Intet å rapportere….

committee-meeting

I det offisielle referatet fra Metodistkirkens Årskonferanse 2015 i Halden heter det:

”Sak 19. Legfolkets sesjon: Intet å rapportere.”

Seriøst?!

Som kirke står vi internasjonalt, nasjonalt og lokalt ikke bare foran, men midt oppe i store utfordringer – teologiske, strategiske og organisatoriske. Det er i alle fall ikke mangel på saker å ta fatt i som legfolk. Hvordan kan 60-70 valgte representanter for menighetene våre være samlet i to timer med følgende konklusjon: intet å rapportere? Det skal bli spennende å få del i Hovedstyrets evaluering av årets leg sesjon – for det får vi vel? Og hva er ambisjonene for sesjonen videre?

Noen måneder før årets konferanse tillot Absolutt Metodist seg å uttrykke en smule bekymring for leg sesjons plass og betydning i Årskonferansen. («Wake up call – metodistlegfolk» – 22.april) Bakgrunnen var både sterke signaler om å skrote hele seansen, og en opplevelse av at legfolkets sesjon har seilt for lut og kaldt vann i altfor mange år. Men ta det med ro, dette er en fullstendig unødig bekymring, var representanter for hovedstyre og kabinett raskt ute med å forsikre:

“Til glede for Ole Einar og andre. Jeg har sett utkastet til program for legfolkets sesjon som landslegleder Per Endre jobber med. Det ser kjempespennende ut.”

Du trenger ikke blåse opp til storm i vannglasset ditt. Leg sesjon er levende, og årets blir inspirerende og bra!

 Betryggende? Tja. Så levende og kjempespennende ble altså årets leg sesjon: ”Intet å rapportere”….

Heller ikke på kirkens Facebook-side eller hjemmesiden metodistkirken.no var det under/etter konferansen noe å finne om eller fra legfolkets sesjon. (Om noen som var der faktisk har noe positivt å rapportere fra leg sesjon, så er det fint! Men så langt er man henvist til de offisielle kanaler og referater.)

Å skille konferansen i leg og pastoral sesjon er i seg selv en udemokratisk anakronisme som ikke hører hjemme i vår tid. Årskonferansen bør selvfølgelig være ett samlet forum, hele tiden. Alle må få samme informasjon og delta i samme forhandlinger. Men så lenge konferansen absolutt må deles i et par timer, ønsker jeg en leg sesjon som gis nytt innhold og reell innflytelse/påvirkningskraft.

I år ble sesjonen kalt ”Legfolkets inspirasjonssamling”. Det er forskjell på Årskonferanse og Sommerfest. Leg sesjon på Årskonferansen bør primært inspirere i egenskap av et forum hvor legfolk og delegater aktivt kan diskutere vesentlige teologiske, organisasjonsmessige og kirkepolitiske spørsmål – og så langt mulig samordne synspunkter. Sesjonen må på eget initiativ også kunne fremme saker/forslag for konferansen. Sesjonen kan dessuten med fordel bli forelagt en redigert versjon av Tjenesterådets rapport som pastoral sesjon får del av – hvor de nødvendige taushetsbelagte hensyn er tatt.

Så lenge vi har leg sesjon (og det må være så lenge som vi har pastoral sesjon) må den gjøres og oppleves relevant – at den har noe å bidra med.

Hva var årets bidrag? ”Intet å rapportere”….

«Helt om – marsj!»

absolutt-flyktninger

Metodister landet over har fått marsjordre av Siv Jensen – og det er å gå stikk motsatt vei av hennes stygge og hjerterå valgkamputspill og oppfordring til om å si nei til mottak av 8000 syriske flyktninger. Metodistkirkens årskonferanse i juni vedtok en resolusjon som krever at Norge måp ta grep for å redde, ta imot og hjelpe så mange flyktninger som mulig. Resolusjonen understreket at Norge må gå foran og søke å oppnå en mer balansert og rettferdig fordeling av ansvar (for flyktningene) mellom de europeiske landene. Nå må resolusjonen omsettes i praksis gjennom kirken sentralt – og i lokalmenighetene.

I årskonferansevedtaket heter det blant annet: ” Den ekstreme situasjonen til båtflyktningene i Middelhavet og flyktningene fra Syria er en grufull påminnelse om verdens urettferdighet, og krever ekstraordinære humanitære tiltak.

Metodistkirken ønsker ikke at vi skal være en generasjon som gjorde nestekjærlighet om til en debatt om budsjett og politiske spill. Vi ønsker at vårt Norge skal huskes for sin radikale nestekjærlighet, og vi utfordrer oss alle til å åpne våre hjem.”

Som de siste dagers hjerteskjærende reportasjer fra blant annet ferieøya Kos viser, er situasjonen bare er forverret siden årskonferansen gjorde sitt vedtak.

Årskonferansens resolusjon er helt i ånd og tråd med United Methodist Church syn på innvandrings- og flyktningspørsmål. Det sprenger bloggens rammer å redegjøre for det i detalj, men jeg henviser gjerne til f.eks: ”Global Migration and the Quest for Justice” ( http://www.umc.org/what-we-believe/global-migration-and-the-quest-for-justice )

Årskonferansens vedtak/resolusjon ble vedtatt oversendt Regjeringen. Jeg forutsetter at det allerede er gjort. I tillegg bør resolusjonen sendes samtlige sentrale partiledere. Lokalmenigheter bør ta ansvar for at resolusjonen oversendes alle lokale parti som stiller lister ved kommunevalget. Resolusjonen bør være obligatorisk del av ”liturgien” i våre samlingsgudstjenester i slutten av august – og gjerne gjentas hver søndag fram til kommunevalget. Resolusjonen bør henges på kirkenes utvendige oppslagstavler og gjengis på alle metodistmenigheters hjemmesider.

I de fylker/kommuner hvor Metodistkirken er representert påhviler det kirken et spesielt ansvar. Metodistkirkens menigheter bør drøfte hvordan vi best mulig kan følge opp konferansevedtaket. Menighetene bør, i samarbeid med Diakonirådet og Hovedstyret kontakte de politiske og sosiale myndigheter og aktører som håndterer flyktningesaken og spørre hva vi med våre ressurser kan bidra med – sentralt og ikke minst lokalt.

Og så kan jo ingen metodist med integriteten og samvittigheten i behold stemme FrP!

Dette er ordlyden i resolusjonen som årskonferansen vedtok 21.juni:

”Metodistkirken i Norge mener at alle mennesker er likeverdige i Guds øyne og elsket av ham. Vi har også som medmennesker en ufravikelig plikt til å hjelpe de som trenger vår hjelp.

Vi ønsker derfor at vi som samfunn må vise mer solidaritet med flyktningene rundt Middelhavet, og krever at våre politikere må gå foran og vise handlekraft.

Verden står overfor en katastrofal flyktningkrise. Ikke siden andre verdenskrig har vi sett flere mennesker på flukt. Over 52 millioner mennesker er nå på flukt fra krig og konflikter.

Den ekstreme situasjonen til båtflyktningene i Middelhavet og flyktningene fra Syria er en grufull påminnelse om verdens urettferdighet, og krever ekstraordinære humanitære tiltak.

Metodistkirken ønsker ikke at vi skal være en generasjon som gjorde nestekjærlighet om til en debatt om budsjett og politiske spill. Vi ønsker at vårt Norge skal huskes for sin radikale nestekjærlighet, og vi utfordrer oss alle til å åpne våre hjem.

METODISTKIRKEN I NORGE BER DERFOR NORSKE MYNDIGHETER OM Å:

* Øke innsatsen i Middelhavet så raskt som mulig.

* Øke økonomisk støtte til søke- og redningsoperasjoner.

* Øke økonomisk støtte til mottak av flyktninger og bosetting i kommunene.

* Ta imot flest mulig flyktninger samt hjelpe dem som er i flyktningleirer.

* Kreve at flyktningenes menneskerettigheter ivaretas hvor retten til liv er det mest grunnleggende.

* Gå foran og søke å oppnå en mer balansert og rettferdig fordeling av ansvar mellom de europeiske landene.”

3000 gleder

Absolutt-3000Bare en liten gladmarkering av at «absolutt metodist» i løpet av helgen passerte 3000 visninger siden bloggens fødsel i februar. Takk til alle som har vært innom – håper dere fortsetter å følge med! Om ikke annet så har bloggen, via FB-linker, maktet å skape noen små debatter.

Tradisjonen tro markeres hver tusende visning med et oppbyggelig og helt upolemisk innlegg i form av en samtidssalme. Også denne gang skrevet av en av mine favoritter, Shirley Murray fra New Zealand. Selv er jeg spesielt glad i de to siste versene, men les gjerne hele. God bless!

We are the singers

We are the singers who celebrate Jesus,

we are the cast of a play to unfold,

we have a part at the heart of the Gospel,

action that speaks as the Story is told.

we are God’s people,

hopeful and jopyful,

one open circle

round Jesus Christ!

This is the wonder, that we should be chosen!

We, like the earthenware vessels we are,

clay in a mould to enfold the great treasure:

light of more power than sunburst or star,

we are God’s people

We are the travellers set on a voyage,

ship that will sail with whoeever will board,

we who can dream a régime of acceptance,

seeking a country of loving accord,

we are God’s people

We have a life that is greening and growing,

centered on Jesus, the root and the vine,

we are a place for each race and each rainbow,

household of faith with a pledge of new wine,

we are God’s people

Løven Cecil og «navnløse» Ali

Absolutt- Ali2

En hel verden gråter og er på fornavn med løven Cecil som ble skutt og drept av en amerikansk tannlege i Zimbabwe sist uke. Offeret for israelske bosetteres bestialske mordbrann i den palestinske landsbyen Duma natt til fredag, omtales mer anonymt som «en 18 måneder gammel palestinsk gutt». Anonymiteten er mer komfortabel å håndtere. Gutten het faktisk Ali (Saad Dawabsha).

«Lenge leve Messias», sprayet de fire israelske bosetterne på veggen til huset de hadde satt i brann, og hvor Ali døde i flammene. Grotesk! I min teologi var det nettopp Messias (Jesus) som ble brent til døde – i uskyldige, lille Alis skikkelse.

Alis mor ligger følge rapporter på sykehus med alvorlige brannskader på 90 prosent av kroppen. Faren er 80 prosent forbrent, mens Alis lillebror er litt «heldigere» med «bare» 60 prosent brannskader.

Det første døgnet etter ugjerningen ble to palestinske tenåringer skutt og drept av israelske sikkerhetsstyrker i forbindelse med demonstrasjoner mot mordbrannen.

Skal man dømme etter sosiale medier og medieoppslag, er forbitrelsen og sorgen større over Cecils død enn Alis. Forbannelsen er sterkere mot tannlegen som drepte Cecil med pil og bue, enn jødiske bosettere som med Molotov-cocktails brant Ali til døde.

Mordbrannen var en «hevn». «Prislapp» kaller de rabiate bosetterne det; for det de betrakter som restriksjoner og tilbakeholdenhet fra den israelske regjeringens side når det gjelder bosettinger. De ønsker en enda mer aggressiv politikk og framferd mot palestinerne i okkuperte områder.

Bare hittil i 2015 er det i følge FN-kilder registrert omkring 120 tilfeller av brannstiftelse, hærverk mot palestinsk eiendom; hus, olivenlunder, moskeer og kirker. I juni i år ble for eksempel den gamle «Brødunderkirken» i Tabgha ved bredden av Genesaretsjøen vandalisert og stukket i brann.

En løve er en fantastisk skapning, en av dyreverdenens flotteste og mest imponerende – men like fullt et dyr. Ali var et menneske med (minst) samme rett til liv som deg og meg. Tannlegen Walter Palmer er åpenbart en idiot. De israelske bosetterne er kaldblodige mordere i Messias’ navn.

Krefter er i sving for å få tannlegen utlevert til Zimbabwe for å stå til rette for løvedrapet. Hva med de skyldige bak fredagens mordbrann i Duma? Hvis de mot formodning blir pågrepet, kunne de gjerne sammen med dagens israelske politiske ledelse, settes på tiltalebenken ved menneskerettsdomstolen i Haag.

Min spådom er at ingen noen gang vil bli stilt ansvarlig og dømt for mordbrannen og drapet på Ali. Det vil kun skje dersom statsminister Netanyahu og hans regime finner ut at de som avledningsmanøver trenger en syndebukk – for å få oppmerksomheten vekk fra den fortsatt pågående bosettingspolitikken.

Siden okkupasjonen av Jerusalem og Vestbredden i 1967 er det etablert mer enn 100 offisielle bosettinger, og flere utposter, i de okkuperte områdene. Over 500 000 jøder har slått seg ne der. Ytterligere 250-300 bosettinger er vedtatt etablert, og det planlegges enda flere. Parallelt med å fordrive palestinere fra hus og landsbyer for å gi plass til nye bosettinger, driver den israelske staten systematisk rasering/utslettelse av steder og minnesmerker knyttet til palestinsk historie og identitet.

I den årelange, vedvarende rungende tausheten fra Metodistkirkens ledelse i Norge ( og Norden og Baltikum) om situasjonen i Palestina, er det nok en gang opp til andre å understreke at Metodistkirken tar klar avstand fra Israels aggressive og ulovlige bosettingspolitikk i de okkuperte områdene.

United Methodist Church støtter en tostats-løsning, tar utvetydig avstand fra Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, den ulovlige bosettingspolitikken og kirken avviser enhver visjon om et «Stor-Israel» som inkluderer okkuperte områder og hele Jerusalem med nærområder.

Jeg synes oppriktig talt at det er høy tid at Metodistkirkens ledelse i Norge, Norden og Baltikum ( altså biskop og tilsynsmenn/distriktsforstandere ) sørger for å understreke dette overfor såvel egne kirkemedlemmer som samfunnet. Samtidig kan de gjerne si at ethvert forsøk på å rettferdiggjøre okkupasjonen og bosettingspolitikken med henvisning til teologi og bibeltekster, er blasfemi.