«Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker og omfavner den verden vi lever i!»
Veldig lite har på veldig lenge truffet meg så veldig hardt som denne setningen i en blogg jeg leste i starten av påska. Bloggens tittel, «Da United Methodist Church solgte sin sjel», ( «When The United Methodist Church sold its soul» ), traff meg rett i hjertesåret av en stadig ulykkeligere kjærlighet til kirken jeg fortsatt intenst prøver å elske.
«When the United Methodist Church sold its soul» var tittelen på et innlegg publisert 20. mars i år, på bloggen «expressionist coffe». Bloggeren er den amerikanske kunstneren og metodistpresten Doyle Burbank Williams. Jeg deler slett ikke alt i hans analyser og situasjonsbeskrivelser. jeg sier ikke at han har rett. Men det er passasjer, tanker og formuleringer i bloggposten som jeg kan sette to streker under og gjøre til mine egne. Og jeg anbefaler uansett innlegget til ettertanke og trolig litt provokasjon.(link under)
Slik jeg forstår ham, mener Doyle at UMC solgte sin sjel i et velment, men misforstått forsøk på å tekkes den konservative, bibelfundamentalistiske, evangeliske bevegelsen som vokste fram (særlig i USA) på 1980-tallet. Ved å alliere oss med trang ortodoksi, har vi fornektet vår historiske identitet som kirke. Gjennom alliansen med «evangeliske», konservative, ja fundamentalistiske krefter, er kirken vår er blitt både åndelig og funksjonelt forstenet.
Nostalgi, nåde og kjærlighet
Jeg kommer tilbake til Doyles blogg, men hvorfor slo den meg så hardt? Blant annet fordi den vekket gamle minner om idealisme, begeistring og tro på kirken.
Litt nostalgi er på sin plass. Høsten 1968. Som 18-åring dro jeg til Metodistkyrkans Teologiska Seminarium (Øverås), for å studere og bli prest. (Forlot Øverås etter et år. Det ble for overflatisk, bibelskoleaktig; men én strålende og romslig lærer i pastor Einar Anker Nilsen. Fortsatte å studere ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, hvor jeg tok embetseksamen i 1975.) Bevisst metodist fra ung alder. Stolt av kirka mi. Glad for å tilhøre en minoritet her hjemme, som var stor i verden. Etableringen av The United Methodist Church i april 1968, gjorde meg forventningsfull og oppglødd.
Politisk engasjert. Demonstrasjonstog og opprop mot Vietnamkrigen, atomvåpen og apartheidregimet i Sør-Afrika. Sterkt opptatt av den svarte frigjøringskampen i USA. Det plaget meg at selv om mange metodister (også hvite) sto på “rett side” – så var den nye United Methodist Church sterkt segregert. Inspirert og engasjert av tidlig frigjøringsteologi i Latin-Amerika (og senere Sør-Afrika). Erkebiskop Dom Helder Camara i Brasil var en stor helt. Jeg slukte stensilerte utdrag og sitat fra foredrag, prekener og artikler av ham og andre frigjøringsteologer. Nyorienteringen innen den katolske kirke i kjølvannet av 2. Vatikankonsil, ga håæp for hele den økumeniske, progressive bevegelsen.
Jeg var stolt av å tilhøre en kirke med sosiale prinsipper, en kirke med et «integrert» åndelig og sosialt evangelium om frelse, rettferdighet og fred. Ikke minst stolt og glad for å tilhøre en «nådens kirke» – med forutgående, fortløpende, evig og altomsluttende nåde og kjærlighet.
Uten at jeg kjente begrepet da jeg startet på Øverås, hadde jeg rukket å tilegne meg et «kontekstuelt» bibelsyn og tok klar avstand fra bokstavelig, verbalinspirert bibelforståelse.
For meg var Gud i 1968 absolutt, betingelsesløs og grenseløs kjærlighet og nåde. Jeg har garantert forandret meg mye gjennom årene . jeg er noen illusjoner fattigere og har forlatt/sviktet noen idealer. Men hadde jeg blitt prest, er den Gud akkurat hva jeg ville forkynt også i dag!
Klaustrofobi og fremmedgjøring
Fra 1990-tallet og utover har jeg følt på en tiltagende fremmedgjøring og klaustrofobi. Ikke så mye lokalt, som i forhold tendenser innen den globale United Methodist Church og i noen grad Metodistkirken i Norge. Konservative , «bibeltro» og «evangeliske» krefter har satt tradisjonelle UMC-verdier under sterkt press. Jeg vil si det så sterkt at religiøs (og politisk) konservativ, fundamentalisme med hovedbase i deler av den amerikanske UMC, er i ferd med å feste et kvelertak på kirken vår. Tendenser kan vi ane også i Norge; som jeg følte gjennom flere år som delegat til årskonferansen
UMC har aldri vært radikal, men en rimelig bred «mainline» kirke; teologisk og sosialt åpen og med rom for ulike syn. Ulikhetene ble limet som paradoksalt holdt oss sammen. Så lenge jeg ikke har vært homofil, har kirken gitt meg plass og armslag.
Men det har skjedd noe. Andre ”mainline-kirker” har utviklet seg med en teologi for det 21. århundre. Men konservative ”evangeliske” krefter har kneblet og tatt stadig større deler av UMC som gissel.
For all del. Det finnes utrolig mange flotte folk, biskoper, prester og legfolk, organisasjoner og grupper i kirka vår med skikkelig metodist-gehalt. Men de er under press. «Evangeliske» (for en misbruk av ord!) har i årevis jaktet på både enkeltpersoner og kirkelige råd. Metodistiske ”fyrlys” som for eksempel Global Board of Church and Society og Global Board of Ministeries er en torn i øyet for de ”evangeliske”. Kirkeledere og råd som er de fremste bærere av UMCs virkelig evangeliske DNA, blir stemplet som altfor liberale og motarbeidet.
Kampen føres på alle fronter. Progressiv, bærekraftig metodisme skal vingeklippes og underlegges sterkere kontroll og styring. Til Generalkonferansen i mai foreligger det for eksempel forslag om å legge ned General Commission on the Role of Women. De konservative vil også oppløse Western Jurisdiction som samler noen av de mer liberale årskonferansene innen UMC og legge disse inn under andre jurisdiksjoner. Ja det foreligger forslag (f.eks. CUP-initiativet) som vil gjøre kirken vår til en trangsynt, kjetterjaktende sekt.
Nidkjært, og i alle ting, søker de «evangeliske» å stikke kjepper i hjulene for den progressive, framtidsrettede delen av kirken. For øyeblikket ser dette korstoget dessverre ut til å ha et visst moment. Det er blitt trangt og mye innestengt luft i «nådens kirke» og trangere skal det bli om de «evangeliske» og «bibeltro» får det som de ønsker. Men det vil alltid finnes livgivende pustehull!
Fryktbasert salg av sjel
Tilbake til Doyle Burbank Williams blogg. På 1980-tallet hadde metodistkirken etablert en relevant teologisk /sosialetisk tilnærming til det moderne samfunn, konstaterer han. Kirken trosset den bokstavelige bibelforståelsen, og åpnet for omtanke og forstående svar på sosialetiske, teologiske spørsmål i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. Bibelen var (er) ikke lenger siste ord i kirkens kontinuerlige dialog med verden (min uthevelse). Denne tilpasningen rokket ved de konservatives tro på bibelens absolutte autoritet.
Dommedagsprofeter forkynte at de liberale kirkene var døende, mens de «evangeliske» megakirkene begynte å blomstre, særlig i USA. Nedgangs-panikk begynte å melde seg også i UMC. Man fryktet at metodistkirkens «åpen-sinn-teologi» og alminnelige, historisk-kritisk bibelforståelse var vanskelig å selge under de rådende forhold. Kirkens lederskap begynte å lete etter en løsning. En strategi var å formulere en visjon , et «mission statement» for kirken. Gjennom det skulle man dirigere kirkens identitet og energi i én felles retning. Samtidig var det en måte å møte «hvem-avtar-og-hvem-vokser»-frykten på.
Salget av sjelen, skjedde i følge Doyle på Generalkonferansen i 2000, gjennom vedtaket av visjonen «Making disciples for Jesus Christ « («Å skape disipler for Jesus Kristus» ). Doyle mener denne formuleringen glattet over det wesleyanske tvillingskapet mellom sosialt evangelium og personlig evangelium. Visjonen var et forsøk på å nypakke metodismen som mer konservativt-evangelisk akseptabel ved kun å fokusere på evangelisering. Selv om visjonen etter hvert ble supplert med «…som kan forvandle verden», var den nye retningen satt.
“To make disciples for Jesus Christ”, var enkelt og salgbart. Det var også et klart signal til kretser innen kirken at en endring var på gang, mener Doyle. Visjonen validerte en strengere bibelforståelse for å tekkes de konservative gruppene man ønsket å nå. Vår manglende evne som kirke til å utvikle oss selv til et omsorgsfullt, verdensrelevant og kulturelt opplyst trosfellesskap er resultatet. (min uthevelse)
United Methodist Church har vært på sitt beste som en bevegelse preget av tilpasningsevne og sosialt engasjement. Etter vedtaket av visjonen har vi overvektet det «bibelske hjørnet» av det wesleyanske kvadrilateral, mener Doyle. I et desperat, men tilsynelatende velbegrunnet forsøk på å blåse liv i vår over to hundre år gamle kirke, avvek vi fra hvem vi var (er) og vekk fra vår livgivende kjerne.
Det er på høy tid å revurdere vårt oppdrag og vår identitet. Å være kun evangelisk, vil ikke bringe oss fullt inn i det 21. århundre. Det vil hverken oppfylle vårt kall eller vårt potensial som nærvær i vår kultur og verden. Det er på tide å gjenvinne vår sjel som en kirke som elsker om omfavner den verden vi lever i, avslutter Doyle Burbank Williams sitt blogginnlegg. Du finner det i sin helhet her: expressionistcoffee
—-
Doyle Burbank Williams er flergenerasjons metodist og prestesønn. Han var prest i en rekke metodistkirker i USA før han i 2011 ble ansatt som prest i United Church of Christ i Scottsdale, Arizona. (Fortsatt som ordinert eldste i UMC).
Doyle Burbank Williams deltok som kunstner og prest i teamet som hadde ansvar for gudstjenestene under Generalkonferansen i Fort Worth, Texas, i 2008. Han sto blant annet for den daglig vekslende utsmykningen av sentralalteret på hovedscenen under konferansen. I 2014 underviste var han han «Featured Speaker/Teacher » og underviste over 300 UMC-pastorer ved Iowa School of Ministry.
absoluttmetodist.com 