«To know chalk from cheese», sier engelskmennene når de skal karakterisere to tilsynelatende like ting, som egentlig er totalt forskjellige/uforenlige. «Det er forskjell på skitt og kanel», sier vi i Norge. Litt mindre elegant, kanskje, men i dette tilfellet minst like treffende.

Mulig scenario i Metodistkirken i Norge, anno 2020/21:

«Kjære LGBTQ+ ‘er. Du er hjertelig velkommen til kirka vår. Vi aksepterer deg og inkluderer deg. Her kan du gifte deg og her kan du bli ordinert til prest og diakon. MEN, i nabobyen er det metodistkirke og en metodistprest som fordømmer din kjærlighet som synd, som vil nekte deg vielse og motsette seg ordinasjon til kirkelig tjeneste. Og det er helt ok, for det er to likeverdige syn.»

To likeverdige syn? Er det virkelig et mål for samtalen som Årskonferansen 2019 vedtok, at vi helst/fortrinnsvis skal ende opp med en kirke hvor det er helt «stuerent» og likeverdig å fordømme LGBTQ+ kjærlighet, nekte ekteskap og motsette seg ordinasjon av LGBTQ+ til tjeneste som pastorer og diakoner i kirken? Skal fordømmelse  likestilles med aksept og inkludering?

Samtaler som har som mål å likestille disse to synene, er i alle et drøyt stykke fra det absoluttMetodist oppfatter som intensjonen og ånden i forslaget fra «de 88».

Hvilken troverdighet vil en slik «likeverdighet» gi kirka vår?

Etter absoluttMetodists syn kan det maksimalt bli snakk om å innvilge en tidsbegrenset «reservasjonsrett» mot full inkludering. Det må bare bli en rett/mulighet for allerede ordinerte. Kirka skal ikke kunne ordinere nye prester/diakoner som står på den fordømmende linjen.

* «Chalk and Cheese» har vært i det engelske vokabular siden 1300-tallet, først skriftlig dokumentert i John Gower’s Confessio Amantis (1390) «Lo, how they feignen chalk for cheese».

«Skitt og kanel» er først skriftlig dokumentert i «Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og såkalt Daglig Tale» (1866). Uttrykket er i sin tur trolig hentet fra det plattyske «Schiet un Kaneel».

Mange er glade for konsensusvedtaket i Årskonferansen for Metodistkirken i Norge, om veien videre mot en fullt LGBTQ+ aksepterende og inkluderende kirke. absoluttMetodist slutter seg selvfølgelig til det, men vil aldri kunne forstå og/eller akseptere at fordømmelse og utestengelse skal regnes som likeverdig syn med aksept og inkludering!

Uansett er det ingen grunn til å hvile. Kirka vår er pr. i dag ikke åpen og inkluderende, og Traditional Plan er inntil videre i løypa for å gjøre tilstanden enda verre. Ansvaret for å være inklusive oaser i ørkenen, må fortsatt lokalmenigheter og modige prester ta! Konsensusvedtaket var bare et første skritt. Det er nå kampen virkelig starter. Presset må opprettholdes.

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Samtaleutvalget som skal nedsettes, må aldri befris fra forventningene til «de 88» og de nesten 250 som støttet forslaget, eller fra forventningene som konsensusvedtaket tross alt har skapt!  Utvalget må jobbe mest mulig transparent. Gode metodister og venner av kirka må sørge for at utvalget stadig får aktuelle innspill og kommentarer til sitt arbeid. Og utvalget må selvfølgelig få minst 2 erklærte, åpne LGBTQ+ som medlemmer for å ha troverdighet.

På konferansen ble det snakket om «homofil livsstil» – som om den er annerledes, mindreverdig eller syndig i forhold til heterofil livsstil (hva nå det skulle være)?

Men det er altså ikke LGBTQ+ folk, skapt i Guds bilde, som er «problemet» for kirka vår. Problemet er (streite) holdninger, basert på vrang bibelforståelse og teologi. Det er vi som må endre oss, bibelforståelsen – og kirka.

Underbygge konsensus?

Årskonferansen skal ha oppfordret «alle til å tenke gjennom reaksjoner og utspill på sosiale medier», og det kan saktens være betimelig. Men konferansen skal også, med henvisning til den «brede konsensus» som ble oppnådd, ha oppfordret alle til «å gi en respons som underbygger denne konsensus». (vår uthevelse)

absoluttMetodist regner med at dette ikke er noe forsøk på dempe debatten. Det må da være fullstendig legitimt å erklære seg uenig i (deler av) konsensusvedtaket og gjennom åpen debatt i menigheter og på sosiale medier søke å påvirke samtalen videre slik at konsensus om et drøyt år forhåpentligvis ser annerledes og bedre ut enn juni’19-versjonen??

absoluttMetodist tilhører de som synes konsensusvedtaket i Årskonferansen ble for svakt og utydelig. Forslaget fra «de 88» ble i overkant svekket, og konsensusvedtaket ga for mange konsesjoner til de konservative. Leser man selve vedtaket, må det faktisk et stykke velvillig tolkning til for å fastslå at Metodistkirken i Norge åpner for full inkludering og aksept av LGBTQ+. Det burde vært unødvendig.

Vår trøst er at konsensus er ikke hugget i stein, men en stadig prosess. Konsensusvedtaket er en statusrapport pr. juni 2019.  Fram mot årskonferansen 2020 må denne konsensus utfordres!

Ikke to likeverdige syn!

absoluttMetodists primære anfektelse i forhold til konsensusvedtaket, er forestillingen om en kirke med «to likeverdige syn». Vi kan ikke se fnugg av likeverdighet mellom et bibelsyn og gudsbilde som fullt ut vil akseptere og inkludere LGBTQ+ i kirken, og et bibelsyn/gudsbilde som fordømmer LGBTQ+ folks kjærlighet, og nekter disse vielse og ordinasjon i kirken.

Vi ønsker slett ikke en konsensus som innebærer at Metodistkirken skal likestille disse synene. Vi ønsker en kirke hvor full aksept og inkludering er den klare hovedholdningen, men hvor vi med raushet sier at ordinerte kan reservere seg mot å medvirke i kirkelige handlinger som bygger på dette hovedsynet.

absoluttMetodist, for sin del, er dessuten tilhenger av at dette skal være en tidsbegrenset reservasjonsrett. Den bør bare gjelde for allerede ordinerte, tjenestegjørende i kirka. Det bør ikke gis adgang til å rekruttere og ordinere nye pastorer/diakoner som reserverer seg. Full aksept og inkludering er reell og troverdig bare fra det øyeblikk dette er praksis i hele kirka! 

Å forfekte Traditional Plans syn, er etter absoluttMetodists mening inkompatibelt med kristen lære. I det øyeblikk vi kaller kjærlighet mellom to av samme kjønn for synd, presenterer vi også et bilde av en Gud som er mer opptatt av personers kjønnsorganer enn menneskers hjerte og sinn og personlighet; et bilde av en liten gud med dårlig dømmekraft og omsorg for mennesker som er skapt i hans/hennes/hens bilde.

absoluttMetodist har i månedene før Årskonferansen’19 bevisst ligget lavt i terrenget og heller jobbet for forslaget fra «de 88». Etter Årskonferansen er det klart at kampen for å få samtaleutvalget til å inkludere mest mulig av intensjonene og visjonene fra dette forslaget, må intensiveres. Det vil ha vårt fokus i tiden som kommer.

Men først er det noen ukers sommerferie.

Blessup!

I år er det 30 år siden VisitDanmark lanserte slagordet ’Det er dejlig å være norsk – i Danmark’. Kan det bli ekstra aktuelt for norske metodister? I alle fall synes absoluttMetodist at er det skikkelig «dejligt» å lese de danske delegatenes rapport fra Generalkonferansen i St. Louis. Der fastslås det som soleklart og udiskutabelt at Metodistkirken i Danmark hverken kan eller vil leve med vedtakene fra Generalkonferansen i St. Louis!

I sin rapport til den danske årskonferansen sier delegatene (tilsynsmann Jørgen Thaarup og Susanne Thaarup) man også må undersøke mulighetene for at Metodistkirken i Danmark, sammen med andre årskonferanser i Vest-Europa, og andre wesleyanske kirker, kan gå sammen i en selvbestemmende og selvstyrt kirke, tilknyttet United Methodist Church i en mulig relasjon. (Du kan lese hele den danske delegat-rapporten på slutten av dette bloginnlegget)

AVIS SYND

Det var våren 1989 vi hørte «Det er dejlig å være norsk  – i Danmark.» for aller første gang. Slagordet ble unnfanget av reklamebyrået Dinamo, i samarbeid med VisitDanmark og Danmarks Turistkontor i Norge. Resultatet ble en lang rekke minneverdige reklamespot’er hvor godmodige dansker småmobbet nordmenns avgiftspolitikk og manglende sans for livets goder. Slagordet ble rekordraskt en del av norsk dagligtale. Da slagordet i 2014 rundet 25 år, scoret det imponerende 97% på gjenkjennelighet i Norge.

Tilbake til den dejlige danske rapporten. Siste setning i en meget sterk og klar konklusjon lyder slik: «Vi bør gøre alle ting for at undgå at nogen af de beslutninger som blev truffet på Generalkonferencen 2019, skal få effekt i Danmark den 15. maj 2021». Og folket svarer «amen!», sier absoluttMetodist.

Som en seiler på livets hav er det godt å vite at man har en trygg nødhavn.  (Det er bedre enn å følge innlandsemissærens oppfordring til bedehusfolk på kysten om å «kaste anker i nådens bunnløse hav»…I) Skulle både Metodistkirken i Norge (hvilket jeg tviler på) og lokalmenigheten min (som jeg nekter å tro) ende på feil side, er det gode, daglige direkte forbindelser mellom Trondheim og København. Et fjernmedlemsskap i Jerusalemskirken hos pastor Ole Birch, høres slett ikke ïlle ut. Kombinert med rekesmørbrød og lun leverpostei og bacon… Dejligt!

Og her er som lovet hele rapporten fra de danske delegatene. (uthevingene er absoluttmetodists)

 Generalkonferencen 2019

Generalkonferencen 2019 i St. Louis i USA var ikke en ekstra Generalkonference, men en ekstra session i den Generalkonference, som blev indledt i 2016 i Portland. Derfor kunne konferencen springe store dele af de indledende konstitueringer og beslutninger over, og gå direkte til det dagsordenspunkt, som var henvist til den ekstra session.

Biskopsrådet havde nedsat en forberedende arbejdsgruppe, som under navnet a Way Forward fremlagde forskellige løsninger på det spørgsmål, som skulle behandles, nemlig hvordan United Methodist Church i fremtiden skal håndtere den konflikt om forskellige forståelser og holdninger til menneskets seksualitet, som har været i kirken i adskillige år. Problemet synes ikke umiddelbart at være stort, men som behandlingen har udviklet sig i lang tid, står det klart, at kirken befinder sig i et skisma, fordi forskellige grupper tillægger spørgsmålet om korrekt lære og praksis omkring menneskets seksuelle orientering en sådan betydning, at man ikke kan og vil være i samme kirke, som personer, der har en anden holdning og praksis på dette område.

A Way Forward havde fremlagt et forslag, hvor kirkens struktur og arbejde kunne indrettes med plads til forskellige holdninger til menneskets seksualitet. Konservative, traditionelle kristne og progressive, liberale kristne kunne forblive i en og samme metodistkirke og respektere deres forskellighed og praksis. Dette forslag havde fået mange anbefalinger og var åbenlyst støttet af mange, også blandt kirkens biskopper.

Det viste sig imidlertid hurtigt, at det var et andet forslag, som fik støtte af konferencens flertal. Et ganske lille flertal. Men et flertal. Det forslag indebærer, at kirken skal hævde det historisk traditionelle syn på ægteskabet, på kønsforståelsen og på den seksuelle orientering. Det syn kunne også indeholdes i det første forslag, den såkaldte One Church Plan. Men i tillæg til at hævde de historisk traditionelle syn, så indebærer det vedtagne forslag, at andre syn og andre praksisser ikke må findes i kirken, og hvis en person med afvigende syn søger ægteskab eller præsteembede i kirken, så skal det stoppes. Hvis en præst eller en menighed praktiserer vielse af samkønnede, skal der sættes sanktioner overfor præst og menighed, yderst udelukkelse af kirken. Hvis en biskop ordinerer en præst eller medvirker til vielse af biskop, så skal en sådan biskop afskediges. Hvis en årskonference tillader vielser eller velsignelse af samkønnede eller ordination af homoseksuelle, så skal årskonferencen udelukkes af kirken.

Denne vedtagne beslutning, som inkluderer ændringer i en række paragraffer i Kirkeordningen, træder i kraft i USA pr. 1. januar 2020, men i Centralkonferencerne træder beslutningerne først i kraft 15. maj 2021.

Hvad betyder denne Generalkonferences beslutninger for Metodistkirken i Danmark? Det betyder, at vi pålægges at ændre kirken til at blive ekskluderende overfor mennesker med en seksuel orientering, der er forskellig fra flertallets. Det ekskluderende består også i, at vi skal indføre kontrol overfor præster, menigheder og biskoppen for at sikre, at de i deres arbejde følger kirkens bestemmelser om ikke at tillade velsignelser og vielser af samkønnede samt ordination af homoseksuelle. Hovedmotivet med disse bestemmelser er naturligvis at gennemtvinge et og kun et aksepteret syn på menneskets seksualitet. 

Som danske delegater til Generalkonferencen 2021 er det klokkeklart, at den vedtagne beslutning i St. Louis ikke længere er det begrænsede spørgsmål om vores forståelse af homoseksualitet og andre seksualiteter, hvilket vi kan have flere forståelser af. Nu er fokus flyttet til spørgsmålet, om vores kirke skal være inkluderende eller ekskluderende, om vores kirke signalerer åbenhed overfor alle mennesker og utvivlsomt står fast på almindelige menneskerettigheder, eller om kirken skal være ekskluderende og afvise visse mennesker af grunde, som vores medlemmer og befolkning i øvrigt ikke vil kunne forstå skulle kunne være en afvisning ud fra det kristne evangelium, men vil se som diskrimination af en bestemt befolkningsgruppe. Spørgsmålet om menneskets seksualitet er med den vedtagne beslutning blevet underlagt kravet om at blive en ekskluderende og diskriminerende kirke.

Som danske delegater, der oplevede og deltog i forhandlingerne i St. Louis, er det fuldstændig klart og uden diskussion, at beslutningerne på Generalkonferencen 2019, hverken kan eller vil vi leve med i Metodistkirken i Danmark.Det strider så åbenlyst mod vores forståelse af det kristne evangelium og mod vores wesleyanske forståelse af kirkens væsen og funktion. Selvom alle landets metodistkirker har personer med nuancerede forståelser på dette område, så viste diskussionerne og især afstemningerne i St. Louis også, at der er markante kulturelle og politiske forskelle, som gør, at stort set alle repræsentanter fra østeuropæiske og afrikanske lande og fra Filippinerne tænker og stemmer ens på dette område, mens vesteuropa og størstedelen af USA tænker og stemmer ens. Det skisma, som kirken befinder sig i, er udfra evangelieforståelse og troslære, men denne forståelse er i høj grad kulturel og politisk betinget. For Europa må vi sige, at metodistkirken fra nord til syd har rejst et nyt jerntæppe samme sted, hvor det gamle og politiske forsvandt med den kommunistiske alliances sammenbrud.

Som danske delegater må vi anbefale Metodistkirken i Danmark:

– at vente til 15. maj 2021 med at følge nogen ny regel,

– at bruge Generalkonferencen 2020 til at forsøge ændre så meget som muligt af de ekskluderende elementer og genindføre inkluderende holdning og praksis,

– at bruge Centralkonferencen i 2021 til at beslutte sådanne ændringer og tilpasninger af kirkeordningen, så vores Metodistkirke i Danmark kan fungere som en inkluderende og åben kirke for mennesker af enhver seksuel orientering,

– at undersøge mulighederne for at Metodistkirken i Danmark, sammen med andre årskonferencer i vesteuropa og andre wesleyanske kirker, kan indgå i en selvbestemmende og selvstyrende kirke, tilknyttet United Methodist Church i en mulig relation,

– at stille som betingelse for direkte og indirekte økonomisk støtte og subsidier til andre dele af kirken, at modtagerne bestræber sig på at hævde homoseksuelles menneskerettigheder i kirke og samfund.

Vi bør gøre alle ting for at undgå, at nogen af de beslutninger, som blev truffet på Generalkonferencen 2019, skal få effekt i Danmark den 15. maj 2021.

 

Danske delegater til Generalkonferencen 2016 med ekstra session 2019

Susanne Thaarup og Jørgen Thaarup    

—

 Og krysser vi grensa til Tyskland er vi også i et land hvor metodistkirken med kraft og styrke distanserer seg fra Generalkonferansens vedtak og Traditional Plan. De fleste er nå kjent med Evangelisch-methodistische Kirches uttalelse; men har du ennå ikke lest den, så finner du den her:

Tyske metodister (engelsk tekst)

Tyske metodister (tysk tekst)

United Methodist Church, slik mange av oss lærte å elske den og kjenne den, døde i St. Louis 26. februar 2019.  Sånn dagen derpå, kjennes faktisk det overraskende ålreit. Alt kan/skal bli nytt! Uansett hva som skjer, verken kan ikke kirka vår bli den samme som for en uke siden. Og uansett vil jeg, så lenge det er livspust i meg, forsake Traditional Plan og alt dens vesen. Det bør alle metodister av god vilje gjøre.

Etter Generalkonferansen i St. Louis har absoluttMetodist så mye på hjertet og i hodet at vi heller skal gjøre dette kort. I alle fall i første omgang. Situasjonen er dessuten så uavklart, både internasjonalt, nasjonalt og lokalt at det blir rikelige og gode grunner til å komme tilbake siden. Traditional Plan, som ble vedtatt, er jo åpenbart konstitusjonell og i strid med kirkeordningen på flere punkter. Dessuten skal også korrupsjonsanklager og mulig kjøp av stemmer granskes.

Det største / alvorligste problemet er likevel tiden. Som kirke er vi langt på overtid av tilleggstiden med tanke på anerkjennelse og full inkludering av LGBTQ+ folk på alle nivå og i alle tjenester innen kirka. Vi har fortvilte menneskers blod på hendene.

Kan vi etter St. Louis med noen rett og troverdighet oppfordre våre LGBTQ+-medkristne til å holde ut litt til og bli værende i kirka vår? Blir ikke det som å oppfordre offeret til å bli boende sammen med overgriperen?

«Nåden skal være luften jeg puster»

Å følge Generalkonferansen tett gjennom live streaming og oppdateringer / nyheter på en rekke sosiale medier og kanaler gjennom tre dager, var en berg-og-dalbane. Jeg har vært frustrert, sint, trist og forbannet / hellig vred. Avbrutt av små, men salige glimt av nåde og håp. Jeg har sett og hørt delegater utstråle ånd og hellig glød; men sannelig det helt motsatte også.

«Nåden skal fortsatt være luften jeg puster»,var en av mange trøstende og oppmuntrende utsagn jeg registrerte på sosiale kanaler under siste dag av Generalkonferanse. Og vedkommende fortsatte: «Verden er fortsatt mitt sogn! Sosial og åndelig hellighet vil fortsatt være mitt oppdrag; å bringe godt nytt (evangeliet) til fattige og undertrykte mitt vitnesbyrd, og å elske alle mine medmennesker og yte rettferdighet til de mest sårbare vil fortsatt være mitt kall!»

 Og det siste som ble sagt i de offisielle forhandlingene i St. Louis var profetiske ord fra delegasjonen fra Western Jurisdiction: «vi skal fortsatt være en fullt inkluderende kirke»!

Her er hele uttalelsen fra WJ:

«We have long appreciated the richness of the global diversity of our United Methodist Church and have embraced opportunities to join with you all in the work of making disciples for the transformation of the world.

We also understand the purpose of the Church to be in mission and ministry. Consequently, we in the West have been functioning for years as One Church committed to full inclusion, seeking to be a home for all God’s people.

Today we acknowledge the fracture of this body, yet we worship a God who tells us that the body of Christ has many parts, all equally valued. Rooted in Wesleyan tradition, grounded in Scripture and committed to mission and ministry, the Western Jurisdiction intends to continue to be one church, fully inclusive and open to all God’s children, across the theological and social spectrum.

We know from experience we are stronger when we live together as progressives, traditionalists, and centrists in our Church. Many times during this Conference we have sung or prayed or blessed each other with the reminder that we need each other.

We also know there are others who feel the same way today, so we invite you to be in dialogue with us as we move forward together into a future with hope.

May God continue to bless us for the sake of the world. Thank you.»

Det var ord det var godt å ha med seg inn i en ellers mørk, svart og stormfull både ute og i egne tanker.

Alt kan / skal bli nytt!

absoluttMetodist har det ikke akkurat for vane å verken få, eller påberope seg syner/visjoner i utrengsmål. Men da jeg våknet i dag, lyste faktisk to sitater foran meg. Det var bibelordet/løftet: «Se, jeg gjør alle ting nye»,og sangstrofen «There‘s no turning back».

Dagen derpå velger jeg derfor ikke å se på Generalkonferansen i St. Louis som slutten, men begynnelsen. Alt kan/skal bli nytt! Det er ingen vei tilbake! På ruinene av det gamle er vi gitt en kjempemulighet til å bygge en kirke med virkelig åpne hjerter sinn og dører.

Oppi alt fikk den progressive, evangeliske delen av kirken med seg et momentum fra St. Louis; det gjelder det å utnytte maksimalt i den uoversiktlige tiden som ligger foran oss. Det beste i dansk og norsk metodisme bør for eksempel snarest søke sammen; og vi må konsultere med progressive konferanser og menigheter i USA.

Traditional Plan gjør at merkevaren UMC er kompromittert for lange tider. Initialene vil heretter vil signalisere Unfriendly Museum Church. Men metodismens idé klarer ikke TP å kvele.

absoluttMetodist har tro på en «tredje dag». Det beste fra kirka vår vil gjenoppstå, i ny skikkelse. Gjenkjennelig med sin betoning av Guds betingelsesløse og grenseløse nåde og kjærlighet, og forsikringen om at den faktisk gjelder alle. En kirke som er åpen, inkluderende, vennlig og nådig; ikke utestengende, dømmende, intolerant og uvennlig. En kirke hvor vi stadig vil oppleve å se på hverandre med glede og si: «brenner ikke hjertene våre når vi deler brødet med hverandre!» En kirke med et bord hvor det er plass for alle. «For everyone born,  a place at the table», som metodisten Shirley Murray (New Zealand) så flott skriver i sin salme:

For everyone born, a place at the table,

for everyone born, clean water and bread,

a shelter, a space, a safe place for growing,

for everyone born, a star overhead,

                and God will delight when we are creators

                of justice and joy, compassion and peace:

                yes, God will delight when we are creators

                of justice, justice and joy!

 

For gay and for straight, a place at the table,

a covenant shared, a welcoming space,

a rainbow of race and gender and colour,

for gay and for straight, the chalice of grace,

 

For woman and man, a place at the table,

revising the roles, deciding the share,

with wisdom and grace, dividing the power,

for woman and man, a system that’s fair,

               

For young and for old, a place at the table,

a voice to be heard, a part in the song,

the hands of a child in hands that are wrinkled,

for young and for old, the right to belong,

               

For just and unjust, a place at the table,

abuser, abused, with need to forgive,

in anger, in hurt, a mindset of mercy,

for just and unjust, a new way to live,

               

For everyone born, a place at the table,

to live without fear, and simply to be,

to work, to speak out, to witness and worship,

for everyone born, the right to be free,

Mer siden….

Tittelen på en legendarisk spagettiwestern-film, er velegnet til å karakterisere de tre «hovedplanene» som den ekstraordinære Generalkonferansen i St. Louis skal diskutere omen drøy uke. Fordelingen av karakteristikkene «den gode», «den onde» og «den grusomme», på de tre planene faller også rimelig lett, selv om det skurrer litt å kalle One Church Plan for entydig «god».

Eneste grunn til å kalle One Church Plan «den gode» er jo at de to andre definitivt er så til de grader dårligere (onde, brutale, stygge, grusomme). Traditional Plan og Connectional Plan oser av henholdsvis fordømmelse og apartheid og teologisk kvakksalveri. Den eneste planen for kirkens framtid etter Generalkonferansen i St. Louis som fortjener «den gode» er the Simple Plan. Den er ikke bare god, men den soleklart beste. The Simple Plan ikke er blant de tre hovedplanene, men gode krefter vil garantert spille den inn i forhandlingene og diskusjonen på Generalkonferansen.

Filmen «Il buono, il brutto, il cattivo» (fra 1966) er mest kjent under sin engelske /amerikanske tittel «The good, the bad and the Ugly». På norsk fikk den (i 1982) navnet «Den gode, den onde og den grusomme» – som jeg finner mer i samsvar med den italienske originaltittelen. For både «brutto» og «cattivo» har element av ondskap/grusomhet i seg, som «bad» og «ugly» ikke helt får fram.

Å anvende filmtittelen på planene for A way Forward grenser selvfølgelig til det tabloide, men det problematiske begrenser seg ærlig talt bare til at «the One Church Plan» (OCP) må få karakteristikken «den gode». Riktig nok er OCP uten sammenligning den klart beste av de tre hovedplanene, men vil likevel kun være et skritt i riktig retning.

The Simple Planer den eneste absoluttMetodist kan stå inne for og den eneste som yter LGBTQ+ -folk i kirka vår (og utenfor) ikke bare rettferdighet og respekt, men full aksept og inkludering på alle nivå og forhold til alle tjenester i kirken.

Konservative, såkalt «bibeltro» krefter i og utenfor kirka vår, har gjennom 47 år systematisk og nidkjært ført United Methodist Church inn i en tragisk situasjon. The Simple Plan gir Generalkonferansen en etterlengtet anledning til omsider å kvitte seg med skammen som et benkeforslag i 1972 påførte oss, og avslutte ørkenvandringen som det tragiske vedtaket sendte kirka vår ut på. (Det var etter et benkeforslag på Generalkonferansen i 1972, at kirkeordningen vår erklærte homofili som uforenlig med kristen lære.)

The Simple Plan vil ganske enkelt stryke de omstridte formuleringene og straffemekanismene knyttet til homofili i kirkeordningen; formuleringer som stenger LGBTQ+ folk ute fra full deltakelse i kirken vår. Forslaget medfører, i motsetning til de øvrige planene, ingen ytterligere kirkejuridiske/økonomiske komplikasjoner. Enklere blir det ganske enkelt ikke; ikke mer evangelisk og Kristus-tro heller. Det enkleste er ofte det beste; og i denne saken er det ingen tvil.

Les gjerne mer om the Simple Plan her: https://um-forward.org/

Tilbake til il brutto og il cattivo – den onde og den grusomme. The Traditional Plan (TP) og the Connectional Plan(CP) er verdige kandidater til begge karakteristikkene. Når vi først må velge, blir Traditional Plan «den grusomme». TP vil gi kirken ytterligere blod på hendene, dessverre i bokstavelig forstand. TP vil forsterke fordømmelsen av homofili, og skjerpe sanksjonsmulighetene og represaliene mot de som bryter denne linjen. TP vil gjøre livet vanskeligst mulig for en gruppe som for lengst har lidd nok under kirkas fordømmelse. Med TP vil trakasseringen og fordømmelsen av LGBTQ-folk ikke bare fortsette, men intensiveres – og det med Bibel og Kirkeordning i hånden. Kan det bli verre??

«Gud elsker deg (kanskje), men du får ikke være prest eller diakon hos oss, og du får ikke vie homofile hos oss, og du får ikke selv gifte deg hos oss. Og kjærlighetsforholdet ditt, selv om du elsker din partner dypt og inderlig og ikke er utro, er likevel i strid med kristen lære. Og bryter du mot noe av dette vil du rammes av kirkelige represalier.»

For Connectional Plan gjenstår da karakteristikken «den onde», og det er greit nok. CP vil nemlig gå bort fra en geografisk organisering av kirken, og i stedet opprette tre «teologiske jurisdiksjoner». I én av disse vil planen samle alle homovennlige biskoper, prester, menigheter og personer i kirka vår! Det minner om da Methodist Church i USA i 1939 etablerte «Central Jurisidiction» hvor de samlet alle svarte, afroamerikanske menigheter for å holde resten av kirka ren og hvit. En rasistisk, apartheidaktig ordning som kirka vår omsider ble beklaget, men ikke før i 1996!! Hvordan kan man tenke på å gjenta et lignende svik og forræderi – denne gangen i forhold til LGTBQ-folk og deres allierte blant pastorer, menigheter og metodister som ønsker en åpen, inkluderende kirke? Vi finner at en slik tanke kan kalles ondskap.

Fornektelse av fornuft og bibel

Særlig the Traditional Plan bygger på en «teologi» og bibelforståelse som tilhører historiens skraphaug. Gudsbildet planen formidler er tragisk, og knapt forenlig med den metodistiske grunntanke om en nådig og kjærlig Gud. Planen og dens tilhengere tar ikke hensyn til noe av det nyere forskning har lært oss i forhold til lesing av hellige skrifter generelt og Bibelen spesielt. Den er også ignorant og fornektende i forhold til nyere kunnskap om homofili og menneskelig seksualitet. Planen bygger på et bibelsyn og argumenter som led et sviende, fortjent og selvfølgelig nederlag i spørsmålet om kirkens forhold til slaveri og kvinnelige prester. Ufattelig at man nå bruker samme bibelforståelse i forhold til LGBTQ-saken!

Takk til David Hayward for velvillig tillatelse til å gjengi denne tegningen.

TP bygger på en fornektelse av fornuften – som er en av søylene i det wesleyanske «kvadrilateralet» – for ikke å snakke om fornektelse og vrangforståelse av Skriften. Ved alle anledninger hvor United Methodist Church har nedsatt en kvalifisert teologisk kommisjon for å vurdere homofilispørsmålet, har konklusjonen vært at man ikke kan bruke Bibelen for å begrunne Kirkeordningens fordømmelse av homofili. Det samme er tilfellet i mange andre (mainstream) kirkesamfunn som har gått foran oss og kvittet seg med det konservative åket.

For å bruke noen norske lignelser, så minner TP-planenes forkjempere om museumsvokterne som tviholdt på treski, kjempet mot v-stilen i hoppbakken og ville forby skøyteteknikk i skiløypa.

I disse dager er kirkens prester samlet til Landssamling på Hermon Høyfjellshotell. Det er dem stort sett vel unt. Men i disse tider må være et absolutt krav at all informasjon som blir gitt angåen den nært forestående ekstraordinære Generalkonferansen, blir fyldig og så simultant som mulig referert til hele kirken. Rop det fra fjellet! Ja, tweet det gjerne også!

absoluttMetodist regner det som en selvfølge at Metodistkirken.no både er tilstede og gis full referatfrihet i forhold til all informasjon/diskusjon/samtale om «Way Forward» på Landssamlingen. Hvis ikke, bør deltakere ikke kvie seg eller risikere represalier dersom de føler det selvfølgelig og nødvendig å oppdatere legfolket/resten av kirken via andre sosiale medier.

Det finnes absolutt ingen grunn til at ikke vi legfolk nede i dalen skal få del i samme «forklarelse» som de vi betaler oppholdet for på fjellet. Det helt brennende spørsmålet om kirkens framtid er minst like viktig for legfolk som prester/diakoner og ansatte. Derfor har vi et selvfølgelig krav på samme informasjon og vurderinger – enten den blir gitt som en del av det offisielle programmet eller i mer uformell sammenheng. Informasjonsplikten i dette tilfellet er uansett total! Landssamlingen har gjennom årene utviklet seg til å bli en viktig makt/informasjonsarena, og alt for mye får skje i det skjulte. I denne saken kan ikke Landssamlingen tillates å fungere som et «pustehull» for prester; det de tenker og sier om kirkens framtid må resten av kirken få del i.

absoluttMetodist reagerer av samme grunn sterkt på at det innkalles til et informasjonsmøte to uker etter GC’19 for «ordinerte og andre ansatte». Hvorfor skal de spesialbehandles? Til dette møtet bør selvfølgelig også alle årskonferansedelegater eller menighetsrådsledere innkalles.

Og hva med oss vanlige, menige metodister rundt i landet? Det skal allerede være bestemt å arrangere et åpent informasjonsmøte på Østlandet, mens man bare vurderer å holde slike møter på Vestlandet og i nord. Hvorfor skal ikke metodister vest for Langfjellene og nord for Dovre bli informert like godt og raskt som Oslo/østlandsmetodistene?? Penger er sikkert en faktor. absoluttMetodist vil bare minne om at «tilsynskompensasjonen» på 100.000 kroner som fire (eks)tilsynsmenn fikk utbetalt i november kunne finansiert i alle fall noe av dette… (Honnør til Ola Westad og Steinar Hjerpseth som takket nei!)

Og når vi først har ordet, vil absoluttMetodist etterlyse biskop Christian Alsteds. Biskopsrådet har med rimelig stort flertall gått inn for One Church Plan; tilhører vår biskop det flertallet? Vi tar svært gjerne imot korreksjon, men har selv ikke registrert. Tvert i mot, i et innlegg på Facebook-gruppen ortodokse metodister 27.9.2018, skrev Alsted:

«Jeg har bevisst valgt ikke å promovere en bestemt plan – jeg er biskop for alle menigheter og alle kirkens medlemmer. Samtidig ønsker jeg å være orientert om samtaler i kirken og kjenne synspunkter og perspektiver. Jeg har stor respekt for at dere ønsker å ha dette forum, og hele kabinettet ønsker å ta del i samtalen uten å tale for en bestemt modell eller plan for kirkens framtid.» 

Det er selvfølgelig mulig å forstå en slik holdning, men for absoluttMetodist har dette med troverdighet, tydelighet og ledelse å gjøre; både i forhold til biskop og tilsynsprester. Det krever at man tar stilling i en så dramatisk viktig sak – også offentlig. Ikke minst gjelder det biskoper, ettersom de ikke stemmer i Generalkonferansen.

Gravøl eller party?

Når vi først har ordet, vil absoluttMetodist også melde skepsis til biskopens advarsel mot «å feire eller fortvile» over Generalkonferansens vedtak i møter og samlinger, slik det er referert fra Hovedstyrets desembermøte i Brobyggerens julenummer. (Det offisielle referatet fra desembermøtet er ennå ikke offentliggjort… en og en halv måned etter at møtet ble holdt. Det er for dårlig!)

I alle fall; når (bibel)teologisk kvakksalveri truer med å ødelegge kirka mi, av krester som åpenbart setter Kirkeordningens «lovtekst» over bibelens «evangelium», skal det godt gjøres å ikke uttrykke fortvilelse eller glede – avhengig Generalkonferansens utfall. Om absoluttMetodist, avhengig av resultat, får lyst til å invitere til party eller gravøl i slutten av februar, så gjør vi nok det…

Et ønske fra ex-tilsynsprester om å beholde full «tilsynslønn» etter å ha gått tilbake til menighetstjeneste, har omsider endt med et kompromiss. Det vil belaste en fra før anstrengt Felleskasse med en engangsutgift på 150.000 kroner. Takk til det nye Hovedstyret for åpenhet rundt denne saken som i tidligere runder er «hysjet» ned som B-sak.

Samtidig skulle åpenheten bare mangle. Ikke minst i økonomiske saker er kravet til transparens stort. Det har med troverdig forvaltning av fellesskapets midler å gjøre. Og heller ikke kompromisset er greit for kirka vår, mener absoluttMetodist.

I følge kompromisset, som refereres fra Hovedstyrets AU-møte i oktober, vil seks tidligere tilsynsprester i november få utbetalt en éngangskompensasjon på 25.000 krone hver.  Løsningen er framkommet gjennom langvarige forhandlinger som har strukket seg over mer enn et år. En «enighetsprotokoll» ble underskrevet av partene etter et møte i Metodistkirken i Moss 28. september i år.

NB 1: All ære og respekt til pastor Ola Westad, som i følge referatet i ettertid har varslet at han ikke ønsker å motta kompensasjonen.

NB 2: Senere skal også pastor Steinar Hjerpseth gitt beskjed om at han ikke ville motta kompensasjonen.

De øvrige fire tidligere tilsynsprestene burde absolutt fulgt Westads og Hjedrpsesths eksempel og spart kirken for denne ekstrautgiften. Det står seg svært dårlig at tidligere ledere på denne måten krever penger til seg selv fra en slunken kasse. Det vil forundre absoluttMetodist om menighetene synes dette er greit, selv om kompromisset er mye rimeligere enn det opprinnelige kravet ville medført.

De fire som valgte å motta kompensasjonen på 25.000 kroner hver, fikk den utbetalt i november. Det tappet med andre ord Felleskassen for 100.000 kroner.

Ny «lønnsadel»

Nå skal det også i rettferdighetens navn sies at saken opprinnelig ble fremmet av eller på vegne av én tidligere tilsynsmann i 2017.. De resterende «ex’ene» er trukket inn gjennom Hovedstyrets behandling, fordi Hovedstyret har gjort det klart at en eventuell ordning måtte omfatte alle i samme kategori.

Kravet om å beholde «tilsynslønna» når man går tilbake til vanlig menighetstjeneste, var kritikkverdig både og etisk og økonomisk. Med åremål på seks år, ville det over tid generere et antall pastorer som menighetene ville vært nødt til å avlønne som tilsynsmenn. Vi ville fått en ny «lønnsadel» blant menighetspastorer med lønn vesentlig over kolleger med samme ansiennitet.

Det ville generert betydelige ekstra lønnsutgifter for menigheter som ble «velsignet» med en tidligere tilsynsmann. (Minst 300.000 kroner for én prest over en femårsperiode) (Pr. 31.7.2018 var tilsynsprestlønna anstendige 586.500 kroner i året. Det er i alle fall minst 70.000 kroner mer enn Basisavtalens øverste lønnstrinn for menighetsprester. Tilsynsprestenes lønn pr. i dag er ikke fastlagt. absoluttMetodist får opplyst at en ny «Tilsynsavtale» er ennå ikke ferdigforhandlet.)

Sterke motforestillinger

Det synes klart at Hovedstyret allerede fra første gangs behandling, har hatt sterke innvendinger, og ikke ønsket å innfri kravet. Det skal Hovedstyret ha ros for. Også blant pastorene skal den ønskede avlønningen ha vakt indignerte reaksjoner. Det kom blant annet meget tydeligfram da det ble orientert om saken på Landssamlingen for pastorer i januar. Desto vanskeligere er det å forstå og respektere at forslaget/kravet ikke ble trukket straks motforestillingene fra Hovedstyre og prestekolleger meldte seg. I stedet er saken blitt kjørt videre fram til det foreliggende kompromisset. Man burde forvente annet av folk som har sittet meget tett på en slunken Felleskasse…

Ikke «fallskjerm»

Det vises til «utydeligheter» i arbeidsavtalen for tilsynsprestene. Det som burde være tydelig og klart for ex-tilsynsprestene, er kirkas/Felleskassens økonomi og tidligere praksis. Helt fram til nå har det vært vanlig og presedens at tilsynsmenn/prester etter åremålet, gikk tilbake til det lønnstrinn i Basisavtalen man hører hjemme i som menighetsprest. Det er også en ordning som er kjent og vanlig i store deler av næringslivet; man har ledertillegg for den perioden man er leder. «Fallskjermordninger» finnes enkelte steder, men det ønsker vi  vel ikke for ledere i den lille kirka vår.

—