…OG SKAMMEN BARE FORTSETTER

Idag, 25.april, er det 50 år siden Metodistkirken (the United Methodist Church) innledet sin offisielle fordømmelse av homofil kjærlighet. En skammens dag. Fortvilelsen og frustrasjonen blir ikke akkurat mindre når dette i 2022 ufattelig nok fortsatt er kirkens standpunkt.

Det tragiske standpunktet som etter et benkeforslag i 1972 har ridd kirken vår som en mare, kunne blitt endret «allerede» 20 år etter, i 1992. Da leverte en teologisk/etisk fagkomite en innstilling til Generalkonferansen hvor det blant annet het:

DE SYV BIBELVERSENE SOM OMHANDLER HOMOFILI REPRESENTERER EN GAMMEL KULTUR OG IKKE GUDS VILJE. DE KAN IKKE ANSES SOM AVGJØRENDE. («DEFINITIVE»).

Men Generalkonferansen benyttet ikke sjansen. I stedet har Metodiistkirken gjennom 50 år, and counting, bedrevet metodisk fordømmelse, trakassering og marginalisering av homofile, og stemplet åpent homofile kristne som annenrangs kristne og medlemmer av kirken. Det har påført mennesker skam, lidelse, hån, utenforskap, fortvilelse – og død. Ja, det er brutalt men sant; vi har som kirke blod på hendene.

I praksis befinner Metodistkirken seg i dag faretruende nær Russlands president Valeri Putin og den russisk-ortodokse kirkeledelsens fordømmelse av homofili og deres korstog mot «Gayropa». Det bør få alarmklokkene til å kime.

Tiden er overmoden for at vår nasjonale kirkeledelse (biskop og tilsynsprester) offentlig klargjør hvor de står i homofilispørsmålet. Det kan gjøres så enkelt som å svare  «JA» eller «Nei» i kommentarfeltet under dette bildet på absoluttMetodists Facebookside:

KIRKENS TRAGISKE HOMOHISTORIKK

På denne skammens 50-årsdag finner absoluttMetodist det nødvendig med et tilbakeblikk:

Vår kirkes tragiske homohistorie startet da fordømmelsen av homofil praksis som «uforenelig med kristen lære», kom inn i kirkeordningen gjennom et ulykksalig benkeforslag på United Methodist Churchs’ Generalkonferanse 25 april 1972, i Atlanta, USA.

Slik absoluttMetodist ser det, har United Methodist Church ved to anledninger jobbet spesielt grundig og samvittighetsfullt med homofilispørsmålet. Det var nettopp før den nevnte ulykksalige Generalkonferansen i Atlanta i 1972, og før Generalkonferansen i 1992 da man håpet å kunne rette opp skaden fra 20 år tidligere. Ved begge anledninger jobbet bredt sammensatte fagutvalg/komiteer i fire år hver med problematikken. Begge komiteene gikk inn for at kirken skulle akseptere homofil praksis, men slik gikk det altså ikke.

Det som egentlig forelå til votering i 1972, etter et fireårig grundig komitearbeid, var et forslag til sosialt prinsipp om homoseksualitet. Dette er ordlyden I original:

«HOMOSEXUALS, NO LESS THAN HETEROSEXUALS, ARE PERSONS OF SACRED WORTH, WHO NEED THE MINISTRY AND GUIDANCE OF THE CHURCH IN THEIR STRUGGLES FOR HUMAN FULFILLMENT, AS WELL AS THE SPIRITUAL AND EMOTIONAL CARE OF A FELLOWSHIP WHICH ENABLES RECONCILING RELATIONSHIPS WITH GOD, WITH OTHERS, AND WITH SELF. FURTHER WE INSIST THAT ALL PERSONS ARE ENTITLED TO HAVE THEIR HUMAN AND CIVIL RIGHTS ENSURED.»

Men under debatten kom benkeforslaget som har ridd kirken som en mare siden. Som en ny setning ble nemlig foreslått og vedtatt: «Although we do not condone the practice of homosexuality and consider this practice incompatible with Christian teaching.» Og tragedien var et faktum.

Den negative holdningen til homofili ble forsterket da Generalkonferansen i 1976 stanset enhver finansiering av homofil/lesbiske støttegrupper med kirkelige midler.

I 1984 fikk skruen nok en omdreining, og ingen praktiserende homofile skulle lengre «aksepteres som kandidater, ordinerte prester eller bli utnevnt til tjeneste i The United Methodist Church.»

I 1996 kom forbudet som nektet metodistprester å vie homofile, og som fastslo at slike vielser heller ikke kan finne sted i en metodistkirke.

Generalkonferansen i 2004 skjerpet forbudet mot kirkelig finansiering av støttegrupper for homofile og lesbiske eller tiltak som fremmet aksept av homoseksualitet.

Også Generalkonferansen 2012 hadde mulighet til å rette opp litt av kirkeskutas slagside, men endte i kaos og skandale. Ikke en gang et forslag som innebar anerkjennelse av at vi er splittet i synet på homofili og at vi skulle være enige om at vi er uenige i spørsmålet, fikk nødvendig oppslutning.

Generalkonferansen 2016 presterte på toppen av det hele å vedta «Traditional Plan» med ytterligere skjerping og represalier mot de som handler i strid med homoparagrafene.

FORSPILT mulighet i 1992

Vi kunne ha kommet oss opp av gjørma for 30 år siden,  i 1992. Da mottok Generalkonferansen i en klar teologisk og etisk anbefaling om å gå bort fra fordømmelsen som ble vedtatt 20 år tidligere:

DE SYV BIBELVERSENE SOM OMHANDLER HOMOFILI REPRESENTERER EN GAMMEL KULTUR OG IKKE GUDS VILJE. DE KAN IKKE ANSES SOM AVGJØRENDE. («DEFINITIVE»).

Slik konkluderte United Methodist Churchs eget studieutvalg enstemmig i sin rapport til Generalkonferansen i 1992. ( «Committee to Study on Homosexuality» i 1992, var forøvrig en komite som besto av utelukkende heteroseksuelle. ) Og slik lød de tre øvrige enstemmige punktene i komiteens rapport:

• «HOMOSEKSUALITET ER EN NORMAL MENNESKELIG, SEKSUELL VARIANT, SOM KAN VÆRE SUNN OG HEL.»

•  » FORMALISERTE, FORPLIKTENDE OG MONOGAME HOMOSEKSUELLE FORHOLD BØR GODKJENNES.» («SHOULD BE AFFIRMED»)

•  «DISSE KONKLUSJONENE ER STØTTET AV GUDS NÅDE, SOM ER SYNLIG I LESBISKE OG HOMOFILE KRISTNES LIV».

Flertallet i «Committee to Study Homosexuality» (1992) fastslo på grunnlag av studiegruppens arbeid og enstemmige punkter derfor at :

«DAGENS KUNNSKAP OG INNSIKT PÅ DET BIBELSKE, TEOLOGISKE, ETISKE, BIOLOGISKE, PSYKOLOGISKE OG SOSIOLOGISKE OMRÅDET, GIR IKKE KIRKEN TILFREDSSTILLENDE GRUNNLAG FOR Å TA ANSVAR FOR Å OPPRETTHOLDE FORDØMMELSEN AV ALL HOMOSEKSUELL PRAKSIS» (MIN OVERSETTELSE. ORIGINALTEKSTEN FINNER DU PÅ SLUTTEN AV BLOG’EN)

Et mindretall i komitéen klarte, på tross av den refererte enigheten, å konkludere helt motsatt! De hevdet at dagens kunnskap på de aktuelle områder (teologi, etikk, biologi etc) ikke ga kirken tilfredsstillende grunnlag til å endre kirkens syn på at homofil praksis er uforenlig med kristen lære.) Og mindretallet fikk Generalkonferansens flertall med seg. Konferansen «mottok» rapporten fra komiteen, men godkjente den ikke.

Selv om Generalkonferansen i 1992 altså «mottok» en klar teologisk og etisk anbefaling om det motsatte, presterte de å la fordømmelsen av homofil praksis bli stående. Delegatene hadde muligheten, men sviktet grovt. En gylden anledning til å rette opp skaden fra 1972 ble forspilt. Jeg har ikke tatt meg bryet med på sjekke hvem som var våre norske delegater i 1992; men hvis de fortsatt er iblant oss, hadde det vært interessant om de kunne redegjøre for sin stemmegivning.

Hva nå, Årskonferansen 2022?

Som menneskehet og samfunn står vi midt oppe i kjempeviktige saker knyttet til krigen i Ukraina, flyktningkrise, klima- og miljøkrise, sult og urettferdig fordeling av verdens ressurser.

Jeg sier overhodet ikke at homofilispørsmålet er viktigere og alvorligere enn disse. Dette er saker og hendelser vi som kirke må engasjere oss sterkt i. Men dette er samtidig saker og hendelser som, i alle fall før vi dukker dypere ned i årsakssammenhenger, et stykke på vei er «påført» oss utenfra.

Å gjøre livet til homofile til et helvete, derimot, er dessverre noe kirke og menigheter selv velger å gjøre – opprørende nok i Guds og «bibeltroskapens navn». I Guds navn og med Bibelen og Metodistkirkens Book of Discipline i hånd, støter vi mennesker som elsker hverandre ut i kulden, ja i døden.

Riktig nok vedtok Årskonferansen 2019 et slags prinsippvedtak om at Metodistkirken i Norge er på vei mot å bli en fullt LGBTQ+ inkluderende kirke, men intet har skjedd. Flaut.

Mot 35 % av stemmene (!) i Metodistkirkens Årskonferanse, ble det i 2020 vedtatt at kirken skulle komme med en beklagelse overfor de skeive. Den ble formulert av kirkens Hovedstyre, og vakte en viss oppsikt da den ble publisert. Men beklagelsen er overhodet ikke fulgt opp i praksis. Hva er visten med å beklage så lenge fordømmelsen opprettholdes og vi/Årskonferansen ikke fristiller oss fra de fordømmende homoparagrafene i kirkeordningen? ( det må jo forstås slik: Beklager at vi har krenket deg, påført deg skam og lidelse, men du skjønner sikkert at vi må fortette å gjøre det….?)

Så hva nå, Årskonferansen 2022……….?