Det er to dager til Årskonferansen 2022 for Metodistkirken i Norge, og her er et åpent brev og oppfordring til delegatene: Sørg for at tegningen som ledsager dette brevet ikke kan brukes som et illustrert referat fra Årskonferansen! Nå må ventetida være over! Årskonferansen skal behandle flere forslag knyttet til homofilispørsmålet som vil frigjøre oss fra «homoparagrafene» i Kirkeordningen. Jeg håper inderlig at dere som delegater nå vil vise nødvendig evangelisk/profetisk mot og ulydighet. Jeg håper at dere ikke lar dere hindre av kirkeledelsens krav om lojalitet mot Kirkeordningen, og at advarsler og «trusler» om at å vedta forslagene fra Moss, Drammen, og i all beskjedenhet meg selv, vil være «lovbrudd» mot Kirkeordningen, og føre til kirkerettslige represalier. Det er selvfølgelig ikke slik at vi ved å fristille oss fra de uverdige homoparagrafene i Kirkeordningen setter oss utenfor the United Methodist Church. Det er heller ikke slik som tilsynsprest Knut Refsdal, i et skjønnmalende innlegg i Vårt Land, nylig hevdet at «Metodistkirken i Norge ikke kan gjøre slike beslutninger på egen hånd fordi den er del av en global kirke.» Klart vi kan! Kirka vår har jo i seks år allerede vært velsignet med en lesbisk gift biskop (Karen Oliveto). Med det valget har hele North Western Jurisdiction (USA) med fire aktive biskoper og åtte årskonferanser både i teori og praksis fristilt seg fra de aktuelle paragrafene - og lever fortsatt i beste velgående som en del av UMC. Hundrevis av lokalmenigheter har gjort det samme gjennom medlemskap i Reconciling Ministeries Network. (Hvem blir først i Norge?) UMC i Tyskland, som er en egen Sentralkonferanse, har gjennom sin executivkomite for lengst gjort det klart at inntil deres Sentralkonferanse har vedtatt et forslag om å fristille kirken fra homoparagrafene, skal kirken leve og handle som om det allerede er vedtatt. Jeg har ikke registrert noen represalier mot våre tyske venner av den grunn. Vi kan og bør selvfølgelig gjøre det samme. Skulle vi bli gjenstand for kirkerettslig forfølgelse, maler den kverna så sakte at før noen represalier (hva skulle det være?) kan settes i verk, så vil enten UMC være en fullt LGBTQ+-inkluderende og aksepterende kirke – eller så er Metodistkirken i Norge i prosess for å bli medlem av en ny europeisk metodistkirke som i så fall vil tvinge seg fram. Vi har altså absolutt intet å frykte ved å trosse biskopens og tilsynsprestens advarsler! Tvert i mot, det vil frigjøre energi og engasjement i og for kirka vår! Så til de som sukker over min og andres utålmodighet: Hva er viktigst: tålmodighet for å gjøre situasjonen så bekvem som mulig så lenge som mulig for oss selv og ikke minst vår konservative norske kirkefløy, eller utålmodighet for omsider å få slutt på fordømmelse, trakassering, yrkesforbud skam, sorg og lidelse og kunne ønske alle velkommen til en fullt LGBTQ+ inkluderende og aksepterende kirke? Da velger jeg utålmodighet hundre av hundre ganger! Nå må den teologisk og moralsk uverdige uthalingen ta slutt! Nå må det vises evangelisk mot og handlekraft! Dette handler dessuten ikke «bare» om homofili. Det dreier seg i høy grad også om bibelforståelse, Gudsbilde og en bærekraftig teologi og sosialetikk for 2022 og framover. Ps.: Årskonferansens behandling av homofili-forslagene skjer mot et stadig mørkere bakteppe av hets, trakassering og direkte vold mot LGBTQ+folk i mange land, også i Norge. Denne trenden er for en stor del drevet fram av en uhellig allianse av konservative, høyreorienterte religiøse / politiske miljøer som ser homofili som et tegn på alt forfall som truer samfunnets (og kirkens) «tradisjonelle verdier». Metodistkirken i Norge bør vokte seg for i folks øyne å havne i ideologisk selskap med Putin, patriark Kirill og dess like....
absoluttmetodist.com 