Fremhevet

Protocol-tilførsel

Jo mer som avdekkes om «the Protocol», jo mindre lysten blir absoluttMetodist på at protokollen skal ratifiseres. Hovedinnvendingen er at protokollen, tross fagre ord, ikke gir noen garanti for at vi, straks tradisjonalistene ute, har en fullt inkluderende og aksepterende United Methodist Church oppe og står. I verste fall protokollen ikke verd papiret den er skrevet på.

absoluttMetodist aksepterer villig til at UMC betaler myyye for å bli kvitt WCA og alt dens (u)vesen. Men det må ikke bli «sølvpenger» for fortsatt å ofre våre skeive på en eller annen kirkelig enhets alter. Vi må ha garanti for at vi har en fullt LGBTQ+ inkluderende og aksepterende UMC oppe og står i det øyeblikk tradisjonalistene casher ut.

Den garantien gir the Protocol ikke, i alle fall ikke ennå. Det er umulig å gå inn for the Protocol før alle fromme ord er omsatt til konkret, kirkelig lovgivning (legislation).  Uten det, kan vi stå foran en ny ørkenvandring. Den tiden har vi ikke. Den bokstavelig talt blodige uretten har pågått lenge nok. Vi er på overtid. Alt annet enn en instant full inkludering og aksept, vil være et fortsatt blodig svik mot våre skeive medlemmer, medmennesker – og evangeliet. Beklagelig nok kan vi ikke ha tillit til at det videre arbeidcet med the Protocol faktisk vil endre på dette.

rololercoaster-1Vi kjenner dessuten at vi allerede er lei av å høre hvor smertefull og tøff prosessen har vært i the Protocol-gruppen. Hvor mange ganger har gruppen spurt seg selv om hvor smertefullt det har vært å være «skeiv» i kirka vår siden 1972?? Kirkens fordømmende holdning til skeiv kjærlighet har garantert kostet liv, smerte, fortvilelse som jeg våger å påstå langt overgår gruppens kvaler. Beskrivelsen av en tung og emosjonell «roller-coaster-ride», fortoner seg mer som en «joyride» (i begrepets ulike betydninger) sammenlignet med hvilke lidelser vrang bibelforståelse og teologi har påført skeive i og utenfor kirken i snart 48 år.

The Protocol har langt på vei lyktes i å kuppe den videre prosessen fram mot Generalkonferansen i. i mai. De har ettertrykkelig satt dagsorden. Dyktig gjort, det skal de ha. Men the Protocol og folka bak, må ikke tillates å ta resten av kirka som gissel i tiden fram mot generalkonferansen i mai. Alle andre samtaler og prosesser med mål om en fullt inkluderende kirke må få gå sin gang. For oss i Norge er det for eksempel kjempeviktig at den norske samtalen fortsetter, og munner ut i et klokkeklart forslag til Årskonferansen.

protocol-of-separation-1-umnews-2020-1200Noe av the Protocol’s styrke er bredden den utvilsomt representerer. Den kan ikke bestrides, men er ikke fullt så stor som protokollførerne liker å gi inntrykk av. Det er viktig å merke seg at de mest progressive/liberale kreftene i kirken ikke har vært representert rundt bordet, og aldri ble spurt om å sitte der. Samtalene har pågått bak lukkede dører, uten den åpenhet som skal ligge til grunn for alle råd og utvalg i kiren vår. Det er høyst kritikkverdig. Videre er det reist berettiget kritikk mot sammensetningen av «protokollgruppen», med tanke på både alder og kjønn. At initiativet dessuten er privat og selvrekruttert, uten noe kirkelig mandat, er også en stor svakhet.

For absoluttMetodist teller det også negativt at likhet og full aksept og inkludering av LGBTQ+ folk (og andre marginaliserte ), har aldri hatt prioritet i Protocol-gruppens samtaler.

Selv om protokollen innebærer en «vennskapelig skilsmisse» med WCA, synes ønsket om å bevare en størst mulig enhet det viktigste. Feil fokus! Streamingen av Protocol-seansen 13. januar var ikke spesielt opplysende. Ikke minst var fraværet av helt nødvendige, kritiske spørsmål påtakelig. Protocol-panelet slapp altfor lett unna.

absoluttMetodist innrømmer det. Vi ble regelrett forført av the Protocol da de første meldingene ble publisert. Utsikten til å bli kvitt WCA og andre IRD-våpendragere, overskygget vår normale kritiske sans.

Likevel er vi fortsatt ambivalent. The Protocol gir oss kvaler. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ventet ut situasjonen og kanskje blitt kvitt tradisjonalistene på annet vis. Men den tiden har vi ikke. Traditional Plan er allerede gjeldende kirkelov i USA og uretten må ta slutty, snarest.

Nå må omsider hensynet til LGBTQ+ og sunn, bærekraftig teologi telle tyngst. Vil vi innen Generalkonferansen i mai ha noe som er bedre og mer realistisk enn the Protocol?

Vi kan håpe, men (minst) en protokolltilførsel er nødvendig: Den norske årskonferansen 2020 må kjenne sitt ansvar og vedta at Metodistkirken i Norge, uavhengig av alle andre prosesser, erklærer seg fullt inkluderende og aksepterende med øyeblikkelig virkning!

 

 

 

Skammelig start på 2020!

Det er vanskelig å si godt nytt år. Onsdag 1. januar 2020 er en helsvart skammens og sorgens dag for Metodistkirken (the United Methodist Church). Fra og med i dag er den direkte onde Traditional Plan gjeldende i kirken vår i USA. Det betyr at kirken skjerper sin fordømmelse av «skeiv» kjærlighet, skjerper straffereaksjonene og nekter LGBTQ+ personer rettigheter og muligheter til å tjene kirken. En beklagelig, uforståelig og uakseptabel legitimering av ondskap, urett, diskriminering og fordømmelse.

skammens dagMed vedtaket av Traditional Plan på Generalkonferansen 2019, krysset kirken vår en rød strek, både teologisk og etisk. Heldigvis, og selvfølgelig, har flere årskonferanser og enkeltmenigheter i USA erklært at de ikke underkaster seg Traditional Plan, og har i stedet definert seg som «safe haven», et trygt tilfluktssted. Det er profetiske og evangeliske handlinger!

Også norske /europeiske lokalmenigheter bør snarest erklærte at de ikke vil føye seg etter en plan og kirkelov som erstatter nåde med straff og aksept med fordømmelse.  Selv om det av «tekniske kirkejuridiske årsaker» ennå er et år før Traditional Plan, Gud forby, blir gjeldende world wide, er det kjempeviktig at enkeltmetodister og lokalmenigheter snarest engasjerer seg og markerer standpunkt. Selv om 1. januar 2020 er ugjenkallelig en skammens dag.  Du og jeg, sammen med gode metodister verden over, kan prøve å hindre at hele 2020 blir stående som et skammens år. Da må vi ta de nødvendige skritt for å sikre at vi i 2021 vil ha en teologisk og etisk bærekraftig Metodistkirke for og i vår tid. En kirke som gjør at vi kan se våre medmennesker i øynene og si velkommen, i stedet for å slå blikket skamfullt  ned og råde dem til å gå et annet sted.

Det er ulike samtaler/prosesser i gang for å sikre en framtid for United Methodist Church som en fullt inkluderende og aksepterende kirke, og man kan selvfølgelig håpe og drømme om at Generalkonferansen i mai 2020 mirakuløst vil reversere/forkaste Traditional Plan.

Men gode metodister kan ikke passivt vente på utfallet. Vi må klart ta avstand fra både konkrete paragrafer, og ikke minst bibelforståelsen / «teologien» som ligger bak diskrimineringen, fordømmelsen og den formaliserte uretten som Traditional Plan særlig retter mot LGBTQ+ personer og skeiv kjærlighet.

absoluttMetodist er ikke påfallende optimistisk, dessverre heller ikke for samtalen/prosessen innen Metodistkirken i Norge. Derfor er lokalmenigheters vitnesbyrd påkrevet. absoluttMetodist mener det vil være viktige innspill og signal til de pågående samtalene, at lokalmenigheter allerede nå markerer hvor de står. Jo flere menigheter og enkeltpersoner som offentlig har distansert seg fra Traditional Plan og alt dens vesen, før årskonferansen skal avgjøre kirkens veivalg og holdning, jo bedre.

absoluttMetodist «tilbyr» en derfor en skisse /utkast til erklæring, som selvfølgelig fritt kan endres/omformuleres lokalt:

Vi, Metodistkirken i ……… erklærer at vår menighet distanserer seg fra Traditional Plan. og beklager at den nå gjelder i deler av United Methodist Church.

Vi beklager uretten som kirken altfor lenge har begått mot LGBTQ+ personer, og den ytterligere skjerpingen som ligger i Traditional Plan.

Vi vil ikke underkaste oss, dersom noen del av Traditional Plan fra neste år blir gjeldende for Metodistkirken i Norge.

Vi støtter alt arbeid for en fullt LGBTQ+ aksepterende og inkluderende kirke.

Vi støtter inngåelse av ekteskap mellom LGBTQ+ personer, og ordinasjon av LGBTQ+ prester og diakoner. Vi ser gjerne at slike handlinger blir foretatt i vår menighet og kirkebygg.

Vi forutsetter at pastorer som utnevnes til tjeneste i vår menighet, i holdning og handling står for de samme verdier.

resistharm-Hwood-San-Banner-132x96-600x400Samtidig oppfordrer absoluttMetodist alle til å støtte metodistbevegelsen #Resistharm. Det kan man gjøre som enkeltpersoner og menigheter. Følg denne linken: https://resistharm.com  Der finner du også verdifull informasjon, bønner, gudstjenesteressurser –  og sterke historier.

 

 

Kabinettet svarer, men….

Kabinettet har svart på absoluttMetodists utfordring knyttet til formuleringen i hyrdebrevet om at Årskonferansen 2019 ønsket at den norske LGBTQ+ samtalen skulle ende opp med to likeverdige syn. Vi anser ikke svaret som spesielt tilfredsstillende, men for redelighetens skyld refereres det først i sin helhet:

191120 Svar til Ole-Einar Andersen

Svar på brev

Jeg viser til ditt brev til Kabinettet datert 11.11.2019.

Vi drøftet dette brevet i vårt møte i forrige uke og vil svare følgende:

Det er ingen tvil om at et stort flertall i Årskonferansen 2019 ønsket å gå i retning et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet, som det heter i vedtaket derfra. Når det i brevet som ble sendt ut i etterkant av Årskonferansen snakkes om «plass for to likeverdige syn» refererer det til det «rommet» det skal være i kirken, som vi oppfatter at Årskonferansen bekreftet: At det fortsatt skal være mulig for medlemmer i Metodistkirken, inkludert prester og diakoner, å ha et annet syn enn det som kirkens flertall står for og som vi nå beveger oss mot. 

Oslo, 20.11.2019

Med vennlig hilsen

Knut Refsdal

Tilsynsprest

absoluttMetodist ba kabinettet avklare om de (biskop og tilsynsprester) fastholder sin påstand/tolkning om at årskonferansen ønsket at målet for samtalen skal være to likeverdige syn. Kabinettet ble også oppfordret til å reformulere den aktuelle formuleringen. ( se forrige blogg ) Den anledningen benyttet de ikke; svaret forverrer heller situasjonen.

 

Årskonferansen 2019 ga «samtalen» mandat til å svare på følgende spørsmål:  «Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet?»

Kabinettet, og samtalelederen, virker allerede å ha konkludert med hva som skal til: nemlig å skape et «rom» for to likeverdige syn, og kabinettet fastholder at dette var Årskonferansens mening/oppfatning.

absoluttMetodist synes fortsatt det er en beklagelig og forhastet konklusjon på samtalen som ennå ikke er i gang. Og den bygger på en tolkning av konferansens holdning som i følge flere frustrerte henvendelser til absoluttMetodist, slett ikke er så entydig som kabinettet hevder.

Kabinettets svar på «hyrdebrev-utfordringen» gjør dessverre at samtalen risikerer å komme skjevt ut fra start. Kabinettets forhastede konklusjon kan også bidra til at samtalen vil miste noe av sin troverdighet og legitimitet.

( Det kommer på toppen av at samtalen er skremmende forsinket. Samtalestart skal så langt vi erfarer skje første uka i desember og avsluttes i mai, etter Generalkonferansen 2020. Den sene starten gjør at samtalen har mistet noe av det momentum som prosessene fram mot Årskonferansen 2019 skapte. Man har heller ikke, som samtalegruppe/utvalg, holdt tritt med de mange ulike prosessene som er i gang, ikke minst i USA. )

Dette øker kravet til at den forestående samtalen ikke bare kan føres i fortrolighet, men med størst mulig transparens og åpenhet. De åtte medlemmene i samtalegruppen, samtaler ikke på vegne av seg selv, men hele kirka vår. Bevisste metodister rundt om i landet må regelmessig få vite hva som er tenkt og sagt, og gis mulighet for innspill til samtalen underveis. Samtalegruppen må også være åpen på hvem/hvilke miljø de konsulterer med.

For absoluttMetodist (og flere bekymrede/frustrerte metodister som har tatt kontakt) er det klart at aksept og fordømmelse aldri kan bli likeverdige syn og holdninger. Det er jo to syn som bygger på så grunnleggende ulik bibelforståelse og Gudsbilde at de teologisk og etisk er komplett uforenlige.

I kirken vil det selvfølgelig være både to og flere syn på dette, og mange andre spørsmål. Slikt har alle kirker alltid levd med. Men det avgjørende er kirkens offisielle syn, og hvilke krav det stiller til ordinerte – og lokalmenigheter.

Praktisering og forkynnelse av to likeverdige syn er en selvmotsigelse. I en åpen, fullt inkluderende og aksepterende kirke må LGBTQ+ folk være garantert å bli møtt med aksept, ønsket velkommen til tjeneste og få gifte seg, uansett hvilken av våre menigheter og pastorer de henvender seg til.

Å forkynne og praktisere to likeverdige syn vil rett og slett være et fortsatt svik mot LGBTQ+ folk i og utenfor kirka vår. Det får være måte på hva/hvem som skal ofres på en illusorisk kirkelig enhets alter. Valget mellom enkelte ordinertes samvittighet og fortsatt urett mot LGBTQ+ folk, er egentlig veldig enkelt. Den teologiske og etiske uretten har pågått lenge nok. Ingen «enhet» er verd at uretten fortsetter.

I en overgangsperiode må vi kunne leve med at allerede ordinerte prester/diakoner får stå i tjeneste med sitt konservative syn, men en virkelig LGBTQ+ inkluderende/aksepterende kirke kan ikke fortsette å ordinere nye prester som vil nekte å vie LGBTQ+ eller anerkjenne og samarbeide med LGBTQ+ kolleger.

Nok er mer enn nok. For lengst.

 

(åpent brev til Kabinettet) Hyrdebrevet må avklares!

Bloggeren absoluttMetodiost (alias Ole-Einar Andersen) sender med dette et åpent brev til Kabinettet (biskop opg tilsynsprester) med krav om en avklaring i forbindelse med «hyrdebrevet»  de publiserte etter Årskonferansen 2019 og homofilidebatten. Du kan lese hele brevet her:np-hvor gikk JesusTrondheim 11.11.2019

Åpent brev til kabinettet for Metodistkirken i Norge v/ biskop Christian Alsted, tilsynsprest Knut Refsdal, tilsynsprest Ingull Grefslie.

Det hersker usikkerhet i kirken vår om hvilket mandat Årskonferansen 2019 ga for de nært forestående samtalene om kirkens holdning og praksis i forhold til LGBTQ+. Kabinettet har i høyeste grad bidratt til dette gjennom hyrdebrevet til norske metodister datert 25. juni 2019, publisert på Metodistkirken.no og senere gjengitt i flere menighetsblad/nettsider.

I hyrdebrevet skrev dere (sitat):

«Det var et klart flertall i konferansen for å bevege seg i en retning, hvor kirken gir plass for to likeverdige syn, og at vi samtidig så langt som overhodet mulig søker å bevare kirkens enhet.»   (uthevingene er gjort av absoluttMetodist)

Flere reaksjoner og henvendelser til absoluttMetodist viser at dette langt i fra oppleves som en entydig tolkning av Årskonferansens vedtak og intensjon. Konferansen erkjente at det var stor og reell uenighet, men ønsket å utrede hvordan vi eventuelt i en åpen, inkluderende kirke kan leve sammen med ulike syn. I vedtaket er det vanskelig å finne en vurdering av at synspunktene er, eller skal, anses som likeverdige, slik Kabinettet hevder.

Det er faktisk ganske alvorlig dersom biskop/kabinett gjennom et offisielt «hyrdebrev» bidrar til at en feiltolkning av Årskonferansen får feste seg. Er formuleringen i hyrdebrevet bevisst, er det meget kritikkverdig og kan oppleves som et forsøk på manipulasjon. Både medlemmer av kirken, og offentligheten, må ha grunn til å tro at kabinettet i et hyrdebrev knyttet til en så betent sak, valgte sine ord med største omhu og bevissthet. Dreier det seg bare om en «glipp», er det ille nok, for det feilaktige og beklagelige narrativet er uansett skapt. En oppklaring/avklaring fra Kabinettet er nødvendig, desto mer fordi den «norske samtalen» skal ledes av tilsynspresten for Østre distrikt (Knut Refsdal).

Kabinettet bes derfor,  før «samtalen» starter primo desember, svare på følgende: Står dere fortsatt inne for denne formuleringen i hyrdebrevet av 25.06 2019?: 

«Det var et klart flertall i konferansen for å bevege seg i en retning, hvor kirken gir plass for to likeverdige syn, og at vi samtidig så langt som overhodet mulig søker å bevare kirkens enhet.»

Selvfølgelig vil det være ulike syn på LGBTQ+ spørsmålet i kirken vår, som det har vært og fortsatt er i en rekke saker av både teologisk og sosialetisk karakter. Men det er dramatisk forskjell på at det blant metodister er flere syn, og at kirken offisielt skal ha «to likeverdige syn» i LGBTQ+ spørsmålet. Det ligger i sakens natur at de to teologiske/etiske synene pr. definisjon hverken er eller kan gjøres likeverdige. Fordømmelse og aksept av LGBTQ+ kjærlighet, representerer klare motsatser.

absoluttMetodist er trygg på at mange som stilte bak forslaget fra «de 88» til Årskonferansen, føler at en målsetting om «to likeverdige syn» er meget fjernt fra målet med forslaget de underskrev og ga sin tilslutning til.

Takknemlig for snarlig svar/klargjøring.

absoluttMetodist v/ Ole-Einar Andersen

Dersom sosiale medier / blogg ikke anses som egnet kommunikasjonsplattform, kan svar sendes på mail til oleander@getmail.no, men svaret vil bli publisert.

( Tegningen til dette bligginnlegget gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward )

 

På tide med en unnskyldning?

Det ble så stille etter Årskonferansen 2019!? Hva med å bryte stillheten med en uforbeholden unnskyldning til LGBTQ+ personer i og utenfor kirken? En unnskyldning for den grove teologiske, moralske og medmenneskelige urett kirken vår har utsatt dem for – i alle fall siden 1972. absoluttMetodist erfarer at det jobbes med et forslag om dette til Årskonferansen 2020, og kan i dag publisere et første utkast.

np-beskyttet av Jesus

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpasstor.copm / David Hayward

Hvor ble det av engasjementet og gløden for en åpen og inkluderende Metodistkirke? Ble den punktert av Årskonferansen 2019 og vedtaket om en samtale som har som mål å finne en måte å leve med to «likeverdige» syn på LGBTQ+ kjærlighet i kirken? En samtale som i seg selv er en slags fallitt og knefall for de konservative kreftene. Fordømmelse og aksept har aldri vært, og kan aldri bli, likeverdige syn/holdninger – de er inkompatible som ild og vann eller «skitt og kanel». (se tidligere blogginnlegg…)

Mens vi venter på at den norske offisielle kirkesamtalen i det hele tatt skal komme i gang, er tiden uansett overmoden for å be om unnskyldning for lidelse som allerede er forvoldt. Absolutt metodist erfarer at bloggens alter ego, Ole-Einar Andersen, er i ferd med å formulere et forslag til Årskonferansen 2020. Et forslag som, basert på tidligere erfaring, neppe vil søke underskrifter fra verken «88» eller flere/færre…

FORELØPIG FORSLAG

Inntil videre har forslaget følgende ordlyd, men det vil være «under construction» fram mot tidsfristen for innlevering:

«Metodistkirken i Norge beklager, og ber om unnskyldning for den grove teologiske og moralske urett vi, og the United Methodist Church, har begått mot LGBTQ+ personer. Gjennom fordømmende holdninger og handlinger har vi som kirke og enkeltpersoner påført medmennesker stor skade, sorg og lidelse og i strid med evangeliet om Guds ubetingede nåde og kjærlighet til alle. Dette skadeverket ble dessverre forsterket og forlenget gjennom vedtaket av Traditional Plan på Generalkonferansen 2019. Det beklager vi på det aller inderligste, og kan bare håpe at det over tid vil finnes rom for forsoning og tilgivelse.

 I tillegg til å be om unnskyldning for uretten begått mot dem, vil vi til alle LGBTQ+ personer, i og utenfor kirken, understreke: 

Du er skapt og elsket av Gud. Du er velsignet og du er en velsignelse. Som kirke bekrefter vi din hellige verdi. Din kjærlighet er en Guds gave. Du trenger ingens tillatelse til å kalle deg Guds barn, eller til å elske den du elsker. Du er skapt i Guds bilde. Du er fullt akseptert. Du er velkommen til å gjøre tjeneste på alle nivå i Metodistkirken i Norge.»

NB: Teksten i siste del av forslaget er i takknemlighet inspirert av et brev som hundrevis av legfolk og ordeinerte i North Alabamah Conference (UMC) underskrev i august i år. Brevet ble opprinnelig skrevet av Eden Johnson, medlem av Birmingham First United Methodist Church. Du kan lese hele brevet, og begrunnelsen for det,  her: Brev om unnskyldning

 

 

Kritt, ost, skitt, kanel og LGBTQ+

«To know chalk from cheese», sier engelskmennene når de skal karakterisere to tilsynelatende like ting, som egentlig er totalt forskjellige/uforenlige. «Det er forskjell på skitt og kanel», sier vi i Norge. Litt mindre elegant, kanskje, men i dette tilfellet minst like treffende.

Mulig scenario i Metodistkirken i Norge, anno 2020/21:

«Kjære LGBTQ+ ‘er. Du er hjertelig velkommen til kirka vår. Vi aksepterer deg og inkluderer deg. Her kan du gifte deg og her kan du bli ordinert til prest og diakon. MEN, i nabobyen er det metodistkirke og en metodistprest som fordømmer din kjærlighet som synd, som vil nekte deg vielse og motsette seg ordinasjon til kirkelig tjeneste. Og det er helt ok, for det er to likeverdige syn.»

To likeverdige syn? Er det virkelig et mål for samtalen som Årskonferansen 2019 vedtok, at vi helst/fortrinnsvis skal ende opp med en kirke hvor det er helt «stuerent» og likeverdig å fordømme LGBTQ+ kjærlighet, nekte ekteskap og motsette seg ordinasjon av LGBTQ+ til tjeneste som pastorer og diakoner i kirken? Skal fordømmelse  likestilles med aksept og inkludering?

Samtaler som har som mål å likestille disse to synene, er i alle et drøyt stykke fra det absoluttMetodist oppfatter som intensjonen og ånden i forslaget fra «de 88».

Hvilken troverdighet vil en slik «likeverdighet» gi kirka vår?

Etter absoluttMetodists syn kan det maksimalt bli snakk om å innvilge en tidsbegrenset «reservasjonsrett» mot full inkludering. Det må bare bli en rett/mulighet for allerede ordinerte. Kirka skal ikke kunne ordinere nye prester/diakoner som står på den fordømmende linjen.

* «Chalk and Cheese» har vært i det engelske vokabular siden 1300-tallet, først skriftlig dokumentert i John Gower’s Confessio Amantis (1390) «Lo, how they feignen chalk for cheese».

«Skitt og kanel» er først skriftlig dokumentert i «Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og såkalt Daglig Tale» (1866). Uttrykket er i sin tur trolig hentet fra det plattyske «Schiet un Kaneel».

To likeverdige syn???

Mange er glade for konsensusvedtaket i Årskonferansen for Metodistkirken i Norge, om veien videre mot en fullt LGBTQ+ aksepterende og inkluderende kirke. absoluttMetodist slutter seg selvfølgelig til det, men vil aldri kunne forstå og/eller akseptere at fordømmelse og utestengelse skal regnes som likeverdig syn med aksept og inkludering!

Uansett er det ingen grunn til å hvile. Kirka vår er pr. i dag ikke åpen og inkluderende, og Traditional Plan er inntil videre i løypa for å gjøre tilstanden enda verre. Ansvaret for å være inklusive oaser i ørkenen, må fortsatt lokalmenigheter og modige prester ta! Konsensusvedtaket var bare et første skritt. Det er nå kampen virkelig starter. Presset må opprettholdes.

absolutt-rainbow genser

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Samtaleutvalget som skal nedsettes, må aldri befris fra forventningene til «de 88» og de nesten 250 som støttet forslaget, eller fra forventningene som konsensusvedtaket tross alt har skapt!  Utvalget må jobbe mest mulig transparent. Gode metodister og venner av kirka må sørge for at utvalget stadig får aktuelle innspill og kommentarer til sitt arbeid. Og utvalget må selvfølgelig få minst 2 erklærte, åpne LGBTQ+ som medlemmer for å ha troverdighet.

På konferansen ble det snakket om «homofil livsstil» – som om den er annerledes, mindreverdig eller syndig i forhold til heterofil livsstil (hva nå det skulle være)?

Men det er altså ikke LGBTQ+ folk, skapt i Guds bilde, som er «problemet» for kirka vår. Problemet er (streite) holdninger, basert på vrang bibelforståelse og teologi. Det er vi som må endre oss, bibelforståelsen – og kirka.

Underbygge konsensus?

Årskonferansen skal ha oppfordret «alle til å tenke gjennom reaksjoner og utspill på sosiale medier», og det kan saktens være betimelig. Men konferansen skal også, med henvisning til den «brede konsensus» som ble oppnådd, ha oppfordret alle til «å gi en respons som underbygger denne konsensus». (vår uthevelse)

absoluttMetodist regner med at dette ikke er noe forsøk på dempe debatten. Det må da være fullstendig legitimt å erklære seg uenig i (deler av) konsensusvedtaket og gjennom åpen debatt i menigheter og på sosiale medier søke å påvirke samtalen videre slik at konsensus om et drøyt år forhåpentligvis ser annerledes og bedre ut enn juni’19-versjonen??

absoluttMetodist tilhører de som synes konsensusvedtaket i Årskonferansen ble for svakt og utydelig. Forslaget fra «de 88» ble i overkant svekket, og konsensusvedtaket ga for mange konsesjoner til de konservative. Leser man selve vedtaket, må det faktisk et stykke velvillig tolkning til for å fastslå at Metodistkirken i Norge åpner for full inkludering og aksept av LGBTQ+. Det burde vært unødvendig.

Vår trøst er at konsensus er ikke hugget i stein, men en stadig prosess. Konsensusvedtaket er en statusrapport pr. juni 2019.  Fram mot årskonferansen 2020 må denne konsensus utfordres!

Ikke to likeverdige syn!

absoluttMetodists primære anfektelse i forhold til konsensusvedtaket, er forestillingen om en kirke med «to likeverdige syn». Vi kan ikke se fnugg av likeverdighet mellom et bibelsyn og gudsbilde som fullt ut vil akseptere og inkludere LGBTQ+ i kirken, og et bibelsyn/gudsbilde som fordømmer LGBTQ+ folks kjærlighet, og nekter disse vielse og ordinasjon i kirken.

Vi ønsker slett ikke en konsensus som innebærer at Metodistkirken skal likestille disse synene. Vi ønsker en kirke hvor full aksept og inkludering er den klare hovedholdningen, men hvor vi med raushet sier at ordinerte kan reservere seg mot å medvirke i kirkelige handlinger som bygger på dette hovedsynet.

absoluttMetodist, for sin del, er dessuten tilhenger av at dette skal være en tidsbegrenset reservasjonsrett. Den bør bare gjelde for allerede ordinerte, tjenestegjørende i kirka. Det bør ikke gis adgang til å rekruttere og ordinere nye pastorer/diakoner som reserverer seg. Full aksept og inkludering er reell og troverdig bare fra det øyeblikk dette er praksis i hele kirka! 

Å forfekte Traditional Plans syn, er etter absoluttMetodists mening inkompatibelt med kristen lære. I det øyeblikk vi kaller kjærlighet mellom to av samme kjønn for synd, presenterer vi også et bilde av en Gud som er mer opptatt av personers kjønnsorganer enn menneskers hjerte og sinn og personlighet; et bilde av en liten gud med dårlig dømmekraft og omsorg for mennesker som er skapt i hans/hennes/hens bilde.

 

absoluttMetodist har i månedene før Årskonferansen’19 bevisst ligget lavt i terrenget og heller jobbet for forslaget fra «de 88». Etter Årskonferansen er det klart at kampen for å få samtaleutvalget til å inkludere mest mulig av intensjonene og visjonene fra dette forslaget, må intensiveres. Det vil ha vårt fokus i tiden som kommer.

Men først er det noen ukers sommerferie.

Blessup!