Ole-Einars (bitte)lille katekisme

Absolutt katekisme

Jeg håper den rungende selvironien i tittelen kommer klart og tydelig igjennom! Følgende tanker er altså bare noen upretensiøse, ørsmå refleksjoner rundt svære spørsmål. Hvorfor? Fordi ”absolutt metodist” (bloggen og FB-siden) har resultert i et knippe spørsmål om min kristne tro og identitet som jeg har kommet til at jeg bør besvare.

Nå skal jeg slett ikke skryte på en storm av slike henvendelser. Med unntak av én telefonformidlet helvetesdom fra en tid tilbake som jeg ikke akkurat tar inn over meg, dreier det seg om fire for så vidt hyggelige og ferske henvendelser med overlappende og i sak/ordlyd ganske like spørsmål. Selv om akkurat det lukter litt ”kampanje”, opplever at disse spør av genuin interesse og jeg velger å behandle nysgjerrigheten med respekt. Spørsmålene er mottatt på sms og mail, men jeg velger å svare offentlig i håp om at det kan virke avklarende for flere, og fremme tilliten og dialogen. I tillegg viset jeg til ”selvangivelsen” i bloggens høyrespalte. Den bør ikke bør levne særlig tvil om hvor jeg står. Men jeg velger altså å svare på følgende konkrete spørsmål:

* Er du frelst, Ole-Einar?

Jeg svarer som min teologiprofessor Einar Molland: ”Ja, ubetinget”. Og gjerne med min professor Jacob Jervells presisering da han i et intervju jeg gjorde med ham som journalist sa : ”altså betingelsesløst”.

Ellers finner jeg det nyttig å prøve å bruke andre ord og begreper. Mange tradisjonelle, kristelige begrep utløser et sett av nedarvede assosiasjoner og forestillinger som jeg tror det er sunt å frigjøre seg fra å bli definert av.

”Frelst” er et slikt ord med masse bagasje. Jeg opplever at jeg gjennom Jesu liv, død og oppstandelse ble satt inn i en ny sammenheng. Jeg har en sterk opplevelse av å være en del av Guds frelsesplan/ønske med verden. Det kan jo høres voldsomt selvbevisst ut, men det er slik jeg tenker om kirken – vi er del av en Gudsbevegelse som skal kulminerer i en ny himmel og en ny jord men på veien dit er gudsriket allerede virksomt og tilstede. Denne opplevelsen, bevisstheten og håpet er for meg minst like sterk og relevant, vil jeg påstå , som andres opplevelse av ”personlig frelse”.

* Tror du på jomfrufødselen?

Nei. Jeg tror at vi alle er skapt av Gud og i hans/hennes bilde, likeverdige og omsluttet av den forutgående nåde og at vi alle derfor i teologisk forstand er unnfanget av den hellige ånd. Den konkrete, fysiske unnfangelsen derimot, har jeg ingen problemer med å kreditere Josef.

* Tror du på oppstandelsen?

Der er jeg enig med Paulus. Uten Jesu oppstandelse er det vi driver med bare tull og tøys og meningsløst. Men typen oppstandelse, graden av kroppslighet, tilhører troens mysterium. I følge bibelens egne beskrivelser var det jo ingen av de som først møtte Jesus etter oppstandelsen som umiddelbart kjente ham igjen, enda de var blant dem som kjente ham aller best. Og selv etter en hel dags spasertur til Emmaus var det først dagen derpå at de to disiplene innså hvem de hadde vandret og spist sammen med.

* Tror du at Jesus døde for dine synder?

Jeg befinner meg i skjæringspunktet mellom den subjektive og klassiske forsoningslæren som begge er solid forankret i kirkehistorien. Den objektive forsoningslæren, som av mange dras veldig langt i retning av en sur, hevngjerrig Gud som krevde og krever offer og underkastelse for å blidgjøres, har jeg et relativt avmålt forhold til.

* Tror du på Bibelen som Guds ord?

Jeg svarer, som jeg tidligere har skrevet, at den beste og eneste måte å vise Bibelen virkelig respekt på, er å ikke lese og tolke den bokstavelig. Bare da blir den levende og utfordrende i vår tid. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig, gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat. Bibelen er full av teologiske retninger; ikke minst det nye testamentet. Apostlene – og Paulus – kranglet så busta føyk. I så vel evangeliene som brevlitteraturen, apostlenes gjerninger og Johannes Åpenbaring skinner de teologiske stridighetene igjennom. Da kirken etter noen århundrer til slutt samlet seg om én skriftsamling, Bibelen, var det resultat av en langvarig prosess med så vel teologiske disputter som (kirke)politikk og makt som ingredienser og rammeverk.

Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet. Ut over dette henviser jeg til blogginnlegget ”Fifty shades of klare ord” som ble publisert 4. april.

Ja, så bitteliten var den katekismen!

Velkommen – til en stengt dør…

Absolutt - stengt dør Brobyggeren

Forsiden på ”konferansenummeret” av Brobyggeren ønsker velkommen til Metodistkirkens Årskonferanse 2015 – med bildet av en stengt kirkedør. Helt utilsiktet, regner jeg med, men symbolikken er dessverre aktuell.

Bildet av en stengt dør til Metodistkirken som har åpne dører, hjerter og sinn som motto er tankevekkende. Et motto som vi må stå¨opp for, og som sterke krefter innen United Methodist Church undergraver og svekker troverdigheten av.

For å understreke det først: Jeg er sikker på at alle de flotte folka i menigheten i Halden, med sterk dedikasjon og strålende innsats på alle vis, har lagt til rette for at pastorer og delegater skal få en god konferanseopplevelse. Takk og ære og hipp, hippelujah til dere og Halden for det! Det er på ingen måte dere dette handler om!

Forsidebildet til Brobyggeren nr. 3/2015 har en så talende og alvorlig symbolikk knyttet til situasjonen innen UMC, at den må kommenteres. Håpet er at bildet av den stengte døren gjør såpass inntrykk at symbolkraften kan virke ”motsatt” under årskonferansens samtaler, blant annet om homofili; at kirkens dører etter Halden-konferansen vil oppleves åpnere enn i dag! At vi som kirke makter å ta samtalen framover, og ikke la oss bli holdt tilbake i diskusjoner om ting som i dagens opplyste samfunn og kirke bør anses som elementære samfunns- og menneskeretter.

Det er 12-13 år siden en bok med tittelen ”United Methodism @ Risk: A Wake Up Call” kom ut. Dessverre har boken har vist seg skremmende profetisk, og er i hovedtrekk minst like aktuell i dag. Politiske og kirkelige høyrekrefter med tenketanken IRD, ( en forkortelse for det forførende navnet Institute on Religion and Democracy), som edderkopp, har i årevis konsekvent og målrettet infiltrert og angrepet de større protestantiske kirkene (i USA) – ikke minst United Methodist Church. Dessverre ikke uten en viss suksess. Og angrepene fortsetter.

Under dekke av en forbløffende påstand om ”bibeltroskap” arbeider verbalinspirerte, konservative krefter og organisasjoner innenfor og utenfor UMC for å stenge kirkens dører – ikke bare i forhold til homofilispørsmålet, men hele metodistkirkens sosialevangeliske profil. ( Fyrtårn som kirkens General Board of Church and Society og General Board of Global Ministeries har gjennom årene vært populære skyteskiver og er det fortsatt.)

Vi er inne i en skjebnetid for UMC. Sterke krefter vil under dekke av fornyelse omforme oss som kirke, gi avkall på våre historiske verdier, vår tradisjon og vårt kall som en sosialt bevisst og relevant evangelisk kirke med reelt åpne dører, sinn og hjerter – basert på bærekraftig teologi, bibelsyn og gudsbilde. Det handler om kirkens og evangeliets troverdighet.

En anbefaling på tampen. Utgangspunktet er amerikansk, men relevansen er universell. Sjekk nettstedet http://www.talk2action.org som med årvåkenhet og innsikt tar for seg det ”religiøse høyre” og disse gruppenes aktivitet innen flere kirkesamfunn.