SKAL VI virkelig GJEMME OSS BAK BISPEKÅPEN?

Intensjonen bak forslaget fra Drammen og Harstad til Årskonferansen ’23 i Larvik, er trolig den beste. Men det er og blir en uverdig måte å omgå kirkeordningens homofiltrakasserende paragrafer på. Hvordan kan vi med integritet og troverdighet vie skeive når det hele er avhengig av at biskopen vender både det blinde øyet og døve øret til brudd på det som fortsatt vil være kirkeordningens og kirkens offisielle, fordømmende syn på homofil kjærlighet?  

Skal Metodistkirken i Norge være en troverdig lgbtq+ inkluderende og aksepterende kirke, må det skje rakrygget og redelig! Verken kirka vår eller skeive er tjent med at vi toer våre hender og gjemmer oss bak biskop Alsteds bispekåpe!

Vigsel av skeive blir en ordning vi liksom «lurer» oss til med kirkejurdiske fiksfakserier i etikkens gråsone. Det kler oss dårlig som kirke, og viser manglende respekt for lgbtq+folk som ønsker å vies i Metodistkirken.  Det er fristende å sitere Henrik Ibsen: «Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.» ( som om han tenkte på kirka vår…)

I tider med sterkt økende homohets, trakassering og frykt, har de skeive virkelig fortjent at Metodistkirken i Norge slår sine dører opp på vidt gap, og ønsker skeive velkommen til vigsel som en selvsagt ting, og ikke i strid med Kirkeordningen. I stedet inviteres Årskonferansen til fortsatt å ta mer hensyn til å ivareta «indre enhet» enn å stå opp og fighte for skeives selvfølgelige og likestilte plass i kirka.

Vi oppfatter forslaget fra Drammen / Harstad som en videreføring og utdyping av fjorårets «konsensusvedtak» som innbar at kirka vår åpnet for vigsel av homofile (uten at det har skjedd i året som er gått….). Men allerede i fjor var bismaken framtredende. Vedtaket var nemlig avhengig av at biskop Alsted i perioden fram til neste Generalkonferanse ville velge ‘å sette klagesaker mot prester og diakoner som foretar vigsel av likekjønnede på vent («held in abeyance») til kirkens prosess er fullført. I denne perioden forblir prester og diakoner i «good standing».’

Nå oppfordres vi til fortsatt å toe våre hender; Årskonferansen vil legge belastningen på én person, biskop Christian Alsted. Det er så uverdig. Og feigt av Årskonferansen. Det er også dårlig gjort mot biskopen, selv om han i mars i år bekreftet at han fortsatt vil etterleve konsensusvedtaket og dermed gjøre seg blind og døv i forhold til brudd på kirkeordningen.

Tenk hvor mye verdigere, riktigere og hyggeligere det vil være om Årskonferansen’23 med rak rygg og integritet fristiller oss fra de homofili-trakasserende paragrafene i Kirkeordningen inntil UMCs prosess i forhold til spørsmålet om «menneskelig seksualitet» er fullført!

Det er fullt mulig! Det krever bare evangelisk mot!

Dobbeltungetale

Og så er det de såkalt «to likeverdige syn».  Les gjerne dette avsnittet fra Drammens / Harstads forslag et par ganger:

«To likestilte syn betyr ikke at vi må mene at begge syn er like rett. Det er fremdeles
rom for å mene at det kun er det ene synet som er rett, men at vi kan være uenige om hvilket syn det er.
(min utheving)Vi ønsker å gi rom for absolutt alle, det inkluderer også de på begge sider som mener at kirken aldri burde fatte et vedtak om to likestilte syn.»

Gir det overhodet mening? Vi synes ikke det. Kirken kan ikke ha to likeverdige syn på dette. Det er umulig, med noen som helst troverdighet, å samtidig fordømme og velsigne lgbtq+ kjærlighet. Da taler vi med dobbel tunge, og det er i alle fall en tungetale som står absoluttMetodist fjernt…

Mangfold og uenighet og samtaler og diskusjoner er bra, og det må vi gjerne dyrke i kirka vår. Som medlemmer må vi gjerne ha ulike meninger. Men for å gjenta oss selv; kirken kan offisielt ikke både fordømme og velsigne skeiv kjærlighet!

Begrenset «nådetid»

absoluttMetodist er derfor helt uenig i at kirka vår skal fortsette å ordinere prester som ikke vil vie lgbtq+; ikke bare på grunn av standpunktet i seg selv, men også den konservative bibelforståelsen, teologien og sosialetikken det representerer.  

Ved fortsatt å ville ordinere prester som ikke står for full inkludering og aksept, slår vi oss selv på munnen, men det vil også være et langt verre slag i ansiktet på lgbtq+ folk i og utenfor kirka.

Vi er, også det under tvil, villig til å innrømme allerede ordinerte prester en «nådetid» med reservasjonsrett ut tjenestetiden. Men så må det faktisk være slutt!