absoluttMetodist har tatt tilsynsprest Knuts fastetidsråd ad notam. Jeg har telt og telt – til hundre og tilbake. Likevel er jeg hellig vred, og vel så det. Hvorfor? Fordi den nattverden jeg har tenkt å motta via et videoopptak av en nattverdsandakt, angivelig ikke vil være gyldig, ifølge min biskop. Et uforståelig synspunkt i virus- og pandemitider! Jeg oppfordrer flere metodister enn meg til sivil nattverdsulydighet gjennom «koronapåsken» 2020!

absoluttMetodist er kjent med at alle ordinerte pastorer (og diakoner?) i aktiv stilling i Metodistkirken i Norge, sist lørdag mottok et brev fra biskop Christian Alsted knyttet med hvilke rammer og betingelser som gjelder for å forrette og motta nattverd online.

Instruksen vitner om en teologisk og sjelesørgerisk umusikalitet og skremmende mangel på forståelse av den nye virkeligheten vi plutselig er blitt kastet inn i. Insisteringen på at kun «live» online nattverd gjelder, signaliserer ikke bare teologisk maktmisbruk, men misbruk av teologi.

absoluttMetodist sier med en gammel påskevettregel: «Det er ingen skam å snu» . Biskop og annen kirkeledelse (hvor er landsleglederen i dette spørsmålet??)  har evt fram til kl. 10.55 skjærtorsdag 9. april å gjøre det på. (Du kan se/lese hele biskopens brev på slutten av dette blogginnlegget)

I instruksen, som ble formidlet i en mail fra Hovedkontoret sist lørdag, understrekes at «online nattverd» kun gjelder for de som knytter seg opp til selve direktesendingen.

Brevet med instruksen åpner riktig så løfterikt, med sterk understrekning av at vi som kirke i disse tider må finne alternative måter å holde gudstjeneste og tilby pastoral omsorg på:

“The corona virus pandemic and government issued measures prevents us from having worship in our churches. This urges us to look for other ways to worship and to offer pastoral care.”

Men hva hjelper det, når biskopen raskt fortsetter slik:

«On-line Communion is an opportunity as part of a live-streamed on-line worship service ordevotion. When celebrating Holy Communion online I ask you to observe the following:

􀁸 Communion should only be offered during live streamed worship services, where people participate in real-time.

􀁸 If recordings of such live streamed worship services are made available for persons to view at a later time, you should note that communion should only be taken when participating in real-time.»

 

Hva er dette? Tenker vi at innstiftelsesordene mister sin kraft og gyldighet i opptak? Vi som rett etter påske skal lese bibeltekster om Kristus som plutselig åpenbarte seg og gikk gjennom låste dører…  er han ikke i stand til å være nærværende nok i en videonattverd i opptak? Skal vi som skal synge « Mørket seirer aldri over lyset»  la koronaviruset begrense virkekraften i vårt fremste symbol på Guds nåde, omsorg og kjærlighet?

Eller skal vi som kirke dele nåde, håp, og trøste, oppmuntre og utruste i en krisetid som få om ingen av oss har tidligere erfaring med? Er svaret da å presisere at nattverd i opptak er uten kraft og betydning?

Å stenge for Guds nåde

Jeg kan selvfølgelig forstå ønsket om å bevare en viss orden og kontroll med tanke på nattverden som et symboltungt sakrament. Men vi lever i helt spesielle tider. Både samfunnsliv, kirkeliv og våre personlige liv er i omveltning. Kirkene er stengt. Vi har ikke adgang til å møtes som menighet. Da må det da være mulig med en smule fleksibilitet?

Da må det være mulig å vise fleksibilitet, omsorg og tenke nytt i stedet for å konstruere stengsler for Guds nåde!?

Ja, lage ny teologi, om nødvendig. Teologi er ikke statisk og hugget i stein. Metodister er ikke dogmatikere. Et kjennetegn for oss er at teologi er en dynamisk, stadig skapende prosess. Teologien fornyes i møte med nye situasjoner og erfaringer.

Vår teologi blir stadig til i skjæringspunktet kirke/tro og samfunn. I det skjæringspunktet herjer akkurat nå koronaviruset. Teologi i dag, formes av de utfordringer vi står overfor i dag (les: korona), og hvordan vi hører Guds stemme i vår verden i dag. Når betingelsene for samfunns-, menneske- og kirkeliv forandrer seg, gjør teologien det også. Det krever en kontekstuell tilnærming og praksis – også i forhold til videonattverd i koronavirustider. ( jeg sa noe lignende i blogginnlegget « Korona kontra elementene» 21. mars. Det er utrolig skuffende at synspunktet det må gjentas og forsterkes.)

Sivil ulydighet!

absoluttMetodist vil helt bevisst se et par metodistiske nattverdsandakter i opptak skjærtorsdag. Jeg skal ha brød og juice/vin klart – og ingen biskop (egentlig er vi alle hjelpeprester i det alminnelige prestedømme…) skal få overbevist meg om at jeg der og da ikke erfarer Kristi nærvær!

Jeg oppfordrer frimodig andre metodister og venner av kirka vår til å gjøre det samme! Ta imot nattverd i opptak foran skjermen, mobilen og nettbrettet denne påska!  Gjerne flere ganger! Ulydighet mot biskopens nattverdsinstruks, er lydighet mot nådens og kjærlighetens evangelium i disse koronatider.

I morgen (søndag 22. mars) holder metodistkirkens to tilsynsprester i Norge en direktesendt, online-videgudstjeneste. Det er bra. Men nattverden under videogudstjenesten er visstnok kun «gyldig» hvis man ser og deltar i «sanntid». Det er for absoluttMetodist komplett ubegripelig. Da lar vi viruset seire over kristenhetens fremste fellesskapshandling og -symbol.

Som metodister er vi ikke dogmatikere. (Metodistisk) teologi er ikke statisk. Teologien er noe som lever og dermed forandrer seg. Når teologien har et praktisk sikte og har relasjonen mellom Gud, mennesker og samfunn som fokus, da blir mennesket og samfunnslivet en relevant del av teologien og først da blir teologien relevant.

Vår teologi blir stadig til i skjæringspunktet kirke/tro og samfunn. I det skjæringspunktet herjer akkurat nå koronaviruset. Teologi i dag, formes av de utfordringer vi står overfor idag (les: korona), og hvordan vi hører Guds stemme i vår verden idag. Når menneskelivet forandrer seg, gjør teologien det også. Det krever en kontekstuell tilnærming og praksis – også i forhold til videonattverd i koronavirustider.

Som metodister er vi quadrilateralens folk; Skriften, Tradisjonen, Erfaringen og Fornuften. Dagens situasjon krever ikke minst at vi vektlegger fornuften!

I innkallingen til søndagens (nattverds)gudstjeneste med våre to tilsynsprester, understrekes det meget sterkt at: «Slik nattverdfeiring er kun mulig som en del av en direktesendt online-gudstjeneste, der folk deltar i sanntid. Hvis opptak av slike online-gudstjenester blir gjort tilgjengelige på et senere tidspunkt, bør lyttere/seere gjøres oppmerksom på at nattverd kun er mulig når man deltar i sanntid.»

Hva er dette? Er vi så «mer katolsk enn paven» at vi må følge søndagens videogudstjeneste «live» for at nattverden skal være «gyldig»?? Å i det hele tatt antyde at nattverden ikke er gyldig dersom jeg setter meg ned og ser gudstjenesten kl. 21.00 i stedet for i «sanntid», er for absoluttMetodist absolutt ufattelig i den situasjonen vi er kastet inn i. Det er unntakstilstand. Det må vi som kirke også forholde oss til!

Innstiftelsesordene gjelder selvfølgelig den saften/juicen/vinen og brødbiten som folk finner fram hjemme, uansett når de velger å se gudstjenesten, ja om de velger å se den i reprise også!    Dette er vel ikke noe hokuspokus («hoc est corpus»)? Vi må ikke gjøre knefall for viruset!

absoluttMetodist er ikke den som i utrengsmål spør WWJD? Men i dette tilfellet mener jeg tilogmed å vite svaret. Han ville ristet på hodet, grepet mikrofonen og sagt: «Når som helst og hvor som helst, folkens! Online, i sanntid, «live» eller i opptak! Så ofte som dere drikker/spiser det!»

Ja, selv når absoluttMetodist, i pålagt sosial avstand, karantene eller isolat, skulle finne på å lese Innstiftelsesordene for seg selv over en knekkebrødbit og en slurk vann, så er det fullverdig nattverd. I hellig trass mot korona og alt dens vesen.

Og så kunne vi på tampen ikke dy oss for denne:

—

Jo mer som avdekkes om «the Protocol», jo mindre lysten blir absoluttMetodist på at protokollen skal ratifiseres. Hovedinnvendingen er at protokollen, tross fagre ord, ikke gir noen garanti for at vi, straks tradisjonalistene ute, har en fullt inkluderende og aksepterende United Methodist Church oppe og står. I verste fall protokollen ikke verd papiret den er skrevet på.

absoluttMetodist aksepterer villig til at UMC betaler myyye for å bli kvitt WCA og alt dens (u)vesen. Men det må ikke bli «sølvpenger» for fortsatt å ofre våre skeive på en eller annen kirkelig enhets alter. Vi må ha garanti for at vi har en fullt LGBTQ+ inkluderende og aksepterende UMC oppe og står i det øyeblikk tradisjonalistene casher ut.

Den garantien gir the Protocol ikke, i alle fall ikke ennå. Det er umulig å gå inn for the Protocol før alle fromme ord er omsatt til konkret, kirkelig lovgivning (legislation).  Uten det, kan vi stå foran en ny ørkenvandring. Den tiden har vi ikke. Den bokstavelig talt blodige uretten har pågått lenge nok. Vi er på overtid. Alt annet enn en instant full inkludering og aksept, vil være et fortsatt blodig svik mot våre skeive medlemmer, medmennesker – og evangeliet. Beklagelig nok kan vi ikke ha tillit til at det videre arbeidcet med the Protocol faktisk vil endre på dette.

Vi kjenner dessuten at vi allerede er lei av å høre hvor smertefull og tøff prosessen har vært i the Protocol-gruppen. Hvor mange ganger har gruppen spurt seg selv om hvor smertefullt det har vært å være «skeiv» i kirka vår siden 1972?? Kirkens fordømmende holdning til skeiv kjærlighet har garantert kostet liv, smerte, fortvilelse som jeg våger å påstå langt overgår gruppens kvaler. Beskrivelsen av en tung og emosjonell «roller-coaster-ride», fortoner seg mer som en «joyride» (i begrepets ulike betydninger) sammenlignet med hvilke lidelser vrang bibelforståelse og teologi har påført skeive i og utenfor kirken i snart 48 år.

The Protocol har langt på vei lyktes i å kuppe den videre prosessen fram mot Generalkonferansen i. i mai. De har ettertrykkelig satt dagsorden. Dyktig gjort, det skal de ha. Men the Protocol og folka bak, må ikke tillates å ta resten av kirka som gissel i tiden fram mot generalkonferansen i mai. Alle andre samtaler og prosesser med mål om en fullt inkluderende kirke må få gå sin gang. For oss i Norge er det for eksempel kjempeviktig at den norske samtalen fortsetter, og munner ut i et klokkeklart forslag til Årskonferansen.

Noe av the Protocol’s styrke er bredden den utvilsomt representerer. Den kan ikke bestrides, men er ikke fullt så stor som protokollførerne liker å gi inntrykk av. Det er viktig å merke seg at de mest progressive/liberale kreftene i kirken ikke har vært representert rundt bordet, og aldri ble spurt om å sitte der. Samtalene har pågått bak lukkede dører, uten den åpenhet som skal ligge til grunn for alle råd og utvalg i kiren vår. Det er høyst kritikkverdig. Videre er det reist berettiget kritikk mot sammensetningen av «protokollgruppen», med tanke på både alder og kjønn. At initiativet dessuten er privat og selvrekruttert, uten noe kirkelig mandat, er også en stor svakhet.

For absoluttMetodist teller det også negativt at likhet og full aksept og inkludering av LGBTQ+ folk (og andre marginaliserte ), har aldri hatt prioritet i Protocol-gruppens samtaler.

Selv om protokollen innebærer en «vennskapelig skilsmisse» med WCA, synes ønsket om å bevare en størst mulig enhet det viktigste. Feil fokus! Streamingen av Protocol-seansen 13. januar var ikke spesielt opplysende. Ikke minst var fraværet av helt nødvendige, kritiske spørsmål påtakelig. Protocol-panelet slapp altfor lett unna.

absoluttMetodist innrømmer det. Vi ble regelrett forført av the Protocol da de første meldingene ble publisert. Utsikten til å bli kvitt WCA og andre IRD-våpendragere, overskygget vår normale kritiske sans.

Likevel er vi fortsatt ambivalent. The Protocol gir oss kvaler. Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ventet ut situasjonen og kanskje blitt kvitt tradisjonalistene på annet vis. Men den tiden har vi ikke. Traditional Plan er allerede gjeldende kirkelov i USA og uretten må ta slutty, snarest.

Nå må omsider hensynet til LGBTQ+ og sunn, bærekraftig teologi telle tyngst. Vil vi innen Generalkonferansen i mai ha noe som er bedre og mer realistisk enn the Protocol?

Vi kan håpe, men (minst) en protokolltilførsel er nødvendig: Den norske årskonferansen 2020 må kjenne sitt ansvar og vedta at Metodistkirken i Norge, uavhengig av alle andre prosesser, erklærer seg fullt inkluderende og aksepterende med øyeblikkelig virkning!

Det er vanskelig å si godt nytt år. Onsdag 1. januar 2020 er en helsvart skammens og sorgens dag for Metodistkirken (the United Methodist Church). Fra og med i dag er den direkte onde Traditional Plan gjeldende i kirken vår i USA. Det betyr at kirken skjerper sin fordømmelse av «skeiv» kjærlighet, skjerper straffereaksjonene og nekter LGBTQ+ personer rettigheter og muligheter til å tjene kirken. En beklagelig, uforståelig og uakseptabel legitimering av ondskap, urett, diskriminering og fordømmelse.

Med vedtaket av Traditional Plan på Generalkonferansen 2019, krysset kirken vår en rød strek, både teologisk og etisk. Heldigvis, og selvfølgelig, har flere årskonferanser og enkeltmenigheter i USA erklært at de ikke underkaster seg Traditional Plan, og har i stedet definert seg som «safe haven», et trygt tilfluktssted. Det er profetiske og evangeliske handlinger!

Også norske /europeiske lokalmenigheter bør snarest erklærte at de ikke vil føye seg etter en plan og kirkelov som erstatter nåde med straff og aksept med fordømmelse.  Selv om det av «tekniske kirkejuridiske årsaker» ennå er et år før Traditional Plan, Gud forby, blir gjeldende world wide, er det kjempeviktig at enkeltmetodister og lokalmenigheter snarest engasjerer seg og markerer standpunkt. Selv om 1. januar 2020 er ugjenkallelig en skammens dag.  Du og jeg, sammen med gode metodister verden over, kan prøve å hindre at hele 2020 blir stående som et skammens år. Da må vi ta de nødvendige skritt for å sikre at vi i 2021 vil ha en teologisk og etisk bærekraftig Metodistkirke for og i vår tid. En kirke som gjør at vi kan se våre medmennesker i øynene og si velkommen, i stedet for å slå blikket skamfullt  ned og råde dem til å gå et annet sted.

Det er ulike samtaler/prosesser i gang for å sikre en framtid for United Methodist Church som en fullt inkluderende og aksepterende kirke, og man kan selvfølgelig håpe og drømme om at Generalkonferansen i mai 2020 mirakuløst vil reversere/forkaste Traditional Plan.

Men gode metodister kan ikke passivt vente på utfallet. Vi må klart ta avstand fra både konkrete paragrafer, og ikke minst bibelforståelsen / «teologien» som ligger bak diskrimineringen, fordømmelsen og den formaliserte uretten som Traditional Plan særlig retter mot LGBTQ+ personer og skeiv kjærlighet.

absoluttMetodist er ikke påfallende optimistisk, dessverre heller ikke for samtalen/prosessen innen Metodistkirken i Norge. Derfor er lokalmenigheters vitnesbyrd påkrevet. absoluttMetodist mener det vil være viktige innspill og signal til de pågående samtalene, at lokalmenigheter allerede nå markerer hvor de står. Jo flere menigheter og enkeltpersoner som offentlig har distansert seg fra Traditional Plan og alt dens vesen, før årskonferansen skal avgjøre kirkens veivalg og holdning, jo bedre.

absoluttMetodist «tilbyr» en derfor en skisse /utkast til erklæring, som selvfølgelig fritt kan endres/omformuleres lokalt:

Vi, Metodistkirken i ……… erklærer at vår menighet distanserer seg fra Traditional Plan. og beklager at den nå gjelder i deler av United Methodist Church.

Vi beklager uretten som kirken altfor lenge har begått mot LGBTQ+ personer, og den ytterligere skjerpingen som ligger i Traditional Plan.

Vi vil ikke underkaste oss, dersom noen del av Traditional Plan fra neste år blir gjeldende for Metodistkirken i Norge.

Vi støtter alt arbeid for en fullt LGBTQ+ aksepterende og inkluderende kirke.

Vi støtter inngåelse av ekteskap mellom LGBTQ+ personer, og ordinasjon av LGBTQ+ prester og diakoner. Vi ser gjerne at slike handlinger blir foretatt i vår menighet og kirkebygg.

Vi forutsetter at pastorer som utnevnes til tjeneste i vår menighet, i holdning og handling står for de samme verdier.

—

Samtidig oppfordrer absoluttMetodist alle til å støtte metodistbevegelsen #Resistharm. Det kan man gjøre som enkeltpersoner og menigheter. Følg denne linken: https://resistharm.com  Der finner du også verdifull informasjon, bønner, gudstjenesteressurser –  og sterke historier.

Kabinettet har svart på absoluttMetodists utfordring knyttet til formuleringen i hyrdebrevet om at Årskonferansen 2019 ønsket at den norske LGBTQ+ samtalen skulle ende opp med to likeverdige syn. Vi anser ikke svaret som spesielt tilfredsstillende, men for redelighetens skyld refereres det først i sin helhet:

Svar på brev

Jeg viser til ditt brev til Kabinettet datert 11.11.2019.

Vi drøftet dette brevet i vårt møte i forrige uke og vil svare følgende:

Det er ingen tvil om at et stort flertall i Årskonferansen 2019 ønsket å gå i retning et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet, som det heter i vedtaket derfra. Når det i brevet som ble sendt ut i etterkant av Årskonferansen snakkes om «plass for to likeverdige syn» refererer det til det «rommet» det skal være i kirken, som vi oppfatter at Årskonferansen bekreftet: At det fortsatt skal være mulig for medlemmer i Metodistkirken, inkludert prester og diakoner, å ha et annet syn enn det som kirkens flertall står for og som vi nå beveger oss mot. 

Oslo, 20.11.2019

Med vennlig hilsen

Knut Refsdal

Tilsynsprest

absoluttMetodist ba kabinettet avklare om de (biskop og tilsynsprester) fastholder sin påstand/tolkning om at årskonferansen ønsket at målet for samtalen skal være to likeverdige syn. Kabinettet ble også oppfordret til å reformulere den aktuelle formuleringen. ( se forrige blogg ) Den anledningen benyttet de ikke; svaret forverrer heller situasjonen.

Årskonferansen 2019 ga «samtalen» mandat til å svare på følgende spørsmål:  «Hva skal til for at Metodistkirken i Norge skal kunne leve med et fullt ut inkluderende syn på menneskelig seksualitet?»

Kabinettet, og samtalelederen, virker allerede å ha konkludert med hva som skal til: nemlig å skape et «rom» for to likeverdige syn, og kabinettet fastholder at dette var Årskonferansens mening/oppfatning.

absoluttMetodist synes fortsatt det er en beklagelig og forhastet konklusjon på samtalen som ennå ikke er i gang. Og den bygger på en tolkning av konferansens holdning som i følge flere frustrerte henvendelser til absoluttMetodist, slett ikke er så entydig som kabinettet hevder.

Kabinettets svar på «hyrdebrev-utfordringen» gjør dessverre at samtalen risikerer å komme skjevt ut fra start. Kabinettets forhastede konklusjon kan også bidra til at samtalen vil miste noe av sin troverdighet og legitimitet.

( Det kommer på toppen av at samtalen er skremmende forsinket. Samtalestart skal så langt vi erfarer skje første uka i desember og avsluttes i mai, etter Generalkonferansen 2020. Den sene starten gjør at samtalen har mistet noe av det momentum som prosessene fram mot Årskonferansen 2019 skapte. Man har heller ikke, som samtalegruppe/utvalg, holdt tritt med de mange ulike prosessene som er i gang, ikke minst i USA. )

Dette øker kravet til at den forestående samtalen ikke bare kan føres i fortrolighet, men med størst mulig transparens og åpenhet. De åtte medlemmene i samtalegruppen, samtaler ikke på vegne av seg selv, men hele kirka vår. Bevisste metodister rundt om i landet må regelmessig få vite hva som er tenkt og sagt, og gis mulighet for innspill til samtalen underveis. Samtalegruppen må også være åpen på hvem/hvilke miljø de konsulterer med.

For absoluttMetodist (og flere bekymrede/frustrerte metodister som har tatt kontakt) er det klart at aksept og fordømmelse aldri kan bli likeverdige syn og holdninger. Det er jo to syn som bygger på så grunnleggende ulik bibelforståelse og Gudsbilde at de teologisk og etisk er komplett uforenlige.

I kirken vil det selvfølgelig være både to og flere syn på dette, og mange andre spørsmål. Slikt har alle kirker alltid levd med. Men det avgjørende er kirkens offisielle syn, og hvilke krav det stiller til ordinerte – og lokalmenigheter.

Praktisering og forkynnelse av to likeverdige syn er en selvmotsigelse. I en åpen, fullt inkluderende og aksepterende kirke må LGBTQ+ folk være garantert å bli møtt med aksept, ønsket velkommen til tjeneste og få gifte seg, uansett hvilken av våre menigheter og pastorer de henvender seg til.

Å forkynne og praktisere to likeverdige syn vil rett og slett være et fortsatt svik mot LGBTQ+ folk i og utenfor kirka vår. Det får være måte på hva/hvem som skal ofres på en illusorisk kirkelig enhets alter. Valget mellom enkelte ordinertes samvittighet og fortsatt urett mot LGBTQ+ folk, er egentlig veldig enkelt. Den teologiske og etiske uretten har pågått lenge nok. Ingen «enhet» er verd at uretten fortsetter.

I en overgangsperiode må vi kunne leve med at allerede ordinerte prester/diakoner får stå i tjeneste med sitt konservative syn, men en virkelig LGBTQ+ inkluderende/aksepterende kirke kan ikke fortsette å ordinere nye prester som vil nekte å vie LGBTQ+ eller anerkjenne og samarbeide med LGBTQ+ kolleger.

Nok er mer enn nok. For lengst.

—

Bloggeren absoluttMetodiost (alias Ole-Einar Andersen) sender med dette et åpent brev til Kabinettet (biskop opg tilsynsprester) med krav om en avklaring i forbindelse med «hyrdebrevet»  de publiserte etter Årskonferansen 2019 og homofilidebatten. Du kan lese hele brevet her:Trondheim 11.11.2019

Åpent brev til kabinettet for Metodistkirken i Norge v/ biskop Christian Alsted, tilsynsprest Knut Refsdal, tilsynsprest Ingull Grefslie.

Det hersker usikkerhet i kirken vår om hvilket mandat Årskonferansen 2019 ga for de nært forestående samtalene om kirkens holdning og praksis i forhold til LGBTQ+. Kabinettet har i høyeste grad bidratt til dette gjennom hyrdebrevet til norske metodister datert 25. juni 2019, publisert på Metodistkirken.no og senere gjengitt i flere menighetsblad/nettsider.

I hyrdebrevet skrev dere (sitat):

«Det var et klart flertall i konferansen for å bevege seg i en retning, hvor kirken gir plass for to likeverdige syn, og at vi samtidig så langt som overhodet mulig søker å bevare kirkens enhet.»   (uthevingene er gjort av absoluttMetodist)

Flere reaksjoner og henvendelser til absoluttMetodist viser at dette langt i fra oppleves som en entydig tolkning av Årskonferansens vedtak og intensjon. Konferansen erkjente at det var stor og reell uenighet, men ønsket å utrede hvordan vi eventuelt i en åpen, inkluderende kirke kan leve sammen med ulike syn. I vedtaket er det vanskelig å finne en vurdering av at synspunktene er, eller skal, anses som likeverdige, slik Kabinettet hevder.

Det er faktisk ganske alvorlig dersom biskop/kabinett gjennom et offisielt «hyrdebrev» bidrar til at en feiltolkning av Årskonferansen får feste seg. Er formuleringen i hyrdebrevet bevisst, er det meget kritikkverdig og kan oppleves som et forsøk på manipulasjon. Både medlemmer av kirken, og offentligheten, må ha grunn til å tro at kabinettet i et hyrdebrev knyttet til en så betent sak, valgte sine ord med største omhu og bevissthet. Dreier det seg bare om en «glipp», er det ille nok, for det feilaktige og beklagelige narrativet er uansett skapt. En oppklaring/avklaring fra Kabinettet er nødvendig, desto mer fordi den «norske samtalen» skal ledes av tilsynspresten for Østre distrikt (Knut Refsdal).

Kabinettet bes derfor,  før «samtalen» starter primo desember, svare på følgende: Står dere fortsatt inne for denne formuleringen i hyrdebrevet av 25.06 2019?: 

«Det var et klart flertall i konferansen for å bevege seg i en retning, hvor kirken gir plass for to likeverdige syn, og at vi samtidig så langt som overhodet mulig søker å bevare kirkens enhet.»

Selvfølgelig vil det være ulike syn på LGBTQ+ spørsmålet i kirken vår, som det har vært og fortsatt er i en rekke saker av både teologisk og sosialetisk karakter. Men det er dramatisk forskjell på at det blant metodister er flere syn, og at kirken offisielt skal ha «to likeverdige syn» i LGBTQ+ spørsmålet. Det ligger i sakens natur at de to teologiske/etiske synene pr. definisjon hverken er eller kan gjøres likeverdige. Fordømmelse og aksept av LGBTQ+ kjærlighet, representerer klare motsatser.

absoluttMetodist er trygg på at mange som stilte bak forslaget fra «de 88» til Årskonferansen, føler at en målsetting om «to likeverdige syn» er meget fjernt fra målet med forslaget de underskrev og ga sin tilslutning til.

Takknemlig for snarlig svar/klargjøring.

absoluttMetodist v/ Ole-Einar Andersen

Dersom sosiale medier / blogg ikke anses som egnet kommunikasjonsplattform, kan svar sendes på mail til oleander@getmail.no, men svaret vil bli publisert.

–

( Tegningen til dette bligginnlegget gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward )

Det ble så stille etter Årskonferansen 2019!? Hva med å bryte stillheten med en uforbeholden unnskyldning til LGBTQ+ personer i og utenfor kirken? En unnskyldning for den grove teologiske, moralske og medmenneskelige urett kirken vår har utsatt dem for – i alle fall siden 1972. absoluttMetodist erfarer at det jobbes med et forslag om dette til Årskonferansen 2020, og kan i dag publisere et første utkast.

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpasstor.copm / David Hayward

Hvor ble det av engasjementet og gløden for en åpen og inkluderende Metodistkirke? Ble den punktert av Årskonferansen 2019 og vedtaket om en samtale som har som mål å finne en måte å leve med to «likeverdige» syn på LGBTQ+ kjærlighet i kirken? En samtale som i seg selv er en slags fallitt og knefall for de konservative kreftene. Fordømmelse og aksept har aldri vært, og kan aldri bli, likeverdige syn/holdninger – de er inkompatible som ild og vann eller «skitt og kanel». (se tidligere blogginnlegg…)

Mens vi venter på at den norske offisielle kirkesamtalen i det hele tatt skal komme i gang, er tiden uansett overmoden for å be om unnskyldning for lidelse som allerede er forvoldt. Absolutt metodist erfarer at bloggens alter ego, Ole-Einar Andersen, er i ferd med å formulere et forslag til Årskonferansen 2020. Et forslag som, basert på tidligere erfaring, neppe vil søke underskrifter fra verken «88» eller flere/færre…

FORELØPIG FORSLAG

Inntil videre har forslaget følgende ordlyd, men det vil være «under construction» fram mot tidsfristen for innlevering:

«Metodistkirken i Norge beklager, og ber om unnskyldning for den grove teologiske og moralske urett vi, og the United Methodist Church, har begått mot LGBTQ+ personer. Gjennom fordømmende holdninger og handlinger har vi som kirke og enkeltpersoner påført medmennesker stor skade, sorg og lidelse og i strid med evangeliet om Guds ubetingede nåde og kjærlighet til alle. Dette skadeverket ble dessverre forsterket og forlenget gjennom vedtaket av Traditional Plan på Generalkonferansen 2019. Det beklager vi på det aller inderligste, og kan bare håpe at det over tid vil finnes rom for forsoning og tilgivelse.

 I tillegg til å be om unnskyldning for uretten begått mot dem, vil vi til alle LGBTQ+ personer, i og utenfor kirken, understreke: 

Du er skapt og elsket av Gud. Du er velsignet og du er en velsignelse. Som kirke bekrefter vi din hellige verdi. Din kjærlighet er en Guds gave. Du trenger ingens tillatelse til å kalle deg Guds barn, eller til å elske den du elsker. Du er skapt i Guds bilde. Du er fullt akseptert. Du er velkommen til å gjøre tjeneste på alle nivå i Metodistkirken i Norge.»

NB: Teksten i siste del av forslaget er i takknemlighet inspirert av et brev som hundrevis av legfolk og ordeinerte i North Alabamah Conference (UMC) underskrev i august i år. Brevet ble opprinnelig skrevet av Eden Johnson, medlem av Birmingham First United Methodist Church. Du kan lese hele brevet, og begrunnelsen for det,  her: Brev om unnskyldning