Da loven ble evangelium

marriage-equality

Takk til nakedpastor/David Hayward for at jeg får bruke                                        hans tegning “Marriage Equality”

 

 

Fredag (26.06.15) åpenbarte Gud seg gjennom The Supreme Court of the United States. Høyesterett avsa en juridisk kjennelse, men de fem dommerne som utgjorde flertallet, forkynte og ivaretok samtidig kjærlighetens evangelium bedre enn tallrike prester og biskoper evner å gjøre. Jeg tror vedtaket om å legalisere (*) ekteskap mellom homofile i hele USA, vil gi saken nytt momentum og utvikling – selv i United Methodist Church.

USA og amerikanske forhold har, på godt og vondt, stor betydning for United Methodist Church. I noen tilfelle en klar ulempe. I dette tilfellet en udelt velsignelse. Kjennelsen i amerikansk høyesterett vil gjøre noe med kirken. Selv om de fleste delegatene til Generalkonferansen i Portland 2016 allerede er valgt, vil Høyesteretts vedtak utvilsomt påvirke stemning, holdninger og handlinger gjennom det knappe året som gjenstår før Generalkonferansen.

Bare et drøyt døgn etter kjennelsen, er det allerede flere tegn og rapporter om at noe er i ferd med å skje innen UMC . Det er en ny bevegelse i saken, en ny energi og en ny giv.

At den rakryggede biskop Sally Dyck i Illinois var raskt ute, var ikke overraskende, men like fullt oppmuntrende. Samtidig som hun er meget glad for kjennelsen, nøler ikke med å gå imot det foreløpige flertallet iblant sine kolleger, og kirkens rådende syn:

«In all this celebration of marriage for all people, its with sadness that as the UMC we continue to deny the benefit marriage to LGBTQ persons, according to our Book of Discipline.»

Se hele hennes videouttalelse her: http://rmnetwork.us1.list-manage1.com/track/click?u=38f2eb8a4757127e09ba18224&id=c72a993534&e=5aff7ea3b2

Oppmuntrende på grensen til det oppsiktsvekkende, var den raske responsen fra presidenten i biskopsrådet, biskop Warner H. Brown jr. Dagen etter kjennelsen i høyesterett tar ”sjefsbiskopen” vår til orde for at ”UMC for alvor må vurdere hvordan den vil gå framover med integritet og i tjeneste for alle.”

I uttalelsen reflekterer Brown relevant, ransakende og balansert over situasjonen. ”Loven tvinger ingen til å handle mot sin samvittighet, eller gå på akkord med sitt teologiske syn”, understreker Brown, men han etterlater, slik jeg leser ham, ingen tvil om hva som er hans visjon og bønn: ”at det for og i United Methodist Church kommer en dag med likhet og inkludering av alle mennesker som er skapt i Gud bilde”.

Jeg gjengir under det jeg oppfatter som ”hjertet” i biskopens uttalelse, men oppfordrer alle til å lese hele uttalelsen selv her: http://unitedmethodistreporter.com/2015/06/27/council-of-bishops-president-issues-statement-on-same-sex-marriage-ruling/

«This Supreme Court decision calls attention to the difference between the laws of the United States, and the policy of our church. The law does not require anyone to violate their conscience of what God has called them to do, or their theological understanding.

But, if we seek to be an inclusive church that serves all of our parishioners, and all of our neighbors, we will have to consider how we treat all people equally. The heart of our call to ministry is to be pastor to the people of the congregation, and the community, we serve. May we continue to be a people of prayer, and hope, as we work towards a day of equality and inclusion for all people created in the image of God.”

President Obama var tidlig ute med en uttalelse hvor han hevdet at kjennelsen var en ”seier for Amerika”. Presidenten understreket at ”kjennelsen bekrefter noe millioner av amerikanere allerede tror i sine hjerter; at når alle (amerikanere) blir behandlet som likeverdige, er vi alle mer fri.”

 (* )Det amerikansk høyesterett konkret gjorde fredag, var å avsi kjennelse i to saker. Høyestrett fastslo at 1) enkeltstater ikke kan nekte inngåelse av ekteskap mellom homofile, og 2) enkeltstater kan ikke nekte å anerkjenne slike ekteskap som er inngått annet sted. I praksis betyr dette en ”nation wide” legalisering av ekteskap mellom homofile og lesbiske.

Vedtaket fulgte dagen etter to andre meget viktige vedtak i samme domsstol. Torsdag fastholdt The Supreme Court et sentralt element i ”Affordable care act”, (Obama-care) som var utfordret av konservative som ønsker å sette en stopper for denne helsereformen før den er satt ut i livet. Høyesterett opprettholdt samtidig også et vitalt element i ”Fair Housing act” – en lov som er av stor betydning for de svakeste, undertrykte, diskriminerte i det amerikanske samfunnet.

Er man en anelse prosessteologisk anlagt, er det fullt mulig å se Gud i slike vedtak…

—-

Fortsatt uro om Betanien

Jeg var ikke tilstede og hørte behandlingen av Betaniensaken på Metodistkirkens Årskonferanse i dag. Ut fra tilgjengelige referater synes det som det fortsatt er grunnlag for å mene at viktige spørsmål står ubesvart. Etter fredagens behandling av Betaniensaken på årskonferansen (19.juni), skrev tillitsvalgt og overlege ved Betanien Bergen, Arne Nakling, følgende i kommentarfeltet på mitt blogginnlegg «Betanienspørsmål fra bakerste benk»:

«Det er skuffande lite sjølvransaking, ærlegheit og ansvar. Derimot ei panisk angst for kva som kan skje viss ein innrømer feil.
Det er vi som jobbar på Betanien som har skoen på. Eg kan garantera at det ikkje blir ro på Betanien før styret blir skifta ut, heilt og holdent.»  

Han varsler også at han vil kommentere Betaniensaken ytterligere i dagens (lørdag 20.juni) utgave av Bergens Tidende og Dagen.

Dette er hele Naklings kommentarfelt-innlegg til «Betanienspørsmål fra bakerste benk»:

absolutt-question1xTakkar så mykje for dine kritiske spørsmål, Ole Einar. Som du vil sjå, har eg nok ein gong funne det naudsynt å kommentera i BT og Dagen i morgon. ( lørdag, red.anm) Eg synest vi har vore svært tydelege, og i det siste notatet til Stiftingstilsynet krever vi skriftleg igjen alle gamle styremedlemmers avgang. Det er heller ikkje berre Veland som er den einaste som sit igjen. Også Moster og Myklebust, som er føreslått som vararepresentantar.
Foreslåtte Filip Rygg diskvalifiserte seg sjølv ved straks å gå ut og rosa det gamle styret for ein formidabelt god ryddejobb. Dette kunne ikkje vera lenger unna sanninga, og er eit slag i andletet på meg, på varslarane og på læringsprosessen.
Det er skuffande lite sjølvransaking, ærlegheit og ansvar. Derimot ei panisk angst for kva som kan skje viss ein innrømer feil.
Det er vi som jobbar på Betanien som har skoen på. Eg kan garantera at det ikkje blir ro på Betanien før styret blir skifta ut, heilt og holdent.

Ole-Einars (bitte)lille katekisme

Absolutt katekisme

Jeg håper den rungende selvironien i tittelen kommer klart og tydelig igjennom! Følgende tanker er altså bare noen upretensiøse, ørsmå refleksjoner rundt svære spørsmål. Hvorfor? Fordi ”absolutt metodist” (bloggen og FB-siden) har resultert i et knippe spørsmål om min kristne tro og identitet som jeg har kommet til at jeg bør besvare.

Nå skal jeg slett ikke skryte på en storm av slike henvendelser. Med unntak av én telefonformidlet helvetesdom fra en tid tilbake som jeg ikke akkurat tar inn over meg, dreier det seg om fire for så vidt hyggelige og ferske henvendelser med overlappende og i sak/ordlyd ganske like spørsmål. Selv om akkurat det lukter litt ”kampanje”, opplever at disse spør av genuin interesse og jeg velger å behandle nysgjerrigheten med respekt. Spørsmålene er mottatt på sms og mail, men jeg velger å svare offentlig i håp om at det kan virke avklarende for flere, og fremme tilliten og dialogen. I tillegg viset jeg til ”selvangivelsen” i bloggens høyrespalte. Den bør ikke bør levne særlig tvil om hvor jeg står. Men jeg velger altså å svare på følgende konkrete spørsmål:

* Er du frelst, Ole-Einar?

Jeg svarer som min teologiprofessor Einar Molland: ”Ja, ubetinget”. Og gjerne med min professor Jacob Jervells presisering da han i et intervju jeg gjorde med ham som journalist sa : ”altså betingelsesløst”.

Ellers finner jeg det nyttig å prøve å bruke andre ord og begreper. Mange tradisjonelle, kristelige begrep utløser et sett av nedarvede assosiasjoner og forestillinger som jeg tror det er sunt å frigjøre seg fra å bli definert av.

”Frelst” er et slikt ord med masse bagasje. Jeg opplever at jeg gjennom Jesu liv, død og oppstandelse ble satt inn i en ny sammenheng. Jeg har en sterk opplevelse av å være en del av Guds frelsesplan/ønske med verden. Det kan jo høres voldsomt selvbevisst ut, men det er slik jeg tenker om kirken – vi er del av en Gudsbevegelse som skal kulminerer i en ny himmel og en ny jord men på veien dit er gudsriket allerede virksomt og tilstede. Denne opplevelsen, bevisstheten og håpet er for meg minst like sterk og relevant, vil jeg påstå , som andres opplevelse av ”personlig frelse”.

* Tror du på jomfrufødselen?

Nei. Jeg tror at vi alle er skapt av Gud og i hans/hennes bilde, likeverdige og omsluttet av den forutgående nåde og at vi alle derfor i teologisk forstand er unnfanget av den hellige ånd. Den konkrete, fysiske unnfangelsen derimot, har jeg ingen problemer med å kreditere Josef.

* Tror du på oppstandelsen?

Der er jeg enig med Paulus. Uten Jesu oppstandelse er det vi driver med bare tull og tøys og meningsløst. Men typen oppstandelse, graden av kroppslighet, tilhører troens mysterium. I følge bibelens egne beskrivelser var det jo ingen av de som først møtte Jesus etter oppstandelsen som umiddelbart kjente ham igjen, enda de var blant dem som kjente ham aller best. Og selv etter en hel dags spasertur til Emmaus var det først dagen derpå at de to disiplene innså hvem de hadde vandret og spist sammen med.

* Tror du at Jesus døde for dine synder?

Jeg befinner meg i skjæringspunktet mellom den subjektive og klassiske forsoningslæren som begge er solid forankret i kirkehistorien. Den objektive forsoningslæren, som av mange dras veldig langt i retning av en sur, hevngjerrig Gud som krevde og krever offer og underkastelse for å blidgjøres, har jeg et relativt avmålt forhold til.

* Tror du på Bibelen som Guds ord?

Jeg svarer, som jeg tidligere har skrevet, at den beste og eneste måte å vise Bibelen virkelig respekt på, er å ikke lese og tolke den bokstavelig. Bare da blir den levende og utfordrende i vår tid. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig, gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat. Bibelen er full av teologiske retninger; ikke minst det nye testamentet. Apostlene – og Paulus – kranglet så busta føyk. I så vel evangeliene som brevlitteraturen, apostlenes gjerninger og Johannes Åpenbaring skinner de teologiske stridighetene igjennom. Da kirken etter noen århundrer til slutt samlet seg om én skriftsamling, Bibelen, var det resultat av en langvarig prosess med så vel teologiske disputter som (kirke)politikk og makt som ingredienser og rammeverk.

Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet. Ut over dette henviser jeg til blogginnlegget ”Fifty shades of klare ord” som ble publisert 4. april.

Ja, så bitteliten var den katekismen!

Velkommen – til en stengt dør…

Absolutt - stengt dør Brobyggeren

Forsiden på ”konferansenummeret” av Brobyggeren ønsker velkommen til Metodistkirkens Årskonferanse 2015 – med bildet av en stengt kirkedør. Helt utilsiktet, regner jeg med, men symbolikken er dessverre aktuell.

Bildet av en stengt dør til Metodistkirken som har åpne dører, hjerter og sinn som motto er tankevekkende. Et motto som vi må stå¨opp for, og som sterke krefter innen United Methodist Church undergraver og svekker troverdigheten av.

For å understreke det først: Jeg er sikker på at alle de flotte folka i menigheten i Halden, med sterk dedikasjon og strålende innsats på alle vis, har lagt til rette for at pastorer og delegater skal få en god konferanseopplevelse. Takk og ære og hipp, hippelujah til dere og Halden for det! Det er på ingen måte dere dette handler om!

Forsidebildet til Brobyggeren nr. 3/2015 har en så talende og alvorlig symbolikk knyttet til situasjonen innen UMC, at den må kommenteres. Håpet er at bildet av den stengte døren gjør såpass inntrykk at symbolkraften kan virke ”motsatt” under årskonferansens samtaler, blant annet om homofili; at kirkens dører etter Halden-konferansen vil oppleves åpnere enn i dag! At vi som kirke makter å ta samtalen framover, og ikke la oss bli holdt tilbake i diskusjoner om ting som i dagens opplyste samfunn og kirke bør anses som elementære samfunns- og menneskeretter.

Det er 12-13 år siden en bok med tittelen ”United Methodism @ Risk: A Wake Up Call” kom ut. Dessverre har boken har vist seg skremmende profetisk, og er i hovedtrekk minst like aktuell i dag. Politiske og kirkelige høyrekrefter med tenketanken IRD, ( en forkortelse for det forførende navnet Institute on Religion and Democracy), som edderkopp, har i årevis konsekvent og målrettet infiltrert og angrepet de større protestantiske kirkene (i USA) – ikke minst United Methodist Church. Dessverre ikke uten en viss suksess. Og angrepene fortsetter.

Under dekke av en forbløffende påstand om ”bibeltroskap” arbeider verbalinspirerte, konservative krefter og organisasjoner innenfor og utenfor UMC for å stenge kirkens dører – ikke bare i forhold til homofilispørsmålet, men hele metodistkirkens sosialevangeliske profil. ( Fyrtårn som kirkens General Board of Church and Society og General Board of Global Ministeries har gjennom årene vært populære skyteskiver og er det fortsatt.)

Vi er inne i en skjebnetid for UMC. Sterke krefter vil under dekke av fornyelse omforme oss som kirke, gi avkall på våre historiske verdier, vår tradisjon og vårt kall som en sosialt bevisst og relevant evangelisk kirke med reelt åpne dører, sinn og hjerter – basert på bærekraftig teologi, bibelsyn og gudsbilde. Det handler om kirkens og evangeliets troverdighet.

En anbefaling på tampen. Utgangspunktet er amerikansk, men relevansen er universell. Sjekk nettstedet http://www.talk2action.org som med årvåkenhet og innsikt tar for seg det ”religiøse høyre” og disse gruppenes aktivitet innen flere kirkesamfunn.

En liten milepel for en smal blogg

Absolutt-fun2

Den lille, meningsbærende, men smale og lett (united)metodistnerdete bloggen «absolutt metodist» har sannelig passert 2000 visninger. Ikke et overveldende antall, men utenfor «rosablogguniverset» synes jeg det er helt ok! Og antallet visninger og besøkende øker daglig! Uansett,  2000-merket som ble passert i natt, er verd en liten feiring.

Det velger jeg å gjøre med en kort, liten, optimistisk og livsbejaende salme av en av mine absolutt yndlings salmeskribenter; Shirley Murray fra New Zealand.  Salmen har hun kalt «GODSPEED SONG» –  og her er den som en personlig hilsen og gave til alle som er innom bloggen:

God speed you on your way

safe keep you every day

give you wing, cause to sing

all this we wish and pray.

God give you space to thrive

all senses kept alive

health and hope, means to cope

joyfully to arrive.

God lead yopu to the new

places and points of view

roads to take, friends to make

more life to travel through!


Omvendt hyrdebrev til biskopen

Absolutt Biskop-konvoluttLegfolk i United Methodist Church i den amerikanske delstaten Texas, samler via sosiale medier underskrifter på et brev de har skrevet til sine biskoper angående kirkens syn og praksis i homofilispørsmålet. «Problemet» er at bare texanere kan underskrive. Men brevet er så relevant og sterkt at jeg, som norsk metodist-legmann, velger å videresende det til vår nordisk/baltiske biskop Christian Alsted.

Av respekt for brevets amerikanske opphaveskvinner og -menn. har jeg (med unntak av geografiske omskrivninger) bevart den originale engelske ordlyden i brevet jeg herved videresender til biskop Alsted:

Dear bishop Christian Alsted!

We write this letter representing lay members of the United Methodist Church who live, work, and worship in the country of Norway. It is in keeping our covenant with God and with the church that we write, so that we may better live out our membership vows. These vows call us to Christian discipleship, to strengthen the ministries of the UMC and to fully participate in church ministries by our prayers, our presence, our gifts, our service, and our witness. At the heart of our vows, we accept the freedom and power to renounce and reject evil, injustice, and oppression in whatever forms they present themselves.

 We know that the position of the Church is shifting toward the full inclusion of our lesbian, gay, bisexual, and transgender (LGBT) siblings in Christ; yet, we lament the glacial pace of change, which hampers the pursuit of our mission to make disciples of Christ for the transformation of the world. We are convinced this mission can only be fulfilled through outreach and witness based in Christ’s all-inclusive love. We are deeply troubled by the harm perpetuated against LGBT people and their families by our church while we continue to wait for General Conference to take the steps necessary for reconciliation.

 We have witnessed families torn apart by spiritual violence after a loved one’s disclosure of sexual orientation or gender identity. We have witnessed the deaths of people young and old who have died by suicide, worn down and broken by years of abuse. We have mourned the loss of many to AIDS and indifference in a spiritual culture that privileged misguided piety over compassion. We have witnessed beloved couples within our congregations seek the pastoral care of their ministers as they prepare for marriage, only to be turned away, bringing great pain to both the couple and the clergy person. We have witnessed gifted clergy fall victim to witch-hunts and suffer the removal of their credentials and ministry. We have endured the isolation of holding a sometimes unpopular view among people of faith too entrenched in fear to hear God’s call to be reconciled with all people. Often the church has directly contributed to these harms, but even when it has not, the church has been complicit by its complacency.

 Despite the adversity faced by our LGBT family, friends, and allies in society and the church, we profess the Christian faith found in the Old and New Testaments and strive for beloved community. But, we struggle to faithfully participate in the ministries of the church and make new disciples of Christ when the presence, gifts, talents, and witness of our LGBT sisters and brothers are not fully recognized or appreciated. The One who calls us to love our neighbors as ourselves also calls us to enter the temple when it has been profaned and overturn the tables.

 Marriage equality has reached Norway. More and more congregations will feel called to open their sanctuary doors and celebrate services of Christian marriage for prepared same-sex couples in their congregations. More and more clergy will begin to officiate these sacred events. And you will receive complaints against us for violating the Book of Discipline—the same book that says, “We implore families and churches not to reject or condemn lesbian and gay members and friends. We commit ourselves to be in ministry for and with all persons.” We must begin to live out our commitment to the part of the Book of Discipline that says we are committed to supporting “the human rights and civil liberties . . . of all persons, regardless of sexual orientation.”

 As the norwegian society moves toward acceptance of LGBT people, the UMC continues to resist this positive and Christ-centered change. We understand change in denominational policy cannot occur outside of General Conference, and we recognize there is no assurance of change in 2016. Nevertheless, many of us are called to open the full ministries of the Church to all now. We cannot in good conscience continue to be proxies of institutional discrimination against our LGBT neighbors. We cannot continue to prioritize institutional maintenance over the mission and ministries of the United Methodist Church. And while we value our connectionalism and prefer not to violate the Discipline, we cannot continue to wait on the General Conference to right this wrong.

 We find it shameful that society is ahead of the Church. We are embarrassed to be the last of the mainline Protestant denominations to repent of the sin of exclusion and embrace marriage equality and ordination of qualified LGBT candidates. (nb: uthevet av meg) We believe that the UMC will be strengthened by the full inclusion of LGBT people into the life and ministry of the Church. Inclusion represents a step onward to perfection, and we will do all in our power to help the Church move forward. It is time for a faithful witness to the Gospel of Christ. This is our witness—it is our prayer, our gift, and our service to our Church.

 That we might better represent Christ to the world and make disciples for the transformation of the world, we sign our names to this document, which is as much a pledge to hold ourselves accountable to the inclusive love of God as it is a call to you, the Bishops of our United Methodist conferences in the state of Texas, to follow precedent set in other areas of the connection when faced with complaints about marriage ceremonies of LGBT people in the Church. We call on you to follow the process of seeking just resolution, rather than trial proceedings that are harmful to Christ’s people and the mission and ministries of our Church. Until a better solution comes to us through revision of the Book of Discipline, this is how we seek to manifest the life of the gospel in our Church and in our world.

 Will you join us, bishop Christian?

Der hører vi ikke hjemme

Israeli settlements2

Det er 13 år siden Metodistkirken i Norge med stort flertall meldte seg ut av organisasjonen «Hjelp jødene hjem». Nå fremmes det forslag om at kirken skal melde seg inn igjen. Svaret fra den nært forestående årskonferansen i Halden må bli et klart og tydelig ”nei”.

Det var faktisk jeg som lanserte forslaget om utmeldelse fra «Hjelp jødene hjem» på årskonferansen i 2002. Forslaget fikk bred støtte. Absolutt intet som har skjedd i løpet av de tretten årene siden utmeldelsen, tilsier at kirken bør gjenoppta medlemskapet. Snarere tvert i mot.

Den israelske okkupasjonen og bosettingspolitikken er bare blitt mer aggressiv, brutal og undertrykkende. Den økede innvandringen av jøder til Israel brukes som argument og brekkstang for utvidelse av eksisterende ulovlige settlements og etablering av nye. Stadig flere jøder er hjulpet «hjem» til ulovlige bosettinger på okkupert jord – jord som andre med langt større rett kan kalle «hjem».

Metodistkirken kan ikke være medlem av en organisasjon som i praksis støtter opp om den israelske okkupasjonen og ulovlige bosettingspolitikken i de palestinske landområdene. At en organisasjon som ”Med Israel for Fred” er blant ”Hjelp Jødene Hjems medlemmer, utløser ytterligere alarmklokker. Det er ikke en naturlige samarbeidspartnere for Metodistkirken.

United Methodist Church’s syn på Palestina-spørsmålet er utvetydig og har vært det gjennom mange tiår. Det foreligger et omfattende bakgrunnsmateriale for kirkens standpunkt. Meget kort kan det sammenfattes slik: Kirken vår støtter en tostat-løsning, tar avstand fra Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, den ulovlige bosettingspolitikken og avviser enhver visjon om et «Stor-Israel» som inkluderer okkuperte områder og hele Jerusalem med nærområder.

Jeg viser bare til et par linker: http://www.umc.org/what-we-believe/opposition-to-israeli-settlements-in-palestinian-land og http://umc-gbcs.org/issues/israel-palestine

Og så vet jeg av erfaring med helvetesdomfellelser at det er nødvendig å presisere følgende, og jeg forlanger å bli trodd:

Jeg er jødevenn. Jeg er stolt av og glad for at Metodistkirken i Trondheim en periode under krigen hadde hemmelig synagoge på kirkeloftet. Jeg er stolt av at vi oppbevarte jødiske hellige skrifter og rituelle gjenstander på kirkeloftet under hele krigen. Jeg fordømmer holocaust. Jeg tar avstand fra all trakassering og hatefulle ytringer og handlinger mot jøder i dag, uansett hvor i verden det skjer – også i Norge.

Jeg er ikke antisionist. Man kan diskutere det historiske og geopolitiske spillet som endte med opprettelsen av staten Israel; men staten er et faktum. Jeg fordømmer alle tanker om å fjerne Israel fra kartet – og alle handlinger som måtte ha det som mål. Jeg anerkjenner Israel og Israels rett til selvstendighet og trygghet innenfor egne grenser – men jeg deler United Methodist Church’s syn på at det gjelder de internasjonalt aksepterte grensene før seksdagerskrigen i 1967.

Og jeg fastholder: Det er fullt mulig å være sterk motstander av dagens israelske regime og politikk (i likhet med mange israelere) – uten å være antisemitt eller bli beskyldt for å være det.