Åpent kirkehjertesår

absolutt-NP-lite felles

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

«Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker og omfavner den verden vi lever i!» 

Veldig lite har på veldig lenge truffet meg så veldig hardt som denne setningen i en blogg jeg leste i starten av påska. Bloggens tittel, «Da United Methodist Church solgte sin sjel», ( «When The United Methodist Church sold its soul» ), traff meg rett i hjertesåret av en stadig ulykkeligere kjærlighet til kirken jeg fortsatt intenst prøver å elske.

«When the United Methodist Church sold its soul» var tittelen på et innlegg publisert 20. mars i år, på bloggen «expressionist coffe». Bloggeren er den amerikanske kunstneren og metodistpresten Doyle Burbank Williams. Jeg deler slett ikke alt i hans analyser og situasjonsbeskrivelser. jeg sier ikke at han har rett. Men det er passasjer, tanker og formuleringer i bloggposten som jeg kan sette to streker under og gjøre til mine egne. Og jeg anbefaler uansett innlegget til ettertanke og trolig litt provokasjon.(link under)

Slik jeg forstår ham, mener Doyle at UMC solgte sin sjel i et velment, men misforstått forsøk på å tekkes den konservative, bibelfundamentalistiske, evangeliske bevegelsen som vokste fram (særlig i USA) på 1980-tallet. Ved å alliere oss med trang ortodoksi, har vi fornektet vår historiske identitet som kirke. Gjennom alliansen med «evangeliske», konservative, ja fundamentalistiske krefter, er kirken vår er blitt både åndelig og funksjonelt forstenet.

Nostalgi, nåde og kjærlighet

Jeg kommer tilbake til Doyles blogg, men hvorfor slo den meg så hardt? Blant annet fordi den vekket gamle minner om idealisme, begeistring og tro på kirken.

Litt nostalgi er på sin plass. Høsten 1968. Som 18-åring dro jeg til Metodistkyrkans Teologiska Seminarium (Øverås), for å studere og bli prest. (Forlot Øverås etter et år. Det ble for overflatisk, bibelskoleaktig; men én strålende og romslig lærer i pastor Einar Anker Nilsen. Fortsatte å studere ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, hvor jeg tok embetseksamen i 1975.) Bevisst metodist fra ung alder. Stolt av kirka mi. Glad for å tilhøre en minoritet her hjemme, som var stor i verden. Etableringen av The United Methodist Church i april 1968, gjorde meg forventningsfull og oppglødd.

Politisk engasjert. Demonstrasjonstog og opprop mot Vietnamkrigen, atomvåpen og apartheidregimet i Sør-Afrika. Sterkt opptatt av den svarte frigjøringskampen i USA. Det plaget meg at selv om mange metodister (også hvite) sto på “rett side” – så var den nye United Methodist Church sterkt segregert. Inspirert og engasjert av tidlig frigjøringsteologi i Latin-Amerika (og senere Sør-Afrika). Erkebiskop Dom Helder Camara i Brasil var en stor helt. Jeg slukte stensilerte utdrag og sitat fra foredrag, prekener og artikler av ham og andre frigjøringsteologer. Nyorienteringen innen den katolske kirke i kjølvannet av 2. Vatikankonsil, ga håæp for hele den økumeniske, progressive bevegelsen.

Jeg var stolt av å tilhøre en kirke med sosiale prinsipper, en kirke med et «integrert» åndelig og sosialt evangelium om frelse, rettferdighet og fred. Ikke minst stolt og glad for å tilhøre en «nådens kirke» – med forutgående, fortløpende, evig og altomsluttende nåde og kjærlighet.

Uten at jeg kjente begrepet da jeg startet på Øverås, hadde jeg rukket å tilegne meg et «kontekstuelt» bibelsyn og tok klar avstand fra bokstavelig, verbalinspirert bibelforståelse.

For meg var Gud i 1968 absolutt, betingelsesløs og grenseløs kjærlighet og nåde. Jeg har garantert forandret meg mye gjennom årene . jeg er noen illusjoner fattigere og har forlatt/sviktet noen idealer. Men hadde jeg blitt prest, er den Gud akkurat hva jeg ville forkynt også i dag!

Klaustrofobi og fremmedgjøring

Fra 1990-tallet og utover har jeg følt på en tiltagende fremmedgjøring og klaustrofobi. Ikke så mye lokalt, som i forhold tendenser innen den globale United Methodist Church og i noen grad Metodistkirken i Norge. Konservative , «bibeltro» og «evangeliske» krefter har satt tradisjonelle UMC-verdier under sterkt press. Jeg vil si det så sterkt at religiøs (og politisk) konservativ, fundamentalisme med hovedbase i deler av den amerikanske UMC, er i ferd med å feste et kvelertak på kirken vår. Tendenser kan vi ane også i Norge; som jeg følte gjennom flere år som delegat til årskonferansen

UMC har aldri vært radikal, men en rimelig bred «mainline» kirke; teologisk og sosialt åpen og med rom for ulike syn. Ulikhetene ble limet som paradoksalt holdt oss sammen. Så lenge jeg ikke har vært homofil, har kirken gitt meg plass og armslag.

Men det har skjedd noe. Andre ”mainline-kirker” har utviklet seg med en teologi for det 21. århundre. Men konservative ”evangeliske” krefter har kneblet og tatt stadig større deler av UMC som gissel.

For all del. Det finnes utrolig mange flotte folk, biskoper, prester og legfolk, organisasjoner og grupper i kirka vår med skikkelig metodist-gehalt. Men de er under press. «Evangeliske» (for en misbruk av ord!) har i årevis jaktet på både enkeltpersoner og kirkelige råd. Metodistiske ”fyrlys” som for eksempel Global Board of Church and Society og Global Board of Ministeries er en torn i øyet for de ”evangeliske”. Kirkeledere og råd som er de fremste bærere av UMCs virkelig evangeliske DNA, blir stemplet som altfor liberale og motarbeidet.

Kampen føres på alle fronter. Progressiv, bærekraftig metodisme skal vingeklippes og underlegges sterkere kontroll og styring. Til Generalkonferansen i mai foreligger det for eksempel forslag om å legge ned General Commission on the Role of Women. De konservative vil også oppløse Western Jurisdiction som samler noen av de mer liberale årskonferansene innen UMC og legge disse inn under andre jurisdiksjoner. Ja det foreligger forslag (f.eks. CUP-initiativet) som vil gjøre kirken vår til en trangsynt, kjetterjaktende sekt.

Nidkjært, og i alle ting, søker de «evangeliske» å stikke kjepper i hjulene for den progressive, framtidsrettede delen av kirken. For øyeblikket ser dette korstoget dessverre ut til å ha et visst moment. Det er blitt trangt og mye innestengt luft i «nådens kirke» og trangere skal det bli om de «evangeliske» og «bibeltro» får det som de ønsker. Men det vil alltid finnes livgivende pustehull!

Fryktbasert salg av sjel

Tilbake til Doyle Burbank Williams blogg. På 1980-tallet hadde metodistkirken etablert en relevant teologisk /sosialetisk tilnærming til det moderne samfunn, konstaterer han. Kirken trosset den bokstavelige bibelforståelsen, og åpnet for omtanke og forstående svar på sosialetiske, teologiske spørsmål i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. Bibelen var (er) ikke lenger siste ord i kirkens kontinuerlige dialog med verden (min uthevelse). Denne tilpasningen rokket ved de konservatives tro på bibelens absolutte autoritet.

Dommedagsprofeter forkynte at de liberale kirkene var døende, mens de «evangeliske» megakirkene begynte å blomstre, særlig i USA. Nedgangs-panikk begynte å melde seg også i UMC. Man fryktet at metodistkirkens «åpen-sinn-teologi» og alminnelige, historisk-kritisk bibelforståelse var vanskelig å selge under de rådende forhold. Kirkens lederskap begynte å lete etter en løsning. En strategi var å formulere en visjon , et «mission statement» for kirken. Gjennom det skulle man dirigere kirkens identitet og energi i én felles retning. Samtidig var det en måte å møte «hvem-avtar-og-hvem-vokser»-frykten på.

Absolutt-NP-god-chained-550x550Salget av sjelen, skjedde i følge Doyle på Generalkonferansen i 2000, gjennom vedtaket av visjonen «Making disciples for Jesus Christ « («Å skape disipler for Jesus Kristus» ). Doyle mener denne formuleringen glattet over det wesleyanske tvillingskapet mellom sosialt evangelium og personlig evangelium. Visjonen var et forsøk på å nypakke metodismen som mer konservativt-evangelisk akseptabel ved kun å fokusere på evangelisering. Selv om visjonen etter hvert ble supplert med «…som kan forvandle verden», var den nye retningen satt.

“To make disciples for Jesus Christ”, var enkelt og salgbart. Det var også et klart signal til kretser innen kirken at en endring var på gang, mener Doyle. Visjonen validerte en strengere bibelforståelse for å tekkes de konservative gruppene man ønsket å nå. Vår manglende evne som kirke til å utvikle oss selv til et omsorgsfullt, verdensrelevant og kulturelt opplyst trosfellesskap er resultatet. (min uthevelse)

United Methodist Church har vært på sitt beste som en bevegelse preget av tilpasningsevne og sosialt engasjement. Etter vedtaket av visjonen har vi overvektet det «bibelske hjørnet» av det wesleyanske kvadrilateral, mener Doyle. I et desperat, men tilsynelatende velbegrunnet forsøk på å blåse liv i vår over to hundre år gamle kirke, avvek vi fra hvem vi var (er) og vekk fra vår livgivende kjerne.

Det er på høy tid å revurdere vårt oppdrag og vår identitet. Å være kun evangelisk, vil ikke bringe oss fullt inn i det 21. århundre. Det vil hverken oppfylle vårt kall eller vårt potensial som nærvær i vår kultur og verden. Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker om omfavner den verden vi lever i, avslutter Doyle Burbank Williams sitt blogginnlegg. Du finner det i sin helhet her: expressionistcoffee

—-

Doyle Burbank Williams er flergenerasjons metodist og prestesønn. Han var prest i en rekke metodistkirker i USA før han i 2011 ble ansatt som prest i United Church of Christ i Scottsdale, Arizona. (Fortsatt som ordinert eldste i UMC).

Doyle Burbank Williams deltok som kunstner og prest i teamet som hadde ansvar for gudstjenestene under Generalkonferansen i Fort Worth, Texas, i 2008. Han sto blant annet for den daglig vekslende utsmykningen av sentralalteret på hovedscenen under konferansen. I 2014 underviste var han han «Featured Speaker/Teacher » og underviste over 300 UMC-pastorer ved Iowa School of Ministry.

 

 

Kaldgufset fra Afrika

 

Absolutt-NP-homosexuality-chart

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Det fortsetter å blåse kaldgufs etter at de afrikanske biskopene i United Methodist Church sist høst fastholdt sin fordømmelse av homofili. «Opplevd kuldeeffekt» av fordømmelsen forsterkes av klamme, uheldige og uhellige allianser mellom afrikanske delegater og vestlige bibelfundamentalistiske krefter innen kirken fram mot Generalkonferansen i Portland, USA.

 Disse konservative kreftene representerer ikke et bærekraftig bibelsyn og gudsbilde for det 21. århundre. Ikke i USA. Ikke i Europa og Asia – og ikke i Afrika heller. Fordømmelsen og det forstenede bibelsynet det bygger på, er dømt til å havarere. Akkurat det plager meg ikke nevneverdig. Men det hadde vært greit at det skjedde uten at hele United Methodist Church ble med i dragsuget.

Vi må se det i øynene. United Methodist Church står foran en kjempeutfordring i forhold til våre medlemskirker i Afrika, samt deler av Asia og tidligere Øst-Europa – støttet av vestlige, såkalte evangeliske og bibeltro fundamentalister. De vil tviholde kirken fast i et bibelsyn og gudsbilde som aksepterer fordømmelse av homofile som lever ut sin kjærlighet. Dermed medvirker kirken til undertrykkelse, utstøting og trakassering – ja i verste tilfeller lynsjing og selvmord.

Vi kan da umulig la slike standpunkt og holdninger prege og bestemme hva vi som kirke skal mene og forkynne, for eksempel i Norge i 2016? Annet enn å ta klar avstand fra dem og sikre at kirken vår gjør det!?

Nå skal det understrekes at de afrikanske biskopene selvfølgelig ikke har stemmerett ved Generalkonferansen, det har ingen av biskoper i UMC. Men biskoper i Afrika tillegges større autoritet og respekt blant sine kirkemedlemmer enn det vi normalt og fornuftig viser våre biskoper. Biskopenes holdning vil derfor i større grad påvirke delegatenes stemmegivning enn vi er vant til. Den misforståtte og overdrevne respekten kan være bli så stor at det fra enkelte, progressive minoritetshold innen afrikansk metodisme snakkes om en fryktkultur knyttet til i alle fall enkelte biskoper.

absolutt-NP-practicing-gays

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Uforsonlig og anklagende

De afrikanske biskopene begynte å forberede sin uttalelse i begynnelsen av september 2015, mens de var samlet til sitt årlige møte på Elephant Hills Resort ved Victoria Falls i Zimbabwe. De sluttførte uttalelsen under en retreat for alle aktive UMC-biskoper i Lake Junaluska, North Carolina i november.

Uttalelsens avsnitt om homofili er preget av meget uforsonlig språkbruk, og sterke anklager mot kolleger i bispekollegiet. Det er forstemmende når biskopene skriver at de ser med ”sjokk og vemmelse” på kirkens drift vekk fra sitt hellige kall ved å ”omfavne homofil praksis».

Det er skremmende når de afrikanske biskopene anbefaler for Generalkonferansen at ”Biskopsrådet må vise sitt hyrdeansvar gjennom å handle i tråd med den hellige skrift” (de afrikanske biskopenes bibeltolkning, red. anm.) Biskoper som ikke gjør det, ” bør trekke seg fra det guddommelige kallet det er å være hyrde for hele Guds folk”.

De afrikanske biskopene mener og oppfordrer altså til at biskoper som vil få en slutt på kirkens fordømmelse av homofili må trekke seg! Det ville ribbet bispekollegiet for sine fremste og beste talsmenn og -kvinner for en bærekraftig teologi og kirke.

Mister troverdighet

Selv om de afrikanske biskopenes uttalelse har veldig positive ansatser i forhold til kirkelig engasjement i kampen mot terror og kampen for menneskeretter, mister de helt troverdighet gjennom homofilifordømmelsen. Ved å løfte fram globalt meget viktige saker, prøver de å snakke seg vekk fra homofilispørsmålet og overse den smerten kirkens fordømmelse påfører masse mennesker – ikke minst på deres eget kontinent.

Det er flott når biskopene sier at uttaler seg i opplevelse av sin rolle som Guds budbærere om fred og forsoning. Det er flott at de vil at uttalelsen skal rette kirkens oppmerksomhet mot all unødig lidelse og smerte i verden som følge av global terrorisme, urettferdige politiske systemer og sterke nasjoners manipulasjon av svake. Og det er strålende når de ønsker at vi skal jobbe sammen som kirke for å fremme Guds herredømme med fred, rettferdighet og frihet for alle”.

MEN dette skal altså ikke gjelde for homofile? Den unødige lidelsen og smerten kirken påfører de homofile, den er liksom nødvendig den da? Og bibelsk begrunnet?

Støtte til inhuman lovgivning?

Absolutt-NP-gay-stoningDe afrikanske biskopene snakker om Bibelen som «Holy Scripture» som om den er en entydig størrelse, og om vår kirkeordning Book of Dicipline som om den er hugget i stein for tid og evighet.

De fornekter derved moderne bibelvitenskap og underkjenner at Book of Dicipline er et dokument «in progress» – som stadig endres og utvikles. (det er jo noe av hovedoppgaven til Generalkonferansen som hvert fjerde år gjør en rekke endringer i Book of Dicipline.) De viser til den hellige skrift som autoritet, men i sin argumentasjon knyttet til bibeltolkning og homofili, er det åpenbart minst like formet og påvirket av sin kulturelle og sosiale bakgrunn og kontekst som oss i USA og Europa.

Ekstra ille er det at flere afrikanske biskoper og delegater har argumentert med at det kan føre til problemer for kirken, dersom United Methodist Church fjerner fordømmelsen av homofili. Ikke minst fordi homofili er straffbart i mange afrikanske land. (34 av 58)

Hva så? Desto større grunn for kirken å stå opp mot slik meningsløs og inhuman lovgivning! Det vil være å ta hyrdeansvar på alvor og fremme forsoning og rettferdighet. United Methodist Church i Afrika burde vært uttalte motkrefter mot stigmatisering og kriminalisering av menneskers kjærlighet. I stedet gir kirken vår lovgivingen og trakasseringen av homofile støtte gjennom sin unnfallenhet.

(Det må være komplett utelukket å fastholde Zimbabwe som arrangørland for Generalkonferansen i 2028 dersom landet ikke snarest endrer sin lovgivning, og homofile delegater og observatører garantert kan reise til konferansen uten frykt for egen sikkerhet. Det må ikke minst de afrikanske metodistbiskopene kjempe åpent for!)

Lilla skjorte ikke nok

Uttalelsen/brevet fra de afrikanske biskopene er merkelig nok listet som anbefalt bakgrunnslitteratur for de pågående «brobyggersamtalene» om homofili innen Metodistkirken i Norge.

Absolutt Metodist velger i det lengste å tro at det er ment som en anbefaling til skrekk og advarsel. Like fullt oppfordres alle til å lese svaret fra metodistkoalisjonen «Love Your Neighbour»: https://absoluttmetodist.files.wordpress.com/2016/03/cd51b-responsetotheafricanbishops.pdf

Fra dette meget betimelige og gode svaret, nøyer vi oss med å sitere følgende om det helt åpenbare at det er (minst) to ulike syn i kirken på homofili: «Det finnes ikke noe ståsted å vurdere disse motstående syn fra, enn Guds. Og det guddommelige perspektivet er ikke tilgjengelig for oss, selv om vi har lilla skjorte og en høy kirkelig tittel.»

Uhellig allianse

Noe som kaller seg «The United Methodist Church Africa Initiative» – som ikke er et offisielt kirkelig organ, skal være vertskap for delegatene fra Afrika uka før Generalkonferansen starter 10. mai. Den konservative, metodistrelaterte organisasjonen «Good News» skal være teknisk arrangør for samlingen. Lederen av «Good News» og flere andre representanter for kirkens mest konservative kretser i USA, deltok på en forberedende samling i Lubumbashi i Democratic Republic of Congo, i januar.

Det private, konservative initiativet og alternative møtet, ble støttet og anbefalt av det afrikanske bispekollegiet, selv om United Methodist Church holdt sin egen offisielle «Pre-General Conference» for Afrika i samme land.

Foran generalkonferansen i 2008 opplevde man at afrikanske og filippinske delegater fikk mobiltelefoner som gave fra den såkalte ”Renewal and Reform Coalition” som blant annet omfatter Good News, Confessing Movement og andre konservative metodistrelaterte grupper. Selvfølgelig med ”no strings attached”…. Korrupsjon kalles det i andre sammenhenger. Ryktene gikk om lignende gaver i 2012 (i-phoner/pad’er), men da mer i det skjulte. Nå venter det kanskje nye modeller? Den siste Samsung’en skal være guddommelig bra…

Anno 2016??

Den første av Metodistkirkens «brobyggersamtaler» om homofili vekslet mellom opplevelse av noenlunde samtidighet og relevans (2016) og en from episode av Anno.

Den første brobyggersamtalen fant sted i Bergen lørdag 12. mars. Absolutt Metodist fulgte samtalen via streaming på tv-skjermen. Som «tv-samtale/debatt» fortonet seansen seg langt på vei som utgått på dato. Sett utenfra må den ha formidlet inntrykk av en kirke som sitter i klisteret og har havnet bakpå i deler av sin teologi, bibeltolkning og samfunnsforståelse.Tross en slags glede over at vi faktisk er kommet dit at vi samtaler ut fra en erkjennelse av at det er (minst) to ulike syn i kirken, forsterket samtalen undringen og frustrasjonen over at vi ikke er kommet lenger i kirka vår i 2016.

Absolutt Metodist vil gi poeng til tilsynsmann Øyvind Helliesen for hans måte å lede samtalen på, og for noen av hans innspill. Jeg skal vokte meg vel for å tolke og tillegge ham meninger som ikke direkte kom til uttrykk. Gledelig overrasket skal jeg heller ikke erklære meg, men gir ham absolutt stjerner i kronen!

Absolutt Metodist vil egentlig ikke si så mye om første samtalerunde. Det jeg måtte mene og tenke om noe av det jeg så og hørte, velger jeg primært å illustrere med et knippe tegninger (se over) av bloggeren http://www.nakedpastor.com (følg gjerne ham!) Den litt ekstensive bruken av tegninger er velvillig godkjent av nakedpastor.com / David Hayward.

Agape og phileo – men ikke eros!

Men noen kommentarer: Det forstemmende er at mye som egentlig burde være selvfølgeligheter for en kirke i 2016, må løftes fram som den første brobyggersamtalens høydepunkter. Som at Bibelen ikke er enhetlig, men svært mangfoldig. At det er mange ulike teologier i Bibelen. At det er umulig å si «Bibelen sier at», men heller » den og den bibelske forfatteren sier at». At Bibelen inneholder historiske, geografiske, naturvitenskaplige feil og ikke er lærebok i noe som helst. At Bibelen må leses og forstås i kontekst. At Bibelen er forkynnelse som på ulike vis prøver å fortelle oss hvilken Gud vi har med å gjøre. At vi alle leter etter Guds vilje – og at vi har funnet ulike svar ut fra samme bibel, men med ulike bibelsyn.

Forstemmende var også svaret en samtaledeltaker fikk på sitt spørsmål: «Hvis Gud skapte mennesket i sitt bilde, hvorfor skal heteroseksuelle få nyte seksuallivets gleder mens homofile ikke skal ta del i noe som Gud skapt?

Svar: «Jo, fordi du glemmer det faktum som har med synd å gjøre!» , lød det bibeltro svaret. Javel? Her dukket altså det klamme, selvrettferdige «hate synden, men elske synderen» opp igjen, bare i litt nye keiserlige klær.

For du verden, selv fra «evangelisk» hold er det liksom ikke måte på hvor velkommen homofile skal være i våre menigheter. Menn må gjerne elske menn, og kvinner må elske kvinner! Ja, vi kan til og med ha homofile/lesbiske prester i Metodistkirken – så lenge de ikke ligger med hverandre! Homofile og lesbiske må gjerne boltre seg uhemmet i agape og phileo – men ikke eros. Wow! For en omsorg, åpenhet og respekt! Du er velkommen og døren står åpen for deg – så lenge du avstår fra å praktisere din kjærlighet.

Ikke bare forstemmende, men skremmende blir det når noen seriøst påberoper seg eneretten på «skriftens autoritet», «Guds vilje/mening» og «hva som er behagelig i Guds øyne.» Hva eller hvem i alle dager har gitt bibelfundamentalistene den eksklusive definisjonsmakten??

PS: Til streamingen av neste samtale bør «scenebildet» ryddes. Scenografien må strammes opp. Unødig møblement og tilfeldige gjenstander, ledninger etc må fjernes fra bildet. Deltakerne må også minnes på at de er kontinuerlig eksponert i «tv-ruta» – sittestilling og alskens bevegelser og uvaner blir plutselig veldig synlig og kan virke distraherende.

Dobbel kirketilhørighet?

absolutt- trinity church

«Absolutt metodist» har følgende åpne spørsmål til «kabinettet» ved biskop Christian Alsted og hans tilsynsmenn:   Flere UMC-menigheter i USA har offisielt  «affiliert» seg med et annet kirkesamfunn. Betyr det at metodistmenigheter i Norge/Norden&Baltikum kan gjøre det samme? Er det åpning for at også vi kan inngå og praktisere slik formell ”dobbel tilknytning”?

Bildet (over) er den nye logoen til Trinity Church of Austin (Texas,USA) som fram til forrige uke var Trinity United Methodist Church. Som logoen viser er menigheten nå i tillegg knyttet til United Church of Christ.

iler til med å understreke at jeg ikke ser bare positivt på en slik mulighet og ordning. Det er ikke vanskelig å mobilisere sterke motforestillinger av så vel teologisk, kirkelig og følelsesmessig art.

Selv om det historisk sett ikke er en helt ny problemstilling, så gjør flere ferske «dobbel-tilknytninger» det likevel relevant å stille spørsmålet. I ulike scenarier kan det bli en aktuell problemstilling også i Norge/Norden. Om biskop/kabinett av en eller annen grunn ikke ønsker å svare via «absolutt metodist», kan det gjøres via FB (Metodistkirken i Norge) eller metodistkirken.no

Problemstillingen er ikke ny. I USA har det lenge vært opptil flere «UMC and …»-menigheter som har ulik dobbel tilknytning til blant annet United Church of Christ, Prestyberian Church og Evangelical Lutheran Church.

Nå er spørsmålet dagsaktualisert, i og med at enkelte progressive UMC-menigheter nylig har knyttet seg til United Church of Christ (UCC), og fått godkjennelse for det. ( UCC står UMC nære teologisk og sosialetisk, men har et langt åpnere syn på homofilispørsmålet.)

Åpningen for en slik dobbel kirketilknytning bygger så langt «absolutt metodist» forstår, særlig på paragrafene 207 og 208 i kirkeordningen. (gjengis i full tekst på slutten av dette blogginnlegget)

En menighet som nylig har benyttet seg av denne muligheten er Trinity United Methodist Church i Austin, Texas. 25. februar i år kunngjorde Trinity UMC på Facebook:

absolutt- trinity church

Trinity Church of Austin

February 25 at 11:11pm · Austin, TX, United States ·

«We’re happy to make it «Facebook official» – we are Trinity Church of Austin! With our vote to become affiliated with both the United Methodist Church AND now the United Church of Christ, we have changed our name. Soon we will unveil a new website as well – stay tuned! Trinity Church of Austin»

Beslutningen om å være tilknyttet både UMC og UCC, har ført til at Trinity nå nedringes/mailes fra UMC-menigheter som ønsker informasjon. Sjekk for øvrig gjerne Trinitys hjemmeside – det er en flott og relevant menighet som tar troen og livet på alvor!

Det samme kan sies om St. John by the Sea, en inspirerende og progressiv UMC-menighet på Miami Beach i Florida. St. John er i ferd med å gjennomføre en «dobbel-tilknytning». På sin hjememside har menigheten publisert en meget grundig og nyttig gjennomgang av ulike sider ved sin ”affiliation”-prosess med UCC. Uansett hvordan man ser på fenomenet, er dette interessant og opplysende:

http://stjohnsmiami.org/whats-all-this-unionfederated-church-stuff-about/

Innenfor «Nådens fellesskap»?

Den nye bølgen av dobbel-tilknytning er stort sett utløst av frustrasjon i progressive menigheter over United Methodist Church’s holdning til homofilispørsmålet. «Absolutt metodist» tror problemstillingen vil akselerere etter Generalkonferansen 2016 – med mindre GK ender opp med at samtlige negative/fordømmende utsagn om homofili i kirkeordningen vår (BoD) – inkludert at det åpnes for homofile prester og vigsel av homofile.

Det innledende spørsmålet mitt til biskop/kabinett er altså om det er adgang til dobbel-tilknytning for norske metodistmenigheter. Dessverre er det ikke så mange aktuelle progressive kandidater i Norge. Men det finnes da, i alle fall i de større byene, menigheter innen Den norske kirke som gjennom sitt presteskap og holdninger kunne være aktuelle. Vi har jo allerede avtalen ”Nådens fellesskap” med Den norske kirke, og det burde gjøre dobbel tilknytning til en aktuell og gjennomførlig løsning??

Absolutt-NP- flere kirker

 

Kirkeordningens paragrafer

Her er de aktuelle paragrafene i kirkeordningen (med noen uthevelser gjort av «absolutt metodist»:

2012 Book of Discipline: Section III, Ecumenical Ministries, Paragraphs 207 and 208 of the 2012 Book of Discipline, pp.147-148, states:

  • (Paragraph 207) “Local churches, with the guidance of the Holy Spirit, may respond to opportunities for ecumenical resource sharing in their communities by creating ecumenical shared ministries, working with local congregations of other Christian churches to enhance ministry, make wise stewardship of limited resources, and live out the ecumenical spirit in creative ways responsive to the needs of God’s peoples as well as to opportunities for expanded mission and ministry.”
  • (Paragraph 208) “Definition—Ecumenical shared ministries are ecumenical congregations formed by a local United Methodist church and one or more local congregations of other Christian traditions. Forms of ecumenical shared ministries include
  1. A Federated Church, in which one congregation is related to two or more denominations, with persons choosing to hold membership in one or the other of the denominations;

  2. A Union Church, in which a congregation with one unified membership roll is related to two or more denominations;

  3. A Merged Church, in which two or more congregations of different denominations form one congregation that relates to only one of the constituent denominations;

  4. A Yoked Parish, in which congregations of different denominations share a pastor.

 

——–