«Nåden feiger aldri ut» er tittelen på en ny salmevise skrevet av Ole-Einar Andersen. Salmetittelen er hentet fra en hilsen som Kirkerådets leder, Kristin Gunleiksrud Raaum ga under festgudstjenesten for Den norske kirkes nye preses, biskop Olav Fykse Tveit, i Nidarosdomen 11.oktober 2020. Salmevisa tilegnes med frimodighet dem begge – og stilles til fri bruk for alle.

Den konkrete bakgrunnen for salmen er denne: Andersen fulgte den direktesendte festgudstjenesten fra Nidarosdomen på tv i oktober, og tok umiddelbart notater fra hilsenen som Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum framførte.  Der sa hun blant annet:

«Kirken skal by på fellesskap, et sted der ytre stash og iscenesatt prakt ikke teller. Kirken er et rom for de lange linjer. Det ligger under som en dypt forankret klangbunn i folks bevissthet: i kirken er det alvor og sannhet som gis rom. Som kirke har vi snublet og famlet. Men også kirken holdes oppe av Guds nåde. Den holdes sammen av Guds uforbeholdne kjærlighet til oss, til alle mennesker. Kirken er i verden som et forsonende fellesskap, med en felles forpliktelse: å løfte frem Guds kompromissløse nåde.

Uansett om vi er her, i et storslått kirkerom, eller sitter hjemme hos oss selv, er vi alle omfattet av en nåde som aldri feiger ut. Den er der, for den som sørger og lider, for dåpsbarnet, for konfirmanten som mottar forbønnen eller i ekteskapet der to forenes i kjærlighet.

Evangeliet er ikke forbeholdt de få. Å reservere evangeliet for noen grupper, å bruke evangeliet til å holde noen ute eller nede, det er i strid med Jesu budskap. Hele grunnfortellingen om Jesus er at han åpner for mangfold. Jesus brekker Gudsriket åpent for alle – særlig dem som ble holdt utenfor. Dette forplikter kirken til å fortelle om en Gud som strekker hånden ut til mennesker, uansett hva som skjer. Slik at vi alle kan møte en kompromissløs nåde.»

Raaums sterke hilsen til preses Fykse Tveit, falt i god jord også foran tv-skjermen i Trondheim, og de første tekstskissene til salmen ble skrevet samme dag. Oppmerksomme lesere av den nye salmevisa, vil ikke overraskende gjenkjenne en del av Raaums tanker/formuleringer i flere av versene (også uthevet med halvfet skrift i sitatet fra hilsenen).

«Nåden feiger aldri ut» er Andersens andre salme med utgangspunkt i nåde-begrepet, som står sentralt i metodistisk teologi. (Hans salme «Raus og romslig er Guds nåde» ble publisert våren 2018.)

Den nye salmevisa synges til samme irske folkemelodi som salme nr 103 i Norsk Salmebok («I et skur ved Betlehem). Den kan veldig gjerne synges litt «pub-aktig», røft og livlig, mener salmeforfatteren. Og her er den:

«NÅDEN FEIGER ALDRI UT»

Salmevise av Ole-Einar Andersen (2020)

Melodi: Irsk folketone / som i Norsk Salmebok nr 103

1) Nåden feiger aldri ut! Du kan snuble, gå på trynet,

men for Gud som elsker alle, er du aldri ut av syne!

Slik er Guds kjærlighet!

      Vi kan gråte og danse!

      Vi kan føle og sanse!

      Det er nådens puls som gjelder!

      Det er Guds kjærlighet!

2) Nåden feiger aldri ut! Holder aldri noen nede,

er en utstrakt hånd til alle, reiser opp og er til stede.

Slik er Guds kjærlighet!

3) Nåden feiger aldri ut! Har et «evig» datostempel;

samme holdbarhet på gata, som i katedral og tempel.

Slik er Guds kjærlighet!

4) Nåden feiger aldri ut! Følger deg til alle tider,

når du jubler, når du sørger, når du smiler, når du lider.

Slik er Guds kjærlighet!

5) Nåden feiger aldri ut! Alle har en plass ved bordet!

Selv om noen setter grenser, sier Gud at du skal tro det!

Slik er Guds kjærlighet!

6) Nåden feiger aldri ut! Hvem du elsker, hvem du er,

har du sterk tro eller tviler, spiller ingen rolle her.

Slik er Guds kjærlighet!

7) Nåden feiger aldri ut! Den står fast selv om vi svikter;

sjenerøs og kompromissløs, med en godhet som forplikter.

Slik er Guds kjærlighet!

8) Nåden feiger aldri ut! Den gir vilje, mot og krefter!

Inspirert av Jesu gjerning, tar vi sats og følger efter.

Slik er Guds kjærlighet!

9) Nåden feiger aldri ut! Hvilket heftig håp vi eier!

Selv når alt er kjipt og trasig – kan vi tro vi går mot seier.

Slik er Guds kjærlighet!

      Vi kan gråte og danse!

      Vi kan føle og sanse!

      Det er nådens puls som gjelder!

      Det er Guds kjærlighet!

OLE-EINAR ANDERSEN (2020)

– Jeg sier som da jeg publiserte «Raus og romslig er Guds nåde»; jeg håper at også «Nåden feiger aldri ut» vil bli sunget noen ganger, sier Ole-Einar Andersen. Om den skulle vise seg å bety noe for noen, er det supert. Kall den gjerne en «takknemlighetsgave» fra meg til kirka mi. Den stilles herved i alle fall til fri bruk og disposisjon for alle metodister og menigheter – og trossøsken i andre kirker.

– Ikke alle salmer er ment å bli «evergreens», men kan ha en funksjon i en spesiell tid og kontekst. Kanskje får «Nåden feiger aldri ut» leve lenge, kanskje får den et kort liv, men det er også helt ok. Selv døgnfluer har en funksjon i Guds skaperverk, sier Ole-Einar «absoluttMetodist» Andersen.

Kort om salmeskribenten:

Ole-Einar Andersen (f.11.12.1949) er livslang metodist og aktivt medlem av Metodistkirken i Trondheim. Han er cand.theol fra Universitet i Oslo (1975). Bortsett fra et år som feltprest i Luftforsvaret (1976/77) og et år på Forsvarets Høgskoles Hovedkurs (1984/85), jobbet han som (kultur)journalist i Adresseavisen fra 1975 til 2012. Nå stort sett pensjonist.

Tyske metodister gjorde sist søndag akkurat det biskop Christian Alsted to dager tidligere hevdet at den norske årskonferansen ikke hadde lov til å gjøre – nemlig å midlertidig fristille seg i forhold til kirkeordningens «homoparagrafer». Selvfølgelig kunne vi også gjort det! Det eneste som krevdes var evangelisk mot og vilje. I stedet ble det i Norge argumentert med at vi ikke måtte vedta noe som ville gjøre de ortodokse/konservative «ubekvemme»…!

Søndagens (22.november) vedtak fra Kirchenvorstand i den tyske Evangelisch-methodistische Kirche, synes å være helt i tråd med forslaget fra Ole-Einar Andersen (Trondheim menighet) om at Metodistkirken i Norge skulle erklære seg midlertidig ikke-forpliktet på homoparagrafene.

«Kirchenvorstand» tilsvarer Sentralkonferansens Råd som, fordi den tyske metodistkirken er egen sentralkonferanse i UMC, også er et nasjonalt, tysk råd. Evangelisch-metodistische kirche er også den største United Methodist Church i Europa.

I referatet fra det digitale møtet i Kirchenvorstand, heter det: «Mit dieser Entscheidung werden in der Ordnung der Kirche die wenigen Passagen mit negativen Aussagen zum Thema Homosexualität sowie die dazugehörigen Verbote kirchlicher Handlungen vorläufig außer Kraft gesetzt.» Altså en foreløpig/midlertidig tilsidesettelse av homoparagrafene i kirkeordningen –forbudene mot kirkelige handlinger (ekteskaps-inngåelse).Og vedtaket ble ifølge referat fra Kirchenvorstand gjort med overveldende (überwältigender) flertall.

Så godt at Evangelisch-metodiostische kirche lever opp til sitt navn, og ikke tar bekvemmelighetshensyn!

absoluttMetodist sier ikke at resultatet i den norske Årskonferansens ville blitt annerledes uten biskopens «innstruks» før han åpnet for debatten rundt Andersens forslag fredag. Men, det var en uheldig føring å legge på årskonferansens behandling, i alle fall uten samtidig å gjøre oppmerksom på at andre årskonferanser faktisk har distansert seg fra homoparagrafene:

Det gjelder for eksempel hele Western Jurisdiction i USA – en jurisdiksjon (ala sentralkonferanse) som omfatter åtte årskonferanser, syv biskoper og hundrevis av metodistmenigheter i en rekke amerikanske stater (Alaska, Arizona, California, Colorado, Hawaii, Idaho, Montana, Nevada, Oregon, Utah, Washington, Wyoming, Guam, og en del Stillehavs-øyer)

Mest hensyn til mobberen?

Nå ble det  heller ingen reell debatt rundt Andersens forslag i Årskonferansen, fordi konferansen vedtok å utsette behandlingen til etter neste Generalkonferanse. Et utsettelsesforslag og -vedtak som er rimelig meningsløst. Hele poenget med Andersens forslag var jo nettopp knyttet til ventetiden fram mot neste Generalkonferansen; en midlertidig suspensjon av homoparagrafene, for å stanse uretten og diskrimineringen av skeive i påvente av neste Generalkonferanse.

Men det verste var nesten at utsettelsen ble begrunnet med at en del prester og legfolk i konferansen angivelig ville føle seg «ubekvemme» dersom vi valgte å fristille oss fra homoparagrafene nå. Tenk det! Stakkars! Ærlig talt; hva er disses «ubekvemhet» målt mot all smerte, skam og utenforskap LGBTQ+folk opplever som følge av kirkens fordømmelse?

Å ta større hensyn til de ortodokse/konservatives «ubekvemhet» enn fortsatt urett mot skeive, blir som å forsvare mobberen framfor den mobbede.  Ja, absoluttMetodist sidestiller det med å ta større hensyn til overgriperen enn offeret.

Ingen tanke, håp eller drøm om å bevare en (illusorisk) metodistkirkelig enhet kan forsvare det.

PS:

Heldigvis vedtok Årskonferansen at Hovedstyret på kirkens vegne skal formulere en offisiell beklagelse og unnskyldning til skeive, for den urett kirka vår har begått.

Desto viktigere at dette blir en utvetydig, troverdig unnskyldning – uten forbehold ­– og en understrekning av skeives hellige verdi som skapt i Guds bilde, elsket av Gud og fullt akseptert av kirken.