Wake-up-call, metodistlegfolk!

Absolutt - kontroll nakedP

I følge referater fra Hovedstyrets møter, er legfolkets sesjon i årskonferansen i fare. Ja, sesjonen kan bli droppet allerede ved årets konferanse i Halden. Det må ikke skje! Istedet for å skrote legfolkets sesjon, bør den oppgraderes og gjøres mer relevant og bli et redskap til å styrke det bevisste legfolkets plass og innflytelse i Årskonferansen – og kirken. Så lenge våre prester får møte til pastoral sesjon med stort hemmelighold, trenges det en motvekt.

Leg sesjon må gis nytt innhold og reell innflytelse/påvirkningskraft. Sesjonen må bli et forum hvor legfolk/delegater aktivt kan diskutere vesentlige teologiske, organisasjonsmessige og kirkepolitiske spørsmål – og så langt mulig samordne synspunkter. Sesjonen må på eget initiativ kunne fremme saker/forslag for konferansen. Det er så langt jeg erfarer også noenlunde i tråd med konklusjonen fra leg sesjon selv, under fjorårets konferanse i Drammen. Og så er Hovedstyrets svar å eventuelt droppe sesjonen?

Vi vanlig dødelige medlemmer av kirken får ikke del i evalueringsrapporten etter årskonferanser, heller ikke fra fjorårets i Drammen. (Den burde selvfølgelig vært offentliggjort.) Referatene fra Hovedstyret byr heller ikke på argumenter og/eller resonnementer rundt den antydede fjerning av leg sesjon. Så langt jeg vet, er spørsmålet om å droppe leg sesjon heller ikke blitt sendt menigheter og legdelegater til høring.

Derfor noen ydmyke spørsmål: Hvem ønsker leg sesjon nedlagt? Arrangørmenigheten? Kabinettet? Hovedstyret? Og hva er i så fall begrunnelsen(e)? Kan man bare stryke leg sesjon, hvis det blir løsningen, uten at Årskonferansen og delegatene selv får diskutere spørsmålet først?

Spørsmålet om leg sesjon har i følge Hovedstyrets referater versert på alle møter siden september evalueringen av Drammen-konferansen på septembermøtet. Da ble det I «samtalt rundt forbedringsmuligheter» for leg sesjon. (Potensialet er åpenbart.)

Men etter desembermøtet heter det «Lek sesjon kuttes kanskje ut. Hovedstyret kommer tilbake til dette ved godkjenning av program».

På januarmøtet (referatet er ennå ikke lagt ut på Metodistkirken.no!) samtalte hovedstyret (ifølge «referat» i Brobyggeren nr2/15) om «lekfolkets sesjon og hvordan den skal bli noe som noen frivillig vil delta på.» Nesten en utrolig formulering, som viser at legfolkets sesjon har fått seile for lut og kaldt vann i altfor mange år.

Leg sesjon, og legfolket, mistet en viktig stemme da Landslegleder-vervet i forbindelse med omorganisering av kirkens ledelse ble fusjonert med Hovedstyrets leder for mange år siden. Erfaringen sier at det var en stor feil. Jeg ønsker Landsleglederen gjenopprettet som et selvstendig verv. Hun/han bør også sitte i kabinettet. Biskop og kabinett fikk etter organisasjons/strukturendringer i fjor vår, økt innflytelse på kirkens drift – og bør absolutt balanseres med minst en leg talskvinne/mann. Riktig nok skal daglig leder nå «møte i kabinettet», men er det med stemmerett? Uansett bør Landslegleder inn i kabinettet med fulle rettigheter for å balansere litt av den sterke preste(over)styringen av kirken vår. Landslegleder må også få sete i Tjenesterådet (Rådet for den ordinerte tjeneste).

Ideelt sett ønsker jeg både pastoral sesjon og leg sesjon avskaffet. De er gjensidige anakronismer og hører ikke hjemme i en demokratisk kirke anno 2015. Årskonferansen er kirkens øverste organ; den består av legdelegater og pastorer, sammen. Det meste av det vi driver med som kirke skal og bør tåle offentlighetens lys. Det skal være særdeles personlige/private/sensitive saker som ikke kirkens øverste organ kan informeres om og debattere i plenum. Det gjelder også pastorers tjenesteforhold. I de få tilfeller hvor personsensitive saker måtte gjøre det tvingende nødvendig, må plenumssesjonen heller kunne lukkes med kun pastorer og delegater tilstede.

Kirken bør i alle saker og sammenheng uansett tilstrebe å praktisere «meroffentlighet» som grunnleggende prinsipp – så langt det overhodet lar seg gjøre. Og det er vesentlig lengre enn i dag….

En slags trøst og motivasjon i ventetida

Absolutt-fredsdue banksy west bank

(Illustrasjonen er graffitiartisten og aktivisten Banksys                    veggmaleri på muren i Øst-Jerusalem)

Som metodist er jeg glad for at Arbeiderpartiet vedtok å anerkjenne Palestina som egen stat på sitt landsmøte denne helga. Norge, som for mange år tilbake så ut til å kunne bli det første landet til å anerkjenne Palestina, har etter hvert havnet langt bak i køen. Med Ap-vedtaket er vi i alle fall så vidt tilbake «på banen», selv om det er langt fram før det kan bli offisiell norsk politikk. I mellom/ventetiden er det en slags trøst og motivasjon for meg at kirka mi, United Methodist Church, i alle fall støtter en tostatsløsning, tar avstand fra Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, den ulovlige bosettingspolitikken og enhver visjon om et «Stor-Israel» som inkluderer okkuperte,  palestinske landområder. 

Ettersom den er lang nok, nøyer jeg med å referere teksten i §6111 (Opposition to Israeli Settlements in Palestinian Land) i The Book of Resolutions of The United Methodist Church. Jeg har bare snudd litt på rekkefølgen slik at standpunktene kommer først, og premissene/vurderingene sist – sånn for lesbarhetens skyld.

Som sagt; lang tekst, og på engelsk, men relevant.

OPPOSITION TO ISRAELI SETTLEMENTS IN PALESTINIAN LAND

«Therefore, be it resolved, that The United Methodist Church opposes continued military occupation of the West Bank, Gaza, and East Jerusalem, the confiscation of Palestinian land and water resources, the destruction of Palestinian homes, the continued building of illegal Jewish settlements, and any vision of a «Greater Israel» that includes the occupied territories and the whole of Jerusalem and its surroundings.

In our call for an end to the Israeli occupation we affirm the church’s commitment to nonviolent responses to the Israeli-Palestinian conflict, and acknowledge the need to hear the voices of all those–Muslim, Christian and Jewish–harmed by the conflict, including the Palestinian Christians as voiced in the Kairos Palestine document.

Be it further resolved, that we urge the U.S. government to end all military aid to the region, and second to redistribute the large amount of aid now given to Israel and Egypt; to support economic development efforts of nongovernmental organizations throughout the region, including religious institutions, human rights groups, labor unions, and professional groups within Palestinian communities.

The United Methodist Church requests that all governments, especially that of the United States, to work in cooperation with the United Nations and other nations, to urge the State of Israel to:

cease the confiscation of Palestinian lands and water for any reason;

  1. cease the building of new, or expansion of existing, settlements and/or bypass roads in the occupied territories including East Jerusalem;
  2. lift the closures and curfews on all Palestinian towns by completely withdrawing Israeli military forces to the Green Line (the 1948 ceasefire line between Israel and the West Bank);
  3. dismantle that segment of the Wall of Separation constructed since May 2002 that is not being built on the Green Line but on Palestinian land that is separating Palestinian farmers from their fields.

We also urge the Palestinian Authority and all Palestinian religious leaders to continue to publicly condemn violence against Israeli civilians and to use nonviolent acts of disobedience to resist the occupation and the illegal settlements.

We further call on all nations to prohibit:

  1. any financial support by individuals or organizations for the construction and maintenance of settlements; and
  2. the import of products made by companies in Israeli settlements on Palestinian land.

We ask all companies that profit from and/or support settlements through their business activities to examine these and stop any business that contributes to serious violations of international law, promotes systemic discrimination or otherwise supports ongoing military occupation.

The United Methodist Church does not support a boycott of products made in Israel. Our opposition is to products made by Israeli companies operating in occupied Palestinian territories.

We urge all United Methodists in the US to:

1.advocate with the US administration and Congress to implement the aforementioned steps;

  1. urge the US government to examine the role played by donations from tax-exempt charities in support of discriminatory and other illegal aspects of Israeli settlements, and develop recommendations to ensure that tax- exempt funds do not support illegal settlements and other violations of international law.

We urge all United Methodists to:

  1. read about the suffering of Israelis and Palestinians and nonviolent ways of ending the Israeli/Palestinian conflict from the perspective of all faith communities including the «Kairos Palestine» document; and
  2. encourage members of each congregation to study the Israeli-Palestinian conflict from all perspectives by inviting speakers to church events, reading books, using audiovisual resources in educational forums, and getting information from websites. We especially commend the 2010 British Methodist Church’s call «on the Methodist people to support and engage with [a] boycott of Israeli goods emanating from illegal settlements,» as well as a call for nonviolent actions issued by several annual conferences.
  3. provide financial support to the Palestinian people through contributions to the General Board of Global Ministries;
  4. support, and participate in, the work of international peace and human rights organizations, such as the Ecumenical Accompaniment Program in Palestine & Israel and Christian PeacemakerTeams, to provide protection for Palestinians and Israelis seeking nonviolently to end the occupation; and
  5. reach out to local synagogues, mosques, and Christian faith groups by engaging in interfaith and ecumenical dialogue on nonviolent ways to promote justice and peace in the Holy Land; and that the General Board of Global Ministries, working together with the General Board of Church & Society and interfaith organizations, develop advocacy packets for use in local congregations to promote a just and lasting peace and human rights for all in the region.

Og her er premissene for kirkens syn (som også inngår i the Book of Resolutions 2012):

We join with Palestinian Christians as well as our Jewish and Muslim brothers and sisters in feeling a deep sense of rootedness to the land that has special meaning for our three religious traditions. We celebrate the diversity of religious customs and traditions throughout the Middle East.

Jerusalem is sacred to all the children of Abraham: Jews, Muslims, and Christians. We have a vision of a shared Jerusalem as a city of peace and reconciliation, where indigenous Palestinians and Israelis can live as neighbors and, along with visitors and tourists, have access to holy sites and exercise freedom of religious expression. The peaceful resolution of Jerusalem’s status is crucial to the success of the whole process of making a just and lasting peace between Palestinians and Israelis.

We seek for all people in the Middle East region an end to military occupation, freedom from violence, and full respect for the human rights of all under international law.

WHEREAS, the prophet Isaiah cautioned against coveting the lands and homes of one’s neighbors: «Doom to thosewhoacquire houseafter house, who annex field to field until there is no more space left and only you live alone in the land» (Isaiah 5:8); and

WHEREAS, the continuing confiscation of Palestinian land for construction of settlements and the building of a separation wall violates human rights, subverts the peace process, destroys the hope of both Israelis and Palestinians who are working for and longing for peace, and fosters a sense of desperation that can only lead to further violence; and

WHEREAS, continued and often intensified closures, curfews, dehumanizing check points, home demolitions, uprooted trees, bulldozed fields, and confiscation of Palestinian land and water by the government of Israel have devastated economic infrastructure and development in the West Bank and Gaza, have caused a massive deterioration of the living standards of all Palestinians … and an increasing sense of hopelessness and frustration; and

WHEREAS, targeted assassinations, suicide bombings, and attacks against civilians by both Israelis and Palestinians heighten the fear and suffering of all, and have led to many deaths of Palestinian and Israeli children; and

WHEREAS, people in the United States, through their taxes, provide several billion dollars in economic and military assistance to the State of Israel each year, which allows for the building of bypass roads and settlements that are illegal according to the Fourth Geneva Convention;

WHEREAS, a number of Israeli and international companies profit from the building and maintaining of Israeli settlements on Palestinian lands in a variety of ways, and many churches and Christians have funds invested in some of these companies; and

WHEREAS human rights organizations have documented that private foreign donors, including Jewish and Christian individuals and non-profit organizations, have provided financial support for settlements and that some of these donations are tax-deductible; and

WHEREAS, the church continues to work with ecumenical and interfaith bodies to advocate for Palestinian self-determination and an end to Israeli occupation; to affirm Israel’s right to exist within secure borders; to affirm the right of return for Palestinian refugees under international law; to call for region-wide disarmament; to urge Israelis and Palestinians to stop human rights violations and attacks on civilians, such as targeted assassinations and suicide bombings; and to urge the U.S. government to initiate an arms embargo on the entire Middle East region;

—–

Jeg viser i tillegg til denne linken som rommer samtlige gjeldende resolusjoner/vedtak som United Methodist Churchs generalkonferanse har gjort om Palestina/Israel-konflikten: http://www.susumc.org/files/ministries/dtf/Summary%20-UM%20Resolutions%20on%20Israel%20Palestine.pdf

Fra UMC til Hope

John1

Pastor John Makokha (45) sto i mange år i spissen for Riruta United Methodist Church som jobbet blant og for homofile, lesbiske og aidssyke i Nairobis slumområder. Jobben for disse stigmatiserte og diskriminerte fortsetter, men nå heter kirken Riruta Hope Community Church. Aktiv motstand fra ledelsen i den østafrikanske United Methodist Church, tvang pastor Makokha og Riruta ut av metodistkirken i 2011. Pastor John Makokha er en av mine absolutte troshelter.

John og jeg har vært facebookvenner i flere år. Han var en av de aller første som meldte seg da jeg i 2009 lanserte Facebookgruppen ”Friends and fans of Trondheim United Methodist Church – all over the world” (midlertidig nedlagt etter at FB endret reglene for gruppesider). John likte at Trondheim Metodistkirke understreket at ”all means ALL to us”. Vi kan saktens ha teorien i orden, men for John er dette praksis og blodig alvor 24/7/365. Uansett hva vi prøver, når vi ikke ham til anklene.

Denne uka har jeg intervjuet John via e- mail, og fått hans tillatelse til å skrive et bloginnlegg om ham og Riruta Hope. Ja, han hilser hjertelig og ber raust Gud velsigne Metodistkirken i Trondheim og Norge. Jeg har sjelden følt meg så velsignet…

Kolonialisme

– Debatten om og holdningen til homofil i dagens Afrika henger nøye sammen med måten den ble brakt til oss på, mener John. Fordømmelse og utstøting av homofile er en følge av kolonialismen.

– Vi hadde ikke engang et eget ord for det, da homoseksualitet i sin tid ble erklært å være mot naturens orden gjennom kolonimaktenes nye lover. Afrikanere visste veldig godt at det var mennesker blant oss som var litt annerledes, som ikke kunne gifte seg. Men disse individene tilhørte fortsatt fellesskapet; de ble aldri drevet ut, forteller han.

– I moderne tid har kampanjene for å diskriminere mot homofile og lesbiske nok en gang kommet fra vesten; ikke minst gjennom korstog i regi av konservative, kristne predikanter og kirker med en bokstavelig og fundamentalistisk bibelforståelse.

Bibelen er blitt en veldig sterk del av afrikansk kultur. Bokstavelig tolkning av tekstene om likekjønnet sex har derfor eskalert homofobinivået i Afrika, beklager John.

– Det var aldri vi afrikanere som startet dette slaget, understreker han.

Metodist i blodårene!

riruta4Selv om Riruta-kirken og John Makokha ble tvunget av United Methodist Church, har de beholdt både vår kirkes sosiale trosbekjennelse og motto for sin virksomhet i Nairobislummen.

– Vi bruker den sosiale trosbekjennelsen fordi den er et mektig redskap til å forkynne evangeliet og budskapet om sosial rettferdighet til alle lidende mennesker, særlig de marginaliserte og vanskeligstilte, forteller John til meg og bloggen min.

– Vi bruker også mottoet ”Open hearts, minds and doors” ettersom vi er et inkluderende fellesskap, forklarer han. Sånn sett er vi fortsatt metodister ikke bare i hjertet, men i blodårene!, sier han. John og Riruta jobber derfor gjerne sammen med metodister som deler visjonen og som vil spre det kristne budskapet om en Gud som elsker og inkluderer alle.

Riruta3– Homofile og lesbiske er Guds barn og skapt i hans bilde. De må aksepteres og anerkjennes som det. De fortjener et sted å tilbe og tjene Gud. Riruta er et slik sted, sier John. I tillegg til aktivt gudstjenesteliv, arrangerer Riruta også seminarer for kirkeledere og prester om seksualitet, tro og HIV /Aids som et redskap til å øke kunnskapen og redusere homofobien. De driver også helsestasjon og rådgivningstjeneste for homofile og deres familier og venner og Riruta har hjelpeprogram for homofile flyktninger fra naboland med enda strengere homolovgivning enn Kenya. Kirken er samlokalisert med en barneskole som drives av Johns kone.

rirutaElsket og sett av Gud

– Hvorfor vier du hele ditt liv og tjeneste til dette arbeidet?

– Jeg kjenner først og fremst et sterkt kall fra Gud til å utføre akkurat denne tjenesten. Gud vil at vi skal nå ut med budskapet om kjærlighet, nåde og tilgivelse til alle lidende, marginaliserte og stigmatiserte mennesker. Jesus viste oss selv hva en slik tjeneste innebærer mens han var på jorden, forteller John.

Han vokste opp og så homofile lide, bli trakassert og kastet ut av skoler og hjem; utstøtt fra familie og menigheter. Han opplevde at homofile begikk selvmord på grunn av reaksjonene på deres seksuelle legning.

– Dette gikk sterkt inn på meg. Jeg følte et kall til å studere og lære mer om dette, Jeg ville gjøre noe for å lette disse menneskenes livssituasjon; gi dem respekten og integriteten tilbake som mennesker som er sett og elsket av Gud. Derfor startet jeg arbeidet, og derfor fortsetter jeg; med begrensede ressurser, men med all min kraft, sier John.

Palmesøndag prekte han med utgangspunkt i Luas 19: 28-44, Jesaja 49: 1og Sakarja 9:9 over teamet ”Jesus was weeping”. «Han gråt over Jerusalem fordi folket aldri forsto hans tjeneste og oppdrag. Trolig gråter han fortsatt når ser inn i våre liv i dag. Trolig har vi øyne, men vil ikke se. Trolig har vi ører, men forstår ikke. La oss ha et velsignet øyeblikk i selvrefleksjon. Hosanna is the King!” – skrev John på Facebook.

Inspirert – ikke mekanisk bibelsyn

John tror ikke Bibelen ble til ved at mennesker foretok en rent ”mekanisk avskrift” på diktat fra Gud. Selv står han for et bibelsyn som mener at Bibelen ble skrevet av mennesker som var inspirert av Gud, men som aldri ga avkall på sin egen kulturelle og historiske bakgrunn. Derfor må vi ta hensyn både til konteksten de ulike bibelske bøkene ble skrevet i, og til den virkelighet tekstene skal forkynnes inn i, i dag.

– Gjennom sin fordømmelse av homofile og lesbiske, gir religiøs fundamentalisme i praksis grønt lys til alle som gir uttrykk for sine fordommer og sin homofobi på de forferdeligste forferdelige og intolerante måter. Samme bibelsyn som nå brukes til å diskriminere og undertrykke homofile, ble brukt til å forsvare slavehandel og undertrykkelse av kvinner, sier pastor Makokha. Bibelen bør brukes som et symbol på håp og tro, ikke til å fordømme homofile eller andre marginaliserte. Bibelen snakker om Guds kjærlighet til alle mennesker, uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell legning, sier Makokha. Å bruke uttrykket ”Bibelen sier” kan være misledende, sier han. Det vi bør spørre om og se etter, er hva Gud sier og hva Jesus ville gjort – i dag og i vår virkelighet.

Fra UMC til Hope

John var opprinnelig lærer i den offentlige skolen. Etter at han fikk sitt kall, forlot han skolen og tok mastergrad ved Nairobi Evangelical School of Theology. Han var pastor i Free Methodist Church et par år før han i 2003 grunnla Riruta United Methodist Church. Det gikk ikke lenge før han fikk bekymringsmeldinger fra kirkens nasjonale ledelse som ikke så med blide øyne på hans arbeid og Riruta UMCs inkluderende profil og forkynnelse. Han ble anklaget for å forkynne i strid med Bibelen.

Ledelsen i East African Annual Conference i United Methodist Church stakk stadig flere kjepper i hjulene for tjenesten. (Denne konferansen omfatter UMC i Kenya, Uganda, Burundi, Rwanda og Sudan.) John og Riruta ble aktivt motarbeidet og forsøkt isolert. Da årskonferansen til slutt valgte å holde tilbake økonomiske midler, ble det uholdbart. I 2011 besluttet ledelsen i Riruta å forlate UMC og endre navnet til Riruta Hope Community Church for å kunne fortsette sitt arbeid.

Jeg oppfordrer alle som er på Facebook til å bli ”friend” med John. Jeg oppfordrer også til å sjekke Rirutas hjemmeside: http://rirutahopechurch.homestead.com/index.html

Vil du hjelpe/støtte Johns og Rirutas arbeid, er det to ting som står høyt på ønskelisten:

– Musikkinstrumenter til bruk i gudstjenester og møter

– En kirkebuss/bil

Har du mulighet, så kontakt John for å avtale hvordan du kan hjelpe! Send en melding via facebook eller på mail: jmakokha2000@yahoo.com

Dette ble nok en lang blogg, men John Makokha er verd det. Har du hengt med helt hit, håper jeg du kan høre ekkoet av Johns stemme si til deg: ”God bless you”!

Kun til glede og oppbyggelse!

uabsolutt-helgekirke1 absolutt-helgekirke4Absolutt helgekirke3 Kun ment til glede og oppbyggelse vil jeg ved inngangen til helgen bare dele noen få bilder fra en av mine absolutte favorittkirker, og en slags «hemmlighet»: Denne  kirken er trolig det mest besøkte pilegrimsmålet i Italia etter Peterskirken; men stort sett av Italienere. (klikk på bildene for å se dem større) Dette er Chiesa di San Pio i San Givovanni Rotondo, Italia. Bygget til minne om den usedvanlig folkekjære og elskede Padre Pio (senere helgenkåret). Man kan mene mye om å bruke så mange penger på å bygge et praktkirke som dette, og det gjør jeg. Men for noen salige stunder om gangen evner jeg å legge betenkelighetene til side og fryde meg over en fantastisk arkitektur, utrolig utsmykning – og utøvelse av en så inderlig fromhet og hengivenhet at man ikke forblir uberørt. Mektig, på alle vis. Jeg skal ikke prøve å beskrive eller pådytte dere noe mer av mine følelser og opplevelser knyttet til besøk i denne kirken. Men jeg vil si: Har du muligheten, så reis, se og opplev den selv! San Giovanni Rotondo ligger i provinsen Puglia på Adriaterhavskysten. Det er en 380 kilometers kjøretur fra Roma. Først østover, tversover Italia til Adriaterhavet og så sørover. Beregn 5 timers kjøring med noen espressopauser. San Giovanni Rotondo ligger på en høyslette, 41 kilometer fra Foggia. For mer om kirken og Padre Pios fascinerende livs- og troshistorie anbefaler jeg blant annet: http://www.sacred-destinations.com/italy/san-giovanni-rotondo-padre-pio-shrine God helg og God bless!

Fifty shades of klare ord

Absoluttbibelfoto Den beste, og trolig eneste, måten å vise Bibelen respekt på, er å for all del ikke tolke og lese den bokstavelig. Jeg er glad for å tilhøre en kirke som sier at grunnlaget for vårt teologiske arbeid og refleksjon er skriften (Bibelen), tradisjon, erfaring og fornuft. Vi skal med andre ord bruke vettet, selv om det ikke alltid virker slik.

Selv de som snakker om ”Bibelens klare ord”, og sier at de tar bibelen bokstavelig, gjør jo ikke det. Selv de mest bokstavtro velger til syvende og sist hvilke bokstaver de vil tro på. Noen (mange) bibelord settes helt strek over, og ellers drives det omfattende forsøk på ”harmonisering” av innbyrdes motstridende og/eller vanskelig forenlige syn og beretninger i Bibelen. Insisterer man på forstå og tolke bibelen bokstavelig gjør man seg selv til vaktmester i et antikvariat.

Etter at jeg startet bloggen ”absolutt metodist”, er jeg fra flere hold blitt utfordret til å redegjøre/klargjøre mitt bibelsyn. I utgangspunktet står jeg ikke til ansvar for noen eller noe som helst i det spørsmålet, men kan likevel gjerne gjøre et forsøk. En slik klargjøring må enten være lang og resonerende (hvilket er å foretrekke) eller kort og slagordmessig. Bloggformatet krever det siste.

derfor noen lett tabloide, men likevel relevante punkter for mitt bibelsyn:

En bokstavelig, verbalinspirert tilnærming til og tolkning av Bibelen fører ganske umiddelbart til møte med selvmotsigende tekster, ja allerede i Bibelens første kapitler. Bibelens to skapelsesberetninger er innbyrdes ikke forenlige. De er hver for seg vakre beretninger som på fortellingens og mytens vis forklarer og etablerer Gud som skaper av himmel og jord (universet). Supert! Det tror jeg på. Men ingen tror på ramme alvor at Gud skapte verden på syv dager?

Å ligge med kona eller kjæresten under menstruasjonen, var lenge den eneste akseptable prevensjonsmetoden i kristne kretser, også i Metodistkirken. Skulle vi håndhevet bibelens klare ord overfor en slik praksis, ville det vært vesentlig tynnere i kirkebenkene våre; for samleie under menstruasjon kvalifiserer for dødsstraff (3. Mosebok 20:18). Det slås fast i samme kapittel og bare fem vers unna dødsstraffen mot homofili.. Selvfølgelig tar ingen slike påbud i det Gamle testamentet bokstavelig i dag, selv om disse lovsamlingene fyller mange og lange kapitler. Selv de mest bokstavtro nuller ut disse passasjene i skriften. Og takk for det, hvis ikke skulle jeg hatt dødsdom fordi jeg ikke er omskåret… (1. Mosebok 17:14)

Bibelen er mange bøker, skrevet over et spenn på hundrevis av år. Bøker med ulik intensjon/funksjon og innenfor en rekke ulike litterære sjangere. Bøker skrevet av mennesker og for mennesker i sin(e) tid(er) – og som må tolkes inn i stadig nye tider og sammenhenger. Bibelen må leses og ikke minst tolkes med et dobbelt kontekstuelt blikk; en forståelse av situasjonen de ulike bøkene ble skrevet inn i – og en forståelse av den virkelighet de skal tolkes inn i.

Bibelen er full av teologier (nb: flertall). Ikke minst ser vi det i Det nye testamentet, evangeliene og brevene. De første kristne kranglet også så busta føk – om teologiske spørsmål. Bibelen er også full av symbolikk, metaforer, myter og legender. Jeg leser disse ikke som “eventyr», men som inspirerte forsøk på å fortelle meg noe om Gud, om hans vesen og relevans i dag. Jeg beholder gjerne mytene, symbolene, metaforene, legendene og fortellingene. Jeg tar dem på dypeste alvor med å spørre hav de betyr og prøver å si meg, enn å spørre om de lar seg verifisere. Straks verifisering blir det viktigste, driver vi teologi på andre disipliners premisser. Her får jeg lyst til å sitere en slags sjelevenn, Roger Wolsley som i bloggen «The holy kiss» for et års tid siden sa:

«Atheists and fundamentalists each tend to read the Bible in the same wooden, overly literalistic manner. The difference is that atheists reject what they read in that manner, while fundamentalists believe it. There’s a lot of truth to that – enough that it tends to piss off members of both of those groups off when they come across what I said. However, I’ve also said that all Christians pick and choose which portions of the they interpret Bible literally, progressive Christians simply admit this and share how we discern.»

Ingen av oss leser bibelen «objektivt». Alle møter bibeltekstene med sin egen erfaring, livssituasjon, holdninger og samfunnsforhold i bunn. Det preger vår tolkning og forståelse, og må få gjøre det. Bibelen krever ikke at vi skal ”tro” den, som om den er en faktasamling, lovbok, geografibok eller historiebok som i et og alt gir mening utenfor sin opprinnelige kulturelle og religiøse kontekst. I stedet bør vi lese Bibelen med et åpent sinn, fryde oss over dens fargerike språk og troshistorier, utøve nødvendig kritisk sans og se hvordan gamle myter/fortellinger kan tolkes og forstås inn i vår virkelighet og våre liv.

Jeg taler heller om mysterium enn mirakler. Det gjør Gud større og til mer enn en avansert tryllekunstner. Og det største mysteriet er at Gud ble menneske og lot seg føde som et lite barn for å ta bolig i blant oss – og bli boende.

Jeg bekjenner og tror på Jesu oppstandelse; en guddommelig inngripen og et mysterium som gjør at gudsrikets historie i verden og med mennesker fortsetter. Spørsmålet om en «fysisk oppstandelse» reduserer teologien til naturvitenskap. Jeg har med interesse lest intervjuet med professor Randy Maddox i Brobyggeren nr.2/2015. Han ble i følge referatet «det store samtaleemnet» på landssamlingen for pastorene våre i januar i år. Dersom Maddox er gjengitt korrekt, og jeg har ingen grunn til noe annet, så mener han blant annet at:

«Vi skal ta den (Bibelen) seriøst, men ikke bokstavelig.» «Det er ingen som tar hele Bibelen bokstavelig. Ikke alt i Bibelen er ment bokstavelig. Jesus forteller for eksempel lignelser. De er ikke faktiske historier og det var det ingen som tok dem som da de ble fortalt. Hvis vi skal ta Bibelen seriøst, må vi skille mellom hva som er ment bokstavelig og hva som skal tolkes….. Det er ingen som tar hele Bibelen bokstavelig, vi må alle tolke den.»

Dette er jo helt ukontroversielt, og tilnærmet søndagsskolelærdom, men likevel er det veldig positivt hvis hele landssamlingen ga sin tilslutning til Maddox’s syn. Da er det glimt av håp. Jeg har ikke 2012-utgaven av Metodistkirkens Book Of Discipline for meg her jeg sitter, men i 2008 utgaven på side 77 står det noe viktig:

“The Christian witness, even when grounded in Scripture and mediated by tradition, is ineffectual unless understood and appropriated by the individual. To become our witness, it must make sense in terms of our own reason and experience.”

Som troende skal vi bevare vår kritiske sans. Kirka vår oppfordrer oss til det. Skal vårt vitnesbyrd være troverdig, er kontinuerlig bibelkritikk og religions/kirkekritikk tvingende nødvendig.  Postludium: Religiøse dogmer og skikker, holdninger og handlinger som kommer på kollisjonskurs med kjærlighetsbudet har i beste fall vikeplikt; helst bør de forkastes. — Og så ble dette selvfølgelig alt for langt og omstendelig. Men hang du med så langt, sier jeg ”velsigne deg”!

Jesus med AIDS – et budskap fra Wesley

absolutt jesus aids

Skulle jeg holdt en preken i morgen, på Langfredag, ville den tatt utgangspunkt i Wesley Maxwell Lawtons maleri av en aidssyk Kristus. Kristus sitter naken. Kroppen er full av blemmer og sår. Han er tilkoblet oksygen og en drypp-pose med aidsmeidin. På det bøyde hodet bærer han en tornekrone. Teksten i bakgrunnen er sitat fra Matteus 25: «når så vi deg sulten, naken, tørst … hva dere gjør mot en disse mine minste brødre, gjør dere mot meg!»

Den kristne, og åpent erklært homofile, kunststudenten og teologen Wesley Maxwell var selv diagnostisert som «siste-fase-Aids-syk» da han malte «Man of Sorrows – Jesus with AIDS» i 1993. Tre år senere tok han mastergrad i teologi ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Tross alle prognoser, og ved hjelp av tildels tungt eksperimentell medisinering, fikk han leve til han fylte 50 år i 2006.

«Man of Sorrows – Jesus with AIDS» , er et av de sterkeste, inspirerte, gripende og mest utfordrende Jesusportretter jeg noen gang har sett – og det har fulgt meg i mange år. Et sterkere bilde på inkarnasjonen, at Gud ble menneske, er det vanskelig å finne.For Wesley Maxwell førte det til dødstrusler, raseri, hån og forakt. Samtidig er maleriet sett av millioner, og har brakt trøst, håp og ny verdighet til mange.

Wesley Maxwell er en av mine troshelter. Jeg håper du vil bruke noen minutter denne påskehelgen til å bli litt nærmere kjent med ham.

Wesley Maxwell malte bildet rett før jul i 1993. Adventstiden hadde vært bunnløst svart, og preget av dyp fortvilelse. Han hadde mistet nesten alle sine nærmeste venner og kjære på grunn av aids. En personlig katastrofe. Den selv aidssyke kunststudenten var rystet i sitt innerste. Han følte seg totalt alene og utenfor.

En dag, under et kraftig og angstfylt gråteanfall, fikk Wesley Maxwell en visjon. Han så seg selv sittende på et undersøkelsesbord på sykehuset; naken og tilkoblet oksygen og medisindrypp. Plutselig endret bildet seg. Det var ikke lenger seg selv han så, men Kristus som satt der i hans sted – med alle sårene og blemmene, oksygenet og medisinposen, naken og med tornekrone.

Samtidig ble han bevisst profeten Jesajas beskrivelse av «Herrens lidende tjener» («Man of Sorrows») i Jesaja 53:3-4:

«Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»

Denne «Man of Sorrows» var det Wesley Maxwell så foran seg. ”Jeg visste jeg måtte male det”, har han fortalt. Han samlet malersakene og som i en drømmetilstand malte han den første versjonen av bildet som fikk tittelen ”Man of Sorrows – Christ with AIDS”

Etter å ha malt bildet, kjente og visste han at noe hadde endret seg i ham. Han følte seg sett og kjent av noen. Han forsto at Gud kjente hans smerte, delte hans sorg og vedkjente seg ham. Wesley Maxwell var fortsatt alvorlig syk, men opplevelsen leget mye smerte.

Han så på bildet som et svar på kristenfundamentalistenes høylytte rop og påstander om at aids var Guds velfortjente straffedom over homofile og stoffmisbrukere.

Afrikansk versjon

Wesley Maxwells «Christ with aids» ble utstilt på Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC. Der ble det sett av en utsending fra, og nær medarbeider av, erkebiskop Desmond Tutu i den anglikanske kirken i Sør-Afrika. Etter en stund mottok Wesley Maxwell en invitasjon til å komme til Cape Town og male en ny versjon av bildet der.

Etter gjentatte sykehusopphold og under eksperimentell Aids-medisinering, dro han Sør-Afrika. I St. Georges Anglican Church i Cape Town Sør-Afrika i desember 1994, malte han sitt andre «Man of Sorrows» i desember 1994. Motivet er identisk med det første maleriet, men Matteusteksten i bakgrunnen er på språkene Xhosa og Afrikaans i tillegg til engelsk.

Maleriet av den aidssyke Kristus vakte storm. En mob stormet katedralen og forlangte maleriet fjernet. Maxwell ble truet på livet, og ble satt under katedralens beskyttelse. aviser og tv-stasjoner sirklet rundt katedralen; radiostasjoner fulgte saken. Noen spyttet på ham, mens andre gråt inderlig i møtet med bildet. Han ble takket og fikk gaver fra aidssyke sørafrikanere. Mange av dem ba innstendig om at han ikke måtte nikke gjenkjennende hvis de skulle møtes på gaten. Å være aidssyk var et stigma; man ble trakassert og hånet.

Bråket rundt maleriet førte til krisemøte i katedralens øverste råd. Erkebiskop Desmond Tutu ble påkalt. Han forsvarte maleriet, og gikk inn for at det skulle plasseres i en nisje i katedralens nordre tverrskip. Og slik ble det. «Tutu-ja til aidsmaleriet» forkynte avisoverskriftene 21. desember 1994; og det innledet den reneste pilegrimsvandring for å se maleriet.

Maleriet ble senere, som planlagt, flyttet til hovedkvarteret for erkebiskop Tutus prosjekt Wola Nani-Embrace,. det var dette forsknings- og hjelpesenter for hiv/aidsstyke som var Wesley Maxwells oppdragsgiver og som bestilte maleriet. «Man of Sorrows – Christ with AIDS» har også vært på utlån og vist andre stede; blant annet under generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i 1998. Det anslås at mange millioner mennesker har sett maleriet.

Kastet ut av kirken

Absolutt - MaxwellWesley Maxwell Lawton (bildet t.v.) ble født i Jackson, Mississippi i 1956, som sønn av en baptistprest. Han kjente tidlig et kall til å kombinere sin tro og kunstneriske talent. Han ville gjøre lerretet til sin prekestol. Det var en vanskelig kombinasjon i Mississippi på 1970-tallet. Maxwell rakk å ta en bachelor i teologi ved et konservativt baptistseminar før han ble utstøtt av kirken fordi han sto fram som homofil kristen.

Utstøtelsen og fordømmelsen bare skjerpet ønsket om å kombinere kunst og religion/teologi. Han hadde bevart troen, men var blitt kritisk og skeptisk til organisert kirkeliv. Det var imidlertid bare et seminar/universitet som tilbød akkurat det studiet han drømte om; og det var tilknyttet United Methodist Church. Maxwell nølte veldig, men den erklært homofile studenten fikk en varm mottakelse ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion i Washington DC høsten 1991. (Fantastisk at kirken vår har en slik institusjon, og kunstprogrammet lever i beste velgående!) Der ble han møtt med oppreisende respekt, tillit og opplevelse av likeverd.

Dødsdom

Etter bare et halvt års studium, fikk Wesley Maxwell diagnosen «siste-stadium-aids «i januar 1992. Legene ga ham tre måneder. Familie og venner kom for å ta farvel. Så ble han overlatt og etterlatt til å dø. Men Wesley Maxwell nektet.

Han nektet å tro at han skulle dø etter alle begivenhetene som hadde ført ham til Wesley Seminary og gitt livet hans nytt innhold og mening. Han koblet seg fra medisindrypp og surstoff på dagtid for å følge undervisningen ved seminaret. «Jeg kjempet med dødsengelen i sykehussengen gjennom to måneder», fortalte han. Han ba daglig sammen med en aids-pastor fra den episkopale kirken. I april ble den «dødsdømte» Wesley Maxwell skrevet ut av sykehuset og vendte tilbake til campus som fulltids student.

Han tok mastergrad i teologi i 1996. Selv om han hele tiden var alvorlig syk, og gikk på kraftige medisiner, fikk Wesley Maxwell i mange år gleden av å praktisere sitt kall til å forkynne på lerretet, gjennom å kombinere sitt kunstneriske talent og teologi. En periode tjenestegjorde han som «artist in residence» i St. George United Methodist Church i Philadelphia, USA. «Drømmer blir virkelighet på måter vi ikke kan forestille oss. Jeg svarte på Guds kall, og har fått leve og oppleve at mennesker er blitt berørt av mine bilder». «Jeg vil at mitt arbeid skal reflektere håp; at det er arbeidet til et menneske som lever med aids, framfor å dø av det», sa han ved en anledning før han måtet gi tapt for sykdommen i 2006.

At Wesley Maxwell Lawton skapte sitt inspirerte og sensasjonelle «Man of Sorrows – Christ with Aids» som student ved Wesley Theological Seminary’s Center for Art and Religion, det er noe jeg takker Gud for. Og noe som jeg tillater med å føle meg stolt og glad for, på vegne av kirka mi.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet påske!