Credo med jugekors?

Cross_fingers46_460

«Du må da gjøre jugekors bak ryggen når du framsier trosbekjennelsen!», skrev en bloggleser i en mail for noen dager siden. Jeg oppfattet det mer som en påstand enn et spørsmål. Svaret er «nei», uansett. Ikke får jeg en beleilig hostekule eller tre-fire underveis i trosbekjennelsen, heller!

Det er selvfølgelig fullt mulig å ta del i trosbekjennelsen, selv om man ikke bokstavelig står inne for teksten. På samme måte som med Bibelen, må de tre «store», tradisjonelle trosbekjennelsene «Apostolicum», «Nicenum «, og «Athanasianum forstås og tolkes ut fra sin kontekst og sin samtid. Det er tekster som benytter seg av religionens mytiske språk og bilder. Bekjennelsene ble til i en tid med et annet verdensbilde og kunnskap/opplysthet. Både teologien og andre vitenskaper har gjort store framskritt og erkjennelser siden den tid. Det kan vi da ikke hoppe bukk over?

Trosbekjennelsene var dessuten resultat av til dels heftig krangel, splittelse og maktkamp innenfor den tidlige kristne kirke. De er i høyeste grad menneskelige verk og menneskelige forsøk på å definere og avgrense troen. De er «nedslag» og fiksering av et minste felles multiplum av kristen tro på bestemte tidspunkt i historien. De kan umulig bli stående som evige sannheter og den endelige

Den apostoliske trosbekjennelsen («ferdig» utviklet på 800-tallet) er den yngste av de tre mest utbredte bekjennelsene. Hvis vi tror på en aktivt levende Gud, som fortsatt skaper og åpenbarer seg for menneskene, kan vi da sette strek over mer enn 1200 år med ytterligere Gudserfaringer? Alle teologiske tanker var vel ikke tenkt ferdig 800 år etter Kristus?

Etter at «trosbekjennelsene» ble dogmer, er det forsket og skrevet hyllekilometer med teologisk litteratur. Etter hvert har andre vitenskaper som for eksempel moderne naturvitenskap, arkeologi, historie-og litteraturforskning, antropologi og psykologi tatt sjumilssteg og presentert resultater og kunnskap som også har relevans for kristen tro og formulering av kristne trossetninger.

Har all denne akkumulerte kunnskap ingen verdi utover å bekrefte hva en samling menn kom fram til på ulike kirkemøter? Har ikke Gud åpenbart seg siden 800? Har all denne forskningen, tenkingen og Gudserfaringen (inkludert din og min) ikke noe nytt å tilføre våre forestillinger om Gud og hans forhold til oss? Selvfølgelig har den det!

Teologiens hensikt, med anvendelse av de moderne vitenskaper den kan og må dra veksler på, kan ikke være å bekrefte gamle tiders oppfatninger, men tolke hva Guds betyr i dag. Å bekjenne troen er en kontinuerlig, fortløpende nyformulerende prosess. Hver tid trenger sin trosbekjennelse. Det betyr ikke å lage ny tro, men oppdatere ordbruk og forståelse av begreper og bilder. De nedarvede begrepene har med seg mye bagasjeovervekt fra kirkehistorien.

Begrep som (arve)synd, soning og frelse, himmel og helvete, jomfrufødsel, dommedag og legemets oppstandelse må også nyformuleres og forklares. Kall det gjerne nullstilling og refylling basert på 2000 års arbeid og erfaring med tro og tvil i stedet for 800 år. Stivnede læresetninger må ikke stenge for en dynamisk, engasjerende og stadig utviklende tro.

Hvis vi tror på en levende og aktivt handlende Gud , kan vi da sette strek over tusen års erfaringer med Gud og tviholde på stivbeinte formuleringer i en gammel trosbekjennelse og gjøre disse til en betingelse for frelsen? Selvfølgelig ikke.

Tilbake til start: Jeg har et avklart forhold til trosbekjennelsen(e) som historiske, menneskelige dokumenter og deres mytiske billedspråk og begrepsbruk. Derfor bekjenner jeg uten jugekors og har en god opplevelse av å stå i en rekke av «utallige» generasjoner som har bekjent før meg.

Samtidig har vi en kjempeutfordring i å formulere og bekjenne vår tro på nytt. Om det i det hele tatt lar seg gjøre å komme fram til økumenisk bredt omforente bekjennelser vet jeg ærlig talt ikke. Selv kommer jeg langt med de første ledd i United Methodist Churchs «Social creed»:

» Vi tror på Gud, som er verdens Skaper og på Jesus Kristus, som er skaperverkets Forløser.

Vi tror på Den hellige ånd, som lar oss ta imot Guds rike gaver.

Vi bekjenner med anger at vi har misbrukt disse gavene til å dyrke andre guder enn den eneste, sanne Gud. «

Trenger vi egentlig så mye mer?

Savner den altomfattende nåden

Absolutt-NP-loveTemaet for Metodistkirkens Årskonferanse 2016 dekker ikke intensjonene til opphavsmannen til sangrefrenget som temaet er hentet fra. Det bekrefter salmedikteren og presten John L. Bell selv til «absolutt metodist».

«I den norske teksten, slik du overstteer den for meg, synes Guds nådes altomfattende natur ikke å komme til utrykk slik meningen er i originalteksten», sier Bell i en hyggelig mail.

«Absolutt metodist» har forelagt Bell de kommentarer bloggen for et par uker siden publiserte knyttet til konferansemottoet og Bells salme/sang/åndelige vise «The Word of Life». (Se blogginnlegget «Enda bedre med kjærlighet» 5. januar 2016)

«Din foreståelse er helt korrekt», er svaret fra Bell. («Your perception is totally accurate»)

Han deler vår oppfatning av at sangens perspektiv snus gjennom omdiktingen av refrengets siste linje. Hvor den norske omskrivningen (og konferansetemaet) sier «Og vi ser: Gud er god» – lyder originalteksten: «for the good of us all».

«Frasen «for the good of us all» omfatter ikke bare mennesker med kristen tro, men alle verdens mennesker ettersom det var på grunn av kjærlighet til hele verden (kosmos som inkluderer både det fysiske universet og menneskene) at Gud kom i Kristus», skriver Bell til oss.

Temaet som konferansearrangører og Hovedtyret har valgt er: «Gledens Herre. Han gir liv, lek og latter! Vi ser: Gud er god». Og i vedtaket sies det at temaet er hentet fra Bells sang. (Jeg har uthevet de elementene som er direkte hentet fra refrenget som du ser her med originaltekst og norsk tekst (Norsk Salmebok nr. 104):

 

And He’s here when we call Him

Han er her når vi synger,

Bringing health, love, and laughter

  Han gir liv, lek og latter,

To life now and ever after

      himmelrikets skjulte skatter.

For the good of us all

    Og vi ser: Gud er god

Fordi hans salmer og sanger er oversatt til mange språk, innser Bell at det ikke altid er mulig å få oversettelsen til fullstendig å uttrykke originaltekstens intensjon.Ettersom avviket i dette tilfellet er såpass betydelig, også i mening/hensikt, mener , «absolutt metodist»,at Årskonferansen 2016 på en eller annen måte må bli gjort kjent med Bells originaltekst. Gjerne slik jeg foreslo i blogginnlegget, at man i alle fall benytter den engelske teksten i refrenget når sangen skal synges på konferansen. For det skal den vel??

Lytt gjerne på hele sangen i en herlig «rufsete» og dermed evangelisk versjon her:

http://zachicks.bandcamp.com/track/the-word-of-life-in-a-byre-near-bethlehem

Samme versjon finnes også på Spotify:

https://open.spotify.com/album/0DKMVat3DryJssYBN9TPek