UMC kan ha ca. 1445 dager igjen

 

absolutt-np-fundamentalist-mindset

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Jeg tror ikke United Methodist Church er til å redde – i dagens format. Vår kirkes dager, slik vi har elsket den siden dannelsen i 1968, er trolig talte. Hvor mange? I skrivende stund ca. 1445 – dersom det ikke blir en ekstraordinær generalkonferanse før den som ordinære som starter i Minneapolis 5. mai 2020. Det vil i så fall redusere antall dager ytterligere.

 

UMC ble reddet fra fullstendig katastrofe og mulig splittelse der og da, da en ellers handlingslammet, frustrert og ”forgiftet” generalkonferanse i desperasjon og med knapt flertall vedtok biskopsrådets anbefaling av en vei videre 18. mai. Det innebar nedsettelse av en spesialkomite som skal utrede alle kirkeordningens paragrafer og uttalelser knyttet til menneskelig seksualitet (les: homofil). Komiteens arbeid skal presenteres for Generalkonferansen – enten en ekstraordinær i 2018 eller 2019 – eller på den ordinære i Minneapolis i 2020. Håpet er at komiteens arbeid og konklusjoner kan redde kirkens enhet. Det håpet deler jeg ikke lengre.

Utredningen er viktig nok. men slike utredninger har UMC gjort flere ganger tidligere. Hver gang har et flertall konkludert med at homofili ikke er i strid med kristen lære, men Generalkonferansen har likevel fastholdt det motsatte. Det er liten grunn til å tro det vil endre seg veldig de nærmeste årene.

Fortsatt metodist

Skal UMC bestå , uten splittelse, må det en så betydelig restrukturering til at det er vanskelig å se for seg. Generalkonferansen demonstrerte med all tydelighet at skillet innen kirken ikke «bare» dreier seg om homofili, men om helt grunnleggende uenighet om bibeltolkning og forståelse av synd og frelse, nåde og kjærlighet. Med de teologiske motsetningene Generalkonferansen avdekket, er det rett og slett ikke trolig at vi klarer å unngå av splittelse/avskalling. Det er på mange måter smertefullt å erkjenne. Jeg har vært oppriktig glad i UMC siden opprettelsen av UMC i 1968 – det året jeg begynte å studere teologi. Men må det skje, så må det skje. Det blir garantert mulig å fortsette å leve som ekte metodist uten å underkaste seg bibelfundamentalistenes åk; kanskje det til og med vil føles befriende.

Norge må bestemme seg

I ettertid er det nesten litt hånlig sagt at biskopene med sin veivisning bare ”kicked the can further down the road”. Det er bare delvis riktig. For det første unngikk vi et blodig oppgjør i Portland. Det kunne blitt veldig stygt. For det andre har vedtaket gitt kirken tid til å håndtere prosessen videre på en ryddigere måte enn en skilsmisse i Portland ville medført.

Men jeg tror den nye utredningen om menneskelig seksualitet snart blir tatt igjen av et tog som går mye fortere. Generalkonferansen skapte et momentum for et skille/oppsplitting av UMC i en eller annen form. Det toget har begynt å gå, og det kommer fort. Jeg tror biskopsrådet , som selv er sterkt splittet i synet på homofili, egentlig allerede har innsett at en ny utredning om spørsmålet, ikke vil redde kirken. Nå gjelder det å bruke tiden til å jobbe med strategier og prosesser for en så vennskapelig splittelse av kirken som mulig.Globalt, regionalt og evt. nasjonalt.

Metodistkirken i Norge må snarest iverksette egne prosesser knyttet til dette. Ikke for å forberede en splittelse av Metodistkirken i Norge, men for at vi skal være forberedt den dagen UMC splittes. Da må vi ha klart for oss hvilken/hva slags metodistkirke vi vil være og hvilken fløy vi vil tilhøre.

Det holder med to nye kirker

Spørsmålet er hvor mange kirker som blir resultatet av UMC-splittelse. Mange snakker om tre: en konservativ, en moderat og en progressiv.

Mitt håp er knyttet til at det ”bare” blir to. Jeg ser ingen grunn til at ikke én sentrums/progressiv kirke kan fungere sammen– basert på de ekte UMC-verdiene knyttet til nåde, kjærlighet, personlig og sosial hellighet og som legger den metodistiske kvadrilateralen (bibelen, fornuften, tradisjonen og erfaringen) til grunn for forståelsen av tro og liv.

Det kan bli en vital og relevant kirke for det 21. århundre som bærer UMC-arven videre. En virkelighetsnær kirke som tar evangeliet og samfunnet på alvor. En kirke som ikke prøver å stenge verken Gud eller mennesker inne i bokser og firkanter. En kirke som kan gjøre ”Åpne hjerter, sinn og dører” til mer enn tomme ord. Man kan også se for seg at andre kirker i metodistfamilien kan ønske å fusjonere inn i en slik ”nye UMC”. Og det vil være kirken som Metodistkirken i Norge må tilhøre. (En selvstendig, uavhengig norsk metodistkirke må være helt uaktuelt! Vi må være konneksjonal! )

 

Vil ikke savne dem særlig

ny absolutt-np-biblical-illiteracy

Tegningen brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Så får bibelfundamentalistene gjerne danne sin konservative sekt. Jeg vil ikke savne dem nevneverdig. På den fløyen tror jeg  dessuten ”faren” for ytterligere splittelse/avskalling vil være betydelig. De som tolker Bibelen bokstavelig vil erfaringsmessig alltid finne nye bibelvers de kan kløyve og strides om. I forhold til den (metodist)kirkelige virkelighet utenom det amerikanske bibelbeltet og deler av Afrika, vil en slik konservativ kirke ikke bli annet enn en marginalisert kuriositet i det 21. århundre.

 

 

 

 

 

«The third way» – likevel?

Absolutt-NP- flere kirker

Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

”absolutt metodist” påberoper seg langt i fra profetiens nådegave, så dette er mer en from anelse og håp: ”the third way” eller noe som ligner veien dit, kan bli resultatet før Metodistkirkens Generalkonferanse i Portland avsluttes fredag 20. mai!

Full kirkesplittelse/skilsmisse tror jeg faktisk ikke er aktuelt, og slett ikke her og nå. En full splittelse vil også kreve tonnevis av kompliserte juridiske utredninger for blant annet å avklare spørsmål knyttet til kirkeeiendommer, kirkelige fond,kirkelige institusjoner og organisasjoner,  igangsatte prosjekter, etc, etc. Det er dessuten dømt til å bli en vond og lang prosess som garantert vil skape så mye ondt blod at dagens motsetninger blir for små skrubbsår å regne.

Min nye anelse og gryende håp er blant annet knyttet til Generalkonferansens sterke anmoding til biskopsrådet tirsdag 17. mai om å ta og vise lederansvar og lansere en modell til en vei videre. Dette vedtaket ble gjort med 428-364 stemmer. Mulig jeg tolker stemmetallene for velvillig håpefullt, men 428 – 364 kan signalisere et lite skifte/vektfordeling mellom fløyene i Generalkonferansen. Kanskje det kirkelige sentrum er i ferd med å markere seg og vri seg ut av de fundamentalistisk-konservatives klamme grep? Det er i alle fall lov til å håpe, enn så lenge!

Håpet knytter seg også til det profetiske brevet som 25 aktive og pensjonerte biskoper i går publiserte til støtte og solidaritet med de 111 LGBTQ-geistlige (prester og diakoner) som flagget sin legning gjennom et kjærlighetsbrev til kirken i forkant av Generalkonferansen. Desverre ingen europeiske biskoper blant underskriverne; de ser ut til å sitte mest mulig stille i båten…

Håpet knyttes dessuten til oppslutningen fra legfolk i kirken som har underskrievet et lignende solidaritetsbrev. Før et døgn er gått har det samlet over 3000 underskrifter!

Momentum

Biskopenes fikk en frist til å gi en veivisning allerede i dag. Det er urealistisk kort tid med tanke på hvor delt kollegiet er, men jeg tror biskopene i dag kommer med som vil forstekre de prosesser som de selv har vært med på å sette i gang. Det er bekreftet at det i lang tid har vært samtaler mellom biskopsrådet og sentrale interessegrupper , personer og aktører med tanke på en vennlig oppdeling av dagens UMC. Biskopene har ikke forslagsrett i Generalkonferansen, men de har skapt et nytt momentum og en bevegelse innen konferansen. Tanker er blitt offentlige og vil spire videre. Jeg tror den prossessen er irreversibel – og at den er ønsket fra Biskopsrådets side.

«Absolutt metodist» tror vi kan ende opp med et vedtak om å nedsette en ”taskforce” (kanskje gjennom Connectional Table) som fortsetter dialogen mellom biskopsråd og interessegrupper/fløyer og sentrale aktører innen kirken med tanke på en ”ny UMC” . De får mandat til å føre forhandlinger prosesser og forslag til en ekstraordinær Generalkonferanse i 2018. Det blir kjempeviktig at årskonferanser engasjerer seg i dette. Metodistkirken i Norge bør nedsette et parallelt utvalg som kan jobbe med spørsmålet ut fra vår kirkelige og sosiale kontekst og gi innspill til biskopsrådet.

På en eventuell ekstraordinær generalkonferanse i 2018, kan vi ende opp med noe som ligner ”third way” – en «paraply-modell» med en felles UMC-overbygning over en eller flere ”søsterkirker”. Det blir så opp til hver årskonferanse å velge hvilken av «søstrene» de vil velge.

«The third way» – er en kirkemodell foreslått av Connectional Table hvor biskop Alsted er leder. I grov korthet åpner den for kontekstuelle tilpasninger. Innenfor den globale kirken skal sentralkonefarnser/årskonferanser og menigheter i enkelte teologiske/etiske spørsmål mene forskjellig – men fortsatt tilhøre samme kirke.

Modellen finner du i sin helhet her: Third Way

Så langt har Generalkonferansen 2016 stort sett høstet som den sådde, og det startet med at konferansen ikke vedtok «Rule 44» som grunnlag for forhandlingene. Det har ført til en ny GK (reprise fra 2012) med tildels destruktive diskusjoner og dårlig stemning. Det er indikasjoner på at flere delegater begynner å innse at det var en beklagelig feil. Mange begynner også å lure på om kanskje ikke ”the third way”, som de var med å forkaste i sine komiteer, likevel har mye for seg – og at noe som ligner den kanskje er den eneste farbare veien ut av dagens situasjon.

Ut å stjæle metodistkirka!

il_570xN.1007315585_2esm

Tegningene i dette blogginnlegget  brukes med velvillig tillatelse fra nakedpastor.com / David Hayward

Det er et kirketyveri på gang. Konservative, såkalt ”evangeliske” krefter, har lenge og målrettet jobbet for å omforme United Methodist Church fra å være en åpen, romslig, mainline kirke til et sekterisk og trangt (bibel)fundamentalistisk samfunn. Generalkonferansen 2016, som starter tirsdag 10. mai, kan føre til at UMC definitivt mister sin sjel.

Generalkonferansen 2016’s motto, «Therefore GO!» ble bestemt for flere år siden. Slik utviklingen innen kirken har vært, framstår mottoet dessverre ganske tonedøvt i 2016. «Therefore Go!» er jo akkurat det de «evangeliske» oppfordrer sine meningsmotstandere til å gjøre; forlate kirken. Men «absolutt metodist» sier som Vietnamkrigsmostanderne på 1960- og -70-tallet: «hell no, we won’t go!». Det er en forsikring som begynner å lyde fra flere hold innen kirkens progressive fløy.

Mange dedikerte metodister skal kjempe mot det konservative kirketyveriet og for en livs- og Gudsbejaende UMC med budskap om ubegrenset, betingelsesløs og altomfattende nåde og kjærlighet. Det er på den måten vi vil utgjøre en forskjell i verden.

Foruten et stort og romslig sentrum, har UMC har alltid levd med (minst) en konservativ og en progressiv teologisk fløy. Jeg har levd rimelig godt med det. Selv er jeg nok et stykke ut på den progressive fløyen og har vært fra før jeg begynte å studere teologi i 1968. (Og hoppet av fra Øverås til Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo fordi jeg blant annet følte Øverås var for konservativt og ikke dyptpløyende nok.)

Likevel har jeg gjennom et langt UMC-liv fått og hatt stor respekt for mange av de pastorer og legfolk jeg har kjent på den konservative fløyen – fordi jeg samtidig har følt respekt tilbake – en anerkjennelse av at vi er uenige og det må være rom for flere syn i en kirke som vår. «United» sier jo noe om at her er det flere syn, oppfatninger, tanker og ideer som har fusjonert inn i et fellesskap – og der skulle/burde tankene kunne bryte seg mot hverandre i et fruktbart, utviklende kirkemiljø.

Autoritær og intolerant

Tross klare uenigheter og spenninger har UMC siden dannelsen i1968 framstått, internasjonalt og nasjonalt, som en kritussentrert og -inspirert kirke med fokus på Guds nåde, sosial rettferdighet og det radikale, ekstremt utfordrende og dypt evangeliske budskapet om Guds alt/alleomfattende kjærlighet.

Absolutt-NP-god-boxSlik er det ikke lengre. De konservative, såkalt «evangeliske» kreftene som nå vokser fram innen kirken er noe annet enn hva vi har hatt tidligere. Det er snakk om (bibel)fundamentalistiske krefter, dels i samspill med konservative amerikanske politiske retninger ala Cruz/Rubio, som aggressivt og autoritært fremmer religiøs og sosial intoleranse, frykt og fordømmelse. Dette er «evangeliske» med et helt annet og skremmende ansikt; innen UMC anført av organisasjoner som Good News og Confessing Movement som med stor nidkjærhet fronter «kjetterjakten». Og den jakten skal skjerpes ytterligere, i følge forslag Good News har inne til Generalkonferansen.

«Riktig forstått», og det er helt opp til disse såkalte «evangeliske» å definere, er Bibelen Guds klare og ufeilbarlige ord. Og det angivelig klare ordet brukes både som redskap til å sette folk i bokser og båser, og som direkete slagvåpen mot «avvikende» meninger, holdninger og handlinger. Med en teologi og bibelforståelse som til og med kan omfatte kreasjonisme, fremmes en forkynnelse som ikke bare krever intellektuelle saltomortaler, men innimellom arter seg som den reneste hjernevask. Gud, kristentro og metodisime defineres og presses inn i en trang boks; utenfor den boksen skal det ikke tenkes! Kirken reduseres til et teologisk museum og vokskabinett

Farvel til nåden

I den nye UMC som avtegner seg om de konservative fortsatt vinner fram, er det ikke lenger Guds nåde og kjærlighet som har fokus, men en selotisk og nidkjær jakt på «syndere». Vi har som kirke allerede beklagelige prosedyrer for å straffe prester som vier homofile. Nå skal dette skjerpes. Om de «evangeliske» får det som de vil, skal prester som vier homofile, og/eller står fram som praktiserende homofile kartlegges og identifiseres (gjerne via sosiale medier) og med bibel i hånd straffes og jages ut av kirken!

Det er selvfølgelig ille for disse prestene, men hva i alle dager signaliserer det om United Methodist Church’s syn på de homofile, vårt menneskesyn og Gudsbilde? Når det å vie et homofilt par, som fort kan vise seg å leve sammen i sterkere og lengere troskap og kjærlighet enn et heterofilt par, er straffbart og grunnlag for å miste jobben!?? Og det samme om man selv står fram som homofil prest!?? «Signalisere» er for veikt. Slike holdninger skriker ut om intoleranse, forkvaklet bibelsyn og fordreid gudsbilde.

absolutt-np-bring-more-people

UMC havnet i gjørma gjennom vedtaket av et benkeforslag mot homofili på Generalkonferansen i 1972. Selv «status quo» etter Generalkonferansen 2016, vil være et stort tilbakeskritt. Samfunnet har utviklet seg, andre kirker har utviklet seg, teologi og bibelforståelse har utviklet seg. Å stå stille betyr å parkere seg i bakleksa. Og UMC vil ikke lenger være den United Methodist Church vi i kritisk solidaritet har elsket hele livet. Men «Hell, no! We won’t go!»

 

 

 

Kjærlighetsbrev fra 111 homofile UMC-prester

LGBTQI-Gay-United-Methodist-Clergy-Come-Out-2016-01

Dagen før åpningen av United Methodist Churchs Generalkonferanse i Portland, USA, står 111 av kirkens prester fram som homofile / lesbiske / transgender. En Facebook-melding fra Reconciling Ministries Network (RMN), med kjærlighetsbrevet fra de 111 trosheltene til UMC, fikk RMNs webside til å krasje grunnet overbelastning av serveren. Det kirkelige rettssystemet kan også fort bli overbelastet dersom det skal reises sak mot alle disse…

«absolutt metodist» er glad for å bidra til at nyheten og brevet spres. Som rimelig udiskutabel heterofil, står «absolutt metodist»  sammen i solidaritet med de 111 homofile pastorene. Her er brevet – og navnet på de 111 trosheltene. Velsignet være dem!

«Dear United Methodist Church,

As we gather in Portland to begin the 10 day discernment of God’s leading for The United Methodist Church known as General Con-ference, we, your Lesbian, Gay, Bisexual, Trans, Queer/Questioning, and Intersex (LGBTQI) religious leaders–local pastors, dea-cons, elders, and candidates for ministry–want to remind you of our covenant with you.

We share with you the covenant of baptism which has knit us together as one family. You cradled us into the body of Christ, helped us know the grace that invites us to move more deeply into relationship with God, and invited us to listen for God’s call on our lives. We responded, finding that we were most faithful when we gave our lives over to full time Christian service. You embraced us, af-firmed us, ordained us, and sent us to serve throughout the connection.

However, while we have sought to remain faithful to our call and covenant, you have not always remained faithful to us. While you have welcomed us as pastors, youth leaders, district superintendents, bishops, professors, missionaries and other forms of religious service, you have required that we not bring our full selves to ministry, that we hide from view our sexual orientations and gender identities. As long as we did this, you gladly affirmed our gifts and graces and used us to make disciples of Jesus Christ for the transformation of the world in the varied places you sent us.

While some of us have been lucky to serve in places where we could serve honestly and openly, there are others in places far more hostile, who continue to serve faithfully even at tremendous cost to themselves, their families, and yes, even the communities they serve, who do not receive the fullness of their pastor’s gifts because a core part must remain hidden.

There are many voices within The United Methodist Church who want us to break up with them. From bishops, Boards of Ordained Ministries, and other leaders, we are told to simply leave. Is leaving home ever that simple? We are United Methodists because there is no other denomination with our unique connectional polity and distinctive Wesleyan spirituality. We are here because God has called us to serve in this denomination, and our souls are fed by the theology in which we’ve been raised.

We are coming out as Lesbian, Gay, Bisexual, Trans, Queer/Questioning, and Intersex persons at this moment for several reasons. Foremost, we want you to know we still love you and seek to remain in relationship with you. Even if we should leave and you seek more restrictive language against LGBTQI persons, know that God will continue to move mysteriously in the hearts of LGBTQI young people and adults and will call them to serve within this denomination. You cannot legislate against God’s call. The “LGBTQI issue” is not one that can be resolved through restrictive legislation but instead by seeing that all persons are made in the image of God and welcomed into the community of faith.

We come out, too, to provide hope for LGBTQI young people in hostile UMC churches. These young people are more at risk for suicide than their peers, in part, because of the condemnation they hear from the pulpits and pews of their churches. We come out to remind them that God’s love for them is immeasurable, and offers them a love that will never let them go, even when it feels like the church is willing to let them go.

We come out to invite them to listen for God’s still, small voice that will speak in the quiet places of their hearts, who will call them into leadership positions. We seek to create a pathway of hope into ministry for them, even when the church has tried to shut its doors on them, or overtly or indirectly condoned the persecution of LGBTQI persons.

We love you, dear church. Through you, we have stood on sacred ground and seen the face of God more clearly. Our prayer, as the church begins its time of discernment, is that you will remember that there are nameless ones around the world, hungry for a word of hope and healing. LGBTQI people and their families exist in every church in every continent of this denomination. They are seeking to remain in faithful relationship with you, even when you refuse, because they know God’s tender mercies and great faithfulness.

Dear church, our prayers are with you, with all of us, in the coming days. May we all be surprised by the Spirit who continues to breathe new life in unexpected ways. May we find the body of Christ stronger at the end of our time together, not weaker or more deeply harmed. May we provide a powerful witness of finding unity even in our differences to a world fractured by fear and mistrust.»

Signed,

Rev. Jeanelle Ablola

Rev. Brian  Adkins

Rev. Austin  Adkinson

Rev. Dr. Israel Alvaran

Pastor Elyse Ambrose

Rev. Douglas A. Asbury

Rev. Jeanne  Audrey Powers

M Barclay

Rev. Dr Bonnie Beckonchrist

Rev. Ann Berney

Rev. Anna Blaedel

Rev. Daryl Blanksma

Rev Jan Bolerjack

Rev. Dr. Joanne Calrson Brown

Rev. Kristan M. Burkert

Rev. John Cahall

Rev. James C. Carter

Rev. Dr. Nancy A. Carter

Rev. Randa Jean  D’Aoust

Rev. Alex da Silva-Souto

Rev. Karen Damman

Rev. Diana Jani Darak-Druck

Sean P. Delmore

Rev. Greg  Eaton

Rev. Dr. Karen Engelman

Rev. Dr. Janet Everhart

Rev. Anthony M. Fatta

Rev. Robert  Gamble

Micah Gary-Fryer

Rev. Ruth Ann Charlotte Geiger

Rev. John Girard

Rev. Rebecca J. Girrell

Taylor Gould

Rev. Nancy Jean Goyings

Rev. John Edwin Griffin

Rev. Gregory D. Gross

Rev. Dr. Emily B.Hall

Rev. Trey Hall

Rev. Dr. Edward J. Hansen

Rev. Marcia Hauer

Rev. Michael A. House

Rev. Brittany Isaac

Rev. Monica Isaac

Rev. Marguerite Jhonson

Tyler R. Joyner

Rev. Elizabeth Jones

Rev. Lindsey Kerr

Rev. Dr. Jeanne G. Knepper

Ms. Ellen Knight

Rev. Katie M. Ladd

Pastor Bruce Lamb

Rev. Cathlynn Law

Rev. Ardis Letey

Rev. J. Daniel Lewis

Rev. Dr. Pamela R. Lightsey

Pastor Christine Lindeberg

Pastor Rolland Loomis

Rev. Kelly Love

Rev. Dr. Joretta  Marshall

Pastor Lea Matthews

Rev. Courtney McHill

Rev. Ralph A. Merante

Rev. David W. Meredith

Rev. Cynthia Meyer

Rev. Jerry Miller

Rev. Sharon L. Moe

Rev. Richard W. Moman

Rev. Deborah Morgan

Rachel Neer

Rev. Joshua M. Noblitt

Rev. Catherine Noellert

Rev. Gregory Norton

Rev. Dr. Karen P. Oliveto

Rev. Dr. Rebecca A. Parker

Rev. Lois McCullen Parr

Rev. Matthew A. Pearson

Rev. Drew Phoenix

Emily Pickens-Jones

Rev. Jay K. Pierce

Kendall Protzmann

Pastor Kathleen Reynolds

Pastor Jonathan E. Rodríguez-Cintrón

Rev. Daniel  Sailer

Rev. Siobhan A. Sargent

Kenneth M. Schoon

Rev. Tyler  Schwaller

Kimberly Scott

Pastor Ryan J. Scott

Rev. Patricia Simpson

Rev. Kim A. Smith

Rev. Althea Spencer Miller

Rev. Terri J. Stewart

Rev. Katie Stickney

Rev. Kristin G. Stoneking

Rev. Mark F. Sturgess

Rev. Sara Thompson Tweedy

Rev. Frank E. Trotter, Jr.

Rev. Martha E. Vink

Rev. Kathleen Weber

Rev. Dr. David Weekley

Marvin K. White

Rev. Dr. Mark E. Williams

Rev. Brenda S. Wills

Pastor Jarell Wilson

Rev. Angela G. Wolle

Rev. John Robert Wooden

Rev. Vicki L. Woods

Rev. Wendy Woodworth

Rev. Frank D. Wulf

Rev. Laura  Young

Rev. Nancy Kay Yount

 

Ikke spør om seksuell legning!

absolutt-np-leadership-puzzle

As you can see, straight men:  no problem. Women: problems. Gays: impossible. But have fun trying….! (Tegningen gjengis med velvillig tillatelse fra nakedpastor / David Hayward

Board of Ordained Ministery (tilsvarende vårt Tjenesterådet) i to amerikanske årskonferanser (New York og Baltimore/Washington), har besluttet å heretter ikke spørre om den seksuelle legningen til sine pastorale kandidater. De oppfordrer samtidig, i et åpent brev, alle ordinasjonsråd innen United Methodist Church til å følge deres eksempel. Utfordringen er herved gitt! Gå hen og gjør likeså! 

De to amerikanske Ordinasjonsrådene mener at de kan følge en slik praksis innenfor rammene av Book of Dicipline, og at det i dagens situasjon er den rette ting å gjøre. Samtidig inviterer (les gjerne: oppfordrer / oppmuntrer / utfordrer) de altså andre Råd for den Ordinerte Tjeneste innen hele United Methodist Church til å gjøre det samme!

Nesten synd at Tjenesterådet har byttet navn fra Rådet for den ordinerte tjeneste (ROT), for dette hadde vært en gylden anledning til  å ønske seg et i bokstavelig forstand salig ROT …!

Uten kjennskap til post- og informasjonsgangen innen/mellom UMC og affilierte organisasjoner, tillater Absolutt Metodist seg å “videresende” dette åpne brevet og invitasjonen til “Rådet for den ordinerte tjeneste” i Metodistkirken i Norge. (og i Danmark, for den del, for å inkludere bloggens danske lesere). Brevet gjengis i sin helhet og original nederst i bloggposten.

Handling framfor tålmodighet

Brevet tar utgangspunkt i et åpent  brev borgerrettighetsforkjemperen og -martyren Martin Luther King jr. skrev fra en fengselscelle i Birmingham, Alabama i 1963. I brevet uttrykker King blant annet sin frustrasjon over mennesker som muntlig støttet kampen for borgerretter, men samtidig formante til tålmodighet og orden istedet for handling.

I sitt brev viser ordinasjonsrådene i NY og Bal-Wash til at de står i en lang wesleyansk tradisjon for å utfordre og utvide grenser i ordinasjonsspørsmål. John Wesley ordinerte i sin tid prester for tjeneste i amerika, mot gjeldende lov og ordning i kirken han var medlem av og elsket. Men han kjente at det var det rette å gjøre; at det var på tide.

Brevet fastslår at det er på tide å forme en ny måte å være kirke på. Det er på tide å tillate United metodister som har ulike oppfatninger å utøve sin tro med ren samvittighet. Det er på tide at Boards of Ordained Ministery (Tjenesteråd) hører Guds kall fra alle som søker ordinasjon.  Det er på tide å virkelig være en kirke med åpne hjerter, sinn og dører.

Foruten å publisere hele brevet fra Boards of Ordained Ministery i NY og Bal-Wash (under), har Absolutt Metodist egentlig ikke annet å si enn: gå hen og gjør likeså!

absolutt-np-not-with-homosexualsMåtte Tjenesterådet i Norge (og Danmark) vise samme mot, integritet og samtids/framtidsrettede evangeliske troskap som sine amerikanske kolleger, og bidra til at metodistkirken ikke lenger fordømmer og støter fra seg Kristussentrerte, dedikerte menn og kvinner med kall til å bli/være prester – fordi de er homofile – slik Guds skapte dem og elsker dem.

Nå er det nok! It’s time!

Og her er brevet til Tjenesteråd både her og der! (uthevelsene er gjort av Absolutt Metodist)

An Open Letter to Boards of Ordained Ministry
May 3, 2016

On April 16, 1963, Dr. Martin Luther King, Jr., wrote an open letter from the Birmingham jail, where he had been imprisoned for non-violent marches protesting segregation. He wrote his Letter from the Birmingham Jail, in part, to express his frustration with those who voiced support for the cause of civil rights, but who urged patience and order rather than action. In that letter, Dr. King wrote:
«I have almost reached the regrettable conclusion that the Negroes’ great stumbling block in the stride toward freedom is not the White Citizens’ “Councilor” or the Ku Klux Klanner, but the white moderate who is more devoted to “order” than to justice; who prefers a negative peace which is the absence of tension to a positive peace which is the presence of justice.»
As elders within the United Methodist Church, who have the privilege of chairing two of our Boards of Ordained Ministry, it feels as though we have come to a similar time in The United Methodist Church regarding the equality of our LGBTQ sisters and brothers. While there continues to be significant debate about human sexuality in our church and broader culture, there is an emerging consensus of the UM voices in the United States which believe that our denomination has placed unhealthy prohibitions on the full participation of LGBTQ persons in the life of our church, but which are unwilling to act on this conviction for fear of stepping outside the order of the church.
The Boards of Ordained Ministry of both the Baltimore-Washington and New York Annual Conferences have independently decided that it is time to create the space to act out of our freedom of conscience, and our experience of God’s power at work through women and men who identify themselves as LBGTQ disciples of Jesus Christ. Boards of Ordained Ministry have the right to make recommendations to their Annual Conferences based on standards for effectiveness worked out collaboratively with the cabinet and their discernment of the fitness, readiness, and fruitfulness of individual candidates.
Both the New York and Baltimore-Washington Boards have decided to not inquire about the sexual orientation of their candidates. We believe that we can do so within the current strictures of the Book of Discipline and that it is the right thing to do. We invite other Boards within our connection to claim their authority on this matter as well. It’s time. It’s past time.
In taking this action, the Boards of the NYAC and the BWC stand in a long Wesleyan tradition of making ordination decisions that push the envelope. In September 1784, John Wesley made the decision to ordain several preachers for the church in America, and he also set aside Thomas Coke for the role of Superintendent to continue the process of ordaining leaders for the church in America. He did so with the clear knowledge that he was acting outside of the law and order of the church he loved. But it was the right thing to do, and he did it. It was time.
Dr. King’s prophetic words from the Birmingham jail remind us that the generations who follow us – who see our timidity and unfaithfulness for what it is – will move on, with us or without us, towards a new vision of God’s love:
But the judgment of God is upon the Church as never before. If the Church of today does not recapture the sacrificial spirit of the early Church, it will lose its authentic ring, forfeit the loyalty of millions, and be dismissed as an irrelevant social club with no meaning for the twentieth century. I am meeting young people every day whose disappointment with the Church has risen to outright disgust.
We too meet such young people, who see our denomination unable or unwilling to answer a call to justice. We also know young people who have heard a call from their Lord and Savior to enter a life of service, but who are excluded from ordained leadership in our church because of who they are and whom they love. These young people are exactly the ones who our churches need and desire — but will never see because of our polity. They are the ones with the passion and power to make our Christian faith relevant to a contemporary world. Or, they will go on to lead other Christian communities, if we continue to turn them away.
It’s time to model a different way of being church. It’s time to allow United Methodists of differing opinions to exercise their faith with a clear conscience. It’s time for Boards of Ordained Ministry who feel so led to hear God’s call from all who come seeking ordination. It’s time to really be a church of open hearts, minds, and doors.
It’s time.
In the service of Christ,
Rev. Dr. Charles A. Parker, Chair
Board of Ordained Ministry
Baltimore-Washington Annual Conference

Rev. Dr. William B. Pfohl, Chair
Board of Ordained Ministry
New York Annual Conference