En kommentar til kommentaren

Metodistkirkens informasjonsblad, Brobyggeren nr2/15, trykker en kommentar til underslagssaken hvor direktøren ved Betanien Hospital ble dømt til tre års fengsel for underslag av 15,8 millioner kroner. Jeg fikk bladet i posten først i ettermiddag, så dette er bare noen hastige refleksjoner og spørsmål:

1) Manglende signatur: Kommentaren, som har tittelen «Et planlagt svik», er utstyrt med bylinen «En kommentar av redaktøren». Det holder ikke. Det er mange redaktører der ute. Selv om vi skjønner hvem som har skrevet kommentaren, framstår den langt på vei som usignert. En kommentar med en såpass domfellende tittel skal selvfølgelig signeres med fullt navn (og tittel/rolle).

2) På fornavn: Kommentaren er gjennomført på fornavn med den underslagsdømte Blomhoff. I en kommentar til en så tragisk og alvorlig sak som dette, skal det selvfølgelig brukes fullt navn eller etternavn på den domfelte. Are Blomhoff omtales med fullt navn i første og fjerde setning; derfra og ut omtales han – etter en rask opptelling – som «Are» 26 ganger. Sakens alvor tilsier en mer formell navnebruk. Mange av kommentarens formuleringer/personbeskrivelser ligger dessuten nær opp til karaktérdrap på Blomhoff både som person og leder; da bruker man i alle fall fullt navn og/eller etternavn på den det gjelder.

3) Nye anklager: Kommentaren går veldig langt i å hevde at det må være underslagspenger stuet vekk et sted. Det er en meget alvorlig insinuasjon som etter min mening krever bevis langt utover en redaktørs tvil om at alle pengene virkelig er brukt opp og tapt.

4) Pengeskap: Kommentaren tar for seg to pengeskap som forsvant fra Blomhoffs spanske bolig rett etter tilståelsen. Bergens Tidende meldte tidlig om disse safene som i følge avisen «angivelig» skulle ha blitt fjernet. Jeg tar forbehold om at jeg ikke fulgte godt nok med, men erindrer ikke at en eventuell fjerning av slike skap ble et sentralt moment under selve rettssaken. Heller ikke at noe som er knyttet til disse pengeskapene inngår i domsgrunnlaget. Men i kommentaren fastslås det direkte at to pengeskap er blitt fjernet, og det brukes til å underbygge inntrykket av at betydelige underslagsmidler er stuet vekk.

4) Manglende journalistikk: Det er uheldig og kritikkverdig at en slik kommentar kommer før brobyggeren/metodistkirken.no har drevet noen form for selvstendig journalistikk om saken. Kommentaren forutsetter et kjennskap til saken som lesere må ha skaffet seg fra andre kilder. Det er ikke bra. En så alvorlig sak som angår et av kirkens ektefødte hjertebarn, Betanien, og en tidligere pastor, burde vært dekket løpende. Mangelen på dekning svekker kirkens og kommentarens troverdighet.

5) Selv sitter jeg fortsatt med mange spørsmål i denne saken. Ettersom Brobyggeren nr2/15 kom i posten først i ettermiddag, er dette bare et hastig knippe av dem:

– De ansatte i Betanien Bergen har nylig gått ut med klar mistillit til styret i Stiftelsen Betanien og krav om at styret går av. Noen burde spurt om det også kan/bør tolkes som mistillit til Metodistkirkens Hovedstyre som formelt utnevner styret i stiftelsen Betanien – og som allerede 20. september i fjor enstemmig erklærte fortsatt tillit stiftelsens styre. Fastholder Metodistkirkens Hovedstyre fortsatt sin tillit?

– Hvorfor har metodistkirkens pastorer, mot krav om taushetsplikt, fått bedre informasjon om saken enn kirkens lege medlemmer? Om ikke annet burde alle menighetsråd vært informert på lik linje med pastorene. Når det skal informeres om Betaniensaken på årskonferansen i Halden, forutsetter jeg at pastorer og lege delegater blir informert på lik linje og i samme forum.

– Hva ligger bak kirkens informasjonsstrategi i denne saken. Hvem har bestemt at saken ikke skulle dekkes aktivt og troverdig? Hvem bestemte at kirkens prester skulle få bedre informasjon enn legfolket?

– Det gikk utrolige 11 måneder fra Blomhoff ble konfrontert og tilsto, før Betaniens styre valgte å anmelde underslaget til politiet. Var Metodistkirkens Hovedstyre og/eller kabinett informert om underslaget og Blomhoffs tilståelse hele den perioden? Hvor lang tid før anmeldelsen var Hovedstyre og/eller kabinett informert om saken?

– Var Hovedstyret/kabinett på noen måte involvert i /informert om «dekkoperasjonen» ved å tilby Blomhoff en konsulentstilling mot tilbakebetaling av det underslåtte beløpet?

– Hvem har visst/burde visst hva? Og hvor lenge? (Vi er gjennom årene mange metodister (prester og legfolk) som glade og fornøyde har spist og drukket og blitt oppvartet av Blomhoff som raust dro bankkortet – både her hjemme og i Spania. Skjønte og ante vi ingen ting? Eller ville vi ikke vite?)

Minst 2-3 Jesuser i hver (metodist)kirke

Absolutt- Jesus1

Alle (metodist)kirker bør til enhver tid ha minst to-tre helt ulike, godt synlige, alternative kunstneriske framstillinger av Jesus – i tillegg til eventuell altertavle. Slike bilder bør vise Jesus med annen hudfarge, øyefarge og etnisitet og i andre «settinger» enn de tilvante. Vi trenger å la oss inspirere og utfordre, og innimellom med fordel la oss provosere av stadig nye og alternative Jesusbilder; gjerne tolket inn i vår samtid og med vår tids kunstneriske uttrykk.

bbc-computerimage av Jesustil side med alternative kristusbilder

Ingen kan si at «akkurat slik så Jesus ut». Nærmest var trolig BBC da de i forbindelse med tv-serien «The Son of God» i 2001, ved hjelp av moderne datateknologi, fikk konstruert et «foto» av Jesus basert på arkeologisk og annen faglig kunnskap om forholdene i Palestina på Jesu tid. Resultatet ble naturlig nok ganske fjernt fra vår nordiske, vestlige Jesus…

Allerede bibelen presenterer oss for en mangefasettert Jesus; en sammensatt, kompleks og utfordrende skikkelse. Fasiten på spørsmålet ”hvordan så Jesus ut?” er derfor mangfold og variasjon – så mye som mulig! Jo flere og ulikere Jesusbilder, jo bedre. Straks vi ser ham framstilt på en måte som avviker fra det som for oss er blitt normalen, fører det til sunn og nødvendig refleksjon over hvem og hva han var .

Hva med å innføre en «månedens Jesus» eller «kvartalets Jesus» i kirkerommet? Samtidskunst eller noe fra den enormt rike, verdensvide kirkekunsthistorien. Maleri, grafikk, skulptur, installasjon eller video. Kanskje originalkunst på utlån fra en kunstner eller et menighetsmedlem, eller rett og slett en kopi/foto/print av et verk.

Den søndagen hvor man bytter til nytt Jesusbilde, kan motivet og begrunnelsen for valget, trekkes aktivt inn i forkynnelse og salmevalg. Valg av kunstverk kan gjerne gå på omgang blant folk i menigheten.

Personlige Jesusbilder er i utgangspunktet en god ting; så lenge vi er klar over og anerkjenner at andre tegner sine egne – og at disse er (minst) like gyldige og troverdige som våre. Kontekstuelle, stedegne og kulturelt pregede Jesusbilder er flott, men vi skal være oppmerksomme på at også slike fort kan bli i overkant «patriotiske». Vestlig misjon prøvde tidvis å prakke vårt eget bilde av Jesus på andre, med fremmedgjørende og undertrykkende effekt.

Alle vet at ingen vet hvordan Jesus så ut. Så hvorfor slå inn åpne dører? Fordi jeg faktisk tror at summen av alle hvite, blåøyde, vestlige hollywoodpene, «fotogene» Jesuser vi omgir oss med i kirkene våre, over tid påvirker vår oppfatning og preger et bilde i oss. Bevisst og ubevisst – selv om vi vet med oss selv at «han så jo ikke slik ut». Og jeg har møtt for mange som har latt seg provosere av Jesusbilder som avviker fra denne vestlige «standarden». Man insisterer nærmest på at Jesus skal være en slags kloning av Henrik Sørensens oppstandne og Thorvaldsens innbydende Kristus.

UMC-ALTERTAVLE

Selv er jeg veldig glad i altertavlen i «hjemmekirka mi», Trondheim Metodistkirke. Håndverksmessig/malerteknisk overgår den veldig mange i sin kategori, og motivet er kjent og kjært: Hvit, atletisk og billedvakker kneler Jesus i Getsemane, mens et himmelsk lys filtreres ned gjennom mørke trekroner. (Stadig mørkere, for altertavlen trenger egentlig sårt til en fagmessig og rens…) Jeg er som sagt veldig glad i altertavlen, men i det øyeblikk jeg tar dens Jesusframstilling ”bokstavelig” driver jeg historieforfalskning og dårlig teologi.

Selvfølgelig vil jeg ikke kvitte meg med altertavlen i Trondheim! Andre kirker skal selvfølgelig også få beholde sine Jesusbilder som garantert har betydd og betyr mye for folk. Men, vi må supplere dem – både gjennom bilder og forkynnelse.

 

 

 

Her er et raskt og tilfeldig knippe Jesusbilder som kan sette tankene i gang: