about making the Roman Empire Great Again than it was about following Jesus.”

"Jesu tilhengere må kjempe med sannsynligheten for at konsilet i Nicaea i 325 handlet mer om å gjøre Romerriket stort igjen enn det handlet om å følge Jesus."
“There is a reason that the Nicene Creed does not begin with the liberative words for the poor and oppressed that Luke’s Jesus reads at the beginning of his ministry. Empire approved Chrisitianity would never approve a creed that began with the following words:“We believe that Jesus was sent to preach good news to the poor, to proclaim release to the prisoners and recovery of sight to the blind, to liberate the oppressed, and to proclaim the year of the Lord’s favor.” Such a creed would be a direct threat to the stability and order of the Roman Empire, so instead the empire approves a creed that focuses on the everlasting judgment of persons in the next life rather than meaningful liberation in this one.”

«Det er en grunn til at den nikenske trosbekjennelsen ikke begynner med de frigjørende ordene for de fattige og undertrykte som Lukas forteller at Jesus leste i begynnelsen av sin tjeneste. Den keiserrike-godkjente kristendommen ville aldri godkjenne en trosbekjennelse som begynte med følgende ord: «Vi tror at Jesus ble sendt for å forkynne gode nyheter for de fattige, for å forkynne løslatelse til fanger og gjenvinning av synet for blinde, for å frigjøre de undertrykte, og å forkynne året for Herrens nåde.» En slik trosbekjennelse ville være en direkte trussel mot stabiliteten og ordenen til Romerriket, så i stedet godkjenner imperiet en trosbekjennelse som fokuserer på den evige dommen over personer i det neste liv i stedet for meningsfull frigjøring i dette.»
“Was there a shift in early Christianity from following Jesus to worshipping Jesus? Did such a shift take early Christians’ focus away from doing acts of justice and place it more on right beliefs about Jesus and correct worship of Jesus instead of transforming injustice in this world?”

«Skjedde det et skifte i tidlig kristendom fra å følge Jesus til å tilbe Jesus? Tok en slik endring tidlige kristnes fokus bort fra å gjøre rettferdighetshandlinger og la større vekt på rett tro om Jesus og riktig tilbedelse av Jesus , i stedet for å omgjøre urettferdighet i denne verden?» 
“Church doctrine in effect became a tool for the enforcement of imperial order as opposed to being the Good News of liberation for the poor and oppressed.”

"Kirkens lære ble i realiteten et verktøy for å håndheve den keiserlige orden, i motsetning til å være de gode nyhetene om frigjøring for de fattige og undertrykte."

Med dette er interessen og nysgjerrigheten for Mark Davies’ spennende tanker rundt kirkemøtet som formulerte vår trosbekjennelse, forhåpentlig vekket. Jeg anbefaler i alle fall tre ferske innlegg i hans blogg OneHouseWorld (Facebook-postene er sitater fra denne bloggen):