En kommentar til kommentaren

Metodistkirkens informasjonsblad, Brobyggeren nr2/15, trykker en kommentar til underslagssaken hvor direktøren ved Betanien Hospital ble dømt til tre års fengsel for underslag av 15,8 millioner kroner. Jeg fikk bladet i posten først i ettermiddag, så dette er bare noen hastige refleksjoner og spørsmål:

1) Manglende signatur: Kommentaren, som har tittelen «Et planlagt svik», er utstyrt med bylinen «En kommentar av redaktøren». Det holder ikke. Det er mange redaktører der ute. Selv om vi skjønner hvem som har skrevet kommentaren, framstår den langt på vei som usignert. En kommentar med en såpass domfellende tittel skal selvfølgelig signeres med fullt navn (og tittel/rolle).

2) På fornavn: Kommentaren er gjennomført på fornavn med den underslagsdømte Blomhoff. I en kommentar til en så tragisk og alvorlig sak som dette, skal det selvfølgelig brukes fullt navn eller etternavn på den domfelte. Are Blomhoff omtales med fullt navn i første og fjerde setning; derfra og ut omtales han – etter en rask opptelling – som «Are» 26 ganger. Sakens alvor tilsier en mer formell navnebruk. Mange av kommentarens formuleringer/personbeskrivelser ligger dessuten nær opp til karaktérdrap på Blomhoff både som person og leder; da bruker man i alle fall fullt navn og/eller etternavn på den det gjelder.

3) Nye anklager: Kommentaren går veldig langt i å hevde at det må være underslagspenger stuet vekk et sted. Det er en meget alvorlig insinuasjon som etter min mening krever bevis langt utover en redaktørs tvil om at alle pengene virkelig er brukt opp og tapt.

4) Pengeskap: Kommentaren tar for seg to pengeskap som forsvant fra Blomhoffs spanske bolig rett etter tilståelsen. Bergens Tidende meldte tidlig om disse safene som i følge avisen «angivelig» skulle ha blitt fjernet. Jeg tar forbehold om at jeg ikke fulgte godt nok med, men erindrer ikke at en eventuell fjerning av slike skap ble et sentralt moment under selve rettssaken. Heller ikke at noe som er knyttet til disse pengeskapene inngår i domsgrunnlaget. Men i kommentaren fastslås det direkte at to pengeskap er blitt fjernet, og det brukes til å underbygge inntrykket av at betydelige underslagsmidler er stuet vekk.

4) Manglende journalistikk: Det er uheldig og kritikkverdig at en slik kommentar kommer før brobyggeren/metodistkirken.no har drevet noen form for selvstendig journalistikk om saken. Kommentaren forutsetter et kjennskap til saken som lesere må ha skaffet seg fra andre kilder. Det er ikke bra. En så alvorlig sak som angår et av kirkens ektefødte hjertebarn, Betanien, og en tidligere pastor, burde vært dekket løpende. Mangelen på dekning svekker kirkens og kommentarens troverdighet.

5) Selv sitter jeg fortsatt med mange spørsmål i denne saken. Ettersom Brobyggeren nr2/15 kom i posten først i ettermiddag, er dette bare et hastig knippe av dem:

– De ansatte i Betanien Bergen har nylig gått ut med klar mistillit til styret i Stiftelsen Betanien og krav om at styret går av. Noen burde spurt om det også kan/bør tolkes som mistillit til Metodistkirkens Hovedstyre som formelt utnevner styret i stiftelsen Betanien – og som allerede 20. september i fjor enstemmig erklærte fortsatt tillit stiftelsens styre. Fastholder Metodistkirkens Hovedstyre fortsatt sin tillit?

– Hvorfor har metodistkirkens pastorer, mot krav om taushetsplikt, fått bedre informasjon om saken enn kirkens lege medlemmer? Om ikke annet burde alle menighetsråd vært informert på lik linje med pastorene. Når det skal informeres om Betaniensaken på årskonferansen i Halden, forutsetter jeg at pastorer og lege delegater blir informert på lik linje og i samme forum.

– Hva ligger bak kirkens informasjonsstrategi i denne saken. Hvem har bestemt at saken ikke skulle dekkes aktivt og troverdig? Hvem bestemte at kirkens prester skulle få bedre informasjon enn legfolket?

– Det gikk utrolige 11 måneder fra Blomhoff ble konfrontert og tilsto, før Betaniens styre valgte å anmelde underslaget til politiet. Var Metodistkirkens Hovedstyre og/eller kabinett informert om underslaget og Blomhoffs tilståelse hele den perioden? Hvor lang tid før anmeldelsen var Hovedstyre og/eller kabinett informert om saken?

– Var Hovedstyret/kabinett på noen måte involvert i /informert om «dekkoperasjonen» ved å tilby Blomhoff en konsulentstilling mot tilbakebetaling av det underslåtte beløpet?

– Hvem har visst/burde visst hva? Og hvor lenge? (Vi er gjennom årene mange metodister (prester og legfolk) som glade og fornøyde har spist og drukket og blitt oppvartet av Blomhoff som raust dro bankkortet – både her hjemme og i Spania. Skjønte og ante vi ingen ting? Eller ville vi ikke vite?)

Minst 2-3 Jesuser i hver (metodist)kirke

Absolutt- Jesus1

Alle (metodist)kirker bør til enhver tid ha minst to-tre helt ulike, godt synlige, alternative kunstneriske framstillinger av Jesus – i tillegg til eventuell altertavle. Slike bilder bør vise Jesus med annen hudfarge, øyefarge og etnisitet og i andre «settinger» enn de tilvante. Vi trenger å la oss inspirere og utfordre, og innimellom med fordel la oss provosere av stadig nye og alternative Jesusbilder; gjerne tolket inn i vår samtid og med vår tids kunstneriske uttrykk.

bbc-computerimage av Jesustil side med alternative kristusbilder

Ingen kan si at «akkurat slik så Jesus ut». Nærmest var trolig BBC da de i forbindelse med tv-serien «The Son of God» i 2001, ved hjelp av moderne datateknologi, fikk konstruert et «foto» av Jesus basert på arkeologisk og annen faglig kunnskap om forholdene i Palestina på Jesu tid. Resultatet ble naturlig nok ganske fjernt fra vår nordiske, vestlige Jesus…

Allerede bibelen presenterer oss for en mangefasettert Jesus; en sammensatt, kompleks og utfordrende skikkelse. Fasiten på spørsmålet ”hvordan så Jesus ut?” er derfor mangfold og variasjon – så mye som mulig! Jo flere og ulikere Jesusbilder, jo bedre. Straks vi ser ham framstilt på en måte som avviker fra det som for oss er blitt normalen, fører det til sunn og nødvendig refleksjon over hvem og hva han var .

Hva med å innføre en «månedens Jesus» eller «kvartalets Jesus» i kirkerommet? Samtidskunst eller noe fra den enormt rike, verdensvide kirkekunsthistorien. Maleri, grafikk, skulptur, installasjon eller video. Kanskje originalkunst på utlån fra en kunstner eller et menighetsmedlem, eller rett og slett en kopi/foto/print av et verk.

Den søndagen hvor man bytter til nytt Jesusbilde, kan motivet og begrunnelsen for valget, trekkes aktivt inn i forkynnelse og salmevalg. Valg av kunstverk kan gjerne gå på omgang blant folk i menigheten.

Personlige Jesusbilder er i utgangspunktet en god ting; så lenge vi er klar over og anerkjenner at andre tegner sine egne – og at disse er (minst) like gyldige og troverdige som våre. Kontekstuelle, stedegne og kulturelt pregede Jesusbilder er flott, men vi skal være oppmerksomme på at også slike fort kan bli i overkant «patriotiske». Vestlig misjon prøvde tidvis å prakke vårt eget bilde av Jesus på andre, med fremmedgjørende og undertrykkende effekt.

Alle vet at ingen vet hvordan Jesus så ut. Så hvorfor slå inn åpne dører? Fordi jeg faktisk tror at summen av alle hvite, blåøyde, vestlige hollywoodpene, «fotogene» Jesuser vi omgir oss med i kirkene våre, over tid påvirker vår oppfatning og preger et bilde i oss. Bevisst og ubevisst – selv om vi vet med oss selv at «han så jo ikke slik ut». Og jeg har møtt for mange som har latt seg provosere av Jesusbilder som avviker fra denne vestlige «standarden». Man insisterer nærmest på at Jesus skal være en slags kloning av Henrik Sørensens oppstandne og Thorvaldsens innbydende Kristus.

UMC-ALTERTAVLE

Selv er jeg veldig glad i altertavlen i «hjemmekirka mi», Trondheim Metodistkirke. Håndverksmessig/malerteknisk overgår den veldig mange i sin kategori, og motivet er kjent og kjært: Hvit, atletisk og billedvakker kneler Jesus i Getsemane, mens et himmelsk lys filtreres ned gjennom mørke trekroner. (Stadig mørkere, for altertavlen trenger egentlig sårt til en fagmessig og rens…) Jeg er som sagt veldig glad i altertavlen, men i det øyeblikk jeg tar dens Jesusframstilling ”bokstavelig” driver jeg historieforfalskning og dårlig teologi.

Selvfølgelig vil jeg ikke kvitte meg med altertavlen i Trondheim! Andre kirker skal selvfølgelig også få beholde sine Jesusbilder som garantert har betydd og betyr mye for folk. Men, vi må supplere dem – både gjennom bilder og forkynnelse.

 

 

 

Her er et raskt og tilfeldig knippe Jesusbilder som kan sette tankene i gang:

43-årig metodistisk homofordømmelse

Absolutt - gay nakedpastor

«De syv bibelversene som omhandler homofili representerer en gammel kultur og ikke Guds vilje. De kan ikke anses som avgjørende. («definitive»).

Slik konkluderte United Methodist Churchs eget studieutvalg enstemmig i sin rapport til Generalkonferansen i 1992. Det ga grunn til håp – 20 år etter at fordømmelsen av homofil praksis som uforenlig med kristen lære kom inn i kirkeordningen. Men 23 år senere sitter likevel kirken vår fortsatt i klisteret. Forstå det, den som kan.

(Tegningen som innleder bloggen laget bloggeren «nakedpastor» (anbefales)                                                                             etter henvendelse fra en pastor i United Methodist church etter Generalkonferansen i 2012)

Slik jeg ser det, har United Methodist Church ved to anledninger jobbet spesielt grundig og samvittighetsfullt med homofilispørsmålet. Før Generalkonferansene i 1972 og 1992 jobbet bredt sammensatte fagutvalg/komiteer i fire år hver med problematikken. Begge komiteene ( i alle fall komiteflertallene) har gått inn for å akseptere homofil praksis. Ingen av komiteene har stått for den fordømmelsen som siden 1972 har vært kirkens offisielle syn – som følge av et benkeforslag. Gjennom 43 tre år har metodistkirken drevet metodisk fordømmelse av homofile, og i praksis stemplet åpent homofile kristne som annenrangs kristne og medlemmer av kirken.

  «Homoseksualitet er en normal  menneskelig, seksuell variant, som kan være sunn og hel.»

Slik lød en annen av de fire enstemmige punktene fra «Committee to Study on Homosexuality» i 1992, en komite som for øvrig besto av utelukkende heteroseksuelle. =gbher følger de to siste punktene komiteen var enig om:

 » Formaliserte, forpliktende og monogame homoseksuelle forhold bør godkjennes.» («should be affirmed»)

 «Disse konklusjonene er støttet av Guds nåde, som er synlig i lesbiske og homofile kristnes liv».

Flertallet i «Committee to Study Homosexuality» (1992) fastslo på grunnlag av studiegruppens arbeid og enstemmige punkter at :

«Dagens kunnskap og innsikt på det bibelske, teologiske, etiske, biologiske, psykologiske og sosiologiske området, gir ikke kirken tilfredsstillende grunnlag for å ta ansvar for å opprettholde fordømmelsen av all homoseksuell praksis« (Min oversettelse. Originalteksten finner du på slutten av blog’en)

Et mindretall i komitéen klarte, på tross av den refererte enigheten om fire punkt, å konkludere helt motsatt. De hevdet at dagens kunnskap på de aktuelle områder (teologi, etikk, biologi etc) ikke ga kirken tilfredsstillende grunnlag til å endre kirkens syn på at homofil praksis er uforenlig med kristen lære. (også denne teksten finner du nederst) Og mindretallet fikk Generalkonferansens flertall med seg. Konferansen «mottok» rapporten fra komiteen, men godkjente den ikke.

Selv om Generalkonferanseni 1992 altså «mottok» en klar teologisk og etisk anbefaling om det motsatte, presterte de å la fordømmelsen av homofil praksis bli stående. Delegatene hadde muligheten, men sviktet grovt. En gylden anledning til å rette opp skaden fra 1972 ble forspilt. Jeg har ikke tatt meg bryet med på sjekke hvem som var våre norske delegater i 1992; men det hadde vært interessant om de kunne redegjøre for sine handlinger.

Vår kirkes tragiske homohistorie startet da fordømmelsen av homofil praksis som uforenelig med kristen lære kom inn i kirkeordningen gjennom et ulykksalig benkeforslag på United Methodist Churchs generalkonferanse i 1972.

Det som egentlig forelå til votering den gang, etter et fireårig grundig komitearbeid, var et forslag til sosialt prinsipp om homoseksualitet. Jeg kjører ordlyden i original:

«Homosexuals, no less than heterosexuals, are persons of sacred worth, who need the ministry and guidance of the church in their struggles for human fulfillment, as well as the spiritual and emotional care of a fellowship which enables reconciling relationships with God, with others, and with self. Further we insist that all persons are entitled to have their human and civil rights ensured.»

Men under debatten kom benkeforslaget som har ridd kirken som en mare siden. Som en ny setning ble nemlig foreslått og vedtatt: «Although we do not condone the practice of homosexuality and consider this practice incompatible with Christian teaching.»

Den negative holdningen til homofili ble forsterket da Generalkonferansen i 1976 stanset enhver finansiering av homofil/lesbiske støttegrupper med kirkelige midler.

I 1984 fikk skruen nok en omdreining, og ingen praktiserende homofile skulle lengre «aksepteres som kandidater, ordinerte prester eller bli utnevnt til tjeneste i The United Methodist Church.»

I 1996 kom forbudet som nektet metodistprester å vie homofile, og som fastslo at slike vielser heller ikke kan finne sted i en metodistkirke.

Det hører veldig med i bildet at 11 aktive og fire pensjonerte biskoper på samme generalkonferanse tok til orde for like rettigheter for homofile i kirken, og at homofile kunne bli prester i kirken. De hevdet at kirkens fordømmende praksis rammet talløse trofaste kristne. Men det var som å fyre for kråka.

Absolutt-biskoper arrestert-United Methodist Bishops Susan Morrison (left, center) and Joseph Sprague are arrested by Cleveland Police after blocking a session of the denomination's 2000Under  Generalkonferansen i Cleveland i 2000 ble 27 demonstranter, blant dem to biskoper og minst tre prester, arrestert for å markere sin protest mot kirkens fordømmelse av homofile i forhandlingssalen.

(To troshelter: Bildet viser de to biskopene Susan Morrison (nr. 2 fra vesntre) og)  Joseph Sprague (t.h) da de ble arrestert under behandlingen av homofilisaken på Generalkonferansen i 2000. )

Generalkonferansen i 2004 skjerpet forbudet mot kirkelig finansiering av støttegrupper for homofile og lesbiske eller tiltak som fremmet aksept av homoseksualitet.

Under Generalkonferansen 2008 fikk 300 demonstranter stanset forhandlingene i 15 minutter, men ingen ble arrestert denne gang.

Også Generalkonferansen 2012 hadde mulighet til å rette opp litt av kirkeskutas slagside, men endte i kaos og skandale. Ikke en gang et forslag som innebar anerkjennelse av at vi er splittet i synet på homofili og at vi skulle være enige om at vi er uenige i spørsmålet, fikk nødvendig oppslutning.

Den norske årskonferansen har også prestert å stemme ned en tilsvarende fornektelse av den faktiske situasjonen innen kirken, internasjonalt og nasjonalt.

Originaltekster:

General Conference 1992:

The (presumably 100% heterosexual) Committee to Study Homosexuality  was able to reach a consensus on four items:

  • The 7 references to homosexuality in the Bible represent ancient culture and not the will of God. They cannot be taken as definitive.
  • Homosexuality is a normal human sexual variant, which can be healthy and whole.
  • Covenantal, committed, and monogamous homosexual relationships should be affirmed.
  • These conclusions are supported by God’s grace, which is visible in the life of lesbian and gay Christians.

A majority report recommended:

«The present state of knowledge and insight in the biblical, theological, ethical, biological, psychological, and sociological fields does not provide a satisfactory basis upon which the church can responsibly maintain the condemnation of all homosexual practice.»

A minority report recommended:

«The present state of knowledge and insight in the biblical, theological, ethical, biological, psychological, and sociological fields does not provide a satisfactory basis upon which the church can responsibly alter its previously held position that we do not condone the practice of homosexuality and consider this practice incompatible with Christian teaching.»

Opplysningene/historikken i denne bloggen er hentet fra http://www.religioustolerance.org/hom_umc6.htm  som gir  detaljert, opplysende (og deprimerende) gjennomgang av vår kirkes formelle håndtering av homofilspørsmålet/historien fra 1972 til 2012. Anbefales, men det er ikke til å bli velsignet av!

Hodet opp av sanden, metodister!

absolutt- struts

Helt på tampen av forhandlingene, vedtok Metodistkirkens årskonferanse 2014 et oversendelsforslag fra Liv Berit Carlsen, (ære, være!), om å iverksette nye samtaler i kirken om homofilispørsmålet. Har noen registrert tegn til at dette vedtaket er fulgt opp??

Jeg har fulgt referatene fra Hovedstyrets møter siden årskonferansen 2014.  Der er spørsmålet konsekvent utsatt fra det ene møtet til det andre; senest til januarmøtet 2015 fordi « hele Kabinettet skal delta i behandlingen.» Referatet fra januarmøtet er ennå ikke lagt ut, og kirkens egne informasjonsorgan har ikke fulgt opp saken. Hovedstyrets vedtak i denne saken bør straks gjøres tilgjengelig på Metodistkirken.no og kirkens Facebookside.

Man kan alltids saktens håpe, men man kan også frykte at hovedstyre/kabinett driver en variant av uthalings/utsettelsespolitikk. Tiden for å legge forholdene til rette for en god og bred debatt/samtale begynner jo å renne ut. Det vil nemlig være meget beklagelig og kritikkverdig dersom denne nye samtalen ikke er gjennomført senest i løpet av årskonferansen i Halden i juni i år. For allerede i mai 2016 venter en generalkonferanse med kirkesplittende potensial på homofilispørsmålet. Og årets konferanse skal jo velge delegatene som på vegne av oss skal stemme i Portland…

Inntil videre er det uansett fristende å sammenligne den norske metodistkirkes offisielle håndtering av homofilispørsmålet med det folkelige uttrykket å «holde varmen ved å tisse i buksa», men det får holde med «strutsepolitikk».

Årskonferansen i 2007 vedtok at homofilispørsmålet heretter skulle være en ikkesak for konferansen. All videre debatt/diskusjon/forslag om endring i kirkens syn, ble henvist til Generalkonferansen i United Methodist Church. Ufattelig at kirkens øverste nasjonale myndighet kunne stikke hodet i sanden på den måten.

Ille ble til verre gjennom intervjusesjonen med kabinettet som innledet Årskonferansen i Drammen 2014. Om Brobyggerens referat er korrekt (side 4, nr. 4/2014), så avviste biskop Christian Alsted at det var strid og uro om homofilispørsmålet i metodistkirken!? (På det tidspunkt hadde et flertall i UMCs biskopsråd, inkludert Alsted, vedtatt å reise sak mot en pensjonert biskopskollega for at han hadde viet et homofilt par. Om ikke det , og et splittet bispekollegium, i seg selv er et tegn på strid og uro innen kirken, så er splittelse av UMC på Generalkonferansen i 2016 et scenario som tallrike kirkerepresentanter, observatører og kommentatorer har vært meget opptatt de siste årene. Og scenariet er ikke svekket. )

Dagen før biskopen avviste strid og uro, var innholdet i avtroppende hovedstyreleder Berit Westads «avskjedstale» til konferansen blitt kjempeoppslag i avisen Dagen; nettopp en tale hvor Westad (ære, være!) oppfordret kirken til å endre sitt syn på likekjønnede par.

Dagsorden for Årskonferansen 2015 er ikke kjent, men jeg tar det som en selvfølge at homofilispørsmålet nå blir tatt opp – og da ikke bare som en orientering/belæring om kirkens offisielle syn , men som en bred gjennomgang av og samtale om temaet.

Jeg savner også selvstendig, opplysende og undersøkende journalistikk i vårt kirkeblad Brobyggeren og på hjemmeside/facebookside om den (internasjonale) diskusjonen om spørsmålet innen kirka vår; intervju med legfolk og prester som har ulikt syn på spørsmålet og gjerne reportasje/intervju som skildrer hverdagen til homofile metodister som fortsatt er tapre, utholdende og visjonære nok til å tro at en dag vil «åpne dører» gjelde for dem også.

Palestinske vennskapsmenigheter – snarest

Ubasolutt- palestina-foto1

Metodistkirken i Norge må snarest etablere formell kontakt med palestinske kirkemyndigheter, og legge til rette for et vennskapsprogram med kristne palestinske menigheter. At vi ikke for lengst har gjort det, er en unnlatelsessynd. Valgresultatet i Israel bare forsterker behovet. Palestinske kristne trenger vår støtte og anerkjennelse.

Selv har jeg ikke sete i Metodistkirkens årskonferanse, men håper noen kan fremme et slikt forslag «fra gulvet» – i verste fall som et oversendelsesforslag.

Som medlem av en kirke (United Methdost Church) som konsekvent har støttet en to-statsløsning, var det med stor interesse jeg leste dagens hovedoppslag i Vårt Land den israelske forfatteren og fredsaktivisten Amos Oz’ kronikk som framholder at det haster med en to-statsløsning – og at det ikke minst vil være i Israels interesse. Oz sier blant annet:

» Å forvente at palestinere og israelere, som har påført hverandre så mye smerte så lenge, plutselig skal snu arket for å leve i harmonisk, likeverdig sameksistens i en felles stat, ser for meg ut som en vrangforestilling. Etter en adskillelse kan de kanskje, i en fjern fremtid, åpne for en eller annen form for samarbeid. Men det kan ikke bli før palestinerne har fått erfare den frihet og verdighet som kommer med uavhengighet, noe vi israelere vet så altfor godt.»

Den israelske okkupasjons-, nybyggings- og trakasseringspolitikken har gjennom mange år medført konfiskering og/eller riving av et stort antall kristne palestineres hus, hjem åkerland og vannressurser. Politikken har fordrevet dem fra deres landsbyer og ruinert deres liv. Om ikke annet, så garanterer valgresultatet at våre palestinske trossøsken vil få det enda tøffere i tiden framover.
Absolutt - palestine-cartoon- steve sackJeg er medlem av en kirke som utvetydig sier:

«Therefore, be it resolved, that The United Methodist Church opposes continued military occupation of the West Bank, Gaza, and East Jerusalem, the confiscation of Palestinian land and water resources, the destruction of Palestinian homes, the continued building of illegal Jewish settlements, and any vision of a “Greater Israel” that includes the occupied territories and the whole of Jerusalem and its surroundings.»  (Jeg illustrerer dette med en tegning av Star Tribunes Steve Sack)

Nå bor det over en halv million israelere i bosettinger på okkupert område…. Og det selv om artikkel 49 i Genevekonvensjonen, som omhandler beskyttelsen av sivile i krigstider, klart fastslår at:

«Okkupantmakten skal ikke deportere eller forflytte deler av sin egen sivilbefolkning til territoriene som okkuperes». Artikkelen forbyr også forflytting av innbyggere i okkuperte områder.

Den såkalte dispensasjonsteologien har sammen med verbalinspirert, konservativ bibelforståelse ført til en så blind pro-Israel holdning at mye såkalt «evangelisk» kristendom er blitt anti-kristen; i den forstand at den støtter overgrep mot egne trossøsken. Å i det hele tatt antyde at vår kristne Gud, med grunnlag i «løfter til Israel», på noen som helst måte kan tas til støtte for okkupasjonen, de ulovlige bosettingene og gjentatt krigføring i Gaza, er tragisk.

Jeg elsker jøder. Jeg respekterer deres tro. Jeg fordømmer enhver jødeforfølgelse/hets og alle overgrep mot jøder. Jeg tar osgå sterk avstand fra det høyreorienterte israelske regimets politikk. Men det gjør meg ikke til antisemitt!

Hva om Mirjam, Jesu mor, ble voldtatt?

maria lactans3-detalj

Bildet viser Jesus som klemmer mamma Maria på puppene. Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg viser det i anledning at førstkommende søndag er Maria Budskaps dag; dagen da den 12-13 år gamle jødejenta Mirjam, fikk vite at hun var gravid uten å ha ligget med noen.

Her om dagen leste jeg en utfordrende preken. Utgangspunktet var en hypotese om at Mirjam/Maria egentlig var blitt voldtatt, trolig av en romersk soldat som deltok i knusingen av opprøret i Nazareth. Da den gravide Maria dro på tre måneders besøk til sin kusine Elizabeth, var det mer som en flukt fra fornedrelse, skam og forakt? Ble Jesus født, ikke bare som lausunge uten navngitt far, men som «romerunge»?

Noen vil anse slike tanker som blasfemi. Jeg gjør ikke det. Jeg er ikke skolert nok til å vurdere den vitenskapelige gehalten i hypotesen; det er heller ikke avgjørende. Hypotesen og fortellingen om at Gud ble menneske, født av en voldtatt kvinne, trenger ikke være historisk korrekt. Likevel er den evangelisk korrekt for meg – og skremmende relevant og aktuell. Voldtekt er jo dagligdags; i våre gater og byer, ja endog i noen menigheter. De siste års voldtektsrapporter fra India er opprørende. For ikke å snakke om konfliktområder rundt om i verden hvor voldtekt blir satt i system; en del av krigsstrategien er å skape utstøtte kvinner og avkom.

Hvilken kilde til oppreisning, nytt menneskeverd og integritet for kvinner som utsettes for slikt, ligger det ikke i tankeeksperimentet at Maria ble voldtatt og fødte verdens frelser?

Mariologi, kalles læren om og forståelsen av Mariaskikkelsen. Det er en fasinerende, omfattende og kompleks gren innen teologi og religionsforskning. Som gudeføderske har jo Maria som kjent «kolleger» innen andre religioner.

Maria er gjennom kirkens historie forstått som alt fra skjøge til madonna. Mariaskikkelsen er omstridt og ikke bare enkel å forholde seg til. Hennes rolle og funksjon gjør henne spennende og nødvendig å jobbe med, selv for metodister…

Både feminist- og frigjøringsteologien har jobbet forbilledlig med å frigjøre Maria fra den tyngste, tradisjonelle og konserverende kirkelige tenkingen om Maria som Herrens blindt lydige, underkastende tjenerinne. Gjennom dette teologiske arbeidet er Maria for mange undertrykte, marginaliserte og utstøtte blitt en rollemodell og et håpssymbol om oppreisning og rettferdighet – innen såvel kirke som samfunn.

Så til billedvalget:

Illustrasjonen som innleder bloggen er et utsnitt av et ikonaktig maleri som henger ved inngangen til Chiesa di San Pio-kirken i San Giovanni Rotundo i Italia (bygget til ære for padre Pio og ekstremt vel verd et besøk!)

Under bloggen viser jeg flere bilder med såkalte «Maria lactans»-motiv; den ammende Maria. Det er en kjent motivkrets innen kirkekunsten, som i seg selv gir grunnlag for en rekke tolkninger og forståelser; mange av disse kan og vil jeg slett ikke stå inne for.

Når jeg likevel velger illustrasjoner fra denne motivkretsen, er det i en forståelse av at motivet understreker Jesu menneskelighet. I perioder ble «Maria lactans»-bilder malt nettopp som teologiske debattinnlegg som argument for at Gud ble ekte menneske i kontrast til mer svermeriske retninger som i for sterk grad «åndeliggjorde» Jesus. Inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Jesus, betyr at Gud stiller seg solidarisk med menneskeheten.

God Maria Budskapsdag!

maria ammer 18 - 1470maria ammer 19 x- ethiopia 1600tallet

 

 

maria lactans2Maria ammer10 -   van Cleve 1525Maria ammer1 - Mary and Child – detail by Gerard David, 1490

Gledelig gjensyn med gulnet kjetter-stempel

Absolutt-øveråsbrevDet hender jeg kommer temmelig svimmel ut av svingdøra etter møte med tidligere standpunkt og uttalelser. Kanskje er det et sunnhetstegn og indikasjon på personlig utvikling? Men noen standpunkt og verdier er jeg glad for har vært en del av meg gjennom størstedelen av mitt bevisste liv, og heller blitt forsterket underveis.

Her om dagen fikk jeg overlevert en liten bunke brev jeg i 1968/69 skrev til en nær venn, mens jeg var student ved Metodistkyrkans Teologiska Seminarium, Øverås, i Gøteborg. Rørende og nostalgisk lesing, mye av det. Men et avsnitt i et brev, skrevet helt på tampen av min Øverårstid våren 1969, gjorde meg faktisk både glad og litt stolt. Såpass, at jeg fikk lyst til å dele det med alle som av en eller annen grunn har klikket seg fram til denne bloggen:


«Christian
( Sørensen, min gode danske romkamerat, sjelevenn og våpendrager i de dager. Gud velsigne ham hvor enn han er nå ! red.anm) og jeg er forresten nok en gang ute i hardt vær her nede. Vi blir kalt for kjettere og det som verre er. Det er bredden i vårt «kristen»-begrep, bibelsynet vårt og romsligheten i vårt Gudsbilde (uthevet av meg nå) som har fått sinnene i kok, og det er i sannhet ganske livlig. Men vi stortrives med det, og i en diskusjon i dag fikk vi faktisk en av lærerne litt over på vår side. Men om vi skal tro våre mest ytterliggående medstudenters uttalelser, så har Christian og jeg satt seil med kurs «rett til helvete». Forhåpentligvis er det bare slikt som blir sagt i kampens hete; hvis ikke kan det bli trangt rundt teologbordet der nede – og neppe med Christian og jeg som de eneste metodister.»

 Det er ganske snart 46 år siden jeg skrev dette – og gjensynet gjør at jeg kan se meg selv i speilet og si til meg selv (for ingen andre gjør det): «du standhaftige, trofaste og gode tjener, du har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen…» ! (fritt etter et par meget løsrevne bibelvers.) Så får det bare skure at et par av mine tidligere blogger på denne siden har medført domsavigelse på linje med den i 1969. I rettferdighetens navn; kun fra én person, hittil…

Det ble for øvrig med det ene året i Gøteborg for meg. Jeg forlot Øverås til fordel for Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo; et skritt jeg tok mot skolestyrets ønske, men med varm støtte, oppmuntring og anbefaling fra Øveråslæreren Einar Anker Nilsen, en av vår kirkes virkelig markante skikkelser som jeg minnes med takknemlighet.

Og har du hengt med helt hit, så ønsker jeg deg av hjertet en velsignet helg!