UMC kan ha ca. 1445 dager igjen

 

absolutt-np-fundamentalist-mindset

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Jeg tror ikke United Methodist Church er til å redde – i dagens format. Vår kirkes dager, slik vi har elsket den siden dannelsen i 1968, er trolig talte. Hvor mange? I skrivende stund ca. 1445 – dersom det ikke blir en ekstraordinær generalkonferanse før den som ordinære som starter i Minneapolis 5. mai 2020. Det vil i så fall redusere antall dager ytterligere.

 

UMC ble reddet fra fullstendig katastrofe og mulig splittelse der og da, da en ellers handlingslammet, frustrert og ”forgiftet” generalkonferanse i desperasjon og med knapt flertall vedtok biskopsrådets anbefaling av en vei videre 18. mai. Det innebar nedsettelse av en spesialkomite som skal utrede alle kirkeordningens paragrafer og uttalelser knyttet til menneskelig seksualitet (les: homofil). Komiteens arbeid skal presenteres for Generalkonferansen – enten en ekstraordinær i 2018 eller 2019 – eller på den ordinære i Minneapolis i 2020. Håpet er at komiteens arbeid og konklusjoner kan redde kirkens enhet. Det håpet deler jeg ikke lengre.

Utredningen er viktig nok. men slike utredninger har UMC gjort flere ganger tidligere. Hver gang har et flertall konkludert med at homofili ikke er i strid med kristen lære, men Generalkonferansen har likevel fastholdt det motsatte. Det er liten grunn til å tro det vil endre seg veldig de nærmeste årene.

Fortsatt metodist

Skal UMC bestå , uten splittelse, må det en så betydelig restrukturering til at det er vanskelig å se for seg. Generalkonferansen demonstrerte med all tydelighet at skillet innen kirken ikke «bare» dreier seg om homofili, men om helt grunnleggende uenighet om bibeltolkning og forståelse av synd og frelse, nåde og kjærlighet. Med de teologiske motsetningene Generalkonferansen avdekket, er det rett og slett ikke trolig at vi klarer å unngå av splittelse/avskalling. Det er på mange måter smertefullt å erkjenne. Jeg har vært oppriktig glad i UMC siden opprettelsen av UMC i 1968 – det året jeg begynte å studere teologi. Men må det skje, så må det skje. Det blir garantert mulig å fortsette å leve som ekte metodist uten å underkaste seg bibelfundamentalistenes åk; kanskje det til og med vil føles befriende.

Norge må bestemme seg

I ettertid er det nesten litt hånlig sagt at biskopene med sin veivisning bare ”kicked the can further down the road”. Det er bare delvis riktig. For det første unngikk vi et blodig oppgjør i Portland. Det kunne blitt veldig stygt. For det andre har vedtaket gitt kirken tid til å håndtere prosessen videre på en ryddigere måte enn en skilsmisse i Portland ville medført.

Men jeg tror den nye utredningen om menneskelig seksualitet snart blir tatt igjen av et tog som går mye fortere. Generalkonferansen skapte et momentum for et skille/oppsplitting av UMC i en eller annen form. Det toget har begynt å gå, og det kommer fort. Jeg tror biskopsrådet , som selv er sterkt splittet i synet på homofili, egentlig allerede har innsett at en ny utredning om spørsmålet, ikke vil redde kirken. Nå gjelder det å bruke tiden til å jobbe med strategier og prosesser for en så vennskapelig splittelse av kirken som mulig.Globalt, regionalt og evt. nasjonalt.

Metodistkirken i Norge må snarest iverksette egne prosesser knyttet til dette. Ikke for å forberede en splittelse av Metodistkirken i Norge, men for at vi skal være forberedt den dagen UMC splittes. Da må vi ha klart for oss hvilken/hva slags metodistkirke vi vil være og hvilken fløy vi vil tilhøre.

Det holder med to nye kirker

Spørsmålet er hvor mange kirker som blir resultatet av UMC-splittelse. Mange snakker om tre: en konservativ, en moderat og en progressiv.

Mitt håp er knyttet til at det ”bare” blir to. Jeg ser ingen grunn til at ikke én sentrums/progressiv kirke kan fungere sammen– basert på de ekte UMC-verdiene knyttet til nåde, kjærlighet, personlig og sosial hellighet og som legger den metodistiske kvadrilateralen (bibelen, fornuften, tradisjonen og erfaringen) til grunn for forståelsen av tro og liv.

Det kan bli en vital og relevant kirke for det 21. århundre som bærer UMC-arven videre. En virkelighetsnær kirke som tar evangeliet og samfunnet på alvor. En kirke som ikke prøver å stenge verken Gud eller mennesker inne i bokser og firkanter. En kirke som kan gjøre ”Åpne hjerter, sinn og dører” til mer enn tomme ord. Man kan også se for seg at andre kirker i metodistfamilien kan ønske å fusjonere inn i en slik ”nye UMC”. Og det vil være kirken som Metodistkirken i Norge må tilhøre. (En selvstendig, uavhengig norsk metodistkirke må være helt uaktuelt! Vi må være konneksjonal! )

 

Vil ikke savne dem særlig

ny absolutt-np-biblical-illiteracy

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Så får bibelfundamentalistene gjerne danne sin konservative sekt. Jeg vil ikke savne dem nevneverdig. På den fløyen tror jeg  dessuten ”faren” for ytterligere splittelse/avskalling vil være betydelig. De som tolker Bibelen bokstavelig vil erfaringsmessig alltid finne nye bibelvers de kan kløyve og strides om. I forhold til den (metodist)kirkelige virkelighet utenom det amerikanske bibelbeltet og deler av Afrika, vil en slik konservativ kirke ikke bli annet enn en marginalisert kuriositet i det 21. århundre.

 

 

 

 

 

«The third way» – likevel?

Absolutt-NP- flere kirker

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

”absolutt metodist” påberoper seg langt i fra profetiens nådegave, så dette er mer en from anelse og håp: ”the third way” eller noe som ligner veien dit, kan bli resultatet før Metodistkirkens Generalkonferanse i Portland avsluttes fredag 20. mai!

Full kirkesplittelse/skilsmisse tror jeg faktisk ikke er aktuelt, og slett ikke her og nå. En full splittelse vil også kreve tonnevis av kompliserte juridiske utredninger for blant annet å avklare spørsmål knyttet til kirkeeiendommer, kirkelige fond,kirkelige institusjoner og organisasjoner,  igangsatte prosjekter, etc, etc. Det er dessuten dømt til å bli en vond og lang prosess som garantert vil skape så mye ondt blod at dagens motsetninger blir for små skrubbsår å regne.

Min nye anelse og gryende håp er blant annet knyttet til Generalkonferansens sterke anmoding til biskopsrådet tirsdag 17. mai om å ta og vise lederansvar og lansere en modell til en vei videre. Dette vedtaket ble gjort med 428-364 stemmer. Mulig jeg tolker stemmetallene for velvillig håpefullt, men 428 – 364 kan signalisere et lite skifte/vektfordeling mellom fløyene i Generalkonferansen. Kanskje det kirkelige sentrum er i ferd med å markere seg og vri seg ut av de fundamentalistisk-konservatives klamme grep? Det er i alle fall lov til å håpe, enn så lenge!

Håpet knytter seg også til det profetiske brevet som 25 aktive og pensjonerte biskoper i går publiserte til støtte og solidaritet med de 111 LGBTQ-geistlige (prester og diakoner) som flagget sin legning gjennom et kjærlighetsbrev til kirken i forkant av Generalkonferansen. Desverre ingen europeiske biskoper blant underskriverne; de ser ut til å sitte mest mulig stille i båten…

Håpet knyttes dessuten til oppslutningen fra legfolk i kirken som har underskrievet et lignende solidaritetsbrev. Før et døgn er gått har det samlet over 3000 underskrifter!

Momentum

Biskopenes fikk en frist til å gi en veivisning allerede i dag. Det er urealistisk kort tid med tanke på hvor delt kollegiet er, men jeg tror biskopene i dag kommer med som vil forstekre de prosesser som de selv har vært med på å sette i gang. Det er bekreftet at det i lang tid har vært samtaler mellom biskopsrådet og sentrale interessegrupper , personer og aktører med tanke på en vennlig oppdeling av dagens UMC. Biskopene har ikke forslagsrett i Generalkonferansen, men de har skapt et nytt momentum og en bevegelse innen konferansen. Tanker er blitt offentlige og vil spire videre. Jeg tror den prossessen er irreversibel – og at den er ønsket fra Biskopsrådets side.

«Absolutt metodist» tror vi kan ende opp med et vedtak om å nedsette en ”taskforce” (kanskje gjennom Connectional Table) som fortsetter dialogen mellom biskopsråd og interessegrupper/fløyer og sentrale aktører innen kirken med tanke på en ”ny UMC” . De får mandat til å føre forhandlinger prosesser og forslag til en ekstraordinær Generalkonferanse i 2018. Det blir kjempeviktig at årskonferanser engasjerer seg i dette. Metodistkirken i Norge bør nedsette et parallelt utvalg som kan jobbe med spørsmålet ut fra vår kirkelige og sosiale kontekst og gi innspill til biskopsrådet.

På en eventuell ekstraordinær generalkonferanse i 2018, kan vi ende opp med noe som ligner ”third way” – en «paraply-modell» med en felles UMC-overbygning over en eller flere ”søsterkirker”. Det blir så opp til hver årskonferanse å velge hvilken av «søstrene» de vil velge.

«The third way» – er en kirkemodell foreslått av Connectional Table hvor biskop Alsted er leder. I grov korthet åpner den for kontekstuelle tilpasninger. Innenfor den globale kirken skal sentralkonefarnser/årskonferanser og menigheter i enkelte teologiske/etiske spørsmål mene forskjellig – men fortsatt tilhøre samme kirke.

Modellen finner du i sin helhet her: Third Way

Så langt har Generalkonferansen 2016 stort sett høstet som den sådde, og det startet med at konferansen ikke vedtok «Rule 44» som grunnlag for forhandlingene. Det har ført til en ny GK (reprise fra 2012) med tildels destruktive diskusjoner og dårlig stemning. Det er indikasjoner på at flere delegater begynner å innse at det var en beklagelig feil. Mange begynner også å lure på om kanskje ikke ”the third way”, som de var med å forkaste i sine komiteer, likevel har mye for seg – og at noe som ligner den kanskje er den eneste farbare veien ut av dagens situasjon.